Sukhothai var hovedstaden i det første Siam-kongeriket som regnes for å være forløperen til dagens Thailand. Mye av kulturen man kjenner fra dagens samfunn oppstod i Sukhothai-perioden, som derfor har en sentral plass i Thailands historie. Restene av gamle Sukhothai er trolig Thailands mest imponerende fortidsminner og har naturlig nok kommet på Unescos verdensarvliste. I dag er Sukhothai svært enkelt å besøke uten at det på noen måte er overfylt av turister.

Sukhothai

Sukhothai ligger i den nordlige delen av Thailands sentrale sletter, omtrent halvveis mellom Bangkok og Chiang Mai. Ved inngangen til 1200-tallet var det meste av dagens Thailand under kontroll av Khmer-riket (forløperen til dagens Kambodsja, med hovedstaden Angkor). Etter et opprør i 1238 ble imidlertid khmerene drevet ut og et nytt kongerike med hovedstad i Sukhothai ble opprettet. Sukhothai ekspanderte ganske raskt og under Kong Ramkhamhaeng dekket riket mot slutten av 1200-tallet mesteparten av dagens Thailand (bortsett fra de østlige delene) og øvde innflytelse langt inn i Laos og Malaysia.

Selveste Kong Ramkhamhaeng

Ramkhamhaeng er Thailands viktigste konge og regnes som grunnleggeren av landet. Ikke bare skal han angivelig ha vært en klok hersker, men han anses også for å ha oppfunnet thai-alfabetet, innført theravada-buddhismen (under Khmer-riket var det hinduisme som gjaldt) og stått bak en oppblomstring av kunst og arkitektur som har påvirket landet frem til i dag. Mens tidligere historie ble overlevert muntlig, kunne kongen med det nye alfabetet dokumentere utviklingen med inskripsjoner på en rekke steler. Det skulle senere vise seg nyttig for allerede på 1300-tallet brøt mange av provinsene ut og etter hvert ble Sukhothai underlagt den nye stormakten Ayutthaya i sør. Da burmeserne invaderte og ødela Ayutthaya i 1767 ble både Sukhothai og Kong Ramkhamhaeng mer eller mindre glemt.

Wat Phrapai Luang

Sukhothai ble gjenoppdaget i 1833 av Mongkut, en prins (senere Kong Rama IV av Thailand) som levde som munk en periode. Spesielt fant han Ramkhamhaeng-stelen som dokumenterte kongens versjon av Sukhothais historie. Det skal imidlertid sies at mange historikere mener at stelen er falsk og i såfall er muligens hele historien om Sukhothai og Thailands opprinnelse bare oppspinn. Siden man risikerer livsvarig fengsel ved å tvile på stelens ekthet, er det imidlertid ingen spesielt livlig diskusjon internt i Thailand. For utenlandske besøkende har det uansett liten betydning om Thailands opprinnelse er basert på en løgn.

Sukhothai

Uavhengig av hvordan historien bak måtte være, så er Sukhothais ruiner et flott syn. I dag er de en del av Sukhothai Historical Park, som ble åpnet i 1988 etter at myndighetene hadde foretatt et omfattende arbeid med restaurasjon og rekonstruksjon. Parken er igjen delt inn i 4 forskjellige soner, hver med sin inngangsbillett til 100 baht. Områdene består for det meste av forskjellige tempelruiner, stupaer og buddhastatuer. Disse ble nemlig bygget av stein og har holdt seg bra, mens boliger og andre strukturer ble bygget av forgjengelige materialer som tre og har råtnet bort med tiden.

Pent og velstelt i den sentrale sonen av Sukhothai

Sentral sone inneholder dessuten de best bevarte ruinene og er høydepunktet for de fleste besøkende. Den fremstår som en meget velfrisert park med klippede plener og asfalterte sykkelveier. Ved inngangen er et relativt nytt monument over Kong Ramkhamhaeng noe av det første man ser. Den viktigste ruinen er imidlertid tempelkomplekset Wat Mahathat. (Navnet betyr “Relikvie-templet” fordi det angivelig inneholder en relikvie etter Buddha. Thailand har forøvrig flere andre templer med samme navn). Buddhafigurene i Wat Mahathat  skal være typiske for Sukhothai-kulturen.

Wat Traphang Ngoen

Rett ovenfor Wat Mahathat ligger Noen Prasat (Palasshøyden), som man fort kan unngå å legge merke til da ingenting er igjen av palasset. Det var imidlertid her at Mongkut oppdaget Ramkhamhaeng-stelen. Mer prominent er Wat Si Sawai som stammer fra khmer-perioden og opprinnelig ble bygget som hindu-tempel. I stil skiller det seg da også klart fra buddhistiske Wat Mahathat. Et annet flott tempel er Wat Sa Si som ligger på en liten øy og har parkens mest idylliske plassering.

Man ser hinduinnflytelsen på Wat Si Sawai

Den nordlige sonen inneholder færre ruiner, men de to som finnes er absolutt verd å se. Wat Phra Phai Luang er det største og et av de eldste templene i Sukhothai. Det skal faktisk ha vært i sentrum av byen før frigjøringen fra Khmer-folket. I tillegg har vi Wat Si Chum med en stor sittende buddhastatue (skal være nevnt på Ramkhamhaeng-stelen) inne i en slags firkantet boks med en rad søyler foran. I følge sagnet skal buddhaen ha skremt bort Khmer-hæren da de prøvde å invadere Sukhothai.

Wat Si Chum

Den vestlige sonen ligger noen kilometer lenger borte og ruinene her er i større grad overlatt til seg selv. Området her er litt kupert og enkelte steder må man bestige noen små høyder for å utforske ruinene. Relativt få turister kommer hit så det er gode muligheter for å få området helt for seg selv. Templene er imidlertid mindre imponerende og i dårligere stand enn i den sentrale sonen, men omgivelsene er uansett trivelige og man får sett litt av den thailandske landsbygda. I den sydlige sonen ligger også et fåtalls ruiner som ikke er allverdens interessante.

Vannbøfler i den vestlige sonen

Sukhothai kan besøkes på mange forskjellige måter. Den sentrale sonen ligger rett utenfor bybebyggelsen og kan lett utforskes til fots. Sonen er forsåvidt relativt stor men det går uansett greit å spasere rundt. De andre sonene befinner seg flere kilometer borte fra byen, og selv om det teoretisk sett er mulig å spasere, så vil det bli en fryktelig kjedelig tur. På egen hånd er det helt klart best å besøke de andre sonene med sykkel. Alle hoteller i området har sykkelutleie til lave priser, typisk rundt 10 kroner dagen. Kvaliteten på syklene er riktignok ikke allverden, men de holder for såpass beskjedne distanser. I tillegg finnes det flere selskaper som tilbyr guidede turer, både med bil, sykkel eller til fots.

Sentral sone

Turister som ikke har noe forhold til gammel asiatisk historie kan ha stort utbytte av å besøke Sukhothai uten nødvendigvis å sette seg inn i detaljer rundt ruinene. Av og til kan det faktisk være vel så interessant å lage sine tolkninger av det man ser. Hvis man imidlertid ønsker å sette seg mer inn i historien bak, har man flere muligheter. I den sentrale sonen leies det ut audioguider (150 baht) og man kan også besøke Ramkhamhaeng Nasjonalmuseum. Her stilles blant annet ut en kopi av Ramkhamhaeng-stelen, mens originalen befinner seg i nasjonalmuseet i Bangkok.

Ikke fullt så velstelt i den vestlige sonen

Turister som ikke har helt spesielle arkeologiske og historiske interesser rekker greit over Sukhothai på en dag. Et vanlig opplegg er å ankomme med buss fra Bangkok, Ayutthaya eller Chiang Mai på ettermiddagen, bruke hele neste dag til å utforske ruinparken, for deretter å reise videre dagen etterpå. Hvis mulig, så bør man besøke Sukhothai på en lørdag. Dette er nemlig eneste ukedag som den sentrale sonen også har kveldsåpent. På kvelden er ruinene opplyst og det er en langt mer magisk opplevelse enn å se dem i dagslys. Det er også mulig å bli lengre i området og bruke Sukhothai som base for å utforske de nærliggende ruinene i Kamphaeng Phaet og Si Satchanalai. (Dersom man kommer med buss sørfra, kan man forøvrig få noen glimt av de førstnevnte fra bussvinduet).

Sukhothai by night

For overnatting har man to alternativer. Enten Nye Sukhothai (ca 12 km fra ruinparken) eller Gamle Sukhothai (rett utenfor sentral sone). Førstnevnte er en typisk generisk thaiby uten attraksjoner av noe slag, og man kan heller ikke sykle til ruinene (eller i teorien kan man det, men det blir i så fall over en mil i hver retning langs en utrolig kjedelig og tungt trafikkert vei). Eneste fordel er at hotellene er marginalt rimeligere. Gamle Sukhothai er heller ingen attraksjon i seg selv, men har alt man trenger av restauranter, hoteller og butikker. Den store fordelen er at man kan gå eller sykle rett fra hotellet sitt til parken. Jeg kan anbefale Scent of Sukhothai, et av de beste hotellene i Old Sukhothai, som har flotte rom med svømmebasseng fra ca. 300 kr. Sjekk ellers priser på Booking.com..

Lalibela er en fjellandsby i Etiopia, omtrent 640 kilometer nord for hovedstaden Addis Abeba. Byen er mest kjent for sine kirker som er hogget ut av fjellet, noe som naturlig nok har fått Lalibela inn på Unescos verdensarvliste. Men i tillegg er Lalibela omringet av vakker natur og er et flott sted å gå både korte og lengre fjellturer.

En av klippekirkene

Etiopia er verdens andre kristne land (etter Armenia) og har dermed en lang kristen tradisjon. Angivelig har landet faktisk den sagnomsuste Paktens ark i sin besittelse (i en kirke i byen Aksum). Lalibela var hovedstaden for Zagwe-dynastiet i en periode fra 1100-tallet og det var på den tiden, under Kong Lalibela, at klippekirkene ble bygget. Navnet Lalibela betyr “honningspiser” og skyldes at kongen som spebarn ble omringet av en bisverm uten å bli skadet, noe moren tolket som et tegn på en stor fremtid.

En annen klippekirke

Kong Lalibela skal ha oppholdt seg en tid i Jerusalem og vært dypt fascinert av den hellige byen. Fra 1187 kom imidlertid Jerusalem under muslimsk kontroll og byens kristne fremtid var svært usikker. Lalibela bestemte seg derfor angivelig for å lage et nytt Jerusalem i Etiopia, noe som også ville gi etiopiske pilegrimer en kortere og tryggere reisevei. I dag er fremdeles Lalibela et viktig pilegrimsmål, dog hovedsaklig for etiopiere, og byen regnes som Etiopias nest helligste by etter Aksum.

Takmaleri inne i en av kirkene

Ingen vet nøyaktig når klippekirkene ble hogget ut, men mytene sier at det skal ha skjedd i løpet av en periode på bare 23 år. Historikerne tror imidlertid at det tok lengre tid og det spekuleres også i om kirkene opprinnelig hadde et annet bruksområde. Uansett er det imponerende stykke arbeid, spesielt når man tenker på at kirkene er hogget ut av fjellet med simple redskaper som hammer og meisel. Man gikk frem ved å først hogge seg nedover i fjellet og lage en stor “kloss”, for deretter å hule ut denne for å lage kirkens rom. En av årsakene til denne byggemetoden skal ha vært at kirkene ville være tilnærmet umulige for eventuelle muslimske inntrengere å ødelegge.

Inne i en av kirkene

I Lalibela finnes det totalt 11 slike klippekirker, alle rett i nærheten av hverandre, og i tillegg finnes det flere litt utenfor byen. For beskyttelse mot vær og vind har Unesco bygget tak over de fleste kirkene, noe som ødelegger litt av helhetsinntrykket, men som helt sikkert er fornuftig. Man ser også lett at det har blitt gjort en del restaurasjon på flere av kirkene. Den mest kjente kirken er Bet Giyorgis (St. Georgs hus), formet som et gresk kors, som også er den eneste uten kunstig tak, og dermed den mest fotogene.  

Bet Giyorgis, den mest kjente kirken

Etiopierne har skjønt at det er penger å tjene på kirkene og turister må derfor betale for å komme inn på området. Inngangsbilletten er faktisk svindyr, hele 50 amerikanske dollar (for tiden rundt 400 kroner – kan betales i lokal etiopisk valuta). Billetten inkluderer en kort omvisning i et ganske uinteressant museum, men er i det minste gyldig i 5 dager. Som vanlig i Etiopia bruker man ikke ferdigtrykkede billetter, men fyller heller ut et større skjema som besøkende må bære med seg. Det er ingen inngangskontroll til kirkene, men det sitter vakter rundtomkring som av og til ber om å få se skjemaet.

Bet Giyorgis fra en annen vinkel

Kirkene kan besøkes på egen hånd, men hvis man har mer enn helt overfladisk interesse, så kan det være nyttig med en guide som kan sette det hele inn i en historisk ramme. Informasjonen i reiseguider som Lonely Planet er strengt tatt helt utilstrekkelig til å få noe særlig utbytte av besøket (Bradt Guide er noe bedre). Ved billettkontoret kan man leie en guide, men det er trolig at man allerede ved innsjekking på hotellet, eller ankomst til byen, har blitt satt i kontakt med potensielle guider. Honoraret kan det forhandles om, men det vil ligge i størrelsesorden fra 150 kroner og oppover. Normalt (gitt at guiden er god) er det vel verd pengene.

Nok en klippekirke

De 11 kirkene ligger tett inntil hverandre og området er ikke større enn at man kan rekke over alle kirkene på et par timer hvis man har hastverk. De er åpne klokken 8-12 og 14-17. Med guidet omvisning tar det typisk 1 dag å få med seg alt. Da tar man for seg halvparten av kirkene på formiddagen og resten på ettermiddagen. En god strategi er å først besøke kirkene med en guide for å få den nødvendige informasjonen, for deretter å komme tilbake på egen hånd og bare nyte atmosfæren. Alle kirkene er i aktiv bruk. Gudstjenesten foregår fra lørdag kveld og frem til søndag morgen og da vil man høre nesten kontinuerlig sang fra kirkene. Mange av innbyggerne kler seg dessuten i hvite kjortler og samles i og utenfor kirkene på denne tiden, et meget spesielt syn.

Unesco har bygget beskyttende tak over de fleste kirkene

Utenom kirkene er Lalibelas eneste andre attraksjon det store lørdagsmarkedet hvor folk kommer fra hele regionen for å selge produktene sine. Dersom man har sansen for markeder, er det absolutt et interessant og fargerikt syn. Men dyrevenner bør holde seg unna dyremarkedet, for behandlingen som mange av dyrene utsettes for vil jeg karakterisere som dyremishandling.

Lørdagsmarkedet i Lalibela

Lalibela ligger imidlertid på 2600 meters høyde og er omgitt av spektakulær natur. Simien Mountains er det mest kjente turområdet i Etiopia, men landskapet er ikke mye dårligere rundt Lalibela og turgåing er mye enklere og billigere. En grei dagstur tur/retur til Hudad Lodge som ligger på et stort platå på ca 3300 meter. Der har de en enkel restaurant hvor man kan spise et greit måltid før man returnerer til byen. Det er også mulig med fjellturer over flere dager, men da må man ha med seg sin egen proviant, og det er antagelig enklest å la en guide eller et selskap organisere turen for seg.

Fjelltur utenfor Lalibela

Selve byen Lalibela er et møkkasted og kan minne om en stor slum, med enkelte hoteller og finere bygninger innimellom. Byen blir enda vanskeligere å tolerere på grunn av den konstante trakasseringen man utsettes for fra nesten samtlige lokale innbyggere under 25 år. Disse er utvilsomt de mest masete, gnålete og innpåslitne menneskene i hele Etiopia. En utlending som går alene på gaten kan ikke forvente ett øyeblikks fred, men vil hele tiden høre tilrop av typen “Hello, Hello money, Hello, Hello pen, Hello money, Hello”. Spesielt slitsomme er grupper av barn som morer seg med å følge etter utlendinger og gnåle om “Hello, Hello money”. Den initielle sympatien med de fattige innbyggerne går fort over til en følelse av at fattigdommen er vel fortjent, for til slutt å ende opp i irritasjon over at de faktisk har penger nok til å holde seg i live.

Landskap utenfor Lalibela

Et interessant fenomen i Lalibela, som også kan sees i resten av Etiopia og faktisk hele Afrika, er hvordan Kina jobber med å utbedre infrastrukturen. I Lalibela pågår det store arbeider, blant annet med å lage nye veier. (Hovedgaten gjennom byen er i dag ikke en gang asfaltert). I utkanten av byen ligger en stor leir for kinesiske arbeidere. Arbeidet Kina gjør vil åpenbart komme de lokale innbyggerne til gode, men mange bekymrer seg over at Etiopia kan ende opp i et avhengighetsforhold til en totalitær stormakt, noe som kan skape problemer på lang sikt. Det er faktisk en parallell her til folks privatøkonomi. Opptak av lån, kan være nyttig for å finansiere investeringer, men samtidig blir man underlagt bankens betingelser. Ved å misligholde lånet, risikerer man å pådra seg betalingsanmerkninger og fullstendig miste sin handlefrihet.

Sentrum av Lalibela

Lalibela har hoteller i alle prisklasser. Honey Land Hotel er et bra alternativ for de som vil ha god standard, men samtidig ikke betale for mye. Her får man fine rom fra ca. 29$. Sjekk ellers priser på Booking.com. Merk at ved større høytider så kommer mange turister og pilegrimer til byen og det kan være vanskelig å finne et sted å bo.

Timișoara er Romanias tredje største by og det viktigste kulturelle og politiske senteret i vestlige Romania. Byen er kanskje mest kjent for å ha utløst den rumenske revolusjonen i 1989, men Timișoara er også et av Romanias vakreste og triveligste steder. Byen er meget velstelt og pent oppusset, og selv om ingen av attraksjonene strengt tatt er i verdensklasse, bidrar de til en flott helhet. Timișoara er dessuten valgt til europeisk kulturhovedstad for 2021 og vil trolig bli ytterligere opprustet fremover, men er allerede nå svært interessant å besøke.

Frihetsplassen

Timișoara betyr festningen ved Timis (elv som kommer fra Karpatene og etter hvert flyter ut i Donau). Byen befinner seg i Banat-regionen, nær grensen til Ungarn og Serbia, og er omgitt av flatt jordbruksland. Timișoara var i lang tid en del av Ungarn og senere det ottomanske riket, for så i 1716 å komme under Habsburg-imperiet som senere ble til Østerrike-Ungarn. Etter å ha tapt første verdenskrig mistet Østerrike-Ungarn en del territorium, inkludert Timișoara, til den relativt nyopprettede staten Romania. På den tiden utgjorde tyskere og ungarere rundt 80% av innbyggerne. Den etniske sammensetningen har endret seg slik at av dagens ca. 320 000 innbyggere utgjør nå rumenere 85%, men (som vi skal se) er ungarerne stadig en viktig minoritet.

Theresa-bastionen, eneste rest av et omfattende forsvarsverk

En spasertur gjennom byen fra sør til nord gir et godt overblikk over byens severdigheter. Byens sydlige deler består hovedsaklig av boligområder og universitetet, men, i noe som ved første øyekast kan se ut som en vanlig bygård, finnes et av Romanias viktigste historiske steder. Her ligger nemlig den ungarske reformerte kirken hvor den rumenske revolusjonen startet. I 1989 hadde kirkens frittalende pastor, László Tőkés, blitt intervjuet av ungarsk fjernsyn og kritisert regimet i Romania. Dette var blitt fanget opp av folk i grenseområdet som fikk inn ungarsk tv og ryktene hadde deretter spredd seg over hele Romania. I sine prekener fortsatte pastoren å kritisere myndighetene, som derfor besluttet å tvangsflytte ham ut på landsbygda hvor han ikke kunne nå så mange folk.

Timisoara er en grønn by med mange parker

Den 16. desember 1989 skulle politiet tvangsfjerne Lazlo Tokes fra leiligheten i kirkebygget som fulgte med jobben. Imidlertid slo en folkemengde ring rundt bygningen for å beskytte ham. Etter hvert vokste antallet demonstranter og plutselig var det blitt en protest mot regimet som helhet. Protestene spredde seg til Bucuresti og resten er historie. To uker senere var diktatoren Nicolae Ceaucescu død. I dag er det (merkelig nok) kun et par plaketter på veggen utenfor, samt at veien forbi heter 16. desember boulevarden, som indikerer at det har skjedd noe spesielt her. Kirken ikke er lagt opp til å være noen turistattraksjon, men ved å besøke i åpningstiden vil man se at den er en svært enkel kirke og at bygården ellers inneholder noen etasjer med kontorer og boliger. Objektivt sett er det ikke mye å se, men man står uansett på historisk grunn, et sted hvor Romanias historie ble endret nesten over natten.

Eneste indikasjon på at det har skjedd noe spesielt ved den ungarske reformerte kirken

Noen hundre meter lenger nord treffer man på Bega-kanalen og etter å ha krysset denne befinner man seg i et stort grønt parkbelte. Dette er et trivelig område, hvor man vil se mange lokale innbyggere fiske i kanalen eller slappe av i parkene. I parkbeltet finnes også et utendørsteater og diverse skulpturer av historiske personer som de færreste nordmenn har hørt om. Rett nord for parkbeltet begynner Timișoaras gamleby. Her legger man utvilsomt først merke til Timișoaras ganske spesielle ortodokse katedral, ferdigstilt så sent som i 1946. Katedralen er laget i en salig blanding av stilarter og det originale eksteriøret er definitivt ganske annerledes enn tradisjonelle kirker. Bygget er også flott på innsiden hvor den er dekorert med veggmalerier. I en underetasje er det utstillinger av religiøse malerier, ikoner etc.  

Timisoaras spesielle katedral

Rett foran kirken ligger den avlange Piata Victoriei (Seiersplassen), kalt Operaplassen før revolusjonen. Dette er et av mange gode steder å slappe av og følge med på dagliglivet, enten fra en av parkbenkene eller de mange uteserveringene. Midten av plassen er flott dekorert med blomster, gress, fontener og den obligatoriske Romulus og Remus statuen. I motsatt ende av plassen ligger Kulturpalasset som inneholder fire viktige kulturinstitusjoner: Operaen, Nasjonalteateret, et ungarsk teater og et tysk teater.  Bygningen er ikke den mest imponerende sett utenfra, men spesielt operasalen innenfor er flott utsmykket, omtrent som man forventer av en opera. Forestillingene er generelt latterlig billige og prisene ligger i størrelsesorden 40-200 kroner, avhengig av hvor god plass man vil ha. Turister med interesse for høykultur av denne typen har dermed mange muligheter i Timișoara.

Kulturpalasset by night

Øst for Seiersplassen ligger Huniade-slottet som ikke ser spesielt imponerende ut, men som er Timișoaras eldste monument og stammer fra 1400-tallet. I dag huser det deler av Banat-museet, først og fremst et arkeologisk museum men også noe etnografi og historie. For norske turister er det neppe allverdens interessant. Men, legg merke til en gammel gatelykt utenfor slottet, til minne om at Timișoara var den første byen i Europa til å introdusere elektrisk gatebelysning.

Seiersplassen med Kulturpalasset i bakgrunnen

Rett bortenfor ligger enda en stor og grønn park, og man begynner å skjønne hvorfor Timișoara ofte kalles “parkenes og rosenes by”. Går man et kvartal nordover ankommer man Frihetsplassen, enda en stor åpen plass omringet av vakre bygninger. Det største og flotteste torget i Timișoara er imidlertid den rektangulære Unionsplassen som ligger enda et par kvartaler lenger nord. Torget ble bygget i den habsburgske perioden, hvor keiseren virkelig ønsket å vise seg frem. Det må man si at han lykkes med. I midten av torget ligger en fontene med den hellige treenighetssøylen, til minne om en pest fra 1738 som tok livet av ⅙ av byens befolkning. Rundt plassen finnes en rekke av Timișoaras fineste bygninger, hovedsaklig i barokkstil, inkludert den store katolske St. Georgskatedralen, en serbisk ortodoks katedral og kunstmuseet Barokkpalasset. Plassen domineres ellers av en rekke barer og restauranter med uteserveringer.

Unionsplassen

Nå har man passert gjennom sentrum fra sør til nord, men det finnes fremdeles mye annet å utforske i Timișoara. Det kan anbefales å bare spasere litt rundt og se hva som dukker opp. Mest interessant er kanskje Theresa-bastionen, eneste gjenværende del av et omfattende forsvarsanlegg som en gang inneholdt tre bymurer og en gammel synagoge i maurisk stil, nokså forskjellig fra annen arkitektur i byen. Timișoara hadde tidligere en stor jødisk befolkning, men nå finnes det bare en aktiv synagoge i byen. Byen har dessuten en botanisk hage med gratis inngang og en dyrepark. Av annen underholdning har Timișoara et par casinoer, uten at byen akkurat kan regnes som noe stort gamblingsted. I dag trenger man uansett ikke fysiske lokaler for å kunne spille. Sjekk for eksempel denne siden hvor du kan sammenligne norske casinoer på nett.  

St. Georgskatedralen på Unionsplassen

Timișoaras mest interessante museum er utvilsomt Folkemuseet (Banat Village Museum) som ligger i utkanten av byen. Dette er et etnografisk utendørsmuseum hvor man har samlet flere gamle hus fra landsbygda rundt i Romania. Dette inkluderer alle slags hus fra vanlige bondehus til et lite rådhus og en tradisjonell kirke. På enkelte søndager arrangeres det marked her og det selges både tradisjonell mat, håndverk og suvenirer. Ulempen er at dette tiltrekker seg store mengder besøkende, så det er kanskje ikke den beste tiden å oppsøke museet.

Et av mange gamle hus på Folkemuseet

Timișoara kan i teorien besøkes hele året, men perioden april-oktober er utvilsomt den beste. Da kan man regne med ganske behagelig temperatur, mens på vinteren kan det bli ganske surt og kaldt. Byens historiske sentrum er såpass kompakt at det stort sett er mulig å spasere overalt. Men Timișoara har uansett godt utbygget kollektivtransport med både trikk, buss og trolleybuss som dekker hele byen. Normalt får man imidlertid ikke noe spesielt bruk for det, bortsett fra for turer til Folkemuseet og togstasjonen.

Marked på Folkemuseet

Timișoara har et godt utvalg av hoteller. Jeg kan anbefale Hotel Central midt i sentrum og Pension Yellow litt sør for sentrum. Sjekk ellers priser på Booking.com. Dessverre er det ingen gode flyforbindelser mellon Norge og Timișoara. Det billigste er normalt å først fly til London og deretter fortsette med Ryanair til Timișoara. Alternativt kan man fly fra Norge direkte til Bucuresti eller Budapest, for deretter å ta en lang tog- eller busstur videre. Søk på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene og beste forbindelsene. Merk at fra flyplassen i Timișoara er det best å ta taxi til sentrum (ca. 40-50 kroner). Selv om det i teorien går flybuss, så er avgangene med mange timers mellomrom og utrolig nok ikke synkronisert med flyenes avgangs- og ankomsttider.  

Artikkel av Neil Buckland.

Drømmer du om å reise Jorden rundt, men mangler budsjettet du gjerne skulle hatt. Hvis du har bestemt deg for å ta fri noen måneder for en opplevelse for livet er det surt hvis det er prisen på flybillettene som ødelegger planene. Derfor har vi laget en liste med 8 tips til hvordan du kan finne de billigste flybillettene, slik at du kan oppfylle drømmen din!

1. Reis utenom sesong. På verdensbasis sier vi gjerne at høysesong for reising er mellom juni og august, og ukene rundt jul og nyttår. Dette er tider på året da svært mange reiser, og flyselskapene skrur følgelig opp prisene på flybillettene. Ofte kan forskjellen i pris mellom å fly i sommerferien og lavsesongen i for eksempel mars, være så mye som 30 til 40%. Merk at for billetter ut av Norge så må vi også legge til alle skoleferiene på listen over hva som regnes som høysesong. Det gjelder særlig vinterferien, påskeferien og høstferien.
2. Begrens hvor mange steder du besøker. Det kan være verdt å minne seg selv på at det faktisk ikke er nødvending å se hele verden på en gang. Som vi har skrevet om tidligere kan du for eksempel vurdere å droppe USA & Canada på denne turen for å spare penger. I regnestykket vi gjorde den gangen viste det seg at billettene fra Australia til Hawaii var de klart dyreste. En mulighet for å komme utenom det er for eksempel å reise via Europa til Australia og New Zealand, og så returnere til Norge via Asia istedenfor å reise videre til USA.
   
3. Reis over land, ikke hav. Som nevnt sparer vi mye penger på å unngå de dyre reisene over Stillehavet. Om mulig bør du i størst mulig grad velge kortere flyreiser istedenfor de lange interkontinentale reisene. Lavprisselskaper opererer fortsatt for det meste kort- og mellomdistanseruter, mens de tradisjonelle og dyrere flyselskapene dominerer på langdistanserutene.
4. Vær villig til å legge inn mellomlandinger. Alle er stort sett enige om at å reise direkte er det beste og mest behagelige, men det er ikke alltid det billigste. Vær derfor villig til å legge inn mellomlandinger. Husk også at ukurante mellomlandinger med lang ventetid på flyplassen ofte kan være det billigste.
   
5. Velg flybilletter til de største byene. Store byer, som oftest hovedstaden i et land, fungerer som ”hub’er” for flyselskapene. En mulighet for å spare penger kan derfor være å fly inn til en hub og sjekke om det finnes andre transportmuligheter for å komme deg til stedet du hadde planlagt, for eksempel buss, tog eller ferje. I mange land kan disse alternativene være mye billigere enn flybilletter. Det kan være lurt å sjekke mulighetene for utenlandsk valuta trading i landet du besøker. Amerikanske dollar er ofte den beste valutaen å ha med seg da den enkelt kan veksles til lokal valuta over hele verden. Sørg for at du veksler inn et mindre beløp slik at du har nok til å dekke taxi, buss, og andre aktiviteter som gjerne ikke tar kort.
6. Ta en stopp i en by du mellomlander i. Flere flyselskaper lar deg faktisk legge inn noen ekstra dagers opphold på stedet du mellomlander, og du får dermed en ”gratis” reise. Blant annet har Icelandair markedsført dette for mellomlandinger i Reykjavik på Island. Andre aktuelle steder der mange fly mellomlander er Amsterdam, Hong Kong eller Kuala Lumpur.
   
7. Ikke reis frem og tilbake. Normalt er det best og billigst å fly færrest mulig kilometer. Det vil si, fortsett reisen i den retningen du allerede reiser. Det finnes allikevel unntak, så vær nøye og sjekk alle alternativer når du bestiller billetter.
8. Book 4 til 6 måneder i forveien. Det har vist seg flere ganger at flyselskaper setter opp prisene like før avgangsdato. De innrømmer selv at de gjør det, og at grunnen er å få de reisende til å bestille flybillettene sine tidligere. Derfor er en god regel å booke flybillettene minimum et par måneder før avreisen.

Segovia er en gammel historisk by i den spanske regionen Castilla y Leon, særlige kjent for sin fantastiske romerske akvedukt og godt bevarte gamleby. Byen ligger rett nord for Madrid, på motsatt side av fjellkjeden Sierra de Guadarrama og har, sammen med Toledo, blitt en populær dagstur for turister fra Madrid.

Segovia i solnedgang

Segovia ble grunnlagt av keltiske stammer (navnet betyr visst festning), men det var først under romerne at den ble en viktig by. Som resten av Spania ble byen erobret av de muslimske maurerne, men ble frigjort rundt to hundre år senere, omtrent samtidig med Toledo. Segovia hadde sin glansperiode som et senter for tekstilindustri mot slutten av middelalderen og mange av byens flotteste bygninger ble konstruert på denne tiden. Fra begynnelsen av 1600-tallet opplevde imidlertid byen økonomisk tilbakegang og innbyggertallet sank. Først på 1900-tallet har Segovia gjort et comeback og har i dag rundt 56000 innbyggere. I dag er turisme en av de viktigste næringene, mye hjulpet av at akvedukten og gamlebyen er kommet med på Unescos verdensarvliste.

Akvedukten på sitt høyeste

Segovia har essensielt tre store severdigheter: den romerske akvedukten, den store katedralen og alcazar slottet. Førstnevnte er det mest iøynefallende og akvedukten er da også et av de best bevarte monumenter fra Romerriket noe sted (i hvert fall på den iberiske halvøy). Trolig ble den bygget en gang på 1-200 tallet og fraktet vann i rundt 15 kilometer fra fjellene og inn til Segovia. Heldigvis ble den ikke demontert i middelalderen for å brukes til kirkebygging, en skjebne som dessverre tilfalt mange romerske monumenter. En årsak til at den overlevde var trolig at den var i bruk helt frem til 1929.

Mer akvedukt

Turister vil normalt først treffe på akvedukten ved Plaza del Azuguejo, rett utenfor gamlebyen, hvor den er på sitt høyeste, hele 28 meter. Her er akvedukten virkelig et imponerende syn, spesielt tatt i betraktning at den er laget helt uten bruk av sement. Herfra går akvedukten under bakken innover i gamlebyen, så der ser man ikke mer til den, bortsett fra diverse plaketter som indikerer hvor den befinner seg. Derimot fortsetter den minst 500 meter ut av byen, mens den stadig blir lavere og lavere helt til den forsvinner helt. Jeg anbefaler å følge akvedukten til enden og deretter gå opp til den nærliggende Parque del Cementerio hvor man har byens beste utsikt mot Plaza del Azuguejo.

Inne i katedralen

Katedralen er Segovias høyeste bygning og byens andre store attraksjon. For en såpass liten by er katedralen overraskende stor, trolig fordi den ble bygget i perioden 1525-1577 hvor Segovia hadde sin gyldne periode. I middelalderen ble kirkebygging ansett for å være vel anvendte penger og for ettertiden er katedralen absolutt et fantastisk monument. Opprinnelig var katedralen faktisk enda høyere, men klokketårnet ble ødelagt i en brann og en mer beskjeden versjon ble bygget på 1600-tallet. Inngangsbilletten koster 3 euro og selv om man har sett mange katedraler tidligere, så bør man ta turen innom. Jeg anbefaler også å betale 5 euro ekstra for en guidet tur opp i klokketårnet (man får ikke lov til å gå der på egen hånd, dessverre). Bortsett fra muligens i høysesongen er turene på spansk, men selv om man ikke skjønner noe som helst av guiden, så er den fantastiske utsikten fra toppen vel verd turprisen. (Turen inneholder dessuten en video med engelsk tekst, så noe utbytte vil man uansett få).

Utsikt fra klokketårnet

Den tredje store severdigheten er Alcazar, et slott som ligger plassert ytterst på en klippekant og nesten minner om et skip med sin spisse form. (Alcazar betyr slott eller festning på spansk, og kommer fra det arabiske “al qasr”). Selv om det er bygget delvis i maurisk stil, så stammer det fra perioden etter maurerne. Ironisk nok var den mauriske byggestilen populær selv om muslimene var bortvist fra landet. Den originale bygningen brant imidlertid ned i 1862 og under gjenoppbyggingen var klassisk romantikk på moten og man overdrev en del av detaljene for å gjøre slottet mer “eventyraktig”. Det lykkes man utvilsomt godt med og det hevdes faktisk (uten bevis) at alcazaren skal ha vært inspirasjon for Askepotts slott i Disneys fornøyelsesparker.

Utenfor alcazaren

Gjennom tidene har alcazaren vært både slott, fengsel, militærakademi og diverse annet. I dag er bygningen et museum, som dessverre ikke er noe spesielt interessant. Alcazarens interiør er egentlig også ganske kjedelig, men den flotte utsikten over landskapet rundt, ikke minst fra tårnet, gjør at det er verd inngangsbilletten på 8 euro (5.50 euro for museet og 2.50 euro for tårnet). Allikevel er alcazaren nok mest interessant utenfra og det finnes et utall utsiktspunkter mot den rundtomkring i byen.

Alcazaren sett nedenfra

Segovia er imidlertid mer enn bare disse tre attraksjonene. I gamlebyen finnes en rekke andre kirker, monumenter og historiske bygninger, men det er allikevel den flotte helheten som er mest imponerende. Det historiske sentrumet ser ikke veldig stort ut på kartet, men man kan allikevel bruke relativt lang tid på å utforske byens gater og smug. Utenfor bymuren finnes også en del interessant, inkludert flere klostere og kirker, samt utrolig mange gode utsiktspunkter mot den fotogene gamlebyen. Særlig fotointeresserte vil kunne glede seg over muligheten til å ta spektakulære bilder fra mange forskjellige vinkler.

Bymuren og San Andres porten

Bymuren rundt det historiske sentrumet er i all hovedsak meget godt bevart og mange av de originale byportene står fremdeles. San Andres porten som leder inn i det jødiske kvarteret er utvilsomt den flotteste. I dette området kan man dessuten komme opp og spasere et lite stykke langs muren. Inngang til muren (og et lite museum) er helt gratis, men av en eller annen grunn må man innom turistkontoret og få en kode for å komme inn. Segovia har ellers flere museer, men ikke alle er like interessante. Det nye bymuseet koster imidlertid bare 1 euro og er vel verd pengene. Selv om Segovia ikke har noen spesielt spennende historie å vise til, så er det mye interessant i utstillingene deres som går helt tilbake til arkeologisk tid.

Plaza San Martin

Jødene satte i sin tid sitt preg på Segovia og bodde i sitt eget avlukkede område i gamlebyen. Portene som sperret av området er fjernet for lenge siden, men i det lille jødiske kvarteret finnes fremdeles diverse synagoger og minner fra jødenes periode, som regel i bruk til noe annet i dag. Denne nettsiden har en flott oversikt for de som virkelig ønsker å gå på oppdagelsesferd i jødenes gamle historie. På andre siden av kløften, utenfor bymuren, finnes forøvrig et gammelt jødisk gravsted. I seg selv er det ingen stor severdighet, men dersom man er på utkikk etter de beste utsiktspunktene mot gamlebyen, så kommer man sikkert forbi her uansett.

Vera Cruz kirken

Segovias gamleby ligger på et lite platå og den omsluttes av flere stier hvor man kan gå tur og nyte den flotte utsikten opp mot katedralen og alcazaren. Sistnevnte gjør seg spesielt godt ved solnedgang fra andre siden av kløften som går langs gamlebyen. Man bør også ta seg en tur til Vera Cruz kirken som ligger nedenfor bymuren og er spesielt synlig fra alcazaren. Den lille kirken ser kanskje ikke så spektakulær ut, men hevdes å være bygget av tempelridderne i samme form (12-kantet) som gravkirken i Jerusalem. En gang skal den angivelig inneholdt en del av korset som Jesus døde på, men dette er nå flyttet (pga. mange tyveriforsøk) til kirken i landsbyen Zamarramala, en kilometer lenger nord. Rett i nærheten ligger dessuten to klostere: San Juan de la Cruz og Santa Maria del Parral, som kan besøkes (dog med relativt begrenset åpningstid for turister).

Utsikt fra klokketårnet mot alcazaren

En populær dagstur fra Segovia er til den lille byen La Granja, noen kilometer nærmere fjellene. Her finnes nemlig et gammelt kongepalass fra 1700-tallet, brukt av de spanske kongefamiliene som sommerresidens. Selve palasset og hagen ble modellert etter Versailles i Frankrike og er riktig storslått i barokkstil. Segovia er også et godt utgangspunkt for fjellturer til Sierra de Guadarrama. I tillegg går Pilegrimsveien fra Madrid til Santiago de Compostela gjennom Segovia, så det er i det hele tatt gode muligheter for spaserturer.

Plaza Mayor og katedralen i bakgrunnen

En populær turistby som Segovia har selvsagt et veldig godt utvalg av restauranter. Som ellers i Spania gir “Menu del dia” (dagens meny) best valuta for pengene, med tre-retters middag (lunsj) og drikke fra ca 10 euro. De billigste menyene inneholder riktignok relativt enkle retter. En spesialitet fra Segovia er Cochinillo (grillet pattegris), som man får på mange av de dyrere dagens menyer (typisk rundt 20 euro). Alternativt kan man gå på en restaurant som har spesialisert seg på slikt. For å vise hvor mørt kjøttet er, blir det ofte skåret opp med en tallerken av kelneren.

Nok av suvenirer å få kjøpt

Mest vanlig er å besøke Segovia på en dagstur fra Madrid. En slik dagstur er nok til å få et inntrykk av Segovia, men jeg vil oppfordre til minst to overnattinger dersom man ønsker å bli ordentlig kjent med byen. På kvelden er den mye roligere etter at dagsturistene har vendt tilbake til Madrid, og det er spesielt trivelig å spasere rundt i byens gater eller betrakte gamlebyen fra forskjellige vinkler i solnedgang. Selv om mange barer har oppe relativt sent, så er det ingen tradisjon i Segovia for å “være oppe hele natten”, slik som i Madrid. Bortsett fra i de helt sentrale gatene vil det etter klokken 2200 føles som om man har hele byen for seg selv. Det er da også en del av byens sjarm. Hvis man savner underholdningstilbud på kveldstid, så finnes det imidlertid mye spennende på internett. Sjekk for eksempel Folkeautomaten kampanjer for gratis bonuskoder for nettspill.  

Segovias katedral by night

Det går hyppige busser fra Madrid til Segovia og turen tar rundt 1 time. Det går også høyhastighetstog, som bare tar en halv time, men togstasjonen er et godt stykke utenfor sentrum, så buss er i grunnen mest praktisk. Segovia har et bra utvalg av hoteller dersom man ønsker å overnatte. Jeg kan anbefale Hospedaje La Juderia som ligger sentralt plasser rett ved katedralen og har greie rom fra rundt 30 euro. Sjekk ellers priser på Booking.com.

Bahir Dar er en by i Amhariprovinsen i den nordvestlige delen av Etiopia. Landet er ikke kjent for sine trivelige byer, men Bahir Dar er blant de bedre med både palmetrær, blomster, brede boulevarder og et behagelig klima året rundt. For turister er Bahir Dar allikevel først og fremst interessant på grunn av severdighetene i nærheten. Byen ligger nemlig ved Tanasjøen som er kilden til den Blå Nilen.

Boulevard i Bahir Dar

Tanasjøen er Etiopias største innsjø og med en størrelse på rundt 84 x 66 km kan man fort innbille seg å være ved havet når man står ved innsjøens bredder. I dens sørøstlige hjørne, midt i Bahir Dar, er utløpet for den Blå Nilen som først flyter et stykke i østlig retning. Elven tar deretter en stor sving vestover, krysser Etiopia og renner til slutt sammen med den Hvite Nilen i Khartoum i Sudan. De store attraksjonene for turister i Bahir Dar er først og fremst knyttet til Tanasjøen og den Blå Nilen.  

Klosterne er ikke så imponerende utenfra

Tanasjøen er kjent for for sitt rike dyre- og fugleliv, men enda mer for sine fascinerende religiøse bygninger. På øyer i innsjøen og ved innsjøens bredde finnes nemlig et tyvetalls kirker og klostere fra 1300- og 1400-tallet. Noe av mystikken rundt Tanasjøens klostere skyldes at ingen vet så veldig mye om dem og at de først en stund ut på 1900-tallet ble kjent i den vestlige verden. Arkitektonisk er klostrene riktignok relativt simple, men de fleste har et fargerikt interiør med flotte veggmalerier og en ganske spesiell atmosfære (særlig hvis man ankommer når munkene holder messe). Noen av dem har også et tilknyttet museum med gamle bøker, klær og andre historiske gjenstander (ofte ikke så fryktelig interessant).

Fargerike dekorasjoner inne i klosterne

Å besøke samtlige klostere vil ta flere dager, men for de fleste turister er det tilstrekkelig å se to eller tre av dem, siden de rent faktisk er nokså like. Klostrene på Zege-halvøya er de enkleste tilgjengelige for turister og i motsetning til klostrene på øyene har kvinner også adgang. Det går an å komme til Zege-halvøya med minibuss, men mest vanlig er det å ta båt over Tanasjøen. Vel fremme er det et stort antall klostre å besøke og det er dessuten trivelig å spasere rundt i jungelen mellom dem. En typisk organisert halvdagstur er å ta båt fra Bahir Dar over til Zege-halvøya, besøke et par klostre og deretter kjøre over innsjøen til utløpet for den Blå Nilen. Der er man nesten er garantert å se både flodhester og forskjellige fugler, før man til slutt returnerer med båten til Bahir Dar.

Flodhest på Blå Nilen

Dersom man oppholder seg i nærheten av havna i Bahir Dar, vil man snart få en rekke tilbud om båtturer på Tanasjøen og besøk til klostrene. Hotellet man bor på vil som regel også kunne ordne turer. Det er imidlertid ofte vanskelig å avgjøre hvilke operatører som er pålitelige og hva som er riktig pris. Etiopierne tilbyr gjerne latterlig høye priser i begynnelsen, men slår fort av betydelig hvis man ikke viser interesse. En halvdags tur med båt sammen med mange andre kan man få for under 100 kroner, men å chartre en båt på egenhånd kan koste opp mot tusenlappen, avhengig av hvor lenge man vil ha båten. I tillegg koster hvert kloster 100 birr (ca 30 kroner) å besøke, samt at det er obligatorisk med guide (også ca 100 birr). Disse guidene har imidlertid generelt gode kunnskaper og er til stor nytte for å få mest mulig ut av besøket. Ikke maser de om tips heller.

Båt over Blå Bilen i nærheten av Blå Nilen-fallene

I nærheten av Tanasjøen renner Blå Nilen forholdsvis rolig, men etter ca 30 kilometer kommer et spektakulært fossefall, kjent som Blå Nilen-fossen (“Blue Nile falls” hvis man leser engelsk litteratur). Besøk til fossen er et annet av høydepunktene i Bahir Dar for turister. Ved høy vannstand kan Blå Nilen-fossen sammenlignes med Victoriafallene mellom Zambia og Zimbabwe, selv om den etiopiske fossen er klart mindre. Området rundt er dessuten riktig naturskjønt og et utvalg av stier gjør mulig å betrakte fossefallene fra mange forskjellige vinkler.

Blå Nilen-fallene

Å besøke fossen er relativt enkelt, men dessverre er det mange potensielle irritasjonsmomenter som kan gjøre oppholdet mindre behagelig. Dersom ikke noe er arrangert på forhånd vil man ved ankomst til billettkontoret oppleve et voldsomt mas fra potensielle guider. Disse vil argumentere med at det er fryktelig vanskelig å finne veien på egen hånd, noe som er bare tull. Stien er ganske åpenbar og hvis man i tillegg har offline-kartappen Maps.me (Google Maps virker ikke) installert, så er alle stier markert der.

Portugisisk bro ved Blå Nilen-fallene

Uten stopp tar det omtrent en time å fullføre en rundløype med mange bra utsiktspunkter, via en gammel portugisisk steinbro (faktisk landets eldste) og en kort båttur (ca 3 kroner) over elven tilbake til  landsbyen. Imidlertid bør man sette av minst 2-3 timer til turen for å få tid til å ta bilder og riktig nyte landskapet. Det siste kan dessverre bli lettere sagt enn gjort da man underveis vil utsettes for en betydelig mengde mas og gnål fra lokale barn og ungdommer som selger diverse ting de færreste har bruk for. Hvis man velger å ta en guide så er det forøvrig ikke noen grunn til å gi ekstra tips dersom de ikke har gjort noe helt ekstraordinært. (Og uansett hvor mye tips man gir så er det sannsynlig at guiden blir misfornøyd.)

Landskap ved Blå Nilen-fallene

Det går billige lokale busser (ca 5 kroner) ut til landsbyen Tissisat ved Blå Nilen-fossen, men mest vanlig er det å arrangere transport gjennom hotellet sitt. Typisk må man betale rundt 120 kroner for transport i en delt minibuss. Avstanden fra Bahir Dar er bare rundt 30 km, men (den helt rette) veien er i så dårlig stand at den humpete turen tar minst halvannen time. Forhåpentligvis kan kineserne, som ellers bygger mye infrastruktur i Etiopia, forbedre denne veien med tid og stunder.

Lokalt marked i Bahir Dar

På en organisert tur rekker man greit å besøke Tanasjøen og klosterne på formiddagen, spise lunsj og deretter reise til Blå Nilen-fossen på ettermiddagen. Ved å ordne ting på egenhånd og bruke lokal transport trenger man nok to dager for å få med seg alt. I tillegg kan det være verd å tilbringe litt tid i selve Bahir Dar, som er en grei by til Etiopia å være. Fra Bezawit-høyden har man flott utsikt over byen, Tanasjøen og Blå Nilens utløp.

Utsikt over Blå Nilen med Bahir Dar og Tanasjøen i bakgrunnen

Bahir Dar har en del restauranter av brukbar kvalitet, men er ikke noe spesielt livlig sent på kvelden. Bortsett fra et par barer som kanskje spiller musikk er det ikke noe natteliv å snakke om, og utenfor de mest sentrale gatene er det fullstendig mørkt overalt. Hvis man savner kveldsunderholdning er en mulighet å spille online på hotelrommet. Følg linken for å få en casino bonus. Internett er imidlertid veldig ustabilt i Etiopia så man kan ikke ta for gitt at det kommer til å virke. Som en av Etiopias fremste turistdestinasjoner har Bahir Dar et godt utvalg av hoteller i alle prisklasser, fra større “resorts” til svært enkle hoteller. Sjekk priser på Booking.com.

Oradea er en mellomstor by i Nordvest-Romania, bare noen få kilometer fra grensen til Ungarn. Noe populært reisemål for norske turister er den ikke, og svært få nordmenn vil i det hele tatt ha hørt om Oradea. Byen er imidlertid overraskende velstelt med grønne parker, oppussede bygninger og en spennende og variert arkitektur. Selv om man neppe bygger ferien sin rundt Oradea er den vel verd et besøk.

Unionsplassen

Oradea er ikke stedet for de største historiske hendelsene, men har allikevel en interessant bakgrunn. Byen skal først være dokumentert i 1113 og har senere være en del av både Transilvania, det Ottomanske riket, Habsburg-imperiet og Østerrike-Ungarn, før den etter første verdenskrig endte opp i Romania. I dag har Oradea har rundt 200 000 innbyggere, hvorav rundt 70% er etniske rumenere og 27% ungarere. Byen er hovedstad i Crisana-regionen og deles i to av elven Crisul Repede (som kommer fra Apusenifjellene og etter hvert ender opp i Donau etter å ha vært innom to andre sideelver).  

Mye flott arkitektur rundt i byen

Oradea har strengt tatt ingen severdigheter i verdensklasse, men byen danner allikevel en meget flott helhet hvor det er trivelig å oppholde seg. Oradeas generelt flotte arkitektur  overgår trolig de fleste turisters forventninger til hva som er å finne i en ukjent by i Romanias utkant. Særlig under to perioder i byens historie ble det oppført mye fint. Først i andre halvdel av 1700-tallet, hvor Franz Anton Hillerbrandt, en arkitekt fra Wien, fikk i oppgave å designe byen i barokkstil, og deretter under et økonomisk oppsving i begynnelsen av 1900-tallet hvor mye nytt ble bygget i Jugendstil (Art Noveau).

Bispepalasset i Oradea

En spasertur via noen omveier fra togstasjonen og til byens festning vil gi turister en god innføring i hva Oradea har å tilby. Allerede etter ett kvartal ankommer man en stor grønn park som inneholder det vakre barokke Bispepalasset, opprinnelig bygget som en nedskalert versjon av Belvedere i Wien. Under kommunistperioden ble palasset overtatt av staten og brukt som museum for kunst, etnografi og arkeologi. Dessverre har man i stor grad latt det forfalle, men det skal nå tilbakeføres til kirken, og museet før eller siden flyttes til nye lokaler. Rett ved siden av ligger forøvrig den flotte katolske katedralen, faktisk den største av sitt slag i Romania.

Statuer i gågaten i Oradea

I nærheten ligger gaten Strada Republicii som går nedover mot elven og er byens viktigste gågate, med et stort utvalg av cafeer, barer og restauranter. I den varme årstiden ligger uteserveringene på rekke og rad her. Langs gaten er relativt kjedelige bygninger blandet med noen riktige perler, så det gjelder å ha øynene med seg. Særlig bør man merke seg Hellige ånd-kirken (bygget på nytt flere ganger etter å ha kollapset som følge av konstruksjonsfeil) og de to bygårdene Moskovitzpalasset og Rimanoczypalasset (en forenklet versjon av Det Gyldne hus i Venezia).

Statsteateret

Nær elven ligger Kong Ferdinand plassen (konge av Romania 1914-1927) med det vakre Statsteateret fra 1900, faktisk bygget ferdig på bare ett år. Teater på rumensk (eller ungarsk) vil nordmenn trolig ha lite utbytte av, men konserter med klassisk musikk kan derimot være av interesse for flere. Billettprisene er uansett ekstremt lave, og de billigste setene selges for ca 20 kroner og nesten ingenting koster mer enn 100 kroner. Sjekk priser her.

Rådhuset i Oradea

Unionsplassen ligger rett over elven og er såpass imponerende at den fint tåler sammenligning med berømte torg i langt mer kjent byer. Helt sentralt står en statue av Prins Miahi Vatezaul av Vallakia til hest og plassen er omringet av vakre bygninger. Mest prominent er nok det asymmetriske rådhuset, hvor man for ca 10 kroner kan komme opp i tårnet og få 360-graders utsikt over Oradea. Rett ved siden av ligger det gresk-katolske Bispepalasset, hvor turister ikke slipper inn, men den gresk-katolske St. Nicholas katedralen rundt hjørnet kan besøkes. I tillegg finnes to andre kirker rundt plassen, hvorav den ortodokse Månekirken, er mest interessant. Navnet har den fått på grunn av “ballen” litt under klokken i klokketårnet. Det kan se ut som ren dekorasjon, men det er faktisk en ganske spesiell mekanisk konstruksjon som viser månefasen.  

Månekirken ved Unionsplassen

Herfra kan man fortsette østover mot den store 1. desemberparken (1. desember er Romanias nasjonaldag). På veien passerer man flere flotte bygninger, så det gjelder å ha øynene med seg. Tar man gaten langs elven kommer man snart til Neolog Zion synagogen. Angivelig skal den ha et fint interiør i maurisk stil, men man kommer ikke inn uten avtale på forhånd, så de færreste tar seg vel bryet. Selve 1. desemberparken er et fint sted å slappe av og observere folkelivet. Inne i parken ligger også byens kulturhus, men i motsetning til mye annet i Oradea er dette en nedslitt og dyster bygning i kommunistisk stil.

Statue i 1. desember parken

Bak parken finner man Uavhengighetsplassen som imidlertid ikke er noe spesielt å skryte av. Over veien ligger en ny katedral og rett bak denne er inngangen til festningen. Den stjerneformede festningen har lenge vært under oppussing, men står nå endelig klar for besøkende. Meningen er at den skal bli det nye kulturelle senteret i Oradea, men foreløpig finnes det ikke så veldig mye på innsiden, bortsett fra et historisk museum og en restaurant. Uansett er det trivelig å spasere rundt inne på festningsområdet.

Festningen i Oradea

Turistmyndighetene satser åpenbart på å tiltrekke seg flere turister til Oradea. Blant annet har de opprettet noen veldig gode nettsider hvor hver eneste severdighet og attraksjon i byen er beskrevet i detalj. Det foreslås også forskjellige gåturer rundt i byen og andre aktiviteter. Myndighetene har forøvrig bygget ut gratis wifi i alle byens parker. En enkel dagstur fra Oradea er til landsbyen Baile Felix, bare noen kilometer sørover. Her finner man en stor spa med varme kilder og alle slags fasiliteter. Av underholdning på kveldstid så har Oradea et par casinoer, uten at det akkurat kan sies å være noe typisk gamlingsted. Turister kan like greit spille med sin egen mobil, for eksempel prøve å vinne Jackpot hos Mobilautomaten.

Rådhuset i Oradea by night

I løpet av en dag rekker man fint å skaffe seg et overfladisk inntrykk av byen, men det er også mulig å bruke flere dager på å utforske byens attraksjoner grundigere. Et greit og billig hotell er Hotel Atrium, som har rom fra rundt 200 kroner. Søk ellers etter hoteller på Booking.com. Oradea er dessverre ikke så enkel å komme til fra Norge. Fra hovedstaden Bucuresti vil reisen ta minst 14 timer med tog eller 9-10 timer med buss. Faktisk er byen nærmere Budapest, men selv derfra tar det minst 5-6 timer med tog eller 3-4 timer med buss.

Italica er en gammel romersk ruinby i Spania og nok en påminnelse om Romerrikets store utstrekning i sine velmaktsdager. Deler av Italica er godt bevart og ruinene er særlig kjent for sitt store amfiteater og flotte gulvmosaikker. Sammenlignet med for eksempel Pompeii, så når ikke Italica helt opp, men ruinbyen er uansett et fascinerende sted som absolutt er verd å besøke.

Amfiteateret

Italica befinner seg i dag ved småbyen Santiponce, i utkanten av storbyen Sevilla. Opprinnelig ble byen grunnlagt av en romersk general i 206 f. Kr., med det formål å bosette krigsveteraner fra den andre punerkrigen (krig mellom Romerriket, Karthago og allierte på begge sider). Etter hvert vokste Italica til å bli riktig velstående og dermed ble det bygget templer, amfiteatere, offentlige bad og alt det andre man forventer av en romersk by. Det hjalp i tillegg at de romerske keiserne Trajan og Hadrian ble født i Italica og ikke var fremmede for tanken om å gi hjembyen noen ekstra privilegier.   

Keiser Trajan ble født i Italica

Italica lå opprinnelig ved bredden av Guadalquivir (elv som kommer fra Sierra de Cazorla og ender opp i Atlanterhavet ved Cadizbukten). Med tiden så skiftet imidlertid elven løp og plutselig var elven flere kilometer unna og Italica hadde mistet sin havn. Dette ble starten på nedturen for Italica og i stedet var det nærliggende Hispalis (forløperen til Sevilla) som vokste. Invasjonen av maurerne (muslimer fra Nord-Afrika) på 700-tallet førte etter hvert til at Italica ble fullstendig forlatt.

Mange flotte gulvmosaikker

Den forlatte byen forble imidlertid i relativt god stand, i hvert fall frem til 1700-tallet når man begynte å hente ut stein derfra for å bruke i vei- og dambygging. Heldigvis for Italica, så ble Spania invadert av Napoleon i 1808 og under den påfølgende okkupasjonen benyttet han anledningen til å stoppe vandalismen av Italica. I tillegg fikk han fart på den arkeologiske utgravingen slik at Italica kunne bevares for ettertiden.

Noen søyler står igjen, men bygningene er generelt i dårlig stand

Inngangsbilletten til ruinparken koster bare 1.50 euro for norske turister. (EU-borgere slipper faktisk gratis inn, så dersom man treffer en billettselger uten kjennskap til Norges EU-status kan man slippe å betale). Inne på området kan det være lurt å begynne med den sydlige delen, hvor ruinene initielt ikke ser altfor imponerende ut, men som ved nærmere ettersyn har noen svært flotte gulvmosaikker. Dette er typiske rikmannsboliger for vanlige folk hadde nok ikke råd til å dekorere hjemmene sine på denne måten.

Inne på amfiteateret

Det romerske amfiteateret er den mest imponerende strukturen i Italica og det er naturlig å spare det til slutt. Tribunene skal ha hatt en kapasitet på 25000 tilskuere, til tross for at selve byen neppe hadde mer enn 8000 innbyggere. Visstnok skal det ha vært det tredje største amfiteateret i hele Romerriket! Tribunene er ikke lenger i særlig god stand, men besøkende får allikevel et inntrykk av hvordan amfiteateret må ha vært i sine glansdager. Korridorene under tribunene er derimot ganske godt bevart. Fans av tv-serien Game of Thrones vil forøvrig kjenne igjen amfiteateret fra siste episode av sesong 7.

Passasjen under amfiteateret er i god stand

Det er mest naturlig å besøke Italica på en (halv)dagstur fra Sevilla. Teoretisk sett kan man også bo i Santiponce, men det er ikke allverdens å finne på der. Turoperatører tilbyr dyre guidede turer inkludert transport fra Sevilla, men det er betydelig billigere (1.55 euro) å bare ta lokalbuss 170A som har hyppige avganger fra sentrum av byen og kjører helt frem til inngangen til Italica. Det kan jo være penger vel spart siden Spania har blitt betydelig dyrere for nordmenn de siste årene på grunn av sterk euro og svak norsk krone. Enkelte tar til og med opp ekstra lån for å finansiere ferieturen sin, en praksis som generelt ikke er å anbefale. Dersom man allikevel er innstilt på å låne penger til ferien, bør man i det minste først sjekke nettsiden til Sambla for de beste lånetilbudene.

Fine blomster hvis man besøker på våren

Sevilla har en flyplass, men det er elendige flyforbindelser fra Norge. Mest naturlig er det å ta direktefly til Madrid og reise videre til Sevilla med tog eller buss. Med høyhastighetstog er reisetiden faktisk bare 2 ½ time. Søk på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene og beste flyforbindelsene. Søk ellers etter hoteller på Booking.com.

Artikkelen er skrevet i samarbeid med Sambla.

Romania er et av de mest spennende reisemålene i Europa og stadig flere nordmenn får øynene opp for hva landet har å by på. Med stor variasjon, lavt prisnivå og god infrastruktur er Romania nesten det perfekte ferieland. Her finnes severdigheter og attraksjoner av alle slag og det er ingen spesielle utfordringer ved å reise rundt i landet.

Kirke i Brasov

Dagens Romania har rundt 22 millioner innbyggere og er egentlig en relativt ny statsdannelse. Starten kan spores tilbake til 1859 da regionene Valakia (sør) og Moldavia (nord-øst) slo seg sammen til kongedømmet Romania. Navnet skyldtes at de så seg som etterkommere av de gamle romerne. For å understreke dette, og samtidig differensiere seg fra nabolandene, gikk de dessuten bort fra det kyrilliske alfabetet og over til det latinske. Transilvania tilhørte fremdeles Østerrike-Ungarn, men ble innlemmet i Romania (sammen med noen andre territorier i nord og vest) etter første verdenskrig. Nå var Romania på sitt største, men som følge av andre verdenskrig mistet de enkelte områder til Sovjetunionen, blant annet det som nå er landet Moldova.

Romania er i stor grad fremdeles et bondeland

Etter andre verdenskrig ble Romania påtvunget kommunisme og diktatoren Nicolae Ceaușescu styrte i en årrekke. Han var innledningsvis vel ansett i Vesten fordi han holdt en viss avstand til Sovjetunionen og blant annet kritiserte invasjonen av Tsjekkoslovakia. Etter å ha besøkt Maos Kina og Kim Il-Sungs Nord-Korea innså han imidlertid at å skape en personkult rundt seg selv var veien å gå. Etter dette gikk det virkelig nedover med Romania, samtidig som Ceaușescu ble mer og mer stormannsgal og autoritær. Til slutt hadde folket fått nok og diktaturet falt under dramatiske omstendigheter i desember 1989.

Flott natur i Romania

Problemene var imidlertid ikke over med fjerningen av Ceaușescu. Romania har fortsatt å slite økonomisk og særlig korrupsjon har vært et enormt problem som har gjort det vanskelig å få hjulene i gang. For å oppfylle EU-krav ble det imidlertid satt i gang et seriøst arbeid med å avdekke og straffe korrupsjon, noe som har resultert i en lang rekke fengselsstraffer. Faktisk så mange at i februar 2017 prøvde den sittende sosialdemokratiske regjeringen å avkriminalisere korrupsjon fordi fengslene var fulle(!). (Trolig var den egentlige grunnen å beskytte seg selv). Store folkelige demonstrasjoner gjorde imidlertid at planene ble skrinlagt.

Rumensk mat

Romanias kompliserte forhistorie har gjort at det finnes store grupper av etniske minoriteter rundt om i landet. Særlig gjelder dette ungarere, som mest bor i Szekely Land, en del av Transilvania (som altså tilhørte Østerrike-Ungarn før første verdenskrig). En annen liten, men viktig, minoritet er tyskere, eller de såkalte transilvanske sakserne, som ble invitert til Romania på 1200-tallet. (Mange av dem flyttet hjem til Tyskland etter andre verdenskrig. Andre var så uheldige å bli deportert til Sovjetunionen). Tyskerne laget mange av Romanias fineste byer og de har faktisk også den nåværende presidenten Klaus Iohannis. Turister vil trolig også legge merke til at det finnes en stor befolkning av sigøynere. Forholdet mellom de etniske gruppene er ikke så aller verst, bortsett fra sigøynerne som de færreste har noe til overs for.

Severdigheter og attraksjoner

Romania har et svært variert utvalg av severdigheter og attraksjoner både innen kultur, natur og rekreasjon. Kulturmessige høydepunkter er nok de mange flotte middelalderbyene, særlig de “tyske” byene i Transilvania, for eksempel Brasov, Sighisoara, Sibiu og Cluj-Napoca. Disse er generelt utrolig idylliske og en fornøyelse å bare oppholde seg i, samtidig som det er mye interessant å se der. Hovedstaden Bucuresti er også penere enn folk gjerne forventer og det gigantiske Parlamentspalasset er et svært spesielt og unikt bygg. En annen unik attraksjon for Romania er de mange kirkene og klostrene som er dekorert med veggmalerier på utsiden.

Ingen mangel på klostere i Bukavina-regionen

Romania er i stor grad et bondesamfunn og besøkende blir gjerne overrasket over den store kontrasten mellom landsbygda og byene. Mens byene har alt av moderne bekvemmeligheter, skal man skal ikke langt ut på landet før hest og kjerre er et vanlig syn. Folk på landsbygda er betydelig fattigere enn byfolk, men samtidig finner mange det sjarmerende med et enkelt og “autentisk” liv. Spesielt interesserte turister kan oppleve bondekulturen på nært hold ved å bo og hjelpe til på en gård.  

I Romania kan man treffe på bjørn i skogen

Romania har veldig variert natur med mye vakkert landskap, inkludert flere store fjellområder med strålende muligheter for vandreturer. I fjellene finnes dessuten flere skisteder med gode skiforhold på vinteren. Svartehavskysten har mange feriesteder med flotte strender og i Donau-deltaet (både i Romania og Ukraina, men hovedsaklig Romania) finnes et helt spesielt økosystem med mange elver, innsjøer og våtland. Hele landet har et rikt dyre- og fugleliv, blant annet med en stor populasjon av bjørn og stork, og særlig Donau-deltaet er et paradis for fuglekikkere.

Det såkalte Dracula-slottet i Bran

Mange har blitt introdusert til Romania (Transilvania) på grunn av Dracula, en fiktiv vampyr fra en roman av irske Bram Stoker (som aldri satte sin fot i Transilvania). Mange turister finner det interessant å besøke både steder som nevnes i romanen og steder relatert til (den ekte) fyrsten Vlad Țepeș, som Dracula-figuren sies å være inspirert av.  

Reiserute

La oss se på en naturlig reiserute som går rundt landet og får med seg mange av de største attraksjonene. Denne ruten er ikke nødvendigvis optimal for alle, men vil i det minste kunne gi et inntrykk av mulighetene som finnes i Romania. Blant annet hopper vi helt over både Donau-deltaet og Svartehavskysten. Turen er lettest å gjennomføre med bil, men alt sammen er også tilgjengelig med offentlig transport (buss, tog), selv om det vil ta litt lenger tid. På kartet under har jeg markert alle steder som kommer til å nevnes i teksten.

Turister med fly fra Norge vil normalt ankomme hovedstaden Bucuresti som ligger i den sørlige delen av landet, bare rundt 50 kilometer fra grensen til Bulgaria. Storbyen er egentlig ikke spesielt representativ for resten av Romania, men inneholder såpass mye interessant at det er naturlig å tilbringe et par dager der. Turister med forventninger om typisk kommunistarkitektur med grå nedslitte boligblokker blir som regel overrasket over hvor trivelig Bucuresti fremstår. Byen er faktisk inspirert av Paris med lange brede boulevarder, pent oppussede bygninger og en arkitektonisk blanding av gammelt og nytt.

Parlamentspalasset i Bucuresti

Bucurestis viktigste attraksjon er det gigantiske Parlamentspalasset, som med over tusen rom står som et eksempel på den tidligere diktatoren Ceaușescus stormannsgalskap. I sentrum ligger en trivelig “gamleby” (ikke spesielt gammel) hvor restaurantene og barene ligger tett i tett. Byen har ellers store parkanlegg, en del monumenter og et par gode museer. Bondemuseet er det mest kjente, men har usedvanlig gretne ansatte, og når man kommer ut av Bucuresti og rundt i landet vil man uansett fort se mer av bondekulturen.

Brasov

Fra Bucuresti fortsetter de fleste besøkende nordover mot Transilvania, Romanias mest populære turistområde. Transilvania har noe eventyraktig over seg med sitt vakre kuperte landskap, idylliske “tyske” byer, utallige borger og slott, og legenden om Dracula. Første stopp er gjerne byen den relativt store byen Brasov. Den mest direkte ruten dit går gjennom den trange Prahova-dalen, hvor det er flotte muligheter for fjellturer (blant annet går flere gondolbaner opp på fjellet) eller vintersport fra feriebyene Sinaia, Busteni og Predeal. Her finnes også Peles-slottet, et tidligere kongeslott, som man definitivt ikke bør gå glipp av. Dette er utvilsomt Romanias vakreste slott, selv om det ikke kan skryte på seg å være spesielt gammelt.

Utsikt over Prahova-dalen

Brasov er en av Romanias “tyske” byer og er et sted man nesten umiddelbart blir glad i. Den store og pent oppussede gamlebyen fremstår som usedvanlig trivelig, omgitt av åser på alle kanter og med et “Hollywood-lignende” skilt på toppen av Tampa-fjellet som minner folk om hvor man befinner seg. I tillegg til attraksjonene i selve Brasov, så kan byen fint brukes som base for å utforske andre deler av Transilvania på dagsturer. For eksempel er fjellturer fra Busteni eller Sinaia, “Dracula-slottet” i Bran, festningen i Rasnov og byen Sighisoara lett tilgjengelige.

Sighisoara

Neste stopp gir seg nesten selv: Sighisoara litt lenger nord. Dette er nok den fineste “tyske” byen i Romania, og faktisk en av de aller best bevarte middelalderbyene i hele Europa. Sighisoara er ikke veldig stor, men med sine brosteinsbelagte gater, flotte og fargerike bygninger, gamle kirker og befestet gamleby er den en fornøyelse å utforske. Fyrsten Vlad Tepes, som muligens var inspirasjon for romanfiguren Dracula, ble dessuten født i Sighisoara, noe de ikke unnlater å gjøre folk oppmerksomme på.

Targu Mures

Mange nøyer seg med en rundtur i Transilvania før de returnerer til Bucuresti, men la oss heller fortsette nordover til byen Targu Mures. (Targu betyr marked og man vil se at mange rumenske byer har det i navnet. Mures er en lang elv som starter øst i Karpatene, renner vest gjennom Romania, inn i Ungarn og til slutt ender opp i Donau). Nå er man i Szekely Land, området i Romania med flest etniske ungarere. Disse utgjør faktisk rundt 60% av befolkningen i området, og Targu Mures er deres viktigste storby. I denne regionen vil man se at mange offentlige skilt står på både rumensk og ungarsk. I Targu Mures finner man derfor en blanding av ungarsk og rumensk kultur, for eksempel egne ungarske kirker. Sentrum av byen er meget flott med flere katedraler, statuer og det ganske spesielle kulturpalasset.

Inne i saltgruven i Turda

Nå ville mange ha fortsatt vestover i retning Cluj-Napoca, men vi legger først turen innom den relativt ukjente nordøstlige delen av Romania. Ikke langt fra Targu Mures ankommer man den lite spektakulære landsbyen Praid, som imidlertid har en ganske sær attraksjon. Byens tyske navn er Salzberg, og det er ikke uten grunn, for her ligger en stor gammel saltgruve. Etter at produksjonen tok slutt har saltgruven blitt omgjort til en skikkelig undergrunnsby som kan besøkes. I stedet for trange gruveganger, som man kanskje hadde forventet, finnes det store haller på innsiden av fjellet. Klimaet inne i gruven skal nemlig være gunstig for folk med luftveisproblemer, så det er lagt opp til å tilbringe lang tid der nede. Her finnes blant annet en restaurant, en kirke, en kino samt forskjellige aktiviteter, inkludert lekeplasser for barn. En lignende saltgruve finnes i Turda, lenger vest i landet.

Den trange Bicazkløften

Veien østover fortsetter gjennom Bicazkløften, som både er ganske spektakulær i seg selv, og samtidig markerer grensen mellom regionene Transilvania og Moldavia. Byen Piatra Neamt kan være et naturlig neste stopp (Piatra betyr stein, Neamt betyr tysk). Turismen har ikke riktig tatt av her ennå, selv om byen befinner seg i et naturskjønt område  ved siden av den kunstige innsjøen Batca Doamnei og er omringet av små grønnkledde fjell. De lokale myndighetene jobber imidlertid med å sette Piatra Neamt på kartet. Blant annet har de  bygget en gondolbane som passerer over byens sentrum og opp til et utsiktspunkt på en høyde utenfor byen. Det er ellers fine muligheter for turgåing i området, innsjøen har et veldig rikt fugleliv og det finnes to pene klostere i nærheten.

Piatra Neamt

Etter Piatra Neamt bør man vurdere en avstikker til byen Iași, helt borte ved grensen til Moldova. I utgangspunktet har man kanskje små forventninger til en provinsby i utkanten av Romania, men Iași er faktisk en av de flotteste og mest velstelte byene i landet. Mye av grunnen er at den var hovedstad i Moldavia i flere hundre år, før regionen slo seg sammen med Vallakia og dannet Romania. På grunn av sin viktige rolle i landets historie regnes fremdeles Iasi som Romanias kulturelle hovedstad. I tillegg til mye flott arkitektur finnes det flere teatere, konserthall, opera, museer og flere monumenter.

Iasi

Fra Iasi er det naturlig å krysse grensen til Moldova og hovedstaden Chisinau, kanskje også med en tur til hovedstaden Tiraspol i utbryterrepublikken Transnistria. Her holder vi oss imidlertid i Romania og neste stopp er klostrene i regionen Bukovina. Det spesielle med disse er det unike eksteriøret av veggmalerier med motiver fra bibelen. Siden malingen er eksponert for vær og vind, så er fargene ofte litt blasse på de mest utsatte veggene, men generelt er klostrene flotte og fargerike. De best bevarte klosterne er i Suceava, Sucevita, Humor, Moldovita, Voronet, Probota og Patrauti. Klostrene fremviser en del variasjon i maleteknikk og fargevalg, så selv om man kanskje ikke trenger besøke alle, bør man få med seg et passe utvalg. I Bukovina er det absolutt en fordel med egen bil siden man da lett kan besøke flere klostre på samme dag.

Klostrene i Bukovina har veggmalerier på utsiden

Etter Bukovina er det mulig å fortsette over i Ukraina, for eksempel til den flotte kulturbyen Chernivtsi som ligger rett over grensen. Men her holder vi oss i Romania og legger turen vestover tilbake til Transilvania. Underveis passerer man gjennom et vakkert kupert landskap som kan minne litt om Sveits, dog uten de høyeste toppene. Dessuten krysser man Tihuta-passet (Borgo-passet), hvor Draculas slott skal befinne seg i følge boken (altså langt borte fra slottet i Bran), og den “tyske” byen Bistrita, som også er nevnt i romanen. Etter hvert begynner landskapet å flate ut og blir mindre dramatisk. Et naturlig stopp kan være Cluj-Napoca, enda en vakker “tysk” by, som med sine 400 000 innbyggere faktisk er Romanias nest største.

Unionsplassen i Timisoara

Videre finnes det mange muligheter. For eksempel kan man fortsette vestover til den flotte byen Timișoara , nær grensen til Ungarn, og startstedet for den rumenske revolusjonen i 1989. Underveis kan man også få med seg Oradea og Arad, to overraskende flotte byer som de færreste har hørt om. Særlig Oradea er verd å spandere minst en dag på. Med egen transport er det mulig å legge veien innom Apusenifjellene, en liten gruppe fjell i et ellers flatt landskap, hvor det er fine turområder.

Oradea – flott, men nesten ukjent

Hvis man skal returnere til Bucuresti på slutten av turen, så kan det gjøres via flere ruter fra Timisoara. Mest naturlig er det å legge veien forbi byene Deva og Hunedoara, hvor det ligger to store festninger som er verd å ta i nærmere øyensyn (sistnevnte blir en liten omvei). Andre aktuelle stopp er de “tyske” byene Alba Iulia, som både har Romanias største festning og ruiner fra romerne, samt Sibiu som regnes blant Transilvanias vakreste. En fin avslutning på turen er å kjøre langs Transfagarasan, en dramatisk og svingete vei som går opp i 2000 meters høyde gjennom et fantastisk fjellandskap. Av sikkerhetsmessige årsaker (fare for snøskred etc) er den imidlertid bare åpen i perioden juli-oktober.

Praktisk informasjon

Rumensk er et latinsk språk som er nært beslektet med italiensk, spansk og fransk. Uttalen er imidlertid nokså “øst-europeisk”, så for utrente ører er det vanskelig å identifisere språket som latinsk. Skriftlig rumensk er imidlertid ikke verre enn at besøkende med italiensk- eller spanskkunnskaper vil forstå en god del. Engelsk blir uansett stadig mer utbredt og alle unge mennesker, og de fleste man ellers har behov for å kommunisere med, vil kunne snakke greit nok engelsk.

Sikkerhet

Romania er veldig trygt å besøke. Det sies at alle kriminelle har reist til Vest-Europa for å prøve lykken der. Åpenbar fattigdom ser man heller ikke, bortsett fra i områder befolket av sigøynere. Tiggere på gaten er det heller ikke mange av. Til sammenligning er det faktisk mange flere rumenske tiggere i Oslo, hvor det er langt mer penger å hente.

Prisnivå

Rumenske leu (flertall: lei) er valutaen i Romania. Som regel får man rundt 2 norske kroner for 1 leu, så omregningen er nokså enkel. Nesten alt i Romania er svært god valuta for pengene og landet fremstår som veldig rimelig (allikevel er Romania omtrent dobbelt så dyrt som Ukraina, så man kan jo forestille seg hvor billig det er der). Normalt får man flotte hotellrom for 2-300 kroner og et veldig godt måltid mat med drikke for 50-100 kroner. Kollektivtransport er også god valuta for pengene og inngang til attraksjoner koster sjelden mye.

Beste tid å reise

Romania er best å besøke på våren og høsten. Da er det som regel behagelige temperaturer og stabilt fint vær. På sommeren kan det bli kjempevarmt, særlig i Bucuresti, dog mer behagelig i byer som ligger litt høyere. På vinteren er det som regel surt og kaldt i hele landet, så med mindre man har planer om å bedrive vintersport er dette ikke den beste tiden.

Mat

Maten i Romania er påvirket av både ottomanerne, ungarere, tyskere og alle andre som har spilt en rolle i landets historie. Dette gir muligheter for stor variasjon i matveien, og i alle byer hvor turister har behov for å oppholde seg vil det finnes et bra utvalg av gode restauranter. Det generelt lave prisnivået gjør dessuten at nordmenn kan ta for seg av de dyreste rettene på menyen uten å merke det i særlig grad på lommeboken.

Mye god mat

Transport

Den mest fleksible måten å komme seg rundt i Romania er med egen bil. Foreløpig er imidlertid de fleste veiene ganske smale to-felts veier, omtrent av samme standard som i Norge, noe som legger sin begrensning på hastigheten. Det finnes litt motorvei her og der, og mer er under bygging, så dette vil nok bli bedre med tiden.

Ofte trikk i Romanias større byer

Offentlig transport er ganske godt utbygget og gjør det teoretisk mulig å komme seg rundt til de fleste steder i Romania. Spesielt har busser og minibusser et stort nettverk av ruter. Disse er generelt komfortable og godt organisert med faste rutetider og god merking av bussene. Billetter kan enten kjøpes på billettkontoret (hvis det finnes) eller direkte av sjåføren. Som regel er det ikke nødvendig å kjøpe billett på forhånd, for utrolig nok ser bussene alltid ut til å bli akkurat passe fulle. Ruteplanlegger for alle busser i landet finner man på denne nettsiden.

Minibussene er godt merket og praktiske for å komme seg rundt i Romania.

Tog er tregere enn buss og har færre avganger, så bortsett fra på et par sentrale strekninger (Bucuresti-Brasov for eksempel), er dette nok mest for togentusiaster. På enkelte strekninger er rutetidene dessuten helt håpløse, gjerne et par grytidlige avganger med kort mellomrom for deretter ingen avganger på mange timer. Selve togene holder imidlertid grei standard og mitt inntrykk er at det som regel er god plass. Sjekk rutetider med denne ruteplanleggeren for tog.

Tradisjonelt rumensk bondehus

Mange rumenske byer kan utforskes til fots, men lokaltransporten inne i byen pleier uansett alltid å være god. Ofte er både buss, trolleybuss og trikk tilgjengelig for en billig penge. Bucuresti har også et effektivt metrosystem. Taxi i Romania er veldig billig, og for 20-30 kroner kan man krysse de fleste byer, mens kortere turer gjerne bare koster rundt 10 kroner. Rumenske taxisjåfører er dessuten usedvanlig ærlige og slår alltid på taksameteret uten å prøve seg på noe lureri. Jeg har tatt taxier over hele landet og aldri hatt det minste problem. Sjåførene pleier dessuten å ha god lokalkunnskap og vite plasseringen til hotellene.

Overnatting

Romania har et godt utvalg av overnattingsmuligheter alle steder hvor det er aktuelt for turister å oppholde seg. Hotellene har generelt bra standard og som nevnt tidligere får man svært god valuta for pengene. Sjekk priser på Booking.com. Ellers finnes det ganske mange leiligheter til utleie både via Airbnb og hotellsøketjenestene. (Hvis du ikke er registrert på Airbnb ennå, så kan du registrere deg via denne linken og få en innmeldingsbonus på ca. 300 kr som kan brukes på din første reservasjon).

Reise til Romania

Det eneste direkteflyet mellom Norge og Romania er Wizzairs rute fra Torp til Bucuresti. Alle andre flyforbindelser vil involvere minst ett flybytte et eller annet sted i Europa. Ved å sette sammen en tur med flere billigflyselskaper kan man imidlertid ankomme nesten hvor som helst i Romania. Søk på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene og beste flyforbindelsene.

Jaremtsje (Yaremche) er en ferieby i den ukrainske delen av fjellkjeden Karpatene. Byen har blitt et populært turistmål, særlig for ukrainere, da det nærliggende området egner seg utmerket for rekreasjon og friluftsaktiviteter hele året. I tillegg til ren avslapning kan besøkende bedrive turgåing, sykling, rafting og hesteridning på sommeren eller skisport på vinteren.

Landlige omgivelser

Jaremtsje ligger omtrent 50 kilometer sør for byen Ivano-Frankivsk og ca 60 kilometer nord for grensen til Romania. Beliggenheten er ganske idyllisk i en lang dal langs elven Prut (som her er i sin spede begynnelse, men etter hvert danner grensen mellom Romania og Moldova før den flyter inn i Donau nær utløpet ved Svartehavet). Jaremtsje har tidligere vært en del av både Østerrike-Ungarn og Polen, men tilhører nå altså Ukraina.

Elven Prut i sin spede begynnelse

Det var mot slutten av 1800-tallet at Jaremtsje ble et populært feriested for overklassen, hovedsaklig på grunn av den rene og friske luften. Senere har den gradvis utviklet seg til en ferieby, med stort utvalg av hoteller. Utenfor byens hovedgate har imidlertid ikke turismen satt altfor stort preg på Jaremtsje, og flesteparten av de rundt 8000 innbyggerne livnærer seg fremdeles av landbruk.

Krigsmonument

Selve byen Jaremtsje kan vel knapt sies å ha noen attraksjoner som folk kommer langveisfra for å se. Det viktigste kulturelle innslaget er et lite etnografisk museum, som først og fremst stiller ut klesdrakter fra Hutsulfolket, en etnisk minoritet som holder til i Karpatene. I tillegg finnes et monument til ære for falne soldater fra krigen i Afghanistan og et lite “miniatyrmuseum” med en modelljernbane.

Pent, men ikke spektakulært landskap

Derimot kommer mange for å ta del i friluftsaktiviteter, både sommer og vinter. Det finnes både korte og lengre vandrestier rundt i Karpatene, og fra sentrum av Jaremtsje har man lett tilgang til flere av løypene. Det må imidlertid sies at de ukrainske fjellene ikke akkurat er verdens mest dramatiske. Landskapet er stort sett grønt og skogkledd, bratte klipper finnes ikke i det hele tatt og alle topper er ganske “avrundede”. Topografien gjør imidlertid at oppstigningene blir relativt slake, men en ulempe er at trær ofte blokkerer utsikten.

Mye skogsvei uten utsikt

Turløypene er delvis merket med skilt, slik som vi kjenner fra Norge, men til tider er merkingen mangelfull og det er fort gjort å gå feil. Med litt uflaks kan den fine skogsveien man følger plutselig ende opp i et gårdstun, hvor man blir nødt til å snu og gå samme vei tilbake. Butikkene i Jaremtsje har diverse turkart til salgs, men heller ikke disse var spesielt gode. Den beste oversikten over turstier får man faktisk med den gratis kartappen Maps.Me (Google Maps kan ikke brukes).

Noe skilting, men ikke alltid pålitelig

En relativt enkel tur med utgangspunkt i Jaremtsje er opp til toppen Makovitsja på 984 meter, hvor det er reist et kors. Mye av stien går gjennom skog, men et stykke før toppen kommer man ut i åpent landskap og har flott utsikt i alle himmelretninger. Underveis har man også muligheten til å gå innom “Dovbush Rocks”, en gruppe med steinformasjoner. En annen populær tur er opp på Hoverla, som med sine 2061 meter er Ukrainas høyeste topp. Fjellet ligger omtrent 50 kilometer fra Jaremtsje, men det går bilveier såpass høyt opp at toppturen kun trenger ta rundt to timer hver vei. Man kan selvsagt også starte lenger nede i dalen og gjøre turen til en større utfordring. Noen hoteller og turoperatører tilbyr billige ekskursjoner og dagsturer rundt Jaremtsje. Jeg har ikke prøvd disse selv, men anser det som sannsynlig at eventuell guiding kun er på russisk eller ukrainsk, uten at dette trenger å være noe stort problem på turer av denne typen.  

Kors på toppen av Makovitsja

Andre mulige sommeraktiviteter med utgangspunkt i Jaremtsje er blant annet sykling, rafting, hesteridning og ATV-kjøring. Særlig sykling er populært og mange av skogsveiene i området egner seg utmerket til nettopp dette. Terrengsykkel med utstyr kan leies for under hundre kroner dagen. Ukraina er trolig også et av verdens billigste land å bedrive alpint. Karpatene har flere skianlegg og prisen på ukeskort i skiheisen ligger på beskjedne 3-400 norske kroner. Jaremtsje er nok ikke det aller beste stedet å stå på ski, med kun noen få slake nybegynnerløyper. I Bukovel og andre nærliggende skisteder finnes det imidlertid større utvalg, inkludert mer utfordrende løyper.

Jaremtsje i bunnen av dalen

Jaremtsje (og hele ukrainske Karpatene) er ikke tilrettelagt noe særlig for vestlige turister. Knapt noen kan kommunisere på engelsk, men allikevel får man som regel ordnet det man er interessert i. Byen har en del restauranter (dog egentlig overraskende få, gitt hvor mange hoteller som finnes), men ikke forvent menyer på engelsk. Som ellers i Ukraina er i hvertfall maten veldig god valuta for pengene. Mitt inntrykk var at byen ikke er spesielt livlig på kvelden til en ferieby å være. For litt alternativ underholdning kan man heller slappe av med mobilspill på rommet sitt. Følg linken for å få en Videoslots bonuskode 2018.

Bussterminalen i Jaremtsje

Jaremtsje har et godt utvalg av hoteller og andre overnattingssteder. Prisene er latterlig lave sett med norske øyne. Litt avhengig av årstid kan man få helt greie rom for nede i 30 kroner/natt. Veldig mange hoteller ligger i prisområdet 100-200 kroner og da er man nesten garantert god kvalitet. Nærmeste sted med flyplass er storbyen Lviv. Derfra kan man ta tog eller buss til Jaremtsje via Ivano-Frankivsk. 

Bilbao er den største og viktigste byen i den autonome spanske provinsen Baskerland. Den var lenge kjent som en forurenset industriby, men har senere på kort tid transformert seg til å bli Spanias mest kulturelle by. Dagens Bilbao er full av attraksjoner og ligger samtidig i et meget naturskjønt område med mange severdigheter.

Edderkoppstatuen Maman utenfor Guggenheim-museet

Bilbao ble grunnlagt på 1300-tallet og fra 1600-tallet var den viktig som havneby for eksport av jernmalm fra gruvene i området. Utover 1900-tallet ble byen i tillegg et senter for tungindustri, særlig stålverk, skipsbygging og kjemisk industri. Dette ga store inntekter, men byen var grå, forurenset og slet dessuten med den voldelige separatistiske terrororganisasjonen ETA. Bilbao var derfor ikke videre attraktiv for besøkende, noe som betydde at 1950-tallets spanske turistboom aldri kom til Baskerland.

Bilbaos gamleby

Det økonomiske tilbakeslaget for verdensøkonomien på 1970-tallet rammet Bilbao spesielt hardt. Plutselig var ikke byen rik lenger, bare grå og forurenset. Fra 1990-tallet ble det satt i gang et visjonært arbeid med overgang til tjenesteytende næringer. Byggingen av Guggenheim-museet var en katalysator for utviklingen og senere har hele Bilbao blitt rustet opp med ny infrastruktur (metro, trikk etc) og mange andre spesielle arkitektoniske bygg. Omstillingen har vært så vellykket at Bilbao igjen er blitt rikere og med lavere arbeidsledighet enn resten av Spania. 

Casco Viejo

Bilbao er en lang og smal by som ligger inneklemt mellom to små fjellkjeder, på begge sider av elven Nervion. Selve byen har bare ca 350 000 innbyggere, men ved å inkludere en del småbyer som hører naturlig inn i et storbyområde, blir det totale folketallet på rundt 1 million. Det er ikke noe åpenbart geografisk sentrum av Bilbao, men gamlebyen Casco Viejo, nord for elven, er i hvert fall det historiske sentrumet. Den sjarmerende gamlebyen karakteriseres av trange gater med mange små butikker, barer og restauranter. Området er svært livlig til langt på natt, særlig i området rundt lille Plaza Miguel de Unamuno. Gamlebyen inneholder også flere kirker og andre historiske bygninger, det flotte Arriaga-teateret, samt Ribera-markedet, et enormt innendørs matmarked i Art Deco stil.

Plaza Miguel de Unamuno

Utenfor Casco Viejo endrer byen fullstendig karakter. Bydelen Abando, på andre siden av elven, kan kanskje anses som Bilbaos “moderne sentrum”. Den er ikke trang i det hele tatt, men har brede gater som stråler ut fra den sentrale Plaza Moyua. I dette området finnes mange av de kulturelle og arkitektoniske nyskapningene som har satt Bilbao på kartet. Ved å følge den brede elvepromenaden kommer man forbi mange av disse. Underveis er det rart å tenke på at mye av Bilbaos tungindustri tidligere var plassert i dette området som nå karakteriseres av parker, grønne områder og lekeplasser for barn.

Elvepromenaden og Zubizuri gangbroen

Langs elvebredden passerer man først den nye Zubizuri (“hvite”) gangbroen, et kunstverk i seg selv. Den buede broen ser ut som en seilbåt og underlaget består av rektangulære glassfliser. Litt bortenfor kan man nå skimte Guggenheim-museet, innviet i 1997 og utvilsomt Bilbaos mest kjente attraksjon. Det ble faktisk bygget i henhold til budsjett og etter kun tre år regnet byen med å ha tjent inn konstruksjonsutgiftene på ekstra turisme. Museet stiller ut moderne kunst og samtidskunst, hvorav det meste er midlertidige utstillinger som roteres ganske ofte. For turister med moderat kunstinteresse er imidlertid den innovative bygningen vel så interessant som noe på innsiden. Den er designet av stjernearkitekten Frank Gehry (som har laget mange andre “signatur”-bygninger rundt i verden) og er helt klart noe av det mest oppsiktsvekkende man vil se innen arkitektur.  

Guggenheim-museet i Bilbao

Museets uteområde er dessuten riktig så smart designet. Selv den store og sterkt trafikkerte fire-felts La Salve broen, rett ved siden av museet, er ikke spesielt forstyrrende, men gir derimot inntrykk av å være en integrert del av en helhetlig kunstutstilling. Høydepunktet er imidlertid den gigantiske skulpturen av “blomsterhunden” Puppy, som står foran hovedinngangen. Denne statuen av en West Highland White Terrier (Westie) er fullstendig dekket av blomster som byttes ut i takt med årstidene. På elvesiden av museet står forøvrig den store edderkoppstatuen Maman, et annet populært sted å la seg avfotografere.

Blomsterhunden Puppy, Bilbaos største attraksjon

Litt videre nedover langs elven ligger Doña Casilda Iturrizar parken, tidligere den eneste parken i hele Bilbao, men nå bare en av mange. På andre siden av parken har man muligheter for å oppleve kunst på et helt annet nivå enn ved Guggenheim-museet. Her ligger nemlig San Mames, byens flunkende nye fotballstadion, ferdigstilt så sent som 2013, og selvsagt med utseende som et moderne kunstverk. Byens fotballag er Athletic Bilbao som faktisk utelukkende benytter seg av spillere fra Baskerland. Stadionen har kapasitet på 53000 tilskuere, nok til at det som regel går greit å kjøpe billett på kampdagen. Eneste mulige unntak er kamper mot Real Madrid, Barcelona og den baskiske erkerivalen Real Sociedad (fra San Sebastian).  

Utsikt fra Artxanda

Som nok et eksempel på kultursatsningen i Bilbao har vi Azkuna Zentroa (Askuna-senteret), et gammelt varehus i Abando-bydelen, som har blitt renovert og bygget om til kultur- og fritidssenter. Her finnes nå både kino, restauranter, kunstutstillinger, bibliotek, butikker og et svømmebasseng. For spilleinteresserte, så ligger Gran Casino Bilbao rett i nærheten og tilbyr det meste man forventer av et casino, samt restauranter, kafeer og barer. Alternativt kan man spille på nettet. Følg linken for å få en ComeOn Referansekode til online spilling.

Kysten rett utenfor sentrum

En av Bilbaos triveligste parker finner man på toppen av Artxanda, åsen som går langs østsiden av elven. Her har man panoramautsikt over hele byen og kan virkelig se hvor lang og smal den er. Fra sentrum går det en funikular opp til parken til samme pris som en tur med metroen. På motsatt side av ligger den litt høyere fjellkjeden Pagasarri hvor turgåing er en populær aktivitet. Det finnes mange stier i området og man kan faktisk starte i sentrum av Bilbao og relativt enkelt bestige den høyeste toppen.

Transportbroen Puente Colgante. Gondolen helt til høyre i bildet.

En av Bilbaos få eldre attraksjoner er “transport-broen” Puente Colgante, som ligger nesten ute ved elvens utløp i havet. I stedet for å kjøre eller gå over elven, blir både kjøretøy og passasjerer heist over i en slags stor “gondol” som går kontinuerlig frem og tilbake. Som verdens eldste bro av denne typen, står den faktisk på Unescos verdensarvliste. Broen er altså ment for lokaltransport og er ikke bygget spesielt for turisme, hvilket betyr at billetten er billig, bare 0.40 euro. Turister kan imidlertid betale 8 euro for å komme opp til gangbroen på det øverste nivået.

Stranden ved Plentzia

Selv om Guggenheim-museet stjeler det meste av oppmerksomheten, så er Bilbao full av andre museer. Særlig innen kunst (selvsagt) finnes det stort utvalg og for normale turister blir det sikkert altfor mye. Som en motvekt til alt det moderne kan man imidlertid besøke Museo de Bellas Artes, hvor det stilles ut klassisk kunst, blant annet nederlandsk og flamsk fra den gyldne perioden. Et annet viktig museum er det etnografiske Baskermuseet som forteller om baskernes kultur og historie. Baskerne er jo en ganske spesiell etnisk gruppe med ukjent opprinnelse og med et språk som ikke er beslektet med noe annet språk i verden. Andre interessante museer er Arkeologimuseet og Sjøfartsmuseet.

Tursti ved Plentzia

Utenfor Bilbao finnes også mye spennende som lett kan besøkes på dagsturer. Særlig langs den nordspanske kysten ligger høydepunktene tett i tett. En svært enkel ekskursjon er å ta metroen til Plentzia (siste stopp), hvor det finnes både en stor strand og et nettverk av turstier langs kysten med utsikt til dramatiske klipper. Videre i retning San Sebastian finnes et utall landsbyer og småbyer som er verd å besøke, men særlig interessant er nok det gamle klosteret San Juan de Gaztelugatxe. Klosteret ble nylig benyttet i tv-serien Game of Thrones, takket være sin dramatiske plassering på toppen av en liten øy rett utenfor kysten.

Den lille øya med San Juan de Gaztelugatxe

Mange av Bilbaos attraksjoner ligger i gangavstand fra sentrum, men byens lange og smale form gjør at man før eller siden trolig får behov for å benytte seg av offentlig transport. Byen har heldigvis et utmerket integrert kollektivtilbud med både metro, trikk og buss. Flyforbindelsene mellom Norge og Bilbao er ikke de beste. Norwegian har riktignok direkterute fra Oslo, men bare på sommeren, og selv da kun 1-2 avganger i uken. Nærmeste andre flyplasser er Bordeaux i Frankrike (3-4 timers kjøring unna) og Madrid (5 timers kjøring). Ved å bytte fly underveis får man selvsagt langt flere muligheter.

El Jem er en småby med rundt 20 000 innbyggere omtrent midt i Tunisia. Selv om den moderne byen ikke utmerker seg på noen spesiell måte, så er den hjemsted for Tunisias største turistattraksjon og landets mest imponerende kulturminne. Her finner vi nemlig et gigantisk romersk amfiteater, nesten på størrelse med Colosseum i Roma.

Amfiteateret i El Jem

Byens historie startet i år 46 f. Kr. da den ble grunnlagt av den romerske keiseren Julius Cæsar under navnet Thysdrus. På den tiden strakte Romerriket seg rundt hele Middelhavet. Byen var en markedsby som lå sentralt plassert i forhold til områdets handelsruter, noe som hjalp Thysdrus til å tjene seg rik på olivenolje og bli en av Afrikas viktigste byer. Som symbol på velstanden ble det på 200-tallet bygget mye fint, både private residenser og offentlige bygg som det gigantiske amfiteateret.

På innsiden av amfiteateret

De gode tidene ble imidlertid kortvarige, for etter innføringen av skatt på olivenolje reiste innbyggerne seg i et opprør mot Romerriket i år 238. Romerne svarte ved å ødelegge det meste av Thysdrus som aldri kom seg på beina igjen. Steiner fra ruinene av Thysdrus ble senere benyttet som byggemateriale for andre byer i området. Blant annet er den store moskeen i Kairouan oppført med steiner fra amfiteateret i Thysdrus. Senere har den moderne byen El Jem oppstått på ruinene av Thysdrus.

Amfiteateret sett fra baksiden

Moderne El Jem er ikke av noen spesiell interesse for turister, som i all hovedsak kommer for å utforske det store amfiteateret. Strukturen er et virkelig imponerende syn der den ligger midt inne i byen og ruver høyt over alt av moderne bygninger. Ikke rart at amfiteateret har blitt benyttet som kulisse i filmer som Gladiator og Life of Brian. I sine glansdager skal anlegget ha hatt en kapasitet på rundt 35 000 tilskuere (altså mer enn alle dagens idrettsanlegg i Norge!) og bare Colosseum i Roma og et nå ødelagt amfiteater i Capua var større. I den operative perioden ble amfiteateret mest brukt til gladiatorshow og vognløp (kappløp med hest og vogn).

På innsiden av amfiteateret

Til tross for vandalismen med gjenbruk av steiner i andre byggeprosjekter, så fremstår amfiteateret i El Jem i minst like god stand som Colosseum i Roma. Fra utsiden virker faktisk den sydlige tribunen å være så god som ny. Inne på området oppdager man imidlertid at tilstanden på motsatt side ikke er like bra, men dette er langt i fra nok til å ødelegge helhetsinntrykket.

Gammel tribune på amfiteateret

Faktisk vil jeg si at det er en langt større opplevelse å besøke amfiteateret i El Jem enn Colosseum i Roma. I El Jem har man nemlig mye større frihet til å utforske strukturen. Turister kan gå rundt overalt på tribunene og også ned i passasjene under arenaen, hvor ville dyr og gladiatorer ventet på å slippe til. Man blir heller ikke stampende rundt i kø slik som tilfellet ofte er i Roma. Etter terroraksjonene i 2015 har nemlig turismen kollapset fullstendig i Tunisia. Blant de få som besøker El Jem finner man først og fremst lokale tunisere og en og annen kinesisk turgruppe. Vestlige turister glimrer med sitt fravær.

Utsikt over moderne El Jem

Inngangsbilletten til amfiteateret koster 10 dinarer (ca. 30 kroner), noe som også inkluderer inngang på det arkeologiske museet. Mange turister nøyer seg med amfiteateret, men det arkeologiske museet ligger rett i nærheten og er vel verd å få med seg. Museet er stort og fint med en rekke flotte mosaikker og en rekonstruksjon av en romersk villa. Når man først er i området kan man forøvrig også stikke innom det lille amfiteateret som ligger rett ved. Dessverre er det i veldig dårlig stand og ser mest ut til å brukes som søppelfylling.

Mosaikk på det arkeologiske museet

El Jem ligger en kort kjøretur innover i landet mellom byene Sousse og Sfax. Jeg anbefaler å besøke El Jem på dagstur istedenfor å overnatte i byen. Det finnes riktignok ett hotell i El Jem, men etter å ha sett amfiteateret og museet er det strengt tatt lite å ta seg til der. Hvis man allikevel overnatter og ønsker litt underholdning kan man eventuelt spille på mobilen sin. Følg linken for beste casino på nett.

Ikke mye igjen av det lille amfiteateret

Etter at turismen til Tunisia kollapset så går det ingen charterfly fra Norge til Tunisia (dette kan endre seg med tiden). Mest naturlige måte å komme til Tunisia er derfor med vanlig rutefly til Tunis. Søk på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene og beste flyforbindelsene. Det er mulig å besøke El Jem på dagstur fra Tunis, men det blir mye kjøring, så det er bedre å bruke Sousse som base. Fra Sousse er det veldig gode forbindelser til El Jem med såkalt “louage”, dvs. en minibuss som går når den er full (de overfylles ikke). Sjelden trenger man å vente veldig lenge.

Arslanbob er en landsby i Jalalabad-regionen vest i Kirgisistan. De færreste nordmenn vil ha hørt om stedet, men den er faktisk en av Kirgisistans mest populære turistdestinasjoner, mye takket være et aktivt lokalt turistkontor som har vært flinke til å promotere landsbyen. Besøkende til Arslanbob tiltrekkes særlig av det vakre landskapet med høye fjell og viltvoksende valnøttskog, samt gode muligheter for friluftsopplevelser og aktiv ferie året rundt.

Utsikt over landsbyen

Arslanbob har ca 15000 innbyggere og befinner seg på 1600 meters høyde, ikke langt fra grensen til Usbekistan. Valnøttskogene rundt er landsbyens store stolthet og valnøttene har alltid vært viktig for byens økonomi. Faktisk høstes det 1500 tonn valnøtter i året, noe som er mer enn noe annet sted i verden. I følge en av mytene skal Arslanbob være oppkalt etter en disippel av profeten Muhammed, som angivelig fikk valnøttfrø av profeten for å plante i området. En annen myte sier imidlertid at det var Aleksander den Store som plantet det første valnøttreet.

På vei opp i fjellene

Ved ankomst til Arslanbob oppdager man fort at innbyggerne ser helt annerledes ut enn i resten av Kirgisistan. Dette skyldes at landsbyen nesten utelukkende er befolket av etniske usbekere. Forholdet mellom kirgisere og usbekere har vært all annet enn hjertelig og så sent som i 2010 brøt det ut store opptøyer i Kirgisistan hvor kirgisere slaktet ned usbekere av hjertens lyst. For tiden er det heldigvis rolig, og så lenge det ikke bryter ut nye voldelige opptøyer, så får den gjensidige skepsisen ingen betydning for turister. Begge folkegruppene er forøvrig muslimer, men mens kirgiserne ofte er nokså likeglade med religion, så er usbekerne typisk dypt religiøse.

Esler er viktige i Arslanbob

Det meste av Arslanbob ligger i en slak skråning i nord-sør retning oppover mot en fjellkjede i bakgrunnen. En liten elv, med utspring i en foss lenger oppe, deler landsbyen i to deler. Arslanbob er veldig lite urbant og bortsett fra et slags “sentrum” med et fåtall butikker og enkle restauranter, så består landsbyen hovedsaklig av bolighus. Mange av gatene er uasfalterte og i dårlig stand så foreløpig ser ikke turismen ut til å ha påvirket Arslanbob i noen særlig grad.

Sentrum av Arslanbob

Hvis Kirgisistan spiller sine kort riktig (noe som slett ikke er sikkert), kan det imidlertid tenkes at turismen vil generere fremtidige inntekter til å ruste opp Arslanbob betydelig. Drømmescenariet for landsbyen er nok en lignende utvikling som for Luang Prabang i Laos eller Hoi An i Vietnam, som begge fremstår med trendy restauranter, hoteller og masse turister. En slik utvikling vil selvsagt ikke være uten potensielle ulemper, men foreløpig er det uansett lang vei dit for Arslanbob og veldig få turister kommer for å oppleve landsbyen i seg selv.

Arslanbob er en grønn landsby

Inntil videre er det først og fremst utendørsaktiviteter som er det store trekkplasteret. Særlig når det gjelder turgåing finnes mange alternativer, takket være et stort nettverk av stier utenfor landsbyen. Stiene er nok ikke opprinnelig laget som turløyper for de går på kryss og tvers, helt uten noen form for skilting. Turistkontoret har ingen spesielt gode kart, men de er behjelpelige med å skaffe guider. Landskapet er imidlertid såpass oversiktlig at på enkle dagsturer finner man uansett frem på egen hånd. For turer over flere dager med camping ute i fjellene, bør man nok derimot leie en guide. Enkelte stier er markert på kartappen Maps.Me, men mitt inntrykk (høsten 2017) var at kartdataene ikke var helt pålitelige. Dette vil nok forbedres etter hvert, men jeg ville altså foreløpig ikke stolt blindt på det.

Fjelltur

Den enkleste turen man kan gjøre tar bare en snau halv time fra sentrum. Ved å følge en sti opp fjellsiden mot en av valnøttskogene, rett øst for landsbyen, kommer man underveis forbi et utsiktspunkt med fantastisk panoramautsikt over hele området. Her er det rett og slett vidunderlig å sette seg ned og bare nyte utsikten, kanskje spesielt rett før solnedgang. Merkelig nok får man som regel også stedet helt for seg selv.

Lokale jenter på utsiktspunktet

Litt lengre turer går til to fosser (en liten og en stor) ganske nær byen. Også disse turene er lette å gjennomføre uten guide. Det skal imidlertid sies at for nordmenn er selv den største fossen ikke allverdens imponerende. Landskapet rundt med den bratte fjellsiden er egentlig langt mer spennende. En populær lengre dagstur er til en “hellig stein” lengre oppe i fjellet. Her kan det være nyttig med en lokal guide siden stiene er ganske uklare. Heller ikke den hellige steinen er noe spesielt interessant, så også denne turen tar man først og fremst for å bevege seg i det vakre landskapet.

Idyllisk i Arslanbob

En tur i valnøttskogene er spesielt flott i september og oktober når innhøstingen foregår. Det er et spesielt fascinerende syn hvordan familiene går sammen om å høste inn valnøttene. Typisk skjer dette ved at familiefaren klatrer opp på en gren i tretoppen (uten noen sikkerhetsforanstaltninger) og står der og hopper, spretter og rister i treet slik at valnøttene kan falle ned og plukkes opp av resten av familien.

På tur i valnøttskogen

Turistkontoret i Arslanbob (CBT) er veldig profesjonelle og serviceinnstilte. De kan hjelpe med å arrangere alle slags aktiviteter, inkludert guidede fjellturer (gjerne over flere dager), guidede sykkelturer, hesteridning og sikkert mye annet. På vinteren er det faktisk mulig å bedrive skisport, til og med langrenn. Dog ikke forvent oppkjørte løyper av samme type som i norsk natur.

Esler er nyttig transport

Foreløpig finnes det ingen hoteller i Arslanbob. All overnatting er organisert i såkalte “homestays”, det vil si innkvartering hos lokale familier. Noen av overnattingsstedene er merket av på kartappen Maps.me, men siden de ikke er markert med skilt utenfor og huseierne sjelden snakker engelsk, er det lettest å gå via turistkontoret. Kapasiteten er så god at det er unødvendig å bestille noe på forhånd. Etter oppmøte på turistkontoret  presenteres man for en liste med bilder fra alle homestayene og kan velge det som passer best.

Utsiktspunktet over landsbyen

Alle homestays koster det samme: 300 KGS/natt (ca. 34 kroner) med frokost eller 700 KGS/natt (ca. 80 kroner) med fullpensjon (frokost, lunsj, middag). Til tross for at det ikke akkurat er noen luksustilværelse, så representerer dette uansett fantastisk valuta for pengene. Man får sitt eget soverom, typisk av helt adekvat standard, dog som regel dessverre med utedo. Gjestene har sjelden noen valgmuligheter angående maten, men mitt inntrykk fra diverse homestays i Kirgisistan er uansett at maten i verste fall er “helt grei” og i beste fall “ganske god”. Wifi fantes ikke i hele Arslanbob høsten 2017, så hvis man er avhengig av å dele selfier på Facebook, Snapchat eller Instagram, bør man skaffe seg et lokalt simkort. Med tiden vil nok wifi bli standard i Arslanbob også.

Pannekaker til frokost på homestay i Arslanbob

Arslanbob er veldig lett tilgjengelig med offentlig transport. Fra byen Bazar Korgon, som ligger langs hovedveien mellom Bisjkek (hovedstad) og Osj (nest største by), går det minibuss hver halvtime opp til Arslanbob. Landsbyen er siste stopp og bussene er godt merket (på kyrillisk). Billett kjøper man direkte fra sjåføren og den koster nesten ingenting.

Artikkel av Sandra Johansen.

Aarhus, som også er kjent som Smilets by, er overraskende nok Danmarks nest største by. Likevel er det mange som ikke er kjent med denne sjarmerende og smilende byen som ligger sentralt på Jylland. Flere omtaler Aarhus som verdens minste storby, og dette er ikke uten grunn. Med kort avstand til det meste, bruker man lite tid på å forflytte seg rundt. Uansett hvor lenge man ønsker å feriere i Aarhus, er det ikke vanskelig å fylle dagene med ting å gjøre for både liten og stor.

Foto av Guillaume Baviere / Flickr

Aros

Aros kunstmuseum ligger midt i Aarhus by, og er et moderne kunstmuseum som absolutt er verdt et besøk. Kanskje mest kjent er kunsten “Your rainbow panorama”, som ligger på toppen av museet, hvor man kan gå runden rundt og se Aarhus i alle regnbuens farger. Utenom dette er det inspirerende, fasinerende og kreativ kunst her, som mange vil være fristet til å utforske i timesvis. Og om man skulle ha behov for en pause eller bare litt hygge tilbys det servering i restauranten, eller kaffe og snacks i kafeen.

Gastronomi

Hele fire restauranter i Aarhus har Michelin stjerne. Disse restaurantene er selvsagt litt dyrere enn andre, men flere av dem er absolutt overkommelige i prisen sammenlignet med andre Michelin-restauranter. Om man ønsker å prøve noe litt annet, er Streetfood et fantastisk alternativ, der man kan spise kvalitetsmat fra alle verdens hjørner. Uansett hvor du ønsker å spise, så kan Aarhus by på sjarmerende, unike og koselige spisesteder. Enten du velger å gå for de litt mer eksklusive variantene eller en sjarmerende og koselig gaterestaurant i Latinerkvarteret, er Aarhus en perfekt by for nye og gode smaksopplevelser.

Den gamle by

Den gamle by er et levende museum, som viser Danmark gjennom tidene. Helt tilbake fra 1700-tallet og til i dag kan oppleves i denne lille byen. I Den gamle by føler man at man går i en slags tidsmaskin, da det er ekte bygninger og ting fra tidsepokene som former museet. Mennesker kler seg ut og lever i forskjellige tidsepoker, som man som besøkende går igjennom og opplever. Man kan for eksempel gå inn i en elektronikkbutikk fra 80-tallet eller inn til et kollektiv fra Aarhus for flere tiår tilbake, og se og føle på stemningen som var da.

Det tilbys også rideturer i Botaniske Hage fra den Gamle by, noe som kanskje er ekstra stas for de minste. Det skal også nevnes at Den gamle by er spesielt populær i juletider, da man kan risikere å måtte stå i meterlange køer for å komme inn. Men selv om det er kø er det verdt det for å få smake på gløgg og “æbleskiver” som er dansk tradisjon i julen.

Dyrehaven

Ute ved nydelige Marselis ligger en dyrehage, som ikke er som dyrehager flest. Her er det en innhegning som er full av søte rådyr som man kan mate og klappe og en innhegning med villsvin som man kan se på. Området ligger i perfekte omgivelser for å gå turer, men fremdeles nyte synet av de flotte dyrene. Husk å ta med gulrøtter for å få mest ut av turen til dyrehaven! Dyrehagen ligger også like ved Marselisborg slott, som er Dronning Margrethes sommerhus. Her er det fullt mulig å gå inn på tomten og oppleve kongelig utsikt og hage i nydelige omgivelser.

Legoland

Om man reiser til Aarhus med små barn, så ligger Legoland bare en times kjøretur sørover. Legoland er en stor fornøyelsespark, med både karuseller, butikker, spiseplasser og andre morsomme aktiviteter. Dette er et av Danmarks aller største attraksjoner, og er definitivt verdt et besøk, og kanskje spesielt for de små.

Hvordan komme seg til Aarhus

Det er mange måter å komme seg til Aarhus på. Om man ønsker å kjøre, går det båter fra blant annet Bergen, Stavanger, Kristiansand og Larvik over Skagerak til Hirtshals, som ligger et par timer nord for Aarhus. Det er også mulig å fly til Aalborg eller Billund for så å ta buss eller tog inn til Aarhus. Nylig har også faktisk SAS opprettet en ny direkterute mellom Oslo og Aarhus Lufthavn, som nok er det raskeste alternativet for mange.

Foto av Guillaume Baviere / Flickr

Prisnivå

Danmark er et relativt billig land å reise i. Dermed er Aarhus et godt alternativ til reisemål om man ikke ønsker å bruke de store summene. Om pengemidlene dine likevel ikke strekker til, har du mange muligheter. Flere og flere undersøker faktisk mulighetene for SMS lån i dag, noe som ikke er tilgjengelig i Norge enda. Derimot kan du helt gratis og uforpliktende finne mange gode alternativer til SMS lån på internett. Så du kan finne en lånetilbyder som tilbyr et lån som er mest mulig skreddersydd for deg i dag.

Sørøst-Asia er et populært reisemål for turister fra hele verden. Mens regionen tidligere ble regnet som en typisk backpacker-destinasjon er det nå alle slags turister som finner veien dit. Den store populariteten har mange årsaker, men et mangfold av severdigheter og attraksjoner, varmt klima, natur og strender, god mat og drikke og lavt prisnivå er helt sikkert viktig for mange besøkende.

Mange besøker Sørøst-Asia på grunn av strendene

I denne artikkelen ser jeg nærmere på Sørøst-Asia fra et turistperspektiv, skisserer høydepunkter i de forskjellige landene, mulige reiseruter og gi litt forenklet praktisk informasjon (prisnivå, eventuelle utfordringer, diverse annet). Plassbegrensninger gjør det umulig å gå særlig i dybden, så noe av informasjonen blir nødvendigvis litt overfladisk. Ofte vil imidlertid andre artikler her på nettstedet kunne gi flere detaljer.

Markeder av alle typer finnes i hele Sørøst-Asia

Sørøst-Asia er en meget variert region som består av totalt 11 land. Det er store forskjeller på landene når det gjelder geografisk størrelse, språk, kultur, religion, økonomi og samfunnsmessig utvikling. Artikkelen tar for seg alle landene, bortsett fra småstatene Brunei og Timor Leste hvor jeg aldri har vært (og hvor det uansett trolig er lite av interesse for turister). Generelt kan imidlertid Sørøst-Asia sies å være både trygt, billig og med god turistinfrastruktur som gjør det enkelt å reise rundt. Eventuelle unntak kommer jeg tilbake til i gjennomgangen av hvert enkelt land.

Særlig Indonesia og Filippinene har mange vulkaner

For å gi et inntrykk av kostnadsnivået i de forskjellige landene ser jeg på to de viktigste utgiftspostene for turister: overnatting og mat. Disse kan imidlertid variere sterkt avhengig av hvilke kvalitetskrav som stilles. Backpackere som bor på sovesal uten air-condition, ikke bryr seg om kakerlakker og hygiene, lever utelukkende på nudler uten tilbehør og ikke besøker noen attraksjoner som koster penger, kan i all hovedsak overleve for småpenger i de fleste landene. Turister som vil ha fem-stjerners luksus, bare spise på Michelin-ratede restauranter og fraktes rundt i limousin av privatsjåfør, vil derimot få en svært dyr ferie.

Både i Indonesia og Malaysia kan man treffe ville orangutanger

Mitt mål er å skissere omtrent hva en “gjennomsnittsturist” kan forvente å betale, ikke å fremheve de absolutt billigste alternativene for å gi et falskt inntrykk av hvor billig det er å reise (en svært vanlig praksis blant reisebloggere). Det antas derfor at man overnatter på et privat rom med eget bad og air-condition (normalt en nødvendighet i de fleste landene), av såpass standard at man ikke gruer seg til å tilbringe tid der. Måltidene antar jeg at inntas på en restaurant med bordservering. Prisene varierer som regel internt i landene (typiske turiststeder er dyrest) og med årstidene (høysesong/lavsesong for turisme), så det vil helt sikkert være mulig å leve billigere eller dyrere enn det som antydes i artikkelen.

Sørøst-Asia har mange forskjellige landskaper

Hvis navnet på landet er klikkbart så fører linken til en mer dyptgående artikkel her på nettstedet.

Thailand

Thailand er det mest kjente turistlandet i Sørøst-Asia og fra å være en typisk backpacker-destinasjon for 30 år siden er det nå populært blant alle slags turister. Landet har da også attraksjoner av alle slag, blant annet strender i verdensklasse, fjell og jungel, rikt dyreliv, gamle kulturminner og buddhistiske templer.

Hektiske Bangkok

Reiserute: Mange kommer først og fremst for å ligge på strendene i sør, eventuelt kombinert med noen dagsturer til attraksjoner i nærheten, men Thailand har mange flere muligheter. En aktuell rundreise kan være Bangkok – Ayutthaia (gammel hovedstad) – Khao Yai Nasjonalpark (jungeltur, dyreliv) – Sukhothai (ruiner av gammelt kongedømme) – Chiang Mai (største by i Nord-Thailand – jungeltur, besøk til landsbyer i fjellene rundt) – en eller flere av øyene/strendene i Sør-Thailand. (Se artikkelen om Reisetips for Thailand for flere detaljer.)

Ruinene i Sukhothai by night

Prisnivå: Vanskelig å generalisere siden det finnes tilbud av alle slag. Utenfor Bangkok og turistområdene kan man typisk finne overnatting til akseptabel standard for 100-200 kr. Normalt får man et godt måltid på restaurant for 30-40 kroner, og vesentlig billigere på markeder eller på gaten (fra 10 kroner og oppover for enkle retter).

Kambodsja

Fattige Kambodsja har Sørøst-Asias mest tragiske nyere historie. Etter hvert har landet begynt å bli et reisemål for “mainstream” turister, noe som gir kjærkomne inntekter til lokalbefolkningen. Landets desidert største attraksjon er Angkor Wat og de andre ruinene fra Khmer-riket, kanskje Sørøst-Asias mest imponerende fortidsminne (i hard kamp med Bagan i Myanmar), men Kambodsja har også brukbare strender. Turister kan glede seg over lavt prisnivå og forbausende bra engelskkunnskaper hos lokalbefolkningen (vesentlig bedre enn i Thailand).

Byport ved Angkortemplene

Reiserute: Siem Reap (Angkor Wat og mange andre templer) – Phnom Penh (hovedstad, kongepalasset, minner fra Røde Khmers terrorstyre) – Sihanoukville (strender og avslapning). Få turister reiser utenom disse stedene.  

Kongepalasset i Phnom Penh

Prisnivå: Kambodsja er relativt billig, men siden landet benytter amerikanske dollar har prisene steget betydelig for nordmenn de siste årene. Overnatting finnes det særlig godt utvalg av i lavere prisklasser, så backpackere kan normalt overnatte på sovesal for 20-30 kroner. Private rom med air-condition starter på rundt 100 kroner, men det kan ofte lønne seg å ikke gå for det aller billigste. Et veldig godt måltid med drikke trenger man ikke betale mer enn 30-40 kroner for, men det finnes også billigere og helt akseptable alternativer.

Vietnam

Vietnam har på få år blitt et svært populært reisemål for vestlige turister og turistinfrastrukturen har samtidig blitt så bra at landet er meget enkelt å besøke og reise rundt i. Akkurat som Thailand har Vietnam hele spekteret av attraksjoner, inkludert kaotiske storbyer, nasjonalparker med storslagen natur, interessante historiske byer, kulturminner, strender og god mat.

Halong Bay

Reiserute: Vietnam er langt og smalt så man reiser enten fra nord til sør eller i motsatt retning. Typisk reiserute er: Hanoi (kaotisk men sjarmerende gamleby), Halong Bay (cruise i et vakkert klippelandskape), Sapa (vandreturer langs rismarkene og besøk hos etniske minoriteter), Hue (gammel keiserby, minner fra Vietnamkrigen), Hoi An (Vietnams triveligste by, gode strender), Ho Chi Minh byen.

Hoi An

Prisnivå: Vietnam er relativt billig, men dessverre korrelerer den lokale valutaen sterkt med amerikanske dollar. Man kan få overnatting av god standard for rundt 200 kroner, dog noe dyrere i de mest populære turistområdene. Et greit måltid mat koster fra rundt 20 kroner.

Laos

Laos er kanskje det mest avslappede landet i Sørøst-Asia. Turister får stort sett være i fred og det er lite mas og gnål fra innpåslitne folk. I motsetning til nabolandene har Laos har ingen veldig imponerende kulturminner og de største attraksjonene er først og fremst relatert til natur og rekreasjon. Laos har få innbyggere og lite trafikk så det er et populært land å leie motorsykkel og utforske på egen hånd.

Rismarker i Vang Vieng

Reiserute: Laos har en veldig klart definert turistløype: Vientiane (rolig og avslappet hovedstad) – Vang Vieng (rismarker, kalksteinsfjell, spektakulær natur) – Luang Prabang (gammel hovedstad, veldig trivelig by). Veldig få turister reiser utenfor turistløypa, men mulige alternativer er Krukkesletta (“Plain of jars”), en slette med gamle krukker som ingen vet hvor kommer fra, og Si Phan Don (“4000 øyer”), en samling øyer i Mekong, helt sør i landet ved grensen til Kambodsja.

Kuang Si fossefallene utenfor Luang Prabang

Prisnivå: Prisnivået i Laos er omtrent som i nabolandene, altså billig. Turistløypa er imidlertid betydelig dyrere enn resten av landet og man må regne med å betale 150-300 kr for et bra hotellrom. Utenfor turistløypa er det mye billigere, men standarden er gjerne deretter. Et enkelt måltid mat kan man få for rundt 10 kroner på rett sted, mens på en bedre restaurant i Luang Prabang eller Vientiane kommer man fort opp i minst 50 kroner.

Myanmar

Myanmar var i lang tid et brutalt militærdiktatur som var tungvint å besøke (og delvis boikottet av turister). På kort tid har imidlertid landet åpnet seg opp og fått en overgang til (et slags) demokrati. Nå er det helt uproblematisk å besøke Myanmar og turistmengdene øker kraftig fra år til år. (Vel, i hvert fall helt til myndighetene satte i gang folkemord på rohingya-minoriteten. I den senere tid har turismen falt betydelig som følge av dette.) Det er særlig de kulturelle attraksjonene som trekker turister, spesielt Bagan hvor det finnes flere tusen gamle buddhistiske templer, delvis i bra stand. Man landet har også flott natur, gode muligheter for vandreturer og fine strender.

Shwedagen pagoden i Yangon

Reiserute: Myanmar har en veldig klart definert turistløype: Yangon (Shwedagon-pagoden, landets helligste og et fantastisk syn) – Bagan (Asias kanskje mest imponerende fortidsminner)- Kalaw (vandreturer i flott landskap) – Inle (innsjø med spennende lokal kultur) – Mandalay (nest største by, verdens lengste trebro og diverse buddhistiske templer). Nesten ingen reiser utenfor disse stedene, men alternativer er Ngapali beach på vestkysten og Mrauk U (en annen gammel ruinby)

Utsikt over Bagan

Prisnivå: Tidligere var overnatting i Myanmar betydelig dyrere enn nabolandene, men etter hvert som turistinfrastrukturen har blitt bygget ut, har prisnivået falt betydelig. Man kan nå få greie rom for 2-300 kroner i hele landet. Mat i Myanmar er meget god valuta for pengene. Regn med 20-30 kroner for et stort måltid med 5-6 sideretter hvor man neppe klarer å spise opp alt.

Malaysia

Malaysia består av fastlandet (sør for Thailand) og deler av øyen Borneo. Landet er blant Sørøst-Asias rikeste og fremstår stort sett som rent, pent og velstelt og uproblematisk å reise rundt i. Innbyggerne er en blanding av malayer, kinesere og indere, noe som både gir stor kulturell variasjon og mye forskjellig mat. Samtidig er engelskkunnskapene gode så det er lett å kommunisere med folk. Malaysia har attraksjoner innen alle kategorier og passer utmerket som introduksjonsland for “nybegynnere” som aldri har vært i Sørøst-Asia før. Landet er riktignok dominert av islam, men for vanlige turister vil ikke dette skape noen spesielle problemer.

Bako National Park

Reiserute: På fastlandet: Øyen Penang utenfor vestkysten (diverse arkitektoniske stiler, kultur, strender og angivelig Asias beste gatemat) – “paradisøyene” Perhentian Islands på østkysten – Taman Negara National Park inne i landet (jungeltur, dyre- og fugleliv) – Cameron Highlands (vandreturer blant teplantasjene) – Kuala Lumpur (hovedstad, blant Asias triveligste storbyer) – Melaka  (gammel koloniby). På Borneo kan man oppholde seg lenge i Kuching, kanskje Sørøst-Asias triveligste storby og ellers finnes det mange naturlige attraksjoner, inkludert jungelturer, dyreliv og Gunung Kinabalu, Malaysias høyeste fjell.

Kuching

Prisnivå: Malaysia har en stor oljesektor så valutaen har ikke steget noe vesentlig i forhold til den norske kronen. Fremdeles får man overnatting til akseptabel standard for 2-300 kr. Et godt måltid mat på en restaurant trenger heller ikke koste mer enn 40-50 kroner og på markeder selges enkle nuddelretter til under 10 kr.

Singapore

Bystaten Singapore er Asias rikeste land og følgelig betydelig dyrere enn de fleste andre land i regionen. Alt fungerer effektivt og det er ingen problemer med lureri og lignende, så bortsett fra kostnadsnivået er landet en god introduksjon til Asia. Noen enorme attraksjoner har landet ikke, men det er uansett nok å gjøre for mange dager. I likhet med Malaysia er befolkningen er en blanding av kinesere, malayer og indere, hvilket har gitt Singapore en svært variert matkultur. Landet er da også berømt for sine utendørsmarkeder med relativt billige måltider.

Singapore (foto av chinsiyuan / Wikimedia Commons)

Mange av attraksjonene finnes i Marina Bay komplekset, inkludert det arkitektonisk unike luksushotellet Marina Bay Sands som tilsynelatende har en båt på toppen. Øverst finnes et svømmebasseng som er forbeholdt gjester, men også en utsiktsplattform som er tilgjengelig for alle (til en relativt dyr penge). I området finnes ellers diverse museer, kjøpesentere og “Gardens by the bay”, en slags botanisk hage. Allikevel er landets største attraksjon trolig Singapore Night Safari, en slags dyrepark hvor man kan oppleve dyrene etter mørkets frembrudd. Shoppinginteresserte vil dessuten kunne glede seg over Asias største konsentrasjon av kjøpesentere i Singapore.

Singapore (Foto av dronepicr / Flickr)

Prisnivå: Backpackere kan bo på sovesal for under 100 kr/natt, men for et akseptabelt dobbeltrom må man regne med å betale minst 3-400 kr. Regn med å betale 50-100 kroner for et bra måltid på en rimelig restaurant.

Indonesia

Indonesia er et gigantisk land som består av tusenvis av øyer, men hvor majoriteten av de 260 millioner innbyggerne bor på øyen Java. Landet har alt mulig av natur inkludert vakre strender, aktive vulkaner, jungel, rismarker. Dyrelivet er også svært mangfoldig og Indonesia er eneste sted hvor komodovaranen, verdens største nålevende øgleart, lever fritt. Storbyene er derimot generelt utrivelige steder, preget av altfor mye trafikk. Landet er dominert av islam, men enkelte andre religioner tolereres også. Indonesia har derfor mange kulturelle attraksjoner, inkludert Borobudur, verdens største buddhistiske tempel og ruinene av hindutemplet Prambanan.

Innsjøen Toba på Sumatra

Reiserute: Turister besøker stort sett øyene Java og Bali. En naturlig rute er å krysse Java fra vest til øst og deretter ta ferje over til Bali. Typiske stopp på veien er Jakarta (travel og forurenset storby – turister kan se det meste av interesse på en dag), Bandung (storby, men med flere vulkaner og flott natur i nærheten), Yogyakarta (kulturelt senter nær Prambanan og Borobudur), vulkanene Gunung Bromo og Kawah Ijen. Bali er ikke større enn at man kan nå mange av attraksjonene på dagsturer fra strandstedet Kuta eller den kulturelle hovedstaden Ubud. Typisk reiserute på Sumatra er Bukit Lawang (jungelturer, orangutanger), Berastagi (besøke vulkaner), Toba-innsjøen (bading, natur) og Bukittingi (natur).

Prambanan

Prisnivå: Indonesia har en betydelig oljeindustri og den lokale valutaen har derfor holdt seg relativt stabil sammenlignet med den norske kronen. Landet er svært rimelig og man kan få overnatting til akseptabel standard for 100-200 kr. For et greit (men ofte litt kjedelig) måltid trenger man ikke betale mer enn 5-15 kroner. I turiststrøkene på Bali er maten noe dyrere, men utvalget også betydelig bedre.

Filippinene

Filippinene består også av tusenvis av øyer, men plasseringen litt utenfor “allfarvei” gjør at det kommer færre turister enn man skulle forvente. Bakgrunnen som spansk koloni og senere amerikansk territorium har gjort Filippinene til Asias eneste hovedsaklig kristne land og engelsk til offisielt språk. Som et øyland har Filippinene selvsagt flotte strender, men også kulturminner fra den spanske kolonitiden og vakker natur med vulkaner, jungel og rismarker.  

Boracay

Reiserute: Filippinene består av så mange forskjellige øyer at mye av transporten foregår med fly og det dermed ikke finnes noen typisk reiserute. Aktuelle reisemål kan være: Manila (fin gamleby, ellers lite av interesse), Baguio (“sommerhovedstaden” oppe i fjellene, behagelig temperatur hele året), Vigan (gammel spansk koloniarkitektur), Risterrassene i Banaue, diverse vulkaner som kan bestiges, Chocolate hills (spesiell geologisk formasjon), Boracay (liten “paradisøy”) og Palawan (stor “paradisøy”).

Intramuros i Manila

Prisnivå: Overnatting 2-400 kroner for hotell med akseptabel standard. Mat 50-60 kroner for et greit måltid. Man kan spise svært billig på lokale markeder men maten er gjerne tilnærmet uspiselig. Stort utvalg av amerikanskinspirerte fastfood-kjeder. (Noen som har sett en filippinsk restaurant i utlandet? Nei, ikke jeg heller).

Merknad: På overflaten kan Filippinene gi inntrykk av å ha den triveligste befolkningen i Asia, men under overflaten trer det frem et mørkere bilde. I 2016 valgte innbyggerne den gale psykopaten Rodrigo Duterte til president, etter at han hadde lovet å “bekjempe narkotika” med alle midler. Dutertes kamp mot narkotika har være karakterisert av et vanvittig blodbad hvor politiet har myrdet titusenvis av mennesker av hjertens lyst. Under Duterte trenger ikke politiet å kunne bevise kriminelle forhold for å drepe noen, så blant de døde finnes mange helt uskyldige, inkludert utenlandske besøkende som politiet har forsøkt å presse for penger.

Meningsmålinger viser at lokalbefolkningen entusiastisk slutter opp om Dutertes drapskampanje, så potensielle turister bør vurdere om det er etisk forsvarlig å besøke og dermed bidra med penger til landets økonomi. For sin egen sikkerhet, bør besøkende ikke under noen omstendighet oppføre seg slik at de kommer på politiets radar (gi inntrykk av å ha mye penger, bedrive faktisk kriminalitet).

Reiseruter gjennom flere land

Turister trenger selvsagt ikke begrense turen sin til ett eneste land. Landegrensene i Sørøst-Asia er stort sett uproblematiske å krysse, så det er lett å få med seg flere land på samme tur. Under skisserer jeg noen aktuelle reiseruter og estimerer passe tidsbruk. Sistnevnte bør man imidlertid ikke ta så bokstavelig, for alle ruter kan gjøres både hurtigere og langsommere, avhengig av antall stopp og hvor lang tid man tilbringer på hvert sted.

Maten er en god grunn til å besøke Sørøst-Asia

Bangkok – Malaysia – Singapore (4-7 uker)

Denne turen er en klassiker og en god introduksjon til Sørøst-Asia for førstegangsreisende. Selv med fastlagte endepunkter, så finnes mange alternative reiseruter. En mulighet er å koble sammen de skisserte reiserutene for Thailand og Malaysia, eller man kan plukke ut de destinasjonene man har mest interesse av. Turen kan selvsagt gjøres i begge retninger.

Risterrasser finnes mange steder

Bangkok – Kambodsja – Hanoi (5-8 uker)

Dette er en annen klassiker som også gir en god introduksjon til Sørøst-Asia. Igjen finnes det mange alternativer, for eksempel å koble samme de skisserte reiserutene for alle landene, eller å velge ut noen høydepunkter, eller kanskje noe helt annet. Mulighetene er nesten endeløse.

Tett trafikk i Hanois gamleby

Beste tid å reise til Sørøst-Asia

Klimaet i Sørøst-Asia er stort sett varmt og fuktig hele året. Eneste unntak er på vinteren i fjellene helt nord i Vietnam, Laos og Myanmar, hvor det faktisk kan bli riktig kjølig. Landene nord for ekvator har på denne tiden sitt mest behagelige klima, med litt mindre fuktighet og lite regn. Sør for ekvator er det omvendt (bare Indonesia ligger imidlertid delvis sør for ekvator), med det mest behagelige klimaet under den norske sommeren. Ved ekvator er været omtrent likt hele året.

Typisk kommer regnet i korte men intense byger

Uansett kan Sørøst-Asia besøkes stort sett når som helst, gitt at man ikke har noe problem med varmt og fuktig vær. Den norske sommerferien er for eksempel en helt grei tid å reise på. Regntiden er gjerne på sitt verste i september-oktober nord for ekvator, men her er det også regionale forskjeller. Normalt er ikke regntiden noe stort problem uansett. Så lenge man unngår tyfoner (Filippinene er mest utsatt for dette), så regner det sjelden kontinuerlig over flere dager. Typisk vil man oppleve relativt korte, men svært kraftige regnbyger på ettermiddagen.

Overnatting

Overnattingsmulighetene er enorme stort sett over hele Sørøst-Asia. Her finnes alt fra overdådig luksus til meget simple hoteller med kakerlakker og veggedyr (“bed bugs”). Utvalget er så godt at det i praksis er nesten utenkelig å ikke finne et sted å bo dersom man reiser rundt uten å forhåndsbestille. For hoteller som ikke tilhører den aller rimeligste prisklassen, kan det imidlertid ofte være biligere å forhåndsbestille, for eksempel gjennom Booking.com eller lignende tjenester. Som regel går det greit å bestille online samme dag eller dagen i forveien, dersom man reiser uten noen fast plan.

Landsby ved innsjøen Inle i Myanmar

Komme seg til Sørøst-Asia

Det er nesten alltid billigst å bruke Bangkok som innfallsport til Sørøst-Asia. Konkurransen er stor på flyvninger til Bangkok, hvilket betyr at man som regel kan sikre seg relativt billige flybilletter. Bangkok har dessuten fordelen av meget gode flyforbindelser til resten av regionen. Selv om man egentlig ikke har tenkt seg innom Bangkok, så er det ofte billigst å fly dit fra Norge og heller kjøpe en separat billett med ett av billigselskapene videre. Innimellom kjører imidlertid flyselskapene kampanjer og da kan andre steder være billigere enn Bangkok. Så før man bestiller flybillett bør man gjøre et grundig søk på Skyscanner, Momondo eller lignende tjenester for å få en oversikt over alternativene.

Taipei er hovedstaden på Taiwan og landets viktigste by både økonomisk, politisk og kulturelt. Mens asiatiske storbyer ofte fremstår som lite attraktive, gjerne preget av forurensning, kaos og konstant støyende trafikk, så er Taipei riktig trivelig. Selv om den riktignok er stor og travel, så er alt så velorganisert at man fort føler seg hjemme. Taipei har dessuten en rekke spennende severdigheter og attraksjoner, inkludert en fantastisk nærhet til naturen. Faktisk er det så mye å se og gjøre i Taipei at turister lett kan tilbringe over en uke i byen og allikevel finne på noe nytt hver dag.

Taipei by night (Foto av rustler2x4 / Wikimedia Commons)

Taipei ligger nord på øya Taiwan. Statusen til øya er litt spesiell siden Kina gjør krav på Taiwan og Taiwan i prinsippet gjør krav på Kina. For alle praktiske formål er imidlertid Taiwan et selvstendig og uavhengig land. Hovedstaden Taipeis storbyområde har omtrent 7 millioner innbyggere og dermed bor rundt ⅓ av øyas befolkning her. Formelt sett er det egentlig to separate byer, Taipei og New Taipei, hver med sin administrasjon, men dette skillet er irrelevant for turister.

Palassmuseet i Taipei

Taipeis viktigste kulturelle severdighet er utvilsomt Palassmuseet, hvor mange av Kinas kulturskatter er utstilt. En så omfattende samling finnes ikke noe annet sted i verden, ei heller på det kinesiske fastlandet. Skattene har blitt samlet av forskjellige kinesiske keisere gjennom tusenvis av år, og til det kinesiske kommunistpartiets store irritasjon tok Chiang Kai-Shek og nasjonalistene dem med seg da de flyktet til Taiwan etter borgerkrigen. Samlingen omfatter minst 700 000 objekter av forskjellig slags kunst og håndverk, og naturlig nok er bare en brøkdel utstilt til enhver tid. Overskuddsmaterialet er lagret i godt bevoktede tunneller i fjellet bak museet, men utstillingene roteres hver tredje måned slik at det ofte vil være noe nytt å se.

Taiwans flagg

Taipei har ellers minst femti andre museer innen forskjellig tema, alt fra Taiwans historie til kunst og vitenskap. Ikke alle museene er i verdensklasse, men mange er riktig bra, så de fleste besøkende bør kunne finne et eller annet av interesse. Mange museer har dessuten forklaringer på forståelig engelsk. De viktigste museene er nok Historiemuseet, Kunstmuseet og Sjøfartsmuseet (Evergreen Maritime Museum). Ellers bør det lille Papirmuseet nevnes, kanskje særlig interessant for barn, som der kan lære å lage papir.

Taipei 101 ruver over alt annet i byen

Skyskraperen Taipei 101 er utvilsomt byens mest kjente bygning. I et par år var den med sine 508 meter faktisk verdens høyeste, men har nå falt nedover på listen etter at andre land har bygget mye høyt. Den er uansett vesentlig høyere enn alt annet i Taipei og et yndet fotomotiv for turister. Mesteparten av bygningen brukes til kontorer, men i de nederste etasjene finnes et luksuriøst kjøpesenter, og nær toppen er det (selvsagt) både innendørs og utendørs utsiktsplattform. Utsikten er egentlig best innendørs med glassvinduer som dekker hele veggen, dog dessverre noe skitne. Billetten er relativt dyr til nærmere 170 kroner, men med på kjøpet får man i hvert fall tur med en av verdens raskeste heiser, bare 40 sekunder opp til toppen!  

Soldat står vakt inne i minnehallen for Sun Yat-sen

Rett i nærheten av Taipei 101 ligger den flotte Minnehallen for Sun Yat-sen (Sun Zhongshan). Han var en revolusjonær som som styrtet det kinesiske keiserstyret i 1911 og dermed på en måte var grunnleggeren av det moderne Kina. (I motsetning til Chiang Kai-Shek er Sun også populær på fastlandet, hvor han blant annet hedres med et mausoleum i Nanjing. I Singapore finnes forøvrig også en minnehall for Sun). Mest interessant for turister er den formelle seremonien med vaktskifte som utføres hver time ved statuen av Sun ved inngangspartiet. Minnehallen er også et kultursenter og inneholder et lite museum om Sun, et bibliotek, multimedia-teater og flere auditorier.

Frihetsplassen

Den viktigste personen i Taiwans historie er utvilsomt grunnleggeren Chiang Kai Shek (Jiang Jieshi). Han var riktignok ingen demokrat og styrte som diktator helt frem til sin død i 1975. Etterpå ble det laget en minnehall for Chiang, omkranset av et stort torg oppkalt etter ham. Plassen ble imidlertid i ettertid benyttet til massedemonstrasjoner for demokrati og etter at Taiwan avholdt sitt første demokratisk valg i 1996, ble den omdøpt til Frihetsplassen. Sammen med minnehallen ligger Konserthallen og Nasjonalteateret på hver sin side, begge i kinesisk stil, og danner en virkelig flott helhet.  Minnehallen inneholder en statue av Chiang og et relativt stort museum om hans liv og opprettelsen av Taiwan.

Minnehallen for Chiang Kai Shek

I 1947 var det et folkelig opprør mot Chiang, og partiet hans Kuomintang, som ble hardt slått ned på. Tusenvis av sivile ble drept av politiet, noe som var starten på “den hvite terroren”, en lang periode frem til 1987 med systematisk undertrykkelse av Kuomintangs antatte motstandere. Like i nærheten av Frihetsplassen ligger 228 Peace Memorial Park (tallet henviser til datoen 28. februar), med  et museum om opprøret og et monument til minne om massakren. Få utlendinger besøker museet, men det er absolutt verd å få med seg, spesielt som en påminnelse om hvor langt Taiwan har kommet siden opprettelsen. Så kan man drømme om at fastlandet vil følge etter en gang i fremtiden. Foreløpig ser det ikke lovende ut.

228 Peace Memorial Park

Religion i Taiwan er typisk buddhisme, taoisme eller en blanding av disse, gjerne med litt konfusianisme blandet inn. Det religiøse mangfoldet har naturlig nok ført til at Taipei inneholder et stort utvalg templer i aktiv bruk. Man vil helt sikkert komme forbi flere av disse ved tilfeldig spasering, men for mer målrettede turister er nok høydepunktene Konfusius-tempelet, det blandede Longshan-tempelet og særlig det spektakulære Guandu-tempelet litt utenfor byen. Sistnevnte er dedikert til sjøgudinnen Mazu og er et av de mest fargerike og flotte templer man vil se noe sted i verden. Templet er delvis bygget inn i fjellet og det er mulig å komme til en utsiktsplattform ved å passere gjennom en lang tunnel med skulpturer av forskjellige guder i glassmontre langs veggene.

Det fargerike Guandu-templet

For en så stor by som Taipei er nærheten til naturen egentlig ganske utrolig. Bare en kort bussreise fra sentrum og man befinner seg oppe på fjellet Yangmingshan, rundt 1000 meter over havet. Dette er et fint sted å gå tur og det finnes en rekke godt skiltede turstier. Fjellformasjonene er riktignok ikke spesielt spektakulære (verken bratt eller dramatisk), men flott utsikt over byen er man nesten garantert dersom sikten er god.

Yangmingshan

En annen fin tur er til Maokong, en liten landsby oppe i fjellene sør for sentrum, særlig kjent for sine teplantasjer med tilhørende restauranter og tehus. Her er det populært for lokalbefolkningen å komme for å nyte en kopp te og panoramautsikt over Taipei, særlig rundt solnedgang. Flere turstier innover i fjellene starter dessuten fra Maokong, så det er også mulig å gå lengre turer derfra. Man kan spasere opp til Maokong eller ta buss, men mest spennende er det å benytte den relativt nye gondolbanen. Reisen tar minst 25 minutter og man har hele tiden flott utsikt. Noen av gondolene er til og med utstyrt med glassbunn.

Gondolbanen til Maokong (Foto av Michelle Lee / Flickr)

Det finnes en lang rekke destinasjoner som enkelt kan besøkes på dagstur fra Taipei. Takket være Taiwans lille størrelse og de effektive lyntogene, så er det faktisk teoretisk mulig å reise på dagstur hvor som helst på vestkysten. At noe er mulig betyr imidlertid ikke at det nødvendigvis er noen god ide, for mange destinasjoner egner seg best for utforskning over flere dager. En god mulighet er imidlertid landsbyen Wulai, kjent for sine varme kilder og innbyggere som i stor grad tilhører Taiwans urbefolkning. Andre alternativer er den gamle gullgraverbyen Jiufen og havnebyen Keelung. Denne nettsiden har en fin oversikt over enda flere mulige dagsturer.

Havnebyen Keelung er en lett dagstur fra Taipei

Taipei er veldig lett å komme seg rundt i. Turister vil nok særlig få nytte av den effektive metroen som dekker det meste av byen og de mange busslinjene. All kollektivtransport er fantastisk godt integrert og ved ankomst til Taipei bør man umiddelbart skaffe seg et såkalt EasyCard, et smartkort som kan fylles med penger (omtrent som Ruters reisekort i Oslo og sikkert tilsvarende i andre norske byer). Ikke bare kan Easycard brukes til å betale på all lokaltransport, men det fungerer også på enkelte toglinjer, i flere butikker slik som 7-11 og Family Mart, på Palassmuseet, på metroen i Kaohsiung og mye annen lokaltransport i hele landet. Meget imponerende!

Taipeis effektive metro (Foto av waychen / Flickr)

Kinesisk mat er verdens beste og Taipei har selvsagt et godt utvalg av restauranter. Ofte er imidlertid restaurantene ganske små og har spesialisert seg på en spesiell ting, for eksempel liten og stor nuddelsuppe. Store restauranter, som på fastlandet, med tusenvis av retter på menyen finner man i liten grad i Taipei eller resten av Taiwan. Derimot er gatemat en stor ting, særlig på nattmarkeder som gjerne har hundrevis av boder hvor maten prepareres rett foran øynene på gjestene. I Taipei er Shilin nattmarkedet størst og mest kjent, men nesten hver bydel har sitt eget lokale marked, typisk med større innslag av lokale innbyggere og billigere mat. Man blir sikkert fornøyd uansett hvilket marked man besøker.

Enkle måltider får man nesten overalt i Taipei

Taipei har selvsagt et godt utvalg av hoteller. Dessverre er det ikke spesielt billig å overnatte, i hvert fall ikke nå som den norske kronen er så svak. For de billigste rommene med privat bad må man normalt ut med minimum 300 kroner, men turister som ikke stiller høye krav til komfort kan overnatte på sovesal (“dorm”) for rett under hundrelappen. Sjekk priser og anmeldelser på Booking.com eller lignende nettsteder. Et godt alternativ er som alltid å leie en leilighet for eksempel med Airbnb. (Hvis du ikke er registrert på Airbnb ennå, så kan du registrere deg via denne linken og få en innmeldingsbonus på ca. 300 kr som kan brukes på din første reservasjon).

Wulai

Det går selvsagt ingen direktefly fra Norge til Taiwan. Man vil alltid måtte bytte underveis, ofte gjerne to steder, slik at flyturen blir mye lengre enn nødvendig. Av og til kan det være billigere å fly, for eksempel, til Bangkok og kjøpe en separat billett videre til Taipei med AirAsia eller lignende billigflyselskaper. Men, dette er slett ikke sikkert, så før bestilling av flybillett bør man gjøre et grundig søk på Skyscanner, Momondo eller lignende tjenester for å få en oversikt over alternativer og tilhørende priser.

Barichara fremheves ofte som Colombias aller flotteste landsby. Det er lett å skjønne hvorfor når man ser byens vakre spanske koloniarkitektur med hvitmalte hus, fargerike dører, røde takstein og bratte brosteinsbelagte gater. Idylliske Barichara kan sjarmere de fleste og er et fint sted for noen dagers rekreasjon, men den kan også besøkes på dagstur fra storbyen San Gil i nærheten.

Typisk gate i Barichara

Barichara befinner seg i i Santander-provinsen, rundt 320 kilometer nord for hovedstaden Bogota. Innbyggertallet skal være på rundt 8000, men landsbyen gir egentlig inntrykk av å være enda mindre. Barichara har en en flott beliggenhet på rundt 1300 meters høyde ved toppen av en stor canyon som er gravd ut av elven Suarez. Dette gir både nydelig utsikt og et relativt behagelig klima året rundt.

Enda en gate

Selv om Barichara har blitt et populært turistmål så foregår livet i landsbyen fremdeles i ganske rolig tempo. Riktignok har en betydelig turistifisering og gentrifisering funnet sted, men dette har i liten grad gått ut over byens sjarm. Myndighetene ser ut til å ha hatt en klar strategi om å bevare byens særpreg, så selv om mange bolighus er omgjort til restauranter, hoteller eller butikker, markeres dette kun med et anonymt skilt over døren. Hele Barichara har dermed forblitt arkitektonisk meget stilren og uten prangende logoer eller reklameplakater noe sted.

Santa Barbara kirken

I selve Barichara er det strengt tatt ikke så mye å gjøre. Landsbyens konkrete severdigheter rekker man fint å se på 1-2 timer. Hovedaktiviteten for besøkende er først og fremst å  spasere rundt i gatene, nyte de vakre omgivelsene og observere landsbyens dagligliv. Baricharas beste sted for rekreasjon er Parque Principal, en tredekket park som ligger sentralt i byen. Rett ved siden av parken finner vi byens katedral og kanskje største attraksjon, selv om den objektivt sett ikke kan måle seg med kirkene i Colombias større byer.

Utsikt fra byen

Ved parken ligger også byens kulturhus, et gammelt kolonihus hvor det stilles ut diverse gjenstander av relevans for byens historie. Ingen kommer langveisfra for å besøke dette museet, men den billige inngangsbilletten og de flotte lokalene gjør det verd å ta en titt når man først er i byen. Et par kvartaler høyere opp i byen ligger den lille Santa Barbara kirken og en slags “kunstpark” med skulpturer laget av lokale kunstnere. Her arrangeres det av og til konserter og man har dessuten flott utsikt over canyonen.

Kongeveien til Guane

Landskapet rundt Barichara er svært vakkert og som skapt for turgåing. Den mest populære vandrestien er “Camino Real” (Kongeveien) som går via Barichara mellom de to landsbyene Cabrera og Los Santos. Hele løypa er på rundt 40 kilometer og tar 2-3 dager å fullføre, men de fleste nøyer seg med å kun gå fra Barichara til Guane. Dette er en veldig behagelig etappe på rundt 6 kilometer, for det meste i nedoverbakke, og med flere gode utsiktspunkter over canyonen. Endemålet Guane er dessuten en utrolig idyllisk liten landsby som best kan beskrives som en miniatyrutgave av Barichara. Hvis man avslutter turen i Guane, kan man ta buss tilbake til Barichara.

Guane er liten og idyllisk

Det finnes 5-6 overnattingssteder i Barichara dersom man er interessert i et lengre opphold. De fleste turister nøyer seg imidlertid med å besøke på dagstur fra San Gil, en større by med stort utvalg av hoteller. Uansett kan det lønne seg å sjekke priser på Booking.com. Det er gode bussforbindelser mellom San Gil og Barichara, faktisk omtrent en buss hver halvtime og turen tar rundt 45 minutter.

Ingapirca er Ecuadors største ruiner fra Inka-sivilisasjonen og landets viktigste arkeologiske funnsted. Riktignok er Ingapirca betydelig mindre og i dårligere stand enn inkabyen Machu Picchu i nabolandet Peru, men det er uansett et fascinerende sted som er vel verd å besøke. Ikke bare er ruinene interessante i seg selv, men de befinner seg også i flotte omgivelser på 3160 meters høyde i Andesfjellene.

Utsikt mot soltemplet

Ingapircas historie startet faktisk lenge før inkaene. Allerede på 700-tallet bosatte Cañarifolket seg i området og hovedstaden fikk navnet Hatun Cañar. Ikke før på 1400-tallet kom cañariene i kontakt med inkaene som da var i gang med å utvide riket sitt nordover. Etter litt innledende stridigheter, så fikk inkaene kontroll over cañariene, men i stedet for å utslette dem så inngikk de to folkegruppene en slags allianse og sameksisterte relativt fredelig en stund.

Gammel grav

Inkaene tok over og utvidet Hatun Cañar som nå fikk navnet Ingapirca (som betyr Inkamuren). Cañariene adopterte inkaenes språk, men fikk ellers beholde deler av sin kultur. Idyllen varte imidlertid bare frem til de spanske conquistadorene ankom på 1500-tallet. Nå slo faktisk cañariene seg sammen med spanjolene for å bekjempe inkaene og oppnådde dermed senere en del privilegier under det spanske styret. Stridighetene førte dessverre til at de fleste av innbyggerne i Ingapirca ble drept og mye av byen ødelagt.

Man har rekonstruert et hus for å vise hvordan boligene kanskje så ut

Ingapirca forfalt videre av at spanjolene brukte steiner derfra til kirkebygging, samt at lokale innbyggere også forsynte seg av ruinene ved behov. Til slutt var Ingapirca overgrodd og gikk i glemmeboken helt frem til våre dager da en bonde gjenoppdaget ruinene ved en tilfeldighet. På 1970-tallet satte myndighetene i gang arkeologiske utgravinger og restaurasjon av byen og i forbindelse med dette ble faktisk en del av de stjålne steinblokkene returnert.

Steinblokkene hos inkaene passer perfekt sammen

Ruinene i Ingapirca stammer altså fra både inkaene og cañariene. Forskjellen er ganske åpenbar og interessant å legge merke til. Inkaene hogget nemlig ut og behandlet steinblokker med stor presisjon slik at de passet perfekt sammen. Inka-strukturene kunne dermed oppføres helt uten bruk av mørtel. Cañariene var derimot fornøyde så lenge steinblokkene passet sånn noenlunde sammen og var nødt til å bruke mørtel for at ting ikke skulle falle fra hverandre.

Steinblokkene i Canari-byggene passer dårligere sammen

Den mest iøynefallende bygningen i Ingapirca er Soltemplet, som lett identifiseres som et inkabyggverk på måtene steinene er hogget ut og tilpasset hverandre. Inkaene tilba solen og templet var orientert slik at ved solverv falt solstrålene gjennom noen smale åpninger og lyste opp helligdommene på innsiden. Cañariene tilba i stedet månen og hadde et månetempel rett i nærheten, men dessverre står bare fundamentet igjen. Andre interessante ting etter cañariene er en rekke steiner med hull i som muligens er en slags månekalender.

Muligens en månekalender

Inngangsbilletten til Ingapirca koster bare 2$ og dette inkluderer også guidet omvisning på engelsk eller spansk. Besøkende får ikke lov til å gå utforske det arkeologiske området på egen hånd, men dette er forsåvidt like greit, for uten en guide så blir trolig utbyttet av å besøke Ingapirca relativt beskjedent. Omvisningen tar i underkant av en time.

Utsikt over det meste av Ingapirca

Ingapirca ligger omtrent 60 kilometer nord for byen Cuenca og noen få kilometer øst for nord-sør hovedveien gjennom Ecuador. Det finnes en knøttliten moderne landsby ved samme navn i området, mens de nærmeste litt større byene er El Tambo og Cañar som ligger langs nevnte hovedvei. De færreste har behov for å tilbringe flere dager i Ingapirca, så mest vanlig er det å besøke ruinene på dagstur fra Cuenca.

Ingapirca er ikke veldig kommersialisert, men har en suvenirbutikk

Flere turoperatører i Cuenca tilbyr guidede turer til Ingapirca for rundt 50$, men det er veldig enkelt å ta turen på egenhånd og få samme opplevelse for totalt 9$. Fra bussterminalen i Cuenca går det lokalbuss (tur/retur 7$) helt frem til ruinene. Busstidene ser ut til å være tilpasset turister, med avgang fra Cuenca 0900 og retur fra Ingapirca 1300. (I tillegg til direktebussen kan man også ta buss til Cañar og bytte til en lokalbuss til Ingapirca). Med kjøretid på litt over to timer, får man halvannen time å tilbringe ved ruinene, noe som er tilstrekkelig til å få med seg den obligatoriske omvisningen.

Hvor begynte andre verdenskrig? De første kamphandlingene skjedde 1. september 1939 da Tyskland angrep Westerplatte, en liten halvøy rett utenfor byen Gdansk i dagens Polen. De polske soldatene holdt ut mot overmakten lenger enn forventet, slik at i ettertid har Westerplatte blitt et nasjonalt symbol på polsk motstand mot nazistene.

Monumentet på Westerplatte (foto av Polens utenriksdepartement / Flickr )

Hvorfor angrep tyskerne akkurat Westerplatte? Det kan virke underlig hvis man ser på dagens kart hvor Gdansk befinner seg langt borte fra Tyskland. Før krigen var imidlertid landegrensene helt annerledes. Etter å ha tapt første verdenskrig hadde Tyskland mistet mye territorium og faktisk blitt splittet i to ikke-sammenhengende deler. Allikevel var landet mye større enn i dag og grensen til Polen gikk rett vest for Gdansk. Dagens polske byer som Wroclaw og Szczecin var for eksempel tyske, mens Polen til gjengjeld inneholdt store deler av dagens Ukraina.

Ganske andre landegrenser i 1939 (illustrasjon av Justass / Wikimedia Commons)

Rett øst for Gdansk lå den tyske enklaven Østpreussen som dekket deler av dagens Polen, Litauen og Russland (Kaliningrad-enklaven). Selve Gdansk var hovedsaklig bebodd av tyskere, men hadde allikevel en spesiell posisjon som bystat under navnet “fristaden Danzig”. For å gjøre det enda mer komplisert så var Westerplatte en slags polsk enklave inne i fristaden Danzig, hvor Polen hadde opprettet et militærdepot med en egen vaktstyrke.

Westerplatte var en enklave i Danzig (Gdansk) (illustrasjon av Lonio17 / Wikimedia Commons)

Behandlingen av Tyskland etter første verdenskrig hadde skapt stor bitterhet i befolkningen og var en av faktorene som senere brakte Adolf Hitler til makten. I 1939 ønsket Tyskland å rette opp gammel urett ved å ta over den “polske korridoren” (en stripe polsk land vest for Danzig) og dermed forbinde de to territoriene sine. Samtidig ville de også tilbakeføre Danzig, hvor nesten alle innbyggerne var tyske og nazipartiet stod sterkt, til riket sitt. Polen var selvsagt ikke noe spesielt begeistret for disse ideene, særlig fordi landet da ville miste hele sin kystlinje og bli avskåret fra Østersjøen.

Etter slaget så det ikke altfor trivelig ut på Westerplatte (foto av Deutsches Bundesarchiv)

For å ta kontroll over Danzig var det nødvendig å uskadeliggjøre den polske vaktstyrken på Westerplatte, og dette var grunnen til det tyske angrepet. I august 1939 hadde det tyske slagskipet Schleswig-Holstein seilt inn i Danzig og lagt seg i kanalen mellom byen og Westerplatte. Angivelig var tyskerne bare på kosebesøk for å legge blomster på tyske graver fra første verdenskrig, men polakkene hadde skjønt at noe var i gjære og forsterket vaktstyrken på Westplatte. Sent på natten til 1. september begynte så det tyske krigsskipet å skyte mot Westerplatte og deretter gikk tyske soldater i land for å innta halvøya.

Utsikt mot Gdansk. I dag er det grønnere og frodigere enn i September 1939.

Tyskland hadde nok forventet at det skulle være relativt kurant å få kontroll over Westerplatte. I teorien var overmakten formidabel, mer enn 3000 godt utstyrte tyske soldater, støttet av krigsskip, fly og tungt artilleri mot 200 dårlig utrustede polakker. Men den polske vaktstyrken gjorde uventet sterk motstand og først etter en uke innså den polske kommandanten at situasjonen var håpløs og kapitulerte. Vaktstyrken skulle egentlig bare holde stand i tolv timer til det ordinære polske militæret rakk frem for å hjelpe til. Men, nå var hele Polen i ferd med å bli overkjørt av den tyske krigsmaskinen og det var åpenbart at ingen hjelp ville komme. De polske soldatene manglet dessuten både vann, ammunisjon og medisinsk utstyr. Til tross for tyskernes materielle overlegenhet hadde vaktstyrken på Westerplatte bare mistet 14 mann og drept 300 tyskere.

Symbolsk gravplass for de døde polske soldatene i vaktstyrken

Westerplatte ble fullstendig rasert under tyskernes bombardement, men er i dag omgjort til et kombinert parkområde og utendørsmuseum som er gratis å besøke. De færreste bygger ferien sin rundt Westerplatte, men den fredelige halvøya er vel verd et besøk dersom man allikevel befinner seg i Gdansk. Westerplatte er trivelig å spasere rundt på og det er fin utsikt mot sentrum av Gdansk, så man kan også besøke uten å være spesielt interessert i krigshistorie.

Ruinene av kasernen står fremdeles i dag

De gamle vakthusene og kasernen står fremdeles i ruiner til minne om slaget og det er satt opp informasjonstavler som redegjør for historien. En av bygningene inneholder et lite museum, men et større skal være under bygging for å stå ferdig i 2019. Mest iøynefallende er imidlertid et stort granittmonument til minne om de polske heltene. Det står oppe på en liten kunstig haug og er synlig på lang avstand. Fra utformingen er det ganske åpenbart at skulpturen ble reist under kommunistperioden, og meningene er nok delte om hvor pent monumentet egentlig er.

Skiltet sier «Aldri mer krig»

Fra Gdansk er det mange måter å komme seg over til Westerplatte. Buss 106 går hele året, men på sommeren kan man også ta båt F5 og få med seg en fin tur gjennom havnen på kjøpet. Det dyreste alternativet er å ta et turistcruise med et slags “piratskip” rundt i havnen , inkludert en times tids opphold på Westerplatte.

Monumentet over de polske heltene

Westerplatte har ingen overnattingssteder og det ville uansett ikke ha vært noen grunn til å overnatte der. Derimot finnes det en rekke hoteller i selve Gdansk, en fin by som i seg selv er vel verd å besøke. Søk etter overnatting på Booking.com eller lignende nettsteder. Gdansk er dessuten en av de europeiske byene med flest direkte flyforbindelser fra Norge. Både SAS og Norwegian har direkteruter fra Gardermoen, mens Wizzair flyr direkte fra både Ålesund, Bergen, Haugesund, Kristiansand, Torp (Sandefjord), Stavanger, Tromsø og Trondheim!  Søk på Skyscanner, Momondo eller lignende tjenester etter de billigste billettene.

Etiopia er et av verdens mest særegne land, blant annet på grunn av sin innholdsrike historie med utallige legender og mysterier. I tillegg har det både variert og spektakulær natur, et unikt dyreliv og mange steder behagelig klima året rundt. Etiopia er også forholdsvis billig og dessuten relativt trygt til Afrika å være. Det finnes altså gode grunner til å bli bedre kjent med Etiopia, men foreløpig er turistmengdene relativt beskjedne.

Gate i Aksum

Etiopia er faktisk den mest folkerike innlandsstaten i verden og har nå i overkant av 100 millioner innbyggere og dessuten en befolkning i rask vekst. Mange har trolig dannet seg et negativt inntrykk av landet basert på sultkatastrofene på 1980-tallet, men siden den gangen har det blitt tatt store skritt fremover. Siden årtusenskiftet har økonomien vokst raskere enn i nesten alle andre land, godt hjulpet av at Kina har vært tungt inne og bygget mye infrastruktur. Fremgangen er betydelig, særlig i hovedstaden Addis Abeba, men siden veksten startet fra et veldig lavt nivå er Etiopia fremdeles blant verdens fattigste og minst utviklede land.

Etiopia har en lang kristen tradisjon

Etiopia er verdens andre kristne land (etter Armenia) og har dermed en lang kristen tradisjon. I motsetning til resten av de afrikanske landene, lot aldri Etiopia seg kolonisere av de europeiske stormaktene. (Italia prøvde å innta landet i 1895, men ble slått tilbake. Dette er faktisk eneste gang som et afrikansk land har slått et europeisk land i krig). Etiopia ble derfor mindre påvirket av europeisk kultur og har beholdt mange av sine særegenheter. Blant annet har landet sin egen tidsregning, egen kalender, ett av verdens eldste alfabeter og et språk som ikke minner om andre afrikanske språk.

Klostrene ved Tanasjøen vet man ikke så mye om bakgrunnen til

Etiopias fascinerende historie går millioner av år tilbake, faktisk helt til menneskehetens opprinnelse. Alle de eldste fossilene av mennesker er nemlig funnet i Etiopia. I nyere tid hevder landet å ha en uavbrutt keiserrekke som startet med Keiser Melinik som regjerte rundt 950 f. Kr. Etiopierne mener at han var sønnen til Kong Salomo av gamle Israel og Dronningen av Saba. Mest kjent av keiserne er utvilsomt Haile Selassie som styrte fra 1930 til 1974. Han klarte kunststykket å bli ansett som Gud innenfor Rastafari-religionen, til tross for at han selv insisterte på å være et vanlig menneske. Rastafarianismen har stadig sine tilhengere, særlig på Jamaica, men fikk seg et tilbakeslag da Haile Selassie døde. (Guder som dør skal helst stå opp innen et par dager for å hindre at folk sår tvil om gudestatusen).  

Etiopiske klostre og kirker har alltid fargerikt interiør

Den lange keiserrekken tok slutt da Haile Selassie ble styrtet av den kommunistiske militærjuntaen Derg som gjorde Etiopia om til en ettpartistat. Det kommunistiske diktaturet varte frem til 1991 og i denne perioden fikk man sultkatastrofene som landet er beryktet for, i tillegg til mye indre stridigheter. Etter Sovjetunionens oppløsning falt Derg til EPRDF, en koalisjon av etniske opprørsgrupper, som siden har hatt makten i landet. Meles Zenawi var lenge sentral som både president og statsminister frem til han døde i 2012.

Lalibela har mange kirker hogget rett ut av fjellet

Nåværende statsminister er den relativt unge Abiy Ahmed som tiltrådde så sent som i april 2018. Han kastet ikke bort tiden, men satte umiddelbart i gang et spennende økonomisk og politisk reformprogram. Flere tusen politiske fanger er sluppet fri og unntakstilstanden, som hadde vært i effekt noen år på grunn av politiske protester, har blitt opphevet. Videre planlegges det deregulering av økonomien og omfattende privatisering av statlige virksomheter. Ikke minst har han sluttet fred med Eritrea og dermed fått slutt på en årelang og meningsløs konflikt om landegrensene. Alt dette gjør det ekstra spennende å følge Etiopia fremover.

Folksomt i Addis Abeba

Dagens Etiopia er et multietnisk lappeteppe av minst 80 forskjellige etniske grupper. Et flertall av innbyggerne er kristne, men det finnes også en stor andel muslimer. (Tidligere fantes også en viss andel etiopiske jøder, men de fleste har flyttet til Israel.) På den vanlige turistruten er ortodokse kristne i klart flertall, mens i den østlige Somali-regionen står islam sterkt og mange innbyggere føler mer slektskap med Somalia. (Et stort antall av disse kjempet på Somalias side da landet invaderte Etiopia i 1977).

Severdigheter og attraksjoner

Etiopia har en veldig klart definert turistløype, ofte kalt “Northern circuit” som inkluderer stoppestedene Addis Abeba, Bahir Dar, Gonder, Simienfjellene, Lalibela, Aksum og Danakilørkenen. Som navnet antyder befinner alt dette seg i nord i landet. På denne runden får man med seg alle Etiopias udiskutabelt største severdigheter og attraksjoner. Få turister reiser utenfor de nevnte stedene, men alternative destinasjoner er Omo-dalen sør i landet og byen Harar i øst, nær grensen til Somaliland.

Blanding av nytt og gammelt i Addis Abeba

Hovedstaden Addis Abeba ligger relativt sentralt i landet og blir nesten alle turisters første inntrykk av Etiopia. Verdens mest attraktive by er det ikke, men et par severdigheter gjør det verd å tilbringe et par dager der. Her er den økonomiske fremgangen ganske synlig, med flere nye skyskrapere, kjøpesentere og ordentlige butikker. Kina har til og med bygget en trikkelinje (metro) som dekker deler av byen! Typisk for Addis Abeba er at i nærheten av flyplassen i sørøst virker byen riktig ordentlig, mens den blir mer og mer slumaktig desto lengre nord man kommer.

Kineserne har blant annet bygget trikk i Addis Abeba

Addis Abebas viktigste attraksjon er Nasjonalmuseet, hvor det blant annet utstilles en del arkeologiske funn, inkludert skjelettet (vel, egentlig en kopi) av Lucy, 3.2 millioner år gammelt, en forløper til det moderne mennesket. Det etnologiske museet befinner seg i Haille Selassies gamle palass inne på universitetsområdet. I tillegg har man St. Georgs katedral, hvor Haille Selassie ble kronet og Hellige Treenighetskatedralen, den nest helligste kirken i landet, som ble bygget for å minnes frigjøringen fra italienerne. I sistnevnte befinner graven til Haille Selassie seg og den er følgelig et viktig pilegrimsmål for rastafarianere. Graven til Meles Zenawi ligger også på kirkegården utenfor.  

Hellige treenighetskirken i Addis Abeba

Omtrent 500 kilometer nordvest for Addis Abeba finner vi Tanasjøen, en myteomspunnet innsjø som også er kilden til den blå Nilen. På øyer i innsjøen og langs bredden finnes et utall gamle klostre som ingen helt kjenner opprinnelsen til. Tanasjøen har også et rikt fugleliv og i utløpet til den Blå Nilen kan man se flodhester. Ca 30 kilometer nedstrøms fra innsjøen ligger dessuten den flotte Blå Nilen fossen i et ellers naturskjønt område. På den sydlige bredden av Tanasjøen er storbyen Bahir Dar, en grei by i seg selv med fine boulevarder og palmetrær enkelte steder.

Blå Nilen fallene

Litt nord for Tanasjøen ligger den gamle hovedstaden Gonder. Den er kommet på Unescos verdensarvliste, særlig for Fasil Ghebbi, et palassområde midt i byen hvor Etiopias keisere bodde på 1600- og 1700-tallet. Slottene inne på området har en unik arkitektur med påvirkninger fra både islam og hinduisme. Gonder er utgangspunktet for turer til Simienfjellene, og dersom man ikke har bestilt et opplegg på forhånd, så er byen full av turoperatører som gladelig tilbyr sine tjenester. Turister kan også glede seg over at Gonder har den beste restauranten i Etiopia: Four Sisters. Der får man både god mat og fantastisk service til en billig penge.

Palass i Gonder

Simienfjellene er den fremste naturattraksjonen i Etiopia. Her finnes både fjelltopper på over 4500 meter i et fantastisk landskap og et unikt dyreliv med gelada, etiopisk steinbukk og etiopisk ulv. Turgåing her er en stor opplevelse, men er dessverre litt tungvint da man ikke bare kan legge i vei på egen hånd. Myndighetene krever at alle besøkende må eskorteres av en “scout” (bevæpnet vakt) for å slippe inn i parken. De fleste turister velger derfor å la en turoperatør ta seg av praktiske detaljer og deltar på en gruppetur med guide, “scout” og kokk. Standardopplegget er tre dager (to netter), men turoperatørene tilbyr også kortere og lengre opplegg. I Simienfjellene kommer man hele tiden til å befinne seg på 3000-4500 meter, så man bør ha akklimatisert seg til høyden på forhånd for å unngå høydesyke.

I Simienfjellene må man gå med væpnet vakt

Lalibela er Etiopias klart største og mest kjente attraksjon. Dette er Etiopias versjon av Jerusalem, med en rekke kirker som er hogget direkte ut av fjellet med enkle redskaper som hammer og meisel. Kirkene har gjort Lalibela til et populært pilegrimsmål og har selvfølgelig havnet på Unescos verdensarvliste. I tillegg er Lalibela omringet av vakker natur, noe som gir gode muligheter for fjelltur. I motsetning til i Simienfjellene kan man her faktisk gå tur på egen hånd, selv om det er relativt vanlig å benytte seg av en guide.

St. Georgs katedral i Lalibela – hogget ut av fjellet

Aksum er utvilsomt Etiopias mest myteomspunnede by. Den befinner seg helt nord i landet, ikke så langt fra grensen til Eritrea, i området hvor Dronningen av Saba skal ha hersket for lenge siden. Aksum har flere arkeologiske severdigheter, blant annet noen store steler, kongegraver og palassruiner. Selve byen er dessuten overraskende ordentlig og blant Etiopias triveligste.

Steler i Aksum

Mest fascinerende er imidlertid kapellet til Vår Frue Maria av Zion kirken. Ikke på grunn av utseendet, for utenfra ser kapellet slett ikke noe ekstraordinært ut. Derimot er det berømt fordi Paktens ark angivelig befinner seg på innsiden. Paktens ark er et skrin som sies å inneholde steintavlene Moses fikk fra Gud. Arken skal ha endt opp i Etiopia etter at Keiser Menelik stjal den fra sin far Kong Salomo under et besøk i Israel. Turister kan imidlertid glemme å verifisere disse påstandene. Bare en eneste prest har adgang til kapellet og gretne vakter sørger for å holde vestlige besøkende på god avstand fra piggtrådgjerdet utenfor.

I dette kapellet befinner Paktens ark seg i følge etiopierne

I Gheraltaregionen sørøst for Aksum finnes de såkalte Tigray-steinkirkene. I motsetning til de lett tilgjengelige steinkirkene i Lalibela, så er disse typisk hogget ut langt oppe i fjellsiden. I noen tilfeller må man derfor klatre barbent opp fjellsiden (ikke helt ufarlig) for å ta kirkene i nærmere øyensyn. Selv om de arkitektonisk sett er mindre imponerende enn kirkene i Lalibela, så synes mange at det spesielle landskapet og den vanskelige tilgjengeligheten gjør besøket til en større opplevelse. Tigray-steinkirkene er imidlertid definitivt ikke noe man bør prøve seg på uten guide.

Geladaer i Simienfjellene

Danakilørkenen er offisielt verdens varmeste sted og inneholder et veldig spesielt landskap med vulkaner, glødende lava og saltsjøer. Utrolig nok er faktisk området bebodd av det nomadiske Afar-folket. Danakil kan bare besøkes med guide og de fleste besøker på en gruppetur med utgangspunkt i byen Mekele. Fra Aksum kan et besøk i Tigray-steinkirkene ofte inkluderes i en tur til Danakilørkenen.  

Flodhest i Blå Nilen

Utenfor “Northern circuit” er det først og fremst byen Harar i nærheten av Somaliland og Omo-dalen i sør som mottar turister. Harar står på Unescos verdensarvliste og er en viktig historisk by i islam. Gamlebyen er omgitt av en bymur og full av trange labyrintaktige smug og et fargerikt folkeliv. På kvelden har man, av en eller annen grunn, en tradisjon med mating av ville hyener(!) rett utenfor bymuren.

Lalibelas steinkirker er i aktiv bruk

Hovedattraksjonen i Omo-dalen er det store antall primitive stammer, hver med forskjellige kultur og egne tradisjoner for lemlesting av kroppen sin. Meningene er delte om hvor stor opplevelse Omo-dalen er (jeg har ikke besøkt den personlig). Noen turister hevder at stammene var høydepunktet i Etiopia, mens andre beskriver det som et stort freakshow med folk som kler seg ut for turister og maser og gnåler om penger.  

Transport

Etiopia er mye større i utstrekning enn mange innbiller seg og å komme seg rundt i landet er ikke nødvendigvis helt trivielt. Tradisjonelt har landets veier vært helt elendige, men det siste tiåret har kineserne kommet inn og hevet kvaliteten betydelig flere steder. Perfekt er infrastrukturen fremdeles ikke, men den vil nok bare bli enda bedre med tiden. Oppgraderingen av veistandarden gjør at buss nå er et reelt alternativ på enkelte strekninger, men de store avstandene fører allikevel til at mye tid da vil gå bort i ren transport. For eksempel tar bussturen mellom Addis Abeba og Aksum tre dager (bussene kjører ikke om natten), mens reisen kan unnagjøres på halvannen time med fly. For turister med begrenset tid så er fly derfor ofte det mest praktiske fremkomstmidlet i Etiopia.

Innenriksfly i Etiopia – det raskeste fremkomstmidlet

På innenriksflygninger er statlige Ethiopian Airlines eneste alternativ. Disse har imidlertid nye fly av høy kvalitet så man trenger ikke bekymre seg for sikkerheten. Flyprisene innenlands er konstante så billetter kan bestilles kort tid i forveien uten at det blir noe dyrere. Eneste potensielle problem med sene bestillinger er at avgangene kan være utsolgt. Innenriksflyene er små propellfly (2+2 rader) så det er ikke allverdens tilgjengelige seter, men som regel går det greit. Det er ekstremt viktig å merke seg at turister som ankommer Etiopia med Ethiopian Airlines er automatisk kvalifiserte til en betydelig rabatt (40-60%, jeg så ikke noe tydelig system) på flybilletter innenlands. Med denne rabatten blir billettprisene ganske rimelige, sånn omtrent 400 kroner for Addis Abeba – Bahir Dar og 300 kroner for Gonder – Lalibela.

Buss er også et alternativ

Ved kjøp av flybilletter under oppholdet i Etiopia, så trenger man en utskrift av flybilletten til Etiopia (eventuelt ta vare på boardingkortet eller huske billettnummeret sitt) for å få rabatten. Billetter kan kjøpes hos lokale reisebyråer eller på kontorene til Ethiopian Airlines (enten på flyplassen eller inne i den aktuelle byen). Rabattene er også tilgjengelige ved kjøp på nettet, men da må man bestille direkte fra Ethiopian Airlines og ikke fra et nettreisebyrå. Under bestillingsprosessen spørres det om man er kvalifisert til rabatt og så kontrolleres det ved innsjekking på flyplassen om man snakket sant.

Palass i Gonder

Bortsett fra i Addis Abeba er flyplassene så små at det holder å møte opp en times tid før avgang (men ikke klag til meg hvis du mister flyet!). Etiopiske flyplasser har forøvrig to sikkerhetskontroller, en for å komme inn på terminalen og deretter en “normal” etter innsjekking. I motsetning til i vestlige land, så har ikke innenriksflyvninger i Etiopia noen begrensninger på hvor mye flytende man kan medbringe.

Dyremarked i Lalibela

Dersom man ønsker å reise rundt med buss, så er det to private selskaper som ofte anbefales: Sky Bus og Selam Bus. Jeg har ingen personlig erfaring med disse, men de sies å benytte nye busser av høy standard. Et potensielt problem skal være at avgangene ofte blir utsolgt, slik at man bør kjøpe billett flere dager i forveien (dessverre ikke mulig å bestille på nettet). Da kan man nesten like godt ta fly. Den eneste strekningen hvor det åpenbart er mest praktisk for turister å ta (mini)buss er mellom Bahir Dar og Gonder. Turen tar nemlig bare tre timer på den nye kinesiskbygde veien og det er så hyppige avganger at forhåndsbestilling er unødvendig.

Gatemarked i Addis Abeba

Etiopiske tog har tidligere ikke vært aktuelle alternativer for turister, men nylig har Kina bygget en helt ny jernbanelinje mellom Addis Abeba og Djibouti, via Dire Dawa (Etiopias nest største by). Turister som følger Northern Circuit får ingen bruk for denne, men den kan være nyttig for reiser til Djibouti eller Harar (i nærheten av Dire Dawa). Toglinjen stod ferdig i 2016 men normal passasjertrafikk begynte ikke før i januar 2018. Nå går det imidlertid tog annenhver dag. (Forøvrig må billetten forhåndsbestilles minst 24 timer i forveien ved reiser helt frem til Djibouti.) Etter oppstart har toglinjen dessverre vært plaget av store forsinkelser på grunn av kameloverkjørsler. Kameleiere plasserer nemlig kamelene sine med vilje på togsporet, da de i etterkant har rett til dobbel markedsverdi i erstatning!

Reiserute

Mange turister deltar på en gruppetur eller leier sin egen guide under hele oppholdet i Etiopia. Dermed er all transport og logistikk ordnet på forhånd og det er lettere å få med seg mye på relativt kort tid. Ulempen er at slike opplegg rett og slett er svindyre. For turister med begrenset budsjett er det imidlertid fullt mulig å reise rundt i Etiopia på egen hånd til en rimelig pris. Men selv da blir man nødt til å bestille kortere/lengre turer og guider i enkelte tilfeller (for eksempel til Simienfjellene, Danakilørkenen og stammene i Omo-dalen).

Også Lalibela har flott turlandskap

Reisemålene på Northern circuit kan besøkes i hvilken rekkefølge som helst dersom man hovedsaklig reiser rundt med fly. Under skisserer jeg et mulig opplegg for å gi et inntrykk av hvor mye tid som trengs på en rundtur. Dette opplegget er ikke nødvendigvis optimalt for alle reisende, men burde gi et inntrykk av mulighetene som finnes.

Hele Northern Circuit på kortest mulig tid

Dag 1: Ankomst Addis Abeba på morgenen. Sightseeing.
Dag 2: Sightseeing Addis Abeba
Dag 3: Tidlig fly til Bahir Dar. Sightseeing Blå Nilen fallene.
Dag 4: Sightseeing Tanasjøen og Bahir Dar.
Dag 5: Minibuss til Gonder. Sightseeing. Ordne tur til Simienfjellene.
Dag 6-8: Turgåing Simienfjellene. Retur til Gonder siste dag.
Dag 9: Fly til Lalibela. Sightseeing.
Dag 10-11: Sightseeing Lalibela + dagstur i fjellet til Hudat Lodge.
Dag 12: Fly til Aksum. Sightseeing. Ordne tur til Danakilørkenen.
Dag 13: Transport til Mekele med stopp i Tigraykirkene.
Dag 14-16: Tur til Danakilørkenen. Retur til Mekele siste kveld.
Dag 17: Fly Addis Abeba.

Dette programmet er svært hektisk og mange vil føle behov for å legge til et par hviledager for at turen ikke skal bli så heseblesende. Oppholdet kan dessuten utvides på en naturlig måte ved å forlenge turene til Simienfjellene og Danakilørkenen, for eksempel med en ekstra dag på hvert sted. Vær oppmerksom på at med landtransport i stedet for innenriksfly, så vil programmet ta omtrent en uke ekstra å gjennomføre.

Språk

Etiopias etniske mangfold betyr at det finnes minst 80 forskjellige språk i landet. På Northern circuit vil man stort sett komme i kontakt med folk som snakker amharisk, det vanligste første- eller andrespråket i landet. For norske turister er språket fullstendig uforståelig, men det er interessant å legge merke til at det tilhører en annen språkgruppe og høres helt annerledes ut enn typiske bantu-språk som swahili, zulu etc.

Soloppgang i Simienfjellene

Selv om det finnes mange forskjellige språk i Etiopia, så skrives mange av dem med det 3000 år gamle etiopiske alfabetet (Geez-skrift) (egentlig et abugida), et av verdens eldste. Karakterene ser mest ut som kråketær, men det ligger et system bak som ikke er altfor komplisert. For turister er det fullt mulig å lære seg å lese Geez-skrift innen rimelig tid, men i praksis fører dette til minimal gevinst. Man vil uansett ikke kunne snakke språket og de fleste man har behov for å kommunisere med vil kunne uttrykke seg brukbart på engelsk.

Sikkerhet

Etiopia er blant de tryggeste landene i Afrika når det gjelder personlig sikkerhet, i hvert fall langs Northern Circuit. Det finnes en viss risiko for tyveri, men sjansen for å bli utsatt for voldelige ran eller brutale overfall er liten. Det skal sies at lureri og emosjonell utpressing er store irritasjonsmomenter, men dette er strengt tatt ikke direkte farlig. Som i de fleste land så er trafikken det absolutt største faremomentet. Selv om unntakstilstanden nylig ble opphevet, så kan det være lurt å følge med på nyhetene angående eventuell politisk uro, spesielt dersom man har tenkt seg til ustabile områder nær grensene mot Somalia og Sør-Sudan (få turister har imidlertid behov for å reise dit). Etiopia er forøvrig fullt av irriterende sikkerhetskontroller. Både hoteller og kjøpesentere i Addis Abeba har ofte metalldetektorer ved inngangen. Man får håpe at den forbedrede politiske situasjonen under den nye statsministeren vil lede til en slutt på dette.

Prisnivå og valuta

Valutaen i Etiopia er etiopiske birr. De fleste hoteller og turoperatører tar imidlertid gjerne betaling i amerikanske dollar og kanskje også euro. Etiopia har et greit utvalg av minibanker og alle jeg prøvde fungerte uten problemer. Merk at største seddelvalør er på bare 100 birr (ca. 30 kroner), hvilket betyr at man får meget tykke seddelbunker ved uttak av store beløp.

Ny katedral i Aksum

Et irritasjonsmoment er at veksling av etiopiske birr tilbake til vestlig valuta er nesten umulig. Besøkende bør derfor beregne forbruket sitt grundig for å ikke bli sittende igjen med stort overskudd av birr ved hjemreise. I tillegg er det visstnok ulovlig(!) å ta med seg mer enn 200 birr ut av Etiopia. Rasjonelle mennesker skulle dermed forvente gode muligheter for å veksle birr til utenlandsk valuta på flyplassen i Addis Abeba. Men vekslingskontoret der vil utelukkende veksle utenlandsk valuta til birr og ikke omvendt(!). Heller ikke kan man bruke opp sine etiopiske birr i flyplassens taxfree-butikker, da disse kun aksepterer betaling i amerikanske dollar! Idioti som dette er egnet til å betydelig begrense en eventuell optimisme for Etiopias fremtid, men forhåpentligvis kan den nye statsministeren ordne opp etter hvert.

Deler av Addis Abeba har et slumaktig utseende

Prisnivået i Etiopia er ganske lavt på varer og tjenester som også etterspørres av lokalbefolkningen. Et greit måltid mat på en gjennomsnittlig restaurant trenger ikke koste mer enn 20-30 kroner. Adekvate hotellrom får man for 100-200 kroner, og enda billigere dersom man har beskjedne krav til komfort. (Turister som ønsker skikkelig luksus kan også betale betydelig mer.)

Meskel Square – Sentrum av Addis Abeba

Derimot er prisnivået uforholdsmessig høyt på tjenester som bare etterspørres av turister. I hvert fall i utgangspunktet, for prisene er ganske fleksible. Potensielle guider har ingen skrupler med å kreve 50$ for guiding inne på et museum, hvor man overhodet ikke har behov for noen guide. Heldigvis er prisene ganske fleksible og prisnivået synker fort dersom man ikke viser interesse. Innimellom kan man derfor ende opp med å betale en grei pris for tjenester man faktisk har nytte av, mens andre ganger er guidene bare en dyr irritasjon.

Blå Nilen

Prisen på organiserte turer til Simienfjellene og Danakilørkenen har tilsvarende fleksibilitet. Ved å søke på nettet vil man finne veldig mange turoperatører med profesjonelle nettsider. Imidlertid inneholder disse nesten aldri priser for oppleggene som tilbys og man må kontakte selskapet for å få et prisoverslag. Dessverre er det aller dyreste man kan gjøre å bestille alt på forhånd. I verste fall må man betale 500$ for en 3-dagers tur i Simienfjellene, mens ved å slenge seg på en tur i siste liten kan man (med litt flaks) slippe unna med 150$ for nøyaktig samme opplegg.

Lokalbefolkning

På nettdiskusjoner vil man finne uvanlig stor uenighet om Etiopia som reisemål. Noen hevder at alt er helt fantastisk, at de lokale innbyggerne er kjempesnille og at det ikke er noe problem med noenting som helst. Andre påstår derimot at Etiopia er verdens mest slitsomme land å reise i og at innbyggerne er gjennomgående uærlige og plagsomme. Begge synspunktene kan nok ha noe for seg og opplevelsen avhenger trolig i stor grad av hvor man er og hvordan man reiser. Det er ikke uvanlig å føle at Etiopia var veldig interessant å besøke, men samtidig være veldig glad for å kunne reise hjem.

Passasje mellom steinkirkene i Lalibela

Lalibela står i en særstilling som Etiopias absolutt mest slitsomme sted. Turister som viser seg på gaten vil umiddelbart oppleve et mas og gnål uten like. “Hello, money” og en utstrakt hånd er standardhilsenen til samtlige lokale barn og ungdommer i byen. I resten av landet er situasjonen betydelig bedre og turister får i større grad anledning til å gå rundt i fred. Man får riktignok en del nysgjerrige blikk, og noen henvendelser, men ikke kontinuerlig mas og gnål.

St. George Beer, Etiopias mest populære øl

I Etiopia kan turister dessverre være så godt som sikre på at alle som “tilfeldig” tar kontakt på gaten har bakenforliggende motiver. Ofte ønsker de å selge tjenester, for eksempel privat guiding eller organiserte turer. I Bahir Dar er det mange folk som arrangerer båtturer og i Gonder vil man bli tilbudt turer til Simienfjellene. Mer irriterende er folkene som driver med rent lureri og emosjonell utpressing. I utgangspunktet hevder disse å ville “praktisere engelsken sin”, eller vise turisten rundt gratis, men det ender alltid med at vedkommende hevder å være fattig student som trenger kjempemye penger til å kjøpe lærebøker (eller lignende tåredryppende historier).

Mat og drikke

Maten i Etiopia er ganske forskjellig fra resten av Afrika. Hovedingrediensen er injera, en smakløs tykk “lefse” som lages av teffmel. Under et tradisjonelt etiopisk måltid spiser man med hendene ved å rive løs et stykke injera og bruke dette til å plukke opp forskjellige stuinger/sauser. Stuingene kan være både kjøtt- og grønnsaksbaserte. Maten er slett ikke verst dersom stuingene er gode. Et problem er imidlertid at etiopisk kjøtt nesten bestandig er fryktelig seigt. Personlig kan jeg ikke huske å ha smakt et eneste kjøttstykke av akseptabel kvalitet i hele landet, men jeg kan jo ha vært fryktelig uheldig. En annen mulig forklaring er at etiopierne faktisk liker seigt kjøtt.  

Etiopisk rett med injera og ufattelig seigt kjøtt

Etiopia har stort utvalg av vegetariske retter så vegetarianere vil helt sikkert trives godt i landet. (Gitt at kjøttet generelt er dårlig, så vil mange kjøttspisere trolig også legge over til en vegetarisk diett under oppholdet sitt.) Av religiøse grunner er dessuten alle onsdager og fredager såkalte fastedager i Etiopia. Men “faste” betyr ikke her å avstå helt fra å spise, men derimot at man unngår alle slags dyreprodukter, altså en rent vegansk diett. Restaurantenes menyer har derfor alltid “fasting” og “non-fasting” seksjoner. (Turister trenger ikke bry seg og kan gjerne spise kjøttmat på fastedagene).

Tradisjonell etiopisk mat

En litt uvanlig etiopisk rett er Kita Firfir (Chebchebsa) siden den spises med bestikk. Den serveres typisk til frokost og er essensielt flatbrød som er stekt i en smør- og krydderblanding. Sluttresultatet er uansett overraskende smakfullt. Hvis man blir lei av tradisjonell etiopisk mat, så har stort sett alle restauranter spaghetti og ofte annen pasta på menyen.  

Etiopisk frokost

Etiopia er kaffens hjemland selv om kaffe nå dyrkes over store deler av verden. Kaffe er en svært viktig eksportindustri og en viktig del av Etiopias kultur. Kaffeseremonier vil man komme over mange steder, og alle restauranter med respekt for seg selv har en kvinne som kontinuerlig rister kaffebønner i en panne og gjerne kommer rundt med resultatet for at gjestene skal lukte på bønnene før måltidet. En annen etiopisk spesialitet er Tej, en vin laget av honning.

Etiopiske særegenheter og andre ting verd å merke seg

Etiopia har sin egen spesielle tidsregning som skiller seg fra alle andre land. I den etiopisk kalenderen har året 12 måneder av 30 dager pluss en trettende måned som enten har 5 eller 6 dager. Den 11. september 2018 (vestlig kalender) er det etiopisk nyttår og Etiopia vil da gå over i 2011. Vestlige turister vil imidlertid ikke merke noe spesielt til den etiopiske kalenderen, unntatt dersom besøket skjer under nyttårsfeiringen.

Etiopias tidsregning ligger noen år bak

Etiopia har også sin egen måte å angi tidspunkter på. Det er riktignok 24 timer i døgnet, men klokken starter på null når den er 0600 vestlig tid. Siden dagslengden er relativt lik hele året i Etiopia virker det slett ikke ulogisk at klokken nullstilles omtrent ved soloppgang (altså når dagen begynner). I land som Norge, hvor dagslengden varierer sterkt med årstiden, er det derimot mer fornuftig å resette klokken når solen står høyest på himmelen, siden dette skjer til samme tid hele året. Den særegne etiopiske tiden kan høres forvirrende ut, men skaper minimalt med problemer for turister. Alle som snakker med vestlige vil benytte vestlig tidsangivelse og det samme gjelder for flyavgangene, selv innenriks. Ved busstransport bør man imidlertid passe på for å unngå misforståelser. Bussbilletter vil angi avgangstiden som 2230 dersom bussen går 0430 på morgenen (vestlig tid).

Det er ikke bare i Asia man har Tuk-tuk.

I mange land (særlig utenfor Vesten) er det relativt vanlig at folk ikke danner køer når de venter på en eller annen tjeneste, men at hele prosessen blir en “alles kamp mot alle” hvor gjerne den frekkeste og mest ufine får tilgang til tjenesten først. Slik er det ikke i Etiopia. Innbyggerne skal virkelig ha ros for helt automatisk å stille seg i velordnede køer. Dette er særlig tydelig i Addis Abeba hvor man ofte vil se køer på flere hundre meter av folk som venter på kollektivtransport. Dessverre virket de ennå ikke å ha skjønt konseptet med å slippe passasjerer av trikken før man går på, men dette kommer forhåpentligvis etter hvert.

Etiopierne er flinke til å danne velordnede køer

Internett er fryktelig ustabilt i hele Etiopia. Typisk kan forbindelsen virke fint i noen minutter for deretter å falle helt ut en liten stund, for deretter å komme tilbake igjen, og så videre. Forhåpentligvis er dette noe som kommer til å bedre seg etter hvert. Turister vil imidlertid klare seg helt greit så lenge de ikke har ekstreme behov som å streame Netflix i 4K. Selv om det kan ta litt tid, så er det normalt kapasitet nok til å laste opp selfier til Facebook, Instagram og Snapchat. Etiopia er ellers kjent for sterk sensur av internett, men jeg la ikke merke til noen spesielle blokkeringer (dog nettet var for ustabilt til at jeg orket å gjøre omfattende undersøkelser). VPN så forøvrig ut til å fungere fint, slik at eventuell sensur lett kan omgås. 

Meskelblomsten er Etiopias nasjonalblomst. Dersom man besøker etter regntiden er landet fullt av dem.

Et irritasjonsmoment i Etiopia er at, bortsett fra i deler av Addis Abeba, så er det nesten alltid umulig å få tak i kald drikke. Butikkene er nemlig vanligvis nokså provisoriske “hull i veggen” boder, helt uten noen form for kjøleskap. Merkelig nok spør de forresten ofte på restaurantene om man ønsker drikken kald eller varm. Jeg ikke kan se for meg at noen faktisk foretrekker en varm flaske cola eller vann, men i Etiopia har man altså muligheten.

Beste tid å reise

Etiopia ligger nær ekvator og temperaturen varierer derfor relativt lite med årstiden. Med unntak av Danakilørkenen, hvor det alltid er ekstremt varmt, så ligger alt på Northern Circuit så høyt over havet at dagtemperaturene blir moderate. For eksempel I Addis Abeba kan man forvente maksimaltemperatur på 20-25 grader og i Bahir Dar 25-30 grader. På kvelden blir det betydelig kjøligere og man har sjelden bruk for aircondition. I Simienfjellene kan temperaturen falle under null grader på natten.

Grønt og fint i Simienfjellene i oktober

Regntiden er omtrent fra juni til september, litt tidligere helt sør i landet. Særlig i juli og august så regner det nesten hver dag, mens resten av året kommer det knapt regn i det hele tatt. Mange land (for eksempel i Sørøst-Asia) kan fint besøkes i regntiden, men jeg har ikke erfaringer fra Etiopia i denne perioden, så jeg tør ikke påstå at det er like uproblematisk. Mitt eget besøk var i oktober og denne måneden kan definitivt anbefales. Jeg opplevde ikke en dråpe regn og overalt var det utrolig grønt og frodig etter regntiden. Ved besøk senere på året så blir landskapet mye gulere på grunn av tørke. Høysesongen for turisme er fra september til januar, men store turistmengder er overhodet ikke noe problem i Etiopia.

Visum

Nordmenn trenger visum for å besøke Etiopia, men dersom man flyr inn til Addis Abeba får man visum (50$, 1 måneds varighet) ved ankomst, en ganske enkel prosess. Det er også mulig å bestille elektronisk visum på forhånd. Dersom man ankommer Etiopia over land så må man ha skaffet visum på forhånd (elektronisk visum er ikke gyldig).

Malaria

Risikoen for å få malaria ved reiser langs Northern Circuit er minimal, så man trenger normalt ikke malariatabletter.

Overnatting

Etiopia har et greit utvalg av hoteller i alle prisklasser langs Northern Circuit. Dessverre er etiopierne ukjente med konseptet “vedlikehold”, med det resultat at ganske mye på hotellene ikke virker, selv på nye og finere hoteller. På forskjellige nettforum har turister klaget over at hoteller ikke overholder avtalen etter bestillinger via bookingsider på nettet, men jeg opplevde ingen problemer av denne typen. Sjekk priser og tilgjengelighet på Booking.com.

Reise til Etiopia

Flyforbindelsene mellom Norge og Etiopia er forbausende bra, for utrolig nok har Ethiopian Airlines direktefly fra Oslo til Addis Abeba!  Vel, ikke helt direkte, for flyet gjør et stopp i Stockholm for å ta opp passasjerer, mens reisende fra Oslo venter ombord. Mitt inntrykk var forøvrig at 90% av passasjerene kom på i Stockholm. Flyene er helt nye Dreamlinere, så komforten er så god som man får ombord i et fly. Til tross for de gode forbindelsene, så er det ikke gitt at Ethiopian Airlines har de billigste billettene. Ofte ligger prisene deres på 5-6000 kr tur/retur, men av og til kjører de kampanjer med priser ned i 3500 kr. Søk på Skyscanner, Momondo eller lignende tjenester etter de billigste flybillettene og beste forbindelsene. Husk å regne inn eventuelle besparelser på innenriksflyvninger som man er kvalifisert til ved å ankomme Etiopia med Ethiopian Airlines.