Porto er den nest største byen i Portugal og ligger ved kysten et stykke nord i landet. I motsetning til hovedstaden Lisboa har den tradisjonelt ikke vært et veldig stort turistmål, men i de senere årene har dette begynt å endre seg. Den økende turismen er fullt forståelig for Porto er en virkelig flott by med mange severdigheter og attraksjoner.

Portos rådhus

Porto ligger ved utløpet av elven Douro og selve byen har rundt 1.3 millioner innbyggere. Gamlebyen befinner seg i en veldig bratt skråning på nordsiden av elven og ovenfor denne ligger en mer moderne bydel. Forstadsbebyggelse strekker seg deretter ut i alle retninger og den separate byen Vila Nova de Gaia ligger på sydsiden av elven. Totalt skal det finnes omtrent 2.8 millioner innbyggere i hele storbyområdet.

Dom Luis broen og gamlebyen i Porto

Porto har lenge hatt rykte på seg for å være et sted hvor hardt arbeid står i sentrum. Muligens er det noe i dette, for atmosfæren i byen er ganske forskjellig fra Lisboa, uten at det er helt enkelt å sette fingeren på akkurat hva forskjellen er. Uansett så er Porto en veldig trivelig by for turister og det er generelt en fornøyelse å bare spasere tilfeldig rundt og se hva som dukker opp. Mest interessant er det å bevege seg i de trange smugene i den labyrintaktige gamlebyen, men vær forberedt på bratte gater og slitsomme trapper opp mot sentrum. En god introduksjon til Porto får man ved å delta på en av de gratis guidede gåturene som arrangeres daglig. To firmaer (Porto Walkers, City Lovers) tilbyr slike opplegg, hver av dem med to forskjellige turer hver dag, så det er nok å velge mellom.

Fantastiske dekorasjoner inne på São Bento togstasjonen

Et kjennetegn ved hele Portugal er den omfattende bruken av malte keramiske fliser (“azulejos”) til dekorasjon. Selv om dette ikke er en portugisisk oppfinnelse, så er det ingen andre land hvor bruken er så utbredt. I Porto ser man slike fliser nesten overalt, både på offentlige bygninger og vanlige hus. Noen ganger har flisene geometriske mønstre, men av og til settes de sammen til store bilder som forteller en historie. Et godt eksempel er den sentrale togstasjonen São Bento, som har blitt en attraksjon i seg selv på grunn av de fantastiske dekorasjonene innendørs. På veggene finnes over 20000 fliser som er malt individuelt og deretter satt sammen til å illustrere viktige hendelser i Portugals historie.

Fine flisedekorasjoner på Capela das Almas

Som europeiske byer flest har selvsagt Porto et godt utvalg av vakre kirker. Noen vil nok si at de fleste europeiske katedraler er nokså like, men flere av kirkene i Porto er faktisk såpass spesielle at man ikke bør gå glipp av dem. Min personlige favoritt er lille Capela das Almas som ligger i den nye bydelen og har et eksteriør som er fullstendig dekorert med flotte blåmalte fliser. En annen obligatorisk kirke er Clerigos-kirken som med sitt høye klokketårn er et av symbolene på Porto. Selve kirken i barokkstil er fin nok både inni og utenpå, men det mest spennende er å klatre opp i klokketårnet langs (den lange og trange) trappen. På toppen finnes nemlig en (trang) utsiktsplattform hvor man har panoramautsikt over Porto i alle retninger.

Clerigos-klokketårnet

I nærheten av Clerigos-kirken ligger noe som først ser ut som et gigantisk kirkebygg. Man skal se nøye etter for å oppdage at det faktisk dreier seg om to forskjellige kirker, bare separert av et av verdens smaleste hus. Dette er henholdsvis Carmo- og Carmelitas-kirkene. Carmo-kirken har en ytre vegg dekorert med blåmalte fliser, omtrent som Capela das Almas. Carmelitas-kirken var opprinnelig en del av et kloster og det separerende huset ble bygget for å hindre nonnene fra Carmelitas og munkene fra Carmo i å snike seg over til hverandre og finne på noe ugudelig.

De to kirkene Carmo og Carmelitas ser ut som et stort kirkebygg

Sist, men ikke minst, har vi São Francisco-kirken. Fra utsiden ser den kanskje ikke så ekstraordinær ut, men inni har den et ekstremt utsmykket interiør hvor nesten alt er dekket med gull. Rett ved siden av kirken ligger forøvrig den gamle børsen Palacio da Bolsa, også den med et flott interiør. Den fungerer ikke som børs lengre og er bare i bruk ved større arrangementer, men turister kan få en guidet omvisning for 8 euro. Hovedattraksjonen er det såkalte “arabiske rommet” som er dekorert i maurisk stil. Dersom man har besøkt Alhambra i Granada blir man trolig ikke kjempeimponert, men det er verd å ta med seg når man først er i Porto.

Palacio Bolsa med San Fransisco katedralen rett ved siden av

Hovedkatedralen i Porto er også et flott bygg, men minner mer om “standard” europeiske katedraler. Beliggenheten over gamlebyen gjør imidlertid at man utenfor har flott utsikt over Porto. Byen er i det hele tatt full av utsiktspunkter. Clerigos-kirken og katedralen er nevnt, men i tillegg finnes det flere andre steder hvor man har overblikk fra forskjellig vinkler. Det er bare å gå litt rundt så finner man dem nok. Videre har man selvsagt strålende utsikt fra den karakteristiske Dom Luis broen over elven og fra elvepromenaden i Vila Nova de Gaia.

Utsikt over Porto fra Clerigos klokketårnet

En annen av Portos mest berømte bygninger er bokhandelen Livraria Lello, kjent for å være en av verdens fineste. Ryktet om det vakre interiøret førte imidlertid til at butikken ble fylt opp av turister som kom for å se, men ikke kjøpe. Nylig innførte de derfor et system med inngangspenger (ja, betale for å komme inn i en butikk!). Prisen er 3 euro, men pengene returneres hvis man kjøper noe. Jeg er tilbøyelig til å si at dette er bortkastede penger, ihvertfall hvis den lille butikken er stappfull av turister. Bøkene virket dessuten betydelig overpriset.

Utsikt fra utenfor katedralen i Porto. Clerigos klokketårnet er lett synlig.

Porto har selvsagt en rekke museer basert på forskjellige temaer. Mest kjent er trolig Soares dos Reis Nasjonalmuseet, lokalisert i et tidligere kongepalass utenfor sentrum, hvor det stilles ut forskjellige typer portugisisk kunst. Turister med moderat kunstinteresse gjør sikkert lurt i å stå over. I stedet er kanskje Serralves-museet for moderne kunst mer interessant. Det omsluttes av en stor park hvor det er satt opp diverse skulpturer, og hvor det er trivelig å gå rundt selv om tenkningen bak kunstverkene kan være vanskelig å forstå. Man kan betale for bare inngang til parken (5 euro) eller både parken og museet (10 euro). Porto har også et militærmuseum, et trikkemuseum, et transportmuseum og mye annet.

Promenade ved utløpet av Douro

Porto er egentlig ikke noen veldig stressende by for turister, men den har uansett et godt utvalg av fine parker hvor man kan slappe av.  En av de flotteste er Krystallpalass-hagen, rett i utkanten av sentrum. Til tross for navnet er Krystallpalasset forlengst revet (forøvrig opprinnelig bygget til verdensutstillingen i 1865) og erstattet av en kuppelformet paviljong hvor det blant annet arrangeres konserter. Hagen er imidlertid flott med påfugler som går fritt rundt, et stort utvalg av blomster og fin utsikt over Douro og Vila Nova de Gaia. På samme område ligger dessuten Romantikk-museet, en historisk bygning som er innredet for å vise hvordan aristokratiet levde på 1800-tallet.    

Krystallpalass-hagen

Vila Nova de Gaia på andre siden av elven er langt fra så attraktiv som selve Porto, men det er allikevel flere grunner til å ta seg en tur over dit. For det første får man en anledning til å krysse den spesielle Dom Luis broen, enten på øvre eller nedre plan. Utsikten ovenfra er selvsagt strålende. Videre har elvepromenaden på Gaia-siden den beste utsikten til gamlebyen i Porto. Og til slutt befinner alle portvinprodusentene seg i Gaia. Dette har delvis historiske (skattemessige) årsaker, men også fordi Gaia-siden ligger i skyggen og dermed får en temperatur som passer portvinen bedre.

Utsikt fra elvebredden på Porto-siden

Portvin lages av druer fra Dourodalen og er en sterkvin, hvilket betyr at den er “forsterket” ved tilsetning av druebrennevin slik at gjæringen avbrytes og vinen blir søtere og mer alkoholholdig. Nesten alle produsentene har engelske navn som Graham’s, Churchill’s, Taylor’s og Cockburn’s på grunn av britenes historisk viktige rolle i produksjonen. De fleste vinkjellerne kan besøkes for å teste et utvalg av portvinene. Ved å kjøpe billett til gondolbanen mellom Dom Luis broen og Vila Nova de Gaia får man forøvrig med en gratis kupong for prøvesmaking. I tillegg finnes et portvinmuseum i byen.

Husfasader langs elven

Beveger man seg ut av sentrum og litt nordover kommer man til et område med flere lange strender. Selv om strendene ser ganske bra ut, er det ikke så vanlig å bade der på grunn av sterke strømmer og muligens ikke verdens reneste vann. For virkelig gode strender må man lengre ut av byen. Uansett er det fint å spasere langs selve strandpromenaden. Det finnes også et par mindre festninger langs kysten, men disse er strengt tatt ikke allverdens interessante.

Strand i Porto

Porto har to gode fotballag: FC Porto og Boavista. Førstnevnte er som regel det beste laget i byen og vant faktisk Champions League i 2004 under manager Jose Mourinho (som senere har hatt suksess både i England, Italia og Spania). FC Porto spiller på Estádio do Dragão, en nydelig stadion med kapasitet på 52000 tilskuere. Det er sjelden fullt så billetter er normalt lett å få tak i, enten direkte på stadion eller i en av supporterbutikkene. I stadionen ligger forøvrig et museum for FC Porto hvis man vil sette seg nærmere inn i klubbens historie. Boavista spiller på Estadio do Bessa med kapasitet på 28263 tilskuere. Her får man garantert billett for de har et gjennomsnitt på bedrøvelige 6000 tilskuere pr. kamp.

Trange og bratte gater i gamlebyen

Porto har gode shoppingmuligheter for de som har interesse av slikt. Det viktigste området er i så fall gågaten Rua de Santa Catarina som er full av butikker og moderne kjøpesentere. Rett i nærheten ligger dessuten det mer tradisjonelle Bolhão-markedet, et av de største markedene i Portugal. Her selges det først og fremst mat, blomster, håndverk og suvenirer. Det er ganske fargerikt og verd å ta en titt på selv om man ikke skal kjøpe noe.

Bolhão-markedet i Porto

I tillegg til alt det er å gjøre i selve Porto så er byen også et godt utgangspunkt for dagsturer til andre steder i Portugal. Mest populært er de mindre byene Braga og Guimarães. Her kan man lett reise med tog på egen hånd, men det er også flere firmaer som arrangerer guidede turer. Ellers er det populært med cruise på Douro-elven, enten bare i området rundt byen, men også lengre opp i Douro-dalen for å se hvor vindruene til portvinen kommer fra (både som dagstur og over flere dager).

Portos moderne metro (trikk)

Porto har selvsagt godt utvalg av restauranter og maten er tildels forbausende billig. Til lunsj kan man enkelte steder få dagens meny med drikke til 4-5 euro. Riktignok er ikke disse måltidene allverdens spennende, men man spiser seg i hvertfall god og mett. En lokal spesialitet er “Tripas a moda do Porto”, nærmere bestemt dyreinnvoller med bønner og saus. Hvis det skulle høres fristende ut, så er det mange restauranter som serverer det. En lokal spesialitet jeg heller vil anbefale er Francesinha, egentlig en slags sandwich, men det ligner mer på lasagne når man får det servert. Ellers er Porto selvsagt et bra sted for å spise fersk sjømat.

Francesinha – lokal spesialitet

Det er godt utvalg av hoteller i Porto og prisene er nesten overraskende rimelige. For bare rundt 30 euro får man et brukbart rom med grei beliggenhet. Søk etter overnatting på Booking.com eller Agoda. Et annet godt alternativ er å leie en lelighet, for eksempel med Airbnb eller lignende tjenester. I Porto finnes et imponerende utvalg av leiligheter til rimelige priser, og særlig hvis man er en større gruppe kan det være mye penger å spare på å bestille en stor leilighet istedenfor flere hotellrom. (Hvis du ikke er registrert på Airbnb ennå, så kan du registrere deg via denne linken og få en innmeldingsbonus på ca. 300 kr som kan brukes på din første reservasjon).

Mye godt på Portos mange bakerier

Porto har et bra kollektivtilbud med trikk (metro) og busser. Men siden sentrum er nokså kompakt har man egentlig ikke så mye bruk for det, bortsett hvis man skal til kysten nord for byen eller flyplassen. Flyforbindelsene fra Norge til Porto er forøvrig slett ikke så verst. Det nasjonale flyselskapet TAP har direktefly til Lisboa fra Oslo, hvor man må bytte fly. Imidlertid kan det tenkes å være billigere ruter via andre steder i Europa. Søk på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene.

Haag er Nederlands tredje største by, men mottar bare en brøkdel så mange turister som Amsterdam. Det finnes imidlertid gode grunner til å oppleve litt mer av landet og da Haag et godt alternativ. Byen har en rekke kulturelle og historiske attraksjoner, samtidig som plasseringen ved Nordsjøen gjør at det er utmerkede bademuligheter om sommeren.

Haag har også kanaler, men færre enn Amsterdam

Haag har ca. 500 000 innbyggere og er setet for både kongen, regjeringen, parlamentet, høyesterett og flere internasjonale domstoler (men allikevel er det merkelig nok Amsterdam som er hovedstaden). Haag skiller seg fra Amsterdam med langt færre fotogene kanaler og en helt annerledes byplan med lange, brede gater og store torg. Atmosfæren er dessuten mye roligere, særlig fordi man unngår de enorme turistmengdene, og Haag er en by hvor det er lett å slappe av, med mange parker og grønne områder.

Binnenhof, statsministerens kontor i tårnet helt til venstre

Historien til Haag begynte på 1200-tallet da en greve kjøpte jord og bygget et jaktslott ved innsjøen Hofvijver. Senere ble residensen utvidet til et større palass, kalt for Binnenhof, og det vokste frem en landsby rundt det. I dag ligger Binnenhof i sentrum av Haag og er tilholdsstedet for både regjeringen og parlamentet. Palasset ser særdeles flott ut, særlig fra motsatt side av innsjøen. Verd å merke seg er statsministerens kontor i det lille tårnet helt til venstre. Uteområdet på Binnenhof er åpent for alle, men bygningene kan bare besøkes på guidede turer som må forhåndsbestilles på nettet. Den mest oppsiktsvekkende bygningen er utvilsomt den gotiske Riddersalen midt i komplekset. Her foregår den høytidelige årlige åpningen av parlamentet og kongen bruker den under offisielle mottagelser.

Riddersalen i Binnenhof

Den nye kongen Willem-Alexander er så heldig å ha tre slott til disposisjon: ett på Damrak i sentrum av Amsterdam og to i Haag. Residensen hans er Huis ten Bosch (Huset i skogen), i Haagse Bos, en stor og fin park i utkanten av byen. (Strengt tatt har han ikke flyttet inn ennå, men planen er at det skal skje snart.) Arbeidsstedet hans er Noordeinde Palasset som ligger i sentrum av Haag, og som man vanskelig kan unngå å komme forbi. Publikum har ikke adgang noen av stedene, men må nøye seg med å se slottene utenfra.

Fredspalasset – Setet for den internasjonale domstolen i Haag

Byens mest kjente bygning er imidlertid Fredspalasset som er hovedkvarteret til den internasjonale domstolen i Haag. Dette er FNs høyeste juridiske organ og dømmer i saker som gjelder folkeretten og uenighet mellom stater. Palasset ble spesialbygget til dette formålet og åpnet i 1913. Besøkende slipper bare inn noen få dager i året hvor det arrangeres guidede turer. Sjekk og eventuelt bestill på nettsidene deres. Uansett er palasset verd å besøke for det flotte eksteriøret og et gratis museum med info om bygningen og domstolen.

Binnenhof by night

Haag har en rekke museer av høy kvalitet. Mest kjent er Mauritshuis (nesten vegg i vegg med statsministerens kontor), et kunstmuseum for klassiske nederlandske malere fra 1600-tallet (Nederlands “gyldne periode”). For turister med moderat interesse for klassisk kunst generelt, finnes det imidlertid to andre svært spesielle kunstmuseer som kan være interessante. Det ene er Escher im Palais, et museum om M.C. Escher. Han er mest kjent for sine matematisk-inspirerte verk som ofte fremstiller paradoksale og umulige situasjoner, uendelighet og glidende overganger mellom helt forskjellige motiver. Mange av hans beste verk er utstilt på museet og det er virkelig utrolig imponerende.

Kunstmuseet Mauritshuis

Et annet spesielt kunstmuseum er Panorama Mesdag. Museet inneholder egentlig bare ett stort maleri, men det er til gjengjeld ganske så fantastisk. Maleren Hendrik Willem Mesdag har nemlig laget et 360 graders (panorama) maleri på et sylindrisk lerret som er 120 meter langt og 14 meter høyt. Maleriet viser Haag og forstaden Scheveningen på slutten av 1800-tallet og fra en rund plattform i midten av rommet får man virkelig følelsen av å være til stede. Inngangsbilletten koster 10 euro, noe som kanskje er litt dyrt for ett maleri, men hvis man kjøper en kombinasjonsbillett med et annet museum (for eksempel Escher im Paleis) blir ikke totalprisen så gal.  

En liten del av Panorama Mesdag

Haag har ellers en rekke museer med andre temaer enn kunst. Louwman-museet har en av de største bilsamlingene i verden, alt fra klassiske biler til mer moderne kjøretøyer. Museon er et teknisk museum, som med mange interaktive utstillinger er spesielt tilpasset barn, men hvor også voksne vil ha glede av et besøk. I Atlanterhavsmur-museet kan man besøke gamle tyske bunkere og det finnes også museer for kommunikasjon, transport og mye annet.

Madurodam

Den mest kjente attraksjonen i Haag er trolig parken Madurodam. Her finnes miniatyrversjoner av kjente Nederlanske bygninger og landemerker, alle sammen meget detaljerte og flott laget.  Parkens område er imidlertid ganske lite, så det blir en vurderingssak om den er verd 16.50 euro i inngangspenger. Ved å kjøpe kombinasjonsbillett med en annen attraksjon blir imidlertid prisnivået akseptabelt. Uansett bør man unngå å besøke Madurodam i helgen eller på en annen fridag, for det blir ganske trangt om den plassen når de nederlandske barnefamiliene legger turen innom.

På stranden i Kijkduin

De fleste tenker kanskje ikke på Nederland som en badedestinasjon, men Haag er faktisk et svært populært badested for nederlendere. På varme dager om sommeren kan strendene bli ganske tettpakkede. Nordsjøen har riktignok ikke verdens varmeste vann, men for nordmenn holder det sikkert i massevis. Det er forstedene Scheveningen og Kijkduin i utkanten av byen som er de mest populære badestedene og mellom disse går det en lang sandstrand.

Statue i Haag

Fotballentusiaster har mange muligheter for å se kamp i Nederland, da landets beskjedne størrelse gjør at mange stadioner er innen rekkevidde. Haag har også sitt eget fotballag, ADO den Haag, som spiller på den futuristiske utseende Kyocera Stadion i utkanten av byen. Laget har ikke hatt mye suksess, noe som gjør at det er veldig lett å få tak i kampbilletter så lenge de ikke spiller mot et av topplagene. Disse kan enten bestilles på nettsiden eller kjøpes i supporterbutikken på stadionen. Hvis man vil gjøre kampen litt ekstra spennende, så kan man også spille på resultatet. Følg linken for å få en bet365 bonuskode som gir opptil 1000 kr i bonus på alle typer spill.

Straffespark til ADO Den Haag

I likhet med Amsterdam og flere andre nederlandske byer har Haag et Red Light District, hvor jenter (og transseksuelle) leier rom og tilbyr seksuelle tjenester. Vel, faktisk har den to slike områder, se kart med bilder her. Begge er relativt diskret plassert i utkanten av sentrum og ingen av dem er turistattraksjoner på samme måte som De Wallen i Amsterdam. Nordmenn er uansett (i teorien) utelukket fra å benytte seg av jentenes tjenester da den norske sexkjøpsloven også gjelder i utlandet (nei, det er ikke en spøk!). Allikevel kan det være verd å legge turen innom for å påminnes om at det finnes steder i verden hvor sexarbeidere kan jobbe med respekt og verdighet under trygge forhold. Som nylig dokumentert av Amnesty International så er Norge internasjonalt beryktet for politiets lovpålagte trakassering og brudd på sexarbeidernes menneskerettigheter. Dette er et bevisst politisk valg og situasjonen i Haag og resten av Nederland viser klart at en bedre verden er mulig.

God plass i Haag

Haag kan besøkes på dagstur fra Amsterdam, men fortjener egentlig et par dagers opphold. De lavere prisene gjør at man faktisk også kan vurdere å heller besøke Amsterdam på dagstur fra Haag. Barnefamilier tror jeg faktisk vil få et triveligere opphold i Haag enn i Amsterdam. Både Madurodam, Escher-museet, Panorama Mesdag, Museon og Louwman-museet og stranda tror jeg ganske sikkert vil falle i smak hos barna.

Grote Markt har mange uteserveringer

Haag kan besøkes hele året, men utendørs er det helt klart mest behagelig i perioden mai-september. På denne tiden er byen svært livlig med fulle uteserveringer, særlig rundt byens tre viktigste torg: “Het plein” (Torget), “Buitenhof” og “Grote Markt”, hvor mange av Haags restauranter, barer og kafeer er plassert. Haag har også en del coffeeshoper som selger cannabis, men langt lavere tetthet enn Amsterdam. For turister fra bakstreverske land som Norge vil det uansett sikkert være tilstrekkelig. Man bør imidlertid merke seg at det ikke er like akseptert å konsumere cannabis på gaten som i Amsterdam.

Haag

Byen har et godt utviklet kollektivtransport med trikker og busser, men sentrum er uansett så kompakt at man kan spasere nesten overalt. Det er stort sett bare for å reise til Scheveningen eller Kijkduin at man har behov for offentlig transport. Haag ligger ellers så sentralt plassert at det er lett å besøke andre steder i Nederland på dagstur. Den vakre byen Delft er bare noen kilometer borte og kan nås med både tog og trikk. Rotterdam, Leiden og Utrecht er også kort togtur unna, og til Amsterdam kommer man på under en time.

Het Plein i sentrum av Haag

Det er langt færre hoteller i Haag enn i Amsterdam, men siden turistmengdene er vesentlig mindre, skulle det allikevel være tilstrekkelig. Prisene er normalt lavere enn i Amsterdam, om ikke akkurat kjempebillig. For 5-600 kroner bør man normalt få et akseptabelt rom. Søk etter hotell på Booking.com. Det kan også være et godt alternativ å leie en leilighet, for eksempel med Airbnb. (Hvis du ikke er registrert på Airbnb ennå, så kan du registrere deg via denne linken og få en innmeldingsbonus på ca. 300 kr som kan brukes på din første reservasjon).  Haag ligger bare rundt en halv time (sjekk) fra Schiphol-flyplassen så er like lett å reise til som Amsterdam. Flybilletter pleier være ganske billige nesten hele året på grunn av flere konkurrerende flyselskap. Søk på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene.

Plovdiv er Bulgarias nest største by men relativt ukjent for de fleste nordmenn. Turister bør imidlertid bli kjent med Plovdiv, for det er kanskje den mest spennende byen i Bulgaria. Her finnes godt bevarte kulturminner fra romertiden, en gammel bydel med vakre fargerike hus i bulgarsk renessansestil, utallige museer, kunstgallerier og alt hva turister måtte ønske seg av barer, restauranter og kafeer. Det er ikke uten grunn at Plovdiv er valgt ut som europeisk kulturhovedstad i 2019.

Plovdiv ligger på 6 høyder

Plovdiv har rundt 340 000 innbyggere og ligger nokså sentralt i Bulgaria, et stykke øst for hovedstaden Sofia. Elven Maritsa (som kommer fra Rilafjellene og fortsetter gjennom Tyrkia og ut i Egeerhavet) flyter gjennom byen. Plovdiv er en av verdens eldste byer og det finnes rester etter bosetninger allerede for 8000 år siden. Trakerne var de første som laget et ordentlig bysamfunn, men senere har det vært en rekke forskjellige herskere innom. Plovdiv har gått under mange forskjellige navn, særlig variasjoner av Filippopolis, etter Filip av Makedonia som erobret byen i 342 f. Kr.  Byutviklingen skjøt fart under Romerriket hvor Plovdiv ble en viktig by og det ble bygget mye nytt. Senere holdt de muslimske ottomanerne makten i flere hundre år, helt til Bulgaria ble frigjort av russiske styrker i 1878.

Gamlebyen i Plovdiv

Plovdiv lå opprinnelig på 7 høyder, men en av dem ble jevnet med jorden på 1900-tallet slik at det nå er bare 6 høyder igjen. De tre viktigste er Nebet, Dzhambas og Taksim som henger sammen og er stedet hvor gamlebyen og mange av Plovdivs kulturminner befinner seg. Helt på toppen av Nebet ligger restene av den første trakiske bosetningen fra ca. 1300 f. Kr. Ruinene er ikke i så veldig god stand, men med litt fantasi skjønner man at det er restene av en festning som inneholdt et tempel og et palass. Uansett er dette et sted som må besøkes for den fine utsikten over Plovdiv.

Det romerske amfiteateret i Plovdiv

Like i nærheten ligger Plovdivs mest imponerende fortidsminne, nemlig et av verdens best bevarte romerske amfiteatere. Utrolig nok ble ikke teateret oppdaget før i 1972, og da ved en ren tilfeldighet på grunn av et jordskred. Man kan jammen lure på hva annet som ligger under bakken når en så stor ruin bare plutselig kan dukke opp. Det skal riktignok sies at amfiteateret ikke var i spesielt god stand etter oppdagelsen og at det måtte gjøres en del rekonstruksjonsarbeid for at det skal fremstå like fantastisk som det gjør i dag. Amfiteateret ble bygget av romerne rundt år 90 og har en kapasitet på nærmere 7000 tilskuere. Det sees egentlig best utenfra, men man kan også betale for å komme inn og spasere rundt på scenen og tribunene. På sommeren brukes det til teaterforestillinger og konserter.

Gamlebyen i Plovdiv

Plovdivs gamleby sprer seg over de tre høydene og er den mest fascinerende delen av byen. Etter mange hundre år med muslimsk styre så skjedde det på 1800-tallet en gjenoppvåkning av gammel bulgarsk kultur. Resultatet var at bulgarerne begynte å danne seg en egen identitet, noe som endte med opprør mot ottomanerne i 1876 og endelig frigjøring i 1878 takket være Russland. Plovdiv var et av senterne for den kulturelle oppvåkningen (et annet var Veliko Tarnovo) og det oppstod en spesiell arkitektonisk stil, bulgarsk renessansestil, med flotte og fargerike hus, som gamlebyen i Plovdiv er et godt eksempel på. Det hele minner litt om Veliko Tarnovo men med karakteristiske lokale særtrekk.  

Hus i Bulgarsk renessansestil

Gamlebyen med sine flotte hus og brostensbelagte gater er et trivelig område å spasere rundt i. I løpet av et par timer rekker man å se det meste utenfra, men det finnes også mye av interesse innendørs. Mange av renessansehusene er gjort om til museer, hvor man kan komme inn og se hvordan velstående bulgarere bodde på 1800-tallet. Typisk har det bodd en forretningsmann eller lokal kjendis i disse husene, så det er ikke akkurat representativt for almuen, men interessant likevel. Et annet høydepunkt er det etnografiske museet med tilholdssted i et av de fineste renessansehusene. Eksteriøret der er ganske fantastisk og museet har også en nydelig hage hvor det er gratis adgang. Rett ved siden av ligger det historiske museet hvor man kan lære mer om den bulgarske renessansen, opprøret mot tyrkerne og frigjøringen.

Etnografisk museum

Plovdivs moderne bydel ligger rett nedenfor gamlebyen og er også forholdsvis trivelig, selv om arkitekturen er mer normal. Sentrum preges av en livlig gågate med mange butikker, og ellers mange restauranter, kafeer og barer. I enden av gågaten ligger ruinene av en gammel romersk stadion, også den oppdaget relativt sent, nemlig i 1923. Bare den ene enden av stadion er gravd ut, men hele anlegget var 240 meter langt og fortsetter under gågaten. Det har vært planer om å grave ut resten, men da vil alt langs gågaten måtte rives, med alle plagene det innebærer for forretningslivet, så det blir neppe noe av.

Rådhuset i Plovdiv

I den sydlige enden av gågaten ligger Stambolov-plassen, et åpent torg med fontene, omringet av uterestauranter og Plovdivs elegante rådhus. Dette er oppmøtested for den gratis guidede gåturen som avholdes daglig (to ganger daglig om sommeren), og som jeg sterkt kan anbefale. På turen kommer man forbi mange av de viktigste attraksjonene og har et godt utgangspunkt for senere å utforske byen på egenhånd.

Romerske ruiner

Rett i nærheten finnes også ruinene av det romerske forumet, dvs. det gamle sentrumet til Filoppopolis. Mest bemerkelsesverdig blant disse ruinene er Odeon, opprinnelig et rådhus men senere gjort om til teater. I dag brukes Odeon igjen til kulturelle begivenheter som teater og konserter. Sør for Stambolov-plassen ligger en stor park med trær, hvor det er fint å slappe av, særlig på en varm sommerdag.

Fredagsmoskeen med den romerske stadionen i forgrunnen

Plovdiv har selvsagt en rekke ortodokse kirker som er verd å besøke. Ved siden av det etnografiske museet ligger den aller eldste, Konstantin og Helena kirken, som stammer helt tilbake fra år 337. Den er oppkalt etter Konstantin, den første romerske keiseren som bekjente seg til Kristendommen. Som kirker flest er den ødelagt og gjenoppbygget flere ganger. Den utmerker seg med veggmalerier på utsiden og den flotte billedveggen med ikoner på innsiden. Religiøse minner fra den ottomanske perioden finnes også, særlig Fredagsmoskeen som ligger rett ved siden av den romerske stadionen.

Dekorasjon utenpå Konstantin og Helena kirken

Alle de seks gjenværende høydene i Plovdiv er verd å ta turen opp på for utsikten over byen. Etter Nebet er kanskje Bunardzhika-høyden den mest interessante. På toppen står et russisk monument fra 1881 til minne om de russiske soldatene som døde under frigjøringen av Bulgaria. Hele høyden er ellers gjort om til en park med mange stier. Her er det trivelig å spasere rundt eller bare slappe av på en benk.

Kirke i Plovdiv

Til å være en relativt liten by så er det usedvanlig mange kunstgallerier i Plovdiv. Kunstinteresserte har dermed mye å velge blant, alt fra moderne kunst til religiøse ikoner. Mange av galleriene ligger i den nylig renoverte “bohem-bydelen” Kapana (“Fellen”). Her kan man dessuten få en helt gratis kunstopplevelse bare ved å spasere rundt i gatene, for mange av veggene er dekket av riktig imponerende grafitti. Navnet “Fellen” skyldes forøvrig at det er lett å gå seg vill da de smale gatene har et labyrintaktig preg og går både på kryss og tvers. I det hele tatt er bydelen et artig sted å oppholde seg.

Grafitti i bydelen Kapana

Plovdiv har godt utvalg av kafeer, restauranter og barer. Mat og drikke er dessuten svært rimelig i hele Bulgaria og man får et riktig godt måltid for 60-70 kroner. Av annen underholdning så har Plovdiv flere casinoer. Mest imponerende er 5-stjerners Casino Ritz i utkanten av byen. Imidlertid trenger man jo ikke lenger fysisk oppsøke casinoer for å spille, så lenge man har en smarttelefon. Prøv for eksempel Mobilautomaten.

Gamlebyen

Plovdiv har et godt utvalg av rimelige hoteller. Man trenger normalt ikke betale mer enn 2-300 kroner for å få riktig bra standard. Jeg kan anbefale Hotel Dafi som er sentralt plassert med fine rom og hyggelige ansatte. Søk etter overnatting på Booking.com. Det kan også være et godt alternativ å leie en leilighet, for eksempel med Airbnb. (Hvis du ikke er registrert på Airbnb ennå, så kan du registrere deg via denne linken og få en innmeldingsbonus på ca. 300 kr som kan brukes på din første reservasjon). Plovdiv har en flyplass, men det går ingen direktefly fra Norge. Imidlertid er det enkelt å fly til Sofia og derfra reise i underkant av to timer med buss videre til Plovdiv.  Wizzair har direktefly fra Torp til Sofia et par ganger i uken og vil nesten alltid være det beste alternativet. Søk ellers på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene.

Artikkel av Simen Nordbø.

Reykjavik er verdens nordligste hovedstad, og dette er en populær turistdestinasjon for mennesker fra hele verden. Byen ligger sørvest på Island, og et besøk her legger til rette for mange spektakulære naturopplevelser. Island er en vulkansk øy, og Reykjavik har blitt formet av jordskjelv, vulkanutbrudd og istid i løpet av de siste 10 000 årene. Dette gjør byen til en svært spennende destinasjon å besøke. Reykjavik ligger dessuten slik til at den er et flott utgangspunkt for å utforske den utrolige naturen på Island.

Foto av Marco Bellucci / Flickr

Til tross for at det bor kun 120 000 mennesker i byen, er Reykjavik kjent for sin høye standard når det kommer til museer, kafeer, kreative mennesker og et pulserende natteliv. Her vil du finne fargerike hus og spennende arkitektur og design. I sentrum av byen finnes for eksempel Hallgrimskirka, som med sitt originale utseende er et av byens landemerker. Reykjavik føles som en kombinasjon av en metropol og en sjarmerende småby, og samtidig har byen muligheter for fantastiske naturopplevelser – kanskje er det derfor mennesker kommer tilbake hit gang på gang.

Fly til Reykjavik fra Norge

Keflavík er Islands eneste internasjonale flyplass, og ligger omtrent 50 kilometer fra Reykjavik. Fra Norge flyr både SAS, Norwegian og IcelandAir mellom Gardermoen og Keflavík. Norwegian har også flyvninger fra Bergen, og på sommeren flyr også IcelandAir mellom Keflavík og Bergen. Flybilletter til Reykjavik koster fra ca. 2000-4000 kroner tur/retur. Dersom du trenger finansiering til turen så kan det ordnes her.

Flyplassen på Reykjavik er liten og praktisk, og herfra går det både busser og drosjer til Reykjavik. Det finnes også gode muligheter for leiebil fra Keflavík.

Her får du leiebil i Reykjavik

Om du skal til Reykjavik finnes det bilutleie både ved flyplassen og i inne i hovedstaden. Her finner du de mest kjente firmaene for bilutleie, slik som Hertz, Europcar og AVIS, men også islandske firmaer for leiebil er tilgjengelige, for eksempel Ice Rental Cars, Lava Auto og Lagoon Car Rental. Et alternativ er også Leiebilguiden.no – Leiebil Reykjavik som sammenligner priser fra overnevnte selskaper. Det kan være lurt å bestille leiebil god tid i forveien for å sikre seg best mulig pris. Dette gjelder spesielt om sommeren.

Utflukter i nærheten av Reykjavik

Om man besøker Island er det nesten umulig å unngå å få noen flotte opplevelser i den unike naturen. Reykjavik er et naturlig utgangspunkt for å oppdage Islands natur, og herfra er det mulig å ta både dagsturer og lengre turer hvor man får muligheten til å utforske sagaøya.

Foto av Dan Nguyen / Flickr

Rundt 40 kilometer fra Reykjavik finner vi den berømte Blå Lagune. Dette er et geotermisk spa, hvor vannet er naturlig varmet opp av en lavastrøm langt under bakken. Gjennomsnittstemperaturen i badeområdet av lagunen er rundt 37-39 grader, og mineralene som finnes i vannet er kjent for å ha en helsebringende påvirkning på noen hudsykdommer. Den Blå Lagune har fått navnet sitt på grunn av den unike blåfargen på vannet, og det er ikke rart at denne attraksjonen er en av de mest populære på hele Island. Den Blå Lagune ligger kun cirka 20 km fra Keflavík, og kan derfor være et naturlig siste stopp før man leverer leiebilen på flyplassen og sier farvel til Sagaøya.

Spektakulære Geysir

En annen populær og berømt turistattraksjon er Geysir og de andre varmtvannskildene som omringer denne. Dette området ligger omtrent 10 mil fra Reykjavik, og har du leiebil kommer du deg hit på litt over en time. Den største Geysiren har utbrudd hvor vannet kan sprute opptil cirka 70 meter opp i lufta, men denne har vært inaktiv de siste årene. De fleste turistene kommer imidlertid hit for å betrakte Strokkur, som ligger bare 50 meter unna Geysir. Denne varmtvannskilden har utbrudd rundt hvert tiende minutt, og her kan vannspruten være opp til 40 meter høy. Dette er en av de mest spektakulære attraksjonene på hele Island, og her får man virkelig oppleve et unikt naturfenomen.

Foto av Emil Kepko / Flickr

Selfoss også verd et besøk, og ligger rundt 50 kilometer fra Reykjavik. Her vil du finne en enorm foss som blir besøkt av tusenvis av turister hvert år.

Lengre turer fra Reykjavik

På Island er det populært for turister å bestille leiebil og legge ut på lengre utflukter fra Reykjavik. Det er for eksempel mulig å kjøre rundt hele øya på rundt ei uke. Om man følger hovedveien fra Reykjavik nordøstover kommer man til etter hvert til Islands nest største by, Akureyri. Hit kan du komme deg på under fem timer med bil, om du ikke velger å stoppe innom noen av de unike småstedene langs veien.

Foto av Lars Plougmann / Flickr

Om du derimot velger å reise sørover fra Reykjavik har du mange muligheter. Følger du hovedveien 180 kilometer sørøst kommer du til den lille byen Vík. Området rundt Vík er kjent for sine sorte sandstrender, unike steinformasjoner, og sitt milde klima. Dette området er perfekt for naturelskere!

Unik natur på Island

Om du er ute etter en virkelig stor naturopplevelse kan du ikke unngå en tur til Landmannalaugar. Dette er en langstrakt dal omringet av fargerike fjell og lavalandskap, og her kan man virkelig oppleve Islands unike natur på sitt ytterste! Landmannalaugar ligger omtrent 190 kilometer øst fra Reykjavik og 120 kilometer nord for Vík, og bilturen hit er en fantastisk opplevelse i seg selv. Det blir anbefalt å bruke en leiebil med firehjulstrekk om du skal til dette området, ettersom de smale veiene ofte blir oversvømt av elver.

Foto av marius kluzniak / Flickr

Vanlig bilforsikring dekker ikke eventuelle skader som skjer på leiebiler i dette området av Island, og det kan være lurt å undersøke offentlig informasjon om tilstanden på veiene før man legger ut på tur hit. Det er også viktig å være bevisst på den lange avstanden mellom bensinstasjoner om man skal til Landmannalaugar eller til andre steder av innlandet på Island. Det er likevel fullt mulig å komme seg hit på egenhånd, og opplevelsen av å kjøre gjennom dype daler, svarte lavafjell og fargerike landskap er en av de sjeldne!

Hold deg på veien og følg trafikkreglene!

På Island opererer de med mange av de samme trafikkreglene som i Norge: man kjører på høyre side av veien, og det er påbudt å ha på sikkerhetsbelte. I tillegg er det viktig å være obs på at kjøreforholdene på Island innebærer en viss risiko, og at man må være litt ekstra forsiktig for eksempel i høylandet. Det er forbudt å kjøre utenfor oppmerkede veier og spor, og det er alltid lurt å undersøke kjøreforholdene før man legger ut på tur. Dette kan gjøres på Islands veitilsyns hjemmeside, eller gjennom å ringe telefonnummer 1777. Spør alltid firmaet for bilutleie om du trenger noe spesielt utstyr før du kjører av gårde.

Gjesteartikkel.

England er en yndet reisedestinasjon for mange nordmenn. De aller fleste drar imidlertid for å se fotballkamp eller shoppe, og går dermed glipp av de ekte juvelene landet har å by på. Alle har vel hørt om Stonehenge, de hvite klippene i Dover og det spektakulære landskapet langs Hadrian’s Wall. Problemet er bare at flyene kun går til de største byene, som London og Manchester, og ingen kan vel ta med bilen til England der de kjører på feil side av veien? Faktum er at venstrekjøring er enklere enn det høres ut og at man raskt venner seg til det endrede kjøremønsteret.

Det er heller ikke så langt å kjøre som man skulle tro. Via Øresundsforbindelsen og kanaltunellen mellom Frankrike og England kommer du deg faktisk hele veien frem uten å måtte ty til langtekkelig båttransport. Alternativt er det selvfølgelig mulig å ta ferge over til Danmark eller Tyskland for å forkorte kjøreturen og samtidig nyte en flott båttur underveis. Uavhengig av hvordan du velger å legge opp reiseruten er det helt nødvendig å sjekke at alle dekk er i topp stand før du starter. Sørg for at mønsterdybden er tilstrekkelig og at dekktrykket er riktig – også etter at bilen er fullastet.

Reiserute og severdigheter

Den raskeste måten å komme seg over den Engelske Kanal er via Eurotunnel fra Frankrike. Her kjører du rett på skytteltoget som tar deg over til England på rundt en halvtime. Vel fremme i Cheriton i Kent er du kun 20 mil unna de fantastiske klippeformasjonene i Dover, som virkelig er verdt et besøk. Kalkklippene har en høyde på over 100 meter og har opp gjennom historien fungert som et forsvar mot en rekke invasjoner fra det europeiske fastlandet. 25 mil vest for Dover finner du Stonehenge, et av verdens mest kjente byggverk. Det anbefales å ta kystruten østover, via flotte kystbyer som Brighton og Portsmouth.

For alle historieinteresserte er det dessuten nærmest obligatorisk å ta turen helt nord i landet til Hadrian’s Wall som i sin tid ble bygget av den romerske keiseren. Her arrangeres det flere turer langs den gamle muren slik at du kan gå i romernes fotspor. På tur sørover igjen er det nærmest obligatorisk å nyte det flotte engelske landskapet, blant annet i nasjonalparkene Lake District og Peak District.

Kjøring og trafikkregler

Når du først har kommet til England er det er par ting du bør være oppmerksom på når det gjelder kjøring og trafikk. Først og fremst er det selvfølgelig viktig å være oppmerksom på at de har venstrekjøring. Hvis du tar med bilen fra Norge er det nødvendig å justere lysene slik at du ikke blender motgående trafikk. Du finner spesielle blendelapper for dette i de fleste bilforretninger.

Som i Norge er ikke håndholdt bruk av mobiltelefon tillatt, men du kan benytte handsfree så lenge det ikke tar oppmerksomheten fra kjøringen. Fartsgrensene i England oppgis i miles per hour i stedet for i km/t, noe som kan være litt forvirrende i starten. Fartsgrensene er noe høyere enn hva vi er vant til i Norge. I byområder gjelder 30 mph (48 km/t), på landeveier 60 mph (97 km/t) og på motorveier 70 mph (113 km/t).

Det absolutte minstekravet til mønsterdybde i England er på 1,6 mm. Sørg for at du har litt å gå på før du reiser fra Norge, ettersom du skal tilbakelegge en del mil. Bytt eventuelt dekk før du starter hvis det er behov for det. Du kan enkelt kjøpe nye dekk hos dekkonline.com. Vær oppmerksom på at du som turist må betale bøter på stedet – ellers kan politiet konfiskere bilen din.

Artikkel av Mari Olsen.

Provence i Sør-Frankrike er synonymt med godt klima, god mat og vin. Området strekker seg fra Marseille i vest til Monaco i øst og omfatter fylkene Vaucluse, Bouche de Rohne, Hautes Alpes, Alpes de Haute Provence, Var og Alpes Maritime. Mange velger å kun besøke ett område, men den virkelige gode opplevelsen får man ved å leie bil og kjøre rundt. Alternativt kan man fly til en av de store byene i området og bruke denne som base for å besøke nærområdet.

Den største byen i regionen er Marseille, som forøvrig er Frankrikes tredje største by. Dette er en havneby med spennende historie og er rikt kulturliv. Siden romertiden har den vært et viktig stoppested for handelsruter til alle landene rundt Middelhavet, samt mange ruter som har gått ut i verden både sørover og vestover.

Byen har også stått i sentrum for spennende, litterære verk. Legg gjerne turen innom Chateau d’If, hvor Alexander Dumas plasserte hovedpersonen sin i Greven av Monte Cristo og hvor Mannen med jernmasken satt fanget.  I havnen finner man mange spennende restauranter og bistroer som holder på gamle tradisjoner og området er spesielt kjent for sin Bouillabaise.

Det meste interessante fylket, og kanskje også det mest kjente, er Var. Dette er vinfylket Par-Excellence, i tillegg til at området er fylt med strender og spennende småsteder. Reis gjerne fra Toulon til La Lavandou, Cavalaire, Ramtuelle, for ikke å glemme St. Tropez! Derfra kan man legge turen videre til St. Maxime og St. Rafaël som alle tilbyr spennende bademuligheter med alt fra store strender til intime bukter. Sandstrendene er i flertall frem til like etter Cannes, mens deretter så er det mest rullestein.

Nå er det ikke bare sol og sand dette området kan by på. Området bak kyststripen er dominert av vindruer, store vingårder og gamle slott. Det milde klimaet skaper perfekte forhold for vindyrking og man har hatt vindyrking i dette området i flere hundre år. I dag har mange av de mindre gårdene slått seg sammen i kooperativer hvor de foredler avlingene sammen for maksimal utbytte. Videre har man selvsagt de mange spennende, store vingårdene med lange tre-alleer som fører inn mot herskapshus med historie i hver stein. Svært mange av disse er åpne for allmennheten og har egne rom hvor man kan smake på forskjellige viner.

For å oppleve dette området må man legge opp til å leie seg en bil og ha god tid. Husk bare å bestemme på forhånd hvem som skal være sjåfør, for her blir det fort mye god vin!

Legg gjerne også turen innom Cotignac. Denne lille byen kalles av mange for innlandets St. Tropez for i området rundt finner man sommerhus til kjendiser som Angelina Jolie og George Clooney. Selv om husene deres ikke kan besøkes, så har de og flere andre internasjonale innflyttere har satt sitt preg på denne byen.

Neste stopp er Alpes Maritimes hvor man finner Cannes, Antibes, Juan les Pins og Nice. Planlegger man turen godt så kan besøket i disse byene kombineres med en av de mange årlige festivalene. Filmfestivalen i Cannes er selvsagt den mest kjente, men et kjapp søk på nettet vil fort vise hvilke festivaler som er aktuelle. Selv uten festivaler er disse byene verd et besøk og om man ikke vil kjøre hele veien så er det fullt mulig å ta fly til en av de store byene.

Det anbefales absolutt å legge turen innom Monaco hvis man først er i dette området. Enten man kjører eller velger å ta fly, så koster det lite å ta en snartur innom dette berømte fyrstedømmet når man først er i Provence. Monaco er selvsagt kjent for overdådig luksus, fantastiske feriesteder og casinoene. Det arrangeres mange turneringer, billøp og annet i landet så det lønner seg å på forhånd sjekke ut hva som er planlagt. I 2014 avsluttet PokerStars sin European Poker Tour nettopp i Monaco, og for bilinteresserte er Monaco Grand Prix et absolutt must.

Andre steder i nærheten av Cannes som er verdt et besøk inkluderer Grasse som regnes som Frankrikes, kanskje Europas, parfymehovedstad. Parfymeprodusentene ligger her på rekke og rad. De fleste stedene er dessverre stengt for publikum, men hos noen får besøkende ta en titt bak kulissene.

Shilin (Steinskogen) er et område med kalksteinsformasjoner i provinsen Yunnan, langt sør i Kina. Navnet skyldes det store antall kalksteiner som reiser seg dramatisk opp fra bakken og dermed gir inntrykk av å være en skog av stein. Steinskogen er et ganske unikt geologisk landskap og har derfor blant annet havnet på Unescos verdensarvliste.

Liten innsjø

I dag befinner Shilin seg på ca. 1700 meters høyde, men for rundt 270 millioner lå faktisk området under vann. Med langt nok tidsperspektiv er det altså mye som rart skjer med jordas overflate. I dette tilfellet ble jordoverflaten presset oppover og blandingen av kalkstein og sandstein i området ble eksponert for vær og vind, noe som over lengre tid førte til dannelsen av dagens landskap.

Utsikt over deler av parken

Kalksteinsformasjonene strekker seg over nærmere 400 kvadratkilometer, men det mest imponerende området (“Greater and lesser Stone Forests”) er avgrenset og kineserne har bygget en park med gangstier som leder rundt til de forskjellige formasjonene. Tradisjonen tro har de også gitt fantasifulle navn til de fleste steinene. Av og til kan man lure på hva de har tenkt, men innimellom er navnevalget slett ikke så dumt.

Mange stein å se

Shilin ligger 80 kilometer øst for storbyen Kunming og de fleste turister besøker parken på en dagstur derfra. Turselskaper arrangerer guidede turer til Shilin, men disse er hovedsaklig rettet mot kinesiske turister og nordmenn flest vil ha lite glede av oppleggene deres. Heldigvis er det svært enkelt å besøke Shilin på egen hånd. Først må man komme seg til Kunmings østlige bussterminal som ligger et stykke utenfor sentrum. En taxi dit koster rundt 30 RMB, men en metrolinje er under bygging og vil snart gjøre terminalen enda lettere tilgjengelig. Kunmings bussterminal er veldig oversiktlig med egen inngang og billettluke for busser til Steinskogen, alt markert på engelsk. Billetten koster rundt 25 RMB, avgangene er hyppige og reisetiden er omtrent halvannen time.

Mange spesielle formasjoner

Fra bussens endestasjon i Shilin må man først gå noen hundre meter til parkens billettkontor. Inngangsbilletten koster 175 RMB (svindyrt, i likhet med de fleste andre attraksjoner i Kina). Deretter har man to alternativer: Enten spasere inn til selve parken, omtrent 25 minutters gange langs en kjedelig asfaltvei, eller kjøpe billett til en av “golfbilene” (25 RMB t/r) som frakter folk frem og tilbake. Jeg anbefaler det siste, hvis man da ikke har veldig god tid.  

Enda en liten innsjø med pagode

Etter å ha passert gjennom parkens hovedinngang vil man trolig støte på store grupper av støyende kinesere som hyler og skriker til hverandre mens de tar bilder med selfiestenger for å dele på WeChat (en slags kinesisk Facebook, men mye mer avansert). Mange vil nå intuitivt lure på om det virkelig var verd å ta turen hit, men det er faktisk ingen grunn til uro. Det viser seg nemlig at nesten alle kinesere bare oppholder seg i nærheten av inngangen. Parken har et stort utvalg av stier som fører rundt gjennom steinformasjonene og etter bare noen hundre meter vil det bli mye fredeligere. Selv gikk jeg rundt på diverse stier i over en time uten å se ett eneste menneske. Enkelte kinesere nøyer seg dessuten med å kjøre en runde med golfbil i parken og ta bilder fra bilen.

Ingen grunn til uro. Normalt er det bare folksomt nær inngangen til parken.

Det er en fascinerende opplevelse å utforske området for steinformasjonene er virkelig spesielle. Et par steder er det spesielt gode utsiktspunkter, hvor man ser store deler av parken, men det morsomste er egentlig å spasere rundt på de små stiene som snirkler seg frem og tilbake, opp og ned. Av og til kan det bli så smalt at det er vanskelig å komme frem, men stort sett er det uproblematisk å gå rundt. På 4-5 timer rekker man lett over hele parken uten å forhaste seg så det er ikke nødvendig å planlegge ruten spesielt på forhånd.

Trange stier innimellom

Det finnes et annet område med steinformasjoner, “Naigu Stone Forest”, omtrent en mil fra hovedområdet. Dette sies å være mindre populært blant turister og mye fredeligere, men jeg har ikke besøkt det selv. I tillegg finnes også diverse innsjøer og huler i nærheten. Turister flest besøker bare hovedområdet og for å komme til de andre stedene er det nok enklest med en guidet tur.

Steiner overalt

Merkelig nok har parken et veldig begrenset tilbud av mat. Det finnes noen få veldig enkle spisesteder nær inngangen, samt et par restauranter nær billettkontoret og bussterminalen (og hvor de ansatte virket å ha lite interesse av å servere mat). Besøkende kan derfor vurdere å ta med seg en enkel lunsj fra Kunming og heller spise et større måltid når man er tilbake i byen.

Den letteste (men trolig minst interessante) måten å oppleve Shilin

Kunming er en storby med godt utvalg av hoteller. Normalt får man et greit rom for 2-300 kroner. Søk på Booking.com etter hotell. Jeg har gode erfaringer med Fairyland Hotel som har fine rom med myke senger og frokost inkludert. Hvis man er i Beijing eller Shanghai så er det enklest å fly til Kunming. Det er også mulig å reise dit med en kombinasjon av lyntog, men dette tar mye lenger tid og blir normalt dyrere enn å fly. Søk på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene.

Dinant er en liten by i den franskspråklige Namur-provinsen i sørlige Belgia, ikke langt fra grensen til Frankrike. Få nordmenn vil ha hørt om byen, men den er faktisk riktig så trivelig. Selve byen har en rekke severdigheter og attraksjoner og flere friluftsaktiviteter kan bedrives i nærheten. Dinant er dessuten en fin base for videre utforskning av Ardennene og den sørøstlige delen av Belgia.

Notre Dame kirken med festningen i bakgrunnen

Dinant har ca. 13500 innbyggere og deles i to av elven Maas (kalles Meuse på fransk) som renner gjennom byen på vei mot sitt utløp i Rhin-Maas deltaet i Nederland. Den strategiske plasseringen ved Maas har tjent byen godt, men har også vært en ulykke og ført til både angrep og plyndring. Verst gikk det for seg i 1914 da tyske og franske tropper barket sammen i et voldsomt slag under første verdenskrig. Etter at tyskerne hadde vunnet lå nesten hele byen i ruiner og seierherrene sa takk for seg ved å massakrere en stor andel av den sivile befolkningen. Senere fransk president, Charles de Gaulle, ble forøvrig skadet under dette slaget, og byens bro er oppkalt etter ham. Også under andre verdenskrig var Dinant utsatt for voldsomt bombardement, men heldigvis er byen senere restaurert.

Rocher Bayard i utkanten av Dinant

På grunn av relativt bratte fjellvegger har ikke Dinant hatt mulighet til å vokse i bredden, noe som har ført til en litt merkelig byplan med lange tynne rekker av hus på hver side av elven. Den flotteste ankomsten til Dinant får man sørfra på høyre elvebredde. Da kommer man nemlig gjennom Rocher Bayard, en klippe som er kløyvet i to slik at veien inn i byen fortsetter gjennom klippen, mens motsatt kjøreretning går på utsiden. I følge sagnet skal det være den magiske hesten Bayard som står bak delingen av klippen. I praksis var det franske soldater som på slutten av 1600-tallet sprengte seg en lettere vei inn i byen.

Dinant er lang og smal

Inne i Dinant legger man trolig først merke til den store Notre Dame kirken som er spektakulært plassert under en klippe med en festning på toppen. Utsikten er spesielt flott fra motsatt side av elven. Kirken ble ødelagt i både første og andre verdenskrig, så den nåværende strukturen er egentlig ikke spesielt gammel. På utsiden har den en løkformet kuppel, av den typen man kjenner fra ortodokse kirker, mens på innsiden er de flotte glassmaleriene som viser scener fra bibelen av særlig interesse.  

Glassmalerier i Notre Dame kirken

På klippen over kirken ligger altså byens festning. Til tross for klippens relativt beskjedne høyde har det faktisk blitt bygget en gondolbane for å frakte folk opp dit. Alternativt kan man spasere opp en lang trapp eller kjøre en lengre omvei med bil for å komme inn fra baksiden. Mange besøkende er først og fremst interessert i den kjempeflotte utsikten fra toppen, men festningen inneholder også et museum som presenterer bygningens historie med særlig vekt på første verdenskrig og slaget om Dinant. Man kan få en gratis guidet tur eller gå rundt på egen hånd.

Ingen tvil om hvor saksofonen ble oppfunnet

Folk som lurer på hvor saksofonen ble oppfunnet har definitivt kommet til riktig by. Den ble nemlig konstruert av belgieren Adolphe Sax som var født i Dinant og man kan ikke bevege seg langt rundt i byen uten å minnes på dette. Hele Charles de Gaulle broen er for eksempel dekorert med saksofon-skulpturer og byen har også flere andre statuer både av saksofonen og Adolphe Sax. I tillegg er barndomshjemmet til Sax gjort om til museum, hvor man kan lære mer om hvordan saksofonen ble oppfunnet. Museet er ganske lite og på 15-20 minutter har man sett alt sammen, men det er gratis adgang og plakater på engelsk så uansett verd å ta turen innom.

Inne på festningen

På tur i Belgia kan man vanskelig unngå å stifte bekjentskap med ølmerket Leffe. Dette oppstod i klosteret Notre Dame de Leffe i utkanten av Dinant, men brygges nå på lisens av gigantkonsernet AB InBev i Stella Artois bryggeriet i Leuven. Klosteret har blitt både plyndret og ødelagt flere ganger, men er nå i religiøs bruk igjen. For ølinteresserte er det imidlertid mer interessant å besøke museet Maison Leffe på andre siden av byen. Museet byr på en selvguidet interaktiv omvisning med innlagte smaksprøver, slik at man kan kan lære mer om Leffe og ølbrygging generelt.

Utsikt fra festningen

En annen populær aktivitet er cruise på elven Maas. Fra Dinant går det båter hver time (i sommerhalvåret) frem og tilbake til Anseremme, en by litt høyere opp i elven. Det er også mulig å ta en heldagstur helt opp til byen Givet i Frankrike, inkludert tre timers opphold i Givet. Alternativt kan man leie en elektrisk båt og kjøre selv (uten krav om båtførerbevis) for 45 euro / time (litt dyrt, men dersom man er flere blir det ikke så ille pr. person).

Utsikt fra festningen

Man har også muligheter for kajakkpadling på elven Lesse, en sideelv som renner inn i Maas noen kilometer ovenfor Dinant. Turoperatører i Dinant tilbyr kajakk, nødvendig utstyr og transport til startstedet. Padling kan også kombineres med en rekke andre aktiviteter som sykling, tur med dresin og andre “adventure” aktiviteter.

Romersk badehus i Parc de Furfooz

Dinant er et godt utgangspunkt for å utforske Ardennene og det finnes flere interessante attraksjoner i nærheten av byen. Min personlige favoritt er Parc de Furfooz man kan følge en 4 kilometers naturløype forbi forskjellige interessepunkter. Her finnes det både huler fra forhistorisk tid, et fullstendig rekonstruert et gammelt romersk bad og flotte utsiktspunkter over elven Lesse. Parken er i teorien bare åpen til 1700, men etter stengetid er det uansett ingen sperringer så man kan bare å gå rett inn.

Parc de Furfooz

Av annen underholdning så har Dinant et casino i utkant av byen. Hvis man heller ønsker å spille på nettet kan man besøke bonus-kode-no.com bonuser for å en gratis startbonus hos det nystartede ComeOn nettcasinoet. Dinant har ellers et brukbart utvalg av restauranter, men overraskende få hoteller. Søk etter overnatting på Booking.com. Den nærmeste flyplassen til Dinant er i Charleroi, men derfra finnes det ikke lenger noen direkteforbindelse til Norge. Uansett er det bare litt i overkant av en times kjøring fra Brussel til Dinant. Søk på Skyscanner eller Momondo etter flybilletter til Belgia.

Selinunte er ruinene av en gammel gresk bystat på sørvestkysten av Sicilia, ikke langt fra byen Trapani. For rundt 2500 år siden fantes det greske byer rundt hele Middelhavet og Svartehavet, altså langt utenfor dagens Hellas. Mange av dem har nå forsvunnet helt, men i Sør-Italia og på Sicilia finnes det fremdeles flere ruinbyer i brukbar stand. Selinunte er en av de best bevarte, og med sin flotte plassering og vakre omgivelser er den vel verd et besøk.

Tempel E i Selinunte

De greske bystatene hadde delvis felles kultur, men var ofte i krig med hverandre, selv om det hendte at de hjalp hverandre mot en felles ytre fiende. Romerne klarte de imidlertid ikke å stå i mot og de greske byene ble etter hvert absorbert inn i Romerriket. Den greske kulturen satte uansett varige spor på Romerriket og selv i dag finnes det etterkommere av antikkens grekere i Italia. Selinunte fikk imidlertid en relativt kort levetid på bare noen hundre år og rakk aldri å komme under romersk kontroll før den ble ødelagt.

Mye av Selinunte er dessverre i dårlig stand

Selinunte skal ha blitt grunnlagt rundt 629 f. Kr. (under det greske navnet Selinus). Det var den vestligste greske byen på Sicilia, noe som senere skulle være delvis ansvarlig for dens undergang. Selinunte ble aldri noen veldig stor by, men i sine glansdager skal den ha hatt rundt 25000 innbyggere og ha vært et rikt handelssenter. Rundt 400 f. Kr. dukket imidlertid kartagerne (fra dagens Tunisia) opp med minst hundre tusen mann og Selinunte klarte ikke å stå i mot. Nesten samtlige innbyggere ble enten drept eller tatt som slaver. Ca 150 år senere trakk kartagerne seg tilbake etter å ha kriget med romerne (den første punerkrigen) og ødela resten av Selinunte på veien.

Inne i tempelet

Selinunte er plassert på en høyde med utsikt over Middelhavet og på templenes størrelse ser man at den må ha vært ganske velstående. Det finnes essensielt to områder med ruiner (egentlig et par flere, men disse er i nokså dårlig stand). Selinunte var riktignok ingen spesielt stor by, men man trenger allikevel et par timer for å rekke over alt. Våren er den beste tiden å besøke Selinunte for da er området fullt av blomster og det er spesielt trivelig å spasere rundt og tenke på hvordan byen kan ha vært i sin storhetstid. Inngangsbilletten koster 6 euro.

Mange blomster i ruinene om våren

Nær inngangen til den arkeologiske parken finnes en gruppe godt bevarte templer, hvor hovedattraksjonen nok er Tempel E (Hera-templet) som er delvis rekonstruert ved bruk av de originale materialene. Lenger borte skimtes Akropolis (“Høybyen”, selve bykjernen) og for å komme dit må man ta en behagelig spasertur via en liten dal (det finnes også transport med “golfbiler”). Akropolis er større enn det andre området, men generelt i dårligere stand. De fleste bygningene ser ut mest ut som hauger av stein, selv om det er lett å se hvordan byplanen har vært. Ved å lese informasjonsplakatene kan man dessuten tilegne seg en del kunnskap om konstruksjon og frakt av tempelsøylene til Selinunte. Dessverre er det ingen systematisk gjennomgang av byens historie.

Utsikt mot Akropolis

Det kan være interessant å sammenligne Selinunte med lignende greske arkeologiske områder som Tempeldalen (også på Sicilia) og Paestum (på det italienske fastlandet). Selinunte føles litt “villere” og mer overgrodd og i dårligere stand enn Tempeldalen. Til Selinuntes fordel så har området færre besøkende enn i Tempeldalen og det er ingen begrensninger på hvor man kan bevege seg. Paestum er mer kompakt enn de to andre, men har til gjengjeld et ordentlig museum. Det finnes ikke noe fasitsvar på hvilken som er best, men alle ruinbyene er uansett verd å besøke (Selinunte og Tempeldalen kan til og med besøkes på samme dag).

Stranden er slett ikke verst

De fleste turister besøker Selinunte på dagstur fra andre steder på Sicilia. Dette er spesielt enkelt hvis man har egen bil, men også mulig med kollektivtransport. I så fall må man først ta seg til byen Castelvetrano, litt lenger inne i landet, som er godt forbundet med tog og buss til resten av Sicilia. Derfra kan man ta en buss til byen Marinella di Selinunte som ligger rett ved ruinene. Rutetider for bussen finnes her. Ønsker man å bli litt lenger i området så finnes et par hoteller i Marinellaog strendene der (nedenfor ruinene) er faktisk slett ikke verst.

Bukit Lawang er en liten landsby på Sumatra i Indonesia. Den er først og fremst kjent som adgangspunkt til nasjonalparken Gunung Leuser, som er et av veldig få steder i verden hvor orangutanger lever vilt i naturen. Bukit Lawang har derfor blitt et populært reisemål for turister som ønsker å gå tur i regnskogen og oppleve orangutanger på nært hold.

Bukit Lawang

Orangutangen og mennesket skilte lag evolusjonsmessig for bare omkring 9 millioner år siden og vi er derfor ganske nært beslektet. Navnet (“Orang utan”) betyr faktisk “skogens mann” på indonesisk og malaysisk. Orangutanger har stor hjerne og er raske til å lære. For eksempel kan de selv ta i bruk redskaper og tenke ut praktiske anvendelser av disse. Til forskjell fra oss så tilbringer orangutangene nesten hele sitt liv oppe i trærne, hvor de flytter rundt og lager et nytt rede hver eneste dag.

Orangutangene er i sitt ess oppe i trærne

Orangutangene fantes tidligere over hele Sørøst-Asia, men er nå utrydningstruet og lever bare vilt i noen begrensede områder på Sumatra (ca. 6600) og Borneo (ca. 54000). Det største problemet er avskogning og medførende ødeleggelse av habitatet deres. Både på Sumatra og Borneo er veldig mye av regnskogen hogget ned for å gi plass til palmeoljeplantasjer, noe man selv vil kunne verifisere i omegnen rundt Bukit Lawang. Regnskogen i selve nasjonalparken er selvsagt fredet, men det forekommer allikevel ulovlig hogst, noe som trolig var årsaken til en flom i 2003 som ødela hele Bukit Lawang og kostet flere hundre menneskeliv.

Man kommer nærme inn på orangutangene

Etter katastrofen i 2003 ble landsbyen bygget opp igjen og for turister ser alt nå helt normalt ut. Bukit Lawang ligger på begge sidene av en liten elv og er et relativt rolig og fredelig sted, selv om de lokale innbyggerne i stor grad har utnyttet mulighetene som turismen gir. Bortsett fra enkelte boligområder består landsbyen nesten utelukkende av små gjestehus, restauranter og enkelte suvenirbutikker. Det finnes ingen minibank i byen så husk å ta med tilstrekkelig kontanter.

Lokale ungdommer bader i elven i Bukit Lawang

I utkanten av Bukit Lawang ligger et rehabiliteringssenter for orangutanger som har vært i fangenskap. Målet er å gjøre dem selvstendige og hjelpe dem tilbake til jungelen. Tidligere hadde turister mulighet til å se orangutangene der, men fra 2016 har ikke publikum adgang lenger og er nødt til å inn i nasjonalparken for å treffe dyrene. (Et lignende senter ligger imidlertid rett utenfor storbyen Kuching i den malaysiske delen av Borneo, og er stadig åpent for publikum).

Stående orangutang på rehabiliteringssenteret (nå stengt for publikum)

Man trenger guide for å besøke nasjonalparken og det er veldig mange å velge mellom. Turoperatørene florerer i Bukit Lawang og har dannet et kartell som opererer med identiske priser og opplegg. Standardoppleggene er gruppeturer i jungelen over 1 eller 2 dager, til henholdsvis 35 euro og 60 euro. I begge tilfeller entrer man nasjonalparken på formiddagen og resten av dagen består av rundt 4-5 timer effektiv gåing med innlagte pauser for hvile, lunsj og snacks. Normalt vil man treffe flere grupper av orangutanger, selv om ingenting kan garanteres siden det tross alt dreier seg om ville dyr. Andre aper har man også stor sjanse for å se, men sjeldne dyr som tiger, elefant og neshorn kan man bare glemme. Merk at etter (eller under) regnvær blir jungelstiene blir veldig glatte og gjørmete. På bratte strekninger (som det er en del av) bør man være ytterst forsiktig og være forberedt på å måtte skli ned på baken.

Gode sjanser for å få sett andre slags aper enn orangutanger

Ut på ettermiddagen når man en permant leirplass ved elvebredden noen kilometer oppstrøms fra Bukit Lawang. Deltagere på 1-dagsturene har nå muligheten til å flyte nedover elva på en bilring tilbake til Bukit Lawang. Dette koster riktignok 10 euro ekstra, men er uansett noe jeg vil anbefale på det varmeste. Det er en veldig behagelig opplevelse å flyte sakte nedover elven etter å ha svettet seg gjennom jungelen hele dagen. Deltagere på 2-dagers turer tilbringer resten av dagen i leiren, hvor det serveres (enkel) middag på kvelden. Neste formiddag går man en ekstra runde i jungelen før man avslutter turen ved å flyte ned elva rundt lunsjtider.

Behagelig å flyte ned elva i en bilring

Jeg vil tro at for de fleste er det tilstrekkelig med 1-dagstur, siden 2-dagersturer gir lite ekstra. I prinsippet høres det sikkert spennende ut å campe og overnatte i jungelen, men siden leirplassen er permanent med plass til flere hundre vestlige utlendinger, så det blir ikke den helt store opplevelsen. Hvis jungelfølelse er en viktig komponent, bør man bestille en tur over tre eller flere dager, hvilket gir tid til å gå lengre inn i jungelen og campe helt for seg selv. Alle guider og operatører kan skreddersy et opplegg etter besøkendes ønsker.

Leirplass i jungelen

Et viktig spørsmål for turister er hvilket turselskap eller guide man skal velge. Stort sett alle menn i Bukit Lawang er potensielle guider, men ikke alle er nødvendigvis kvalifiserte. Useriøse guider kan finne på å lokke orangutangene med mat for å få dem nærmere eller lignende. I tillegg har en del kvinner opplevd problemer med seksuell trakassering på private turer. Myndighetene har prøvd å ta tak i problemet ved å innføre en lisensordning. Godkjente guider får identifikasjonskort som skal dokumentere nødvendige kvalifikasjoner og det er ulovlig å operere uten lisens.

Utsikt over Gunung Leuser nasjonalparken

For å øke sjansen for en bra tur, kan man lese anmeldelser på Tripadvisor (eller lignende) og forhåndsbestille turen. Da kan man også avtale henting på flyplassen og transport direkte til Bukit Lawang, og dermed unngå storbyen Medan hvor det uansett er minimalt å se og gjøre (denne transporten koster selvsagt ekstra). Normalt går det også helt greit å ankomme Bukit Lawang uten forhåndsbestilling. Der møtes man garantert av noen som har både hotell og jungeltur å tilby. Dette gir dessuten mulighet til å selv vurdere guidens kompetanse, og eventuelt snakke med flere personer før man bestiller. Hvis man ikke bestiller en helt privat og skreddersydd tur så er oppleggene uansett nesten identiske. Mitt inntrykk var at selv om de forskjellige turgruppene går separate stier, så møtes alle opp på de samme stedene hvor det ofte er orangutanger å se. Dersom man sjekker at guiden har lisens og han ikke gir inntrykk av å være fullstendig psykopat, så blir man trolig fornøyd uansett.

Mange suvenirer å få kjøpt i landsbyen

De fleste ankommer Sumatra i storbyen Medan (en svært lite attraktiv by). Herfra går det fly til mange steder i Sørøst-Asia. Fra Pinang Baris i utkanten av Medan tar det ca. 3 timer med buss/minibuss til Bukit Lawang. Avgangene er hyppige og dette er mye billigere enn privat transport direkte fra flyplassen. Overnattingsalternativene i Bukit Lawang er mange, men gjestehusene er generelt av den enkle typen. Såvidt jeg vet finnes det ingen steder med air-condition, men temperaturen er normalt ikke verre enn at man til nød klarer seg med vifte. Prisnivået er veldig lavt og man får adekvate rom med bad fra rundt 50 kroner. Ved å betale litt mer får manbedre standard, men ingen luksus. Man kan sjekke hotellpriser på Booking.com eller lignende, men mange av gjestehusene dukker ikke opp i hotellsøketjenestene. Normalt skal det gå greit å finne overnatting uten forhåndsbestilling, men det er mulig at helgene kan være litt problematiske på grunn av helgeturister fra Medan.

Artikkel av Ole Hansen.

De aller fleste nordmenn tenker vel på ørken, neonlys og casinoer når de hører navnet Las Vegas. Dette er jo riktig, men byen er mer enn det. Selvsagt kommer mange til Las Vegas for å se The Strip og gamble, men byen byr også på gode restauranter, barer, arrangementer, god underholdning samt spennende attraksjoner og utflukter. Hvor ellers i verden finner man mange kopier av de store turistattraksjonene i verden? Her finner du kopier av Eiffeltårnet, Empire State Building, pyramider og den grønne frihetsgudinnen i New York. Chrysler-bygningen finner du også. Hotellet The Venetian er inspirert av byen Venezia. Det må bare oppleves.

Foto av wbeem / Flickr

Las Vegas ligger i delstaten Nevada, ikke så langt fra grensen til California. Det er en av de raskest voksende byene i USA og innenfor bygrensen bor det i dag over 640 000 innbyggere. Imidlertid bor det over 2 millioner mennesker i hele storbyområdet. Las Vegas Strip ligger faktisk like syd for bygrensen. Dette er i et ganske tørt og delvis goldt landskap i Mojave-ørkenen, og byens kraftige vekst legger beslag på mye av vannressursene i det tørre området.

Foto av vgm8383 / Flickr

Las Vegas ble opprinnelig bosatt av en gruppe mormonere i 1855, men de forlot det ugjestmilde området allerede i 1857. Senere vokste byen rundt Fort Baker som ble anlagt i 1864, og med jernbanen som kom i 1905 startet en kraftig ekspansjon. Skikkelig vekst ble det etter legaliseringen av spillecasinoene i 1931. Etter andre verdenskrig ble byen utviklet av mange millionæren Howard Hughes på 1950-tallet. Deretter er hoteller og casinoer blitt både bygget og revet, og senere blitt erstattet igjen av andre signaturbygninger. Når det kommer til utdannelse så er byen sete for University of Nevada.

Foto av James Marvin Phelps / Flickr

Som sagt ble Las Vegas forvandlet fra en stille og rolig by til et mekka for gambling etter legaliseringen i 1931. Noen av verdens største og mest kjente casinoer finner du her. Uansett om du har tidligere erfaring (enten på nett eller i et virkelig casino), eller vil prøve ut gambling for første gang, vil du helt sikkert finne et casino som passer for deg. Byen byr på noe for alle og enhver på gambling-fronten, og synes du dette virker spennende er det mye informasjon å finne på nettet. Klikk her for å finne ut mer. Husk bare at det er en aldersgrense på 21 år for å kunne spille. Ta derfor med deg legitimasjon som bekrefter din alder. For at du skal ha et liv også etter at du reiser fra Sin City er det viktig å sette grenser for spillingen. Bestem deg på forhånd for hvor mye du kan tape. Når du eventuelt har spilt bort dette beløpet forlater du casinoet. Da slipper du å forlate casinoet helt blakk, og kan betale regninger også når du kommer hjem. Utover at du må passe på dette selv, så er Las Vegas generelt et trygt reisemål. Derfor kan du slappe av og nyte ferien i byen som aldri sover. Så får det være at tv-serier som CSI kan gi et annet inntrykk.

Foto av Tim Shields / Flickr

Mange filmer er gjennom årene blitt spilt inn i Las Vegas. Listen er lang, men blant disse kan nevnes The Hangover, Gudfaren II, Casino samt James Bond-filmen Diamonds are forever. Filmtrilogien Ocean’s 11, 12 og 13 har handlinger som i stor grad er lagt til byen. Om du er ferdig med gamblingen kan du jo heller gå på en filmsafari. Du vel helt sikkert dra kjensel på mye du har sett på film tidligere.

Om du vil helt ut av byens støy og tempo, er det mange fine attraksjoner relatert til naturen utenfor byen. En av dem er Hooverdammen. Dette vannanlegget ble ferdig i 1935, og vannreservoaret er det mest kjente i USA. Det ligger sør for byen og like ved ligger også Lake Mead. Dette reservatet er også et ypperlig sted for å tilbringe litt tid utenfor det smått surrealistiske livet inne i byen. Ved Lake Mead kan du både tilbringe en dag på stranden eller reise rundt med en husbåt.  Og så må du jo bare få med deg den største attraksjonen av dem alle – Grand Canyon. Den kjente nasjonalparken byr på flott utsikt, fantastisk natur og verdens mest spektakulære erosjoner. En helikoptertur over Grand Canyon er en god investering.

Foto av jcsullivan24 / Flickr

Når du deretter kommer tilbake til byen kan du jo kose deg med utsikten fra tårnet i Stratosphere Casino, Hotel and Towers, eller se på fonteneshowet foran The Bellagio. Deretter avslutter du dagen med en god middag på en av de mange gode restaurantene, gjerne kombinert med et av de mange underholdningsshowene.

I Las Vegas finnes det hoteller som passer alle. Der er det rom i alle kategorier og i alle prisklasser. Byen byr på ikke mindre enn 140 000 rom! Noen av hotellene er attraksjoner i seg selv, og mange av dem er så store at du lett går deg vill. Om lag 80 prosent av giganthotellene i verden befinner seg faktisk i Las Vegas. God tid bør du også beregne når du skal ut en tur. Det tar gjerne betydelig lengre tid enn to minutter om du skal ut og kjøpe en kaffe på Starbucks.

Foto av Ipotatol / Flickr

Berømte hoteller og casinoer som gjerne kan beskues eller innlosjeres på om lommeboken tillater det, er mange. I Las Vegas er disse ofte begge deler. Et av de kjente er Luxor kjent for både pyramidene og sfinxen. Excalibur er stedet om du liker middelalderriddere og prinsesser. The Flamingo er casinoet som mafiaen startet. Vil du bo og leve som en keiser i noen dager er Caesars Palace stedet. Stilfullt, men dog typisk Las Vegas er også The Bellagio. Kjent fra flere filmer opp i gjennom årene. Alle disse stedene ligger på the Strip på Las Vegas Boulevard South. Det samme gjør også Circus Circus. Dette hotellet er et av de gamle originale stedene. Litt slitt, men samtidig litt billigere. Prisene for hotellrom i Las Vegas ligger fra 120 dollar og oppover per natt, men reiser du utenfor høysesong og midt i uken kan du få gode tilbud.

Til Las Vegas kommer du deg enklest fra Norge med direktefly hos Norwegian. Som det eneste norske flyselskapet flyr de direkte til McCarran International Airport. Er du tidlig ute kan du få billetter fra 1 299 kroner en vei. Andre alternativer med Norwegian er enten direktefly til Los Angeles eller San Fransisco og deretter innenriksfly til Las Vegas. Noen velger også å leie bil i Los Angeles og la bilturen til Las Vegas bli en del av ferien. Et annet alternativ kan være å fly til New York og deretter ta et innenriksfly derifra. SAS tilbyr også ruter i samarbeid med sine partnere, men disse turene er ofte betydelig dyrere. Er det mer aktuelt å bruke et utenlandsk flyselskap, så har flere av dem direkteruter til Las Vegas fra de store flyplassene i Europa.

Foto av Matthew Paulson / Flickr

Og når du føler at du har vært lenge nok i den surrealistiske byen som aldri sover, fått nok av neonlysene, og byen hvor det er enkelt å både gifte seg og skille seg, og du føler at det er på tide å komme seg videre til den «virkelige» verdenen igjen, så er det godt å vite følgende; «Det som skjer i Vegas, blir i Vegas!»

Tazumal er det viktigste arkeologiske området i El Salvador og inneholder landets best bevarte mayaruiner. I størrelse kan det riktignok ikke måle seg med de kjente mayabyene i Guatemala og Mexico, men for turister med arkeologisk interesse er det absolutt verd å legge turen innom.  

Den største pyramiden i Tazumal (Foto av Mariordo / Wikimedia Commons).

Mayaene er den mest kjente etniske gruppene i Mellom-Amerika, hovedsaklig fordi forfedrene deres hadde en svært høyt utviklet kultur. De gamle mayane hadde blant annet sitt eget skriftsystem (gjerne kalt mayahieroglyfer da tegnene har en overfladisk likhet med de egyptiske hieroglyfene), en nøyaktig kalender og de drev kunst og vitenskap på høyt nivå. Nokså plutselig gikk imidlertid mayasivilisasjonen under og byene deres ble forlatt, uten at noen helt vet hvorfor (det finnes mange forskjellige teorier).

Tazumal

I Mellom-Amerika (særlig Guatemala og Yucatan-halvøya) finnes hundrevis av arkeologiske steder med rester etter mayasivilisasjonen. El Salvador ligger imidlertid i utkanten av mayaenes område og har et beskjedent utvalg av ruiner, men av det som finnes er Tazumal høydepunktet. Byens historie vet man egentlig lite om, bortsett fra at den trolig har vært et viktig handelssentrum og at innbyggerne var i kontakt med andre byer lenger oppe på Yucatan-halvøya.

Fint å slappe av på gresset

Den utgravde og restaurerte delen av Tazumal er datert til til perioden 100-1200 og fremstår som i bra stand. Inngangsbilletten koster 3$ og inkluderer adgang til et lite museum, hvor det utstilles diverse artifakter som er gravd ut (keramikk, redskaper etc). Det arkeologiske området er nokså lite og domineres av den store pyramiden B1-1 og et par andre mindre strukturer. Den opprinnelige mayabyen var trolig langt større og hvis en full restaurasjon hadde blitt gjort så kunne Tazumal vært like berømt som Tikal, Copan og Chichen Itza. Problemet er at resten av fortidsminnene befinner seg i bakken under tettstedet Chalchuapa, som i så fall vil måtte fraflyttes. Da er det lettere å grave ut Tikal og andre steder som ligger langt inne i jungelen.

Mayaskulptur fra museet

Tazumal mottar relativt få turister (og nesten ingen utlendinger), så området fremstår som svært rolig og fredelig. Man får ikke lov til å klatre på pyramidene, men det er allikevel et trivelig sted å spasere rundt og eventuelt slappe av litt på gresset og tenke på hvordan Tazumal så ut i sine velmaktsdager. Hvis man har knapt med tid så klarer man enkelt å se det meste i parken og museet på en times tid. Det finnes en rad med enkle restauranter og lokal mat rett utenfor det arkeologiske området dersom man får lyst på lunsj etterpå.

Fra enda en vinkel

Tazumal befinner seg i utkanten av tettstedet Chalchuapa, en nokså typisk småby langt vest i El Salvador, og uten allverdens andre attraksjoner. Men siden man først har tatt turen dit, finnes et par andre severdigheter man kan stikke innom. Nær pyramidene ligger den lille vulkanske innsjøen Laguna Cuscachapa, et populært rekreasjonsområde for byens innbyggere. Her kan man ta seg en spasertur rundt vannet eller slappe av og følge med på de lokale fiskerne. Rundt en kilometer fra Tazumal ligger Casa Blanca, et annet arkeologisk område (dog egentlig samme mayabyen). Disse ruinene er ganske overgrodd og strengt tatt ikke mye å se, men det tilhørende museet er større enn ved Tazumal og kan være interessant for interesserte i gammel historie. Billettprisen er 3$ også her.

Mer Tazumal

Tazumal er ikke noe sted man bygger ferien sin rundt eller kommer langveisfra for å besøke. For turister med moderat interesse for mayaene og med tidligere besøk i Chichen Itza eller Tikal (på Yucatan-halvøya), er det neppe nødvendigl å reise en lang omvei for å oppleve Tazumal. Men hvis man allikevel er i El Salvador, eller aldri har sett en mayaruinby, så bør man absolutt ta turen innom.

Tazumal

Chalchuapa ligger rundt 20 kilometer fra Santa Ana, den nest største byen i El Salvador. Hyppige bussavganger gjør at Tazumal lett kan besøkes på dagstur fra Santa Ana. (En annen fin dagstur fra Santa Ana er forøvrig til Santa Ana vulkanen). I teorien kan Tazumal også besøkes fra hovedstaden San Salvador, ved å først ta buss til Santa Ana. I praksis er det imidlertid best å besøke Tazumal på en guidet tur eller med egen bil fra San Salvador, for da har man muligheten til å kombinere turen med andre severdigheter. Turister som befinner seg i en av landsbyene langs “La Ruta de las Flores” og skal reise videre til Santa Ana, kan enkelt stoppe underveis og besøke Tazumal da bussen uansett vil passere rett forbi Chalchuapa. Eventuell bagasje får man lov til å oppbevare hos vaktene ved ruinene.

Meknes er en gammel keiserby i Marokko og en av landets viktigste attraksjoner. Byen mottar imidlertid langt færre besøkende enn andre keiserbyer som Marrakesh og Fes, noe som har medført at Meknes delvis er fri for mange av irritasjonsmomentene i disse byene. Til Marokko å være er det derfor relativt behagelig å besøke Meknès som turist, samtidig som byen inneholder mye interessant å se.

Port i Meknes (foto av Ben Bender / Wikimedia Commons)

Meknes ligger forholdsvis langt nord i Marokko, mellom Rabat og Fes, og har i dag rundt 650 000 innbyggere. Den ble grunnlagt på 1000-tallet, men det var først rundt 600 år senere at den skulle oppleve sin gullalder. I 1666 gjorde nemlig Moulay Ismail byen til hovedstad etter å ha samlet landet og kjempet mot både tyrkere, spanjoler og engelskmenn. Ismail var den andre sultanen av det såkalte Alaouite-dynastiet, en slekt som hevder å nedstamme fra profeten Muhammed og som fremdeles har makten i Marokko. Etter å ha kommet til makten startet Ismail en storstilt utbygging av Meknes. Det ble oppført både palasser, moskeer, hager, bymur og porter i en blanding av spansk og maurisk stil.

En av mange porter i Meknes

Ismail er nasjonalhelt i Marokko, men var utvilsomt en brutal og blodtørstig keiser. Mye av byggevirksomheten hans ble utført av slaver, spesielt store mengder hvite kristne europeere som hadde blitt fanget på sjøen. Slavene ble enten arbeidet i hjel eller satt fri for høye løsepenger, slik at keiseren fikk en kjærkommen ekstrainntekt. Ismail var forøvrig usedvanlig viril og fikk over 800 barn (riktignok med mange forskjellige kvinner, men trolig verdensrekord allikevel). Allikevel døde han uten en klar tronarving slik at barna måtte slåss innbyrdes om makten og det tok lang tid før det var ro i landet. Storhetstiden til Meknes tok uansett slutt i 1755 da den fikk store ødeleggelser i et jordskjelv (forøvrig samme jordskjelv som la Lisboa fullstendig i ruiner). I stedet for å gjenoppbygge byen ble hovedstaden flyttet til Marrakesh og først i den senere tid har man gjort omfattende restaureringsarbeid av Meknes.

Livlig folke- og dyreliv i medinaen

Dagens Meknes kan nesten oppfattes som tre separate byer. Innenfor den gamle bymuren fra Ismails tid ligger kasbahen (keiserens område) og medinaen (gamlebyen, for vanlige folk), mens et lite stykke unna finner vi den moderne bydelen (Ville Nouvelle) fra den franske koloniperioden. Kasbahen består av et stort palassområde, hvor turister har begrenset adgang, mens medinaen karakteriseres av trange og labyrintaktige gater som er typisk for marokkanske gamlebyer. Bussterminalen og togstasjonen befinner seg i Ville Nouvelle, som ellers ikke har noen spesielle severdigheter.

Place el-Hedim

Bindeleddet mellom medinaen og kasbahen er det store torget Place el-Hedim. På Ismails tid ble plassen brukt til kongelige kunngjøringer og offentlige henrettelser, mens den nå preges mest av uterestauranter, juiceboder, selgere og et livlig folkeliv. Torget er et fint sted for å slappe av på et av spisestedene og følge med på dagliglivet. Særlig på kvelden kommer torget til liv og det er musikk, slangetemmere og mange andre slags artister. I motsetning til det mye større torget, Jamaa el-Fnaa, i Marrakesh blir man i liten grad utsatt for mas og gnål fra tvilsomme personer.

Utenfor Bab el-Mansour

På den ene siden av torget ligger begynnelsen på kasbahen, hvor turister dessverre bare har adgang til en liten del. Den mest imponerende porten i Marokko, Bab el-Mansour, markerer overgangen mellom medinaen og palassområdet. Porten er meget fint utsmykket og verd å studere i detalj. Faktisk ble hele Place el-Hedim konstruert nettopp for at folk skulle få god plass til nettopp dette. Bak porten åpenbarer det seg et nytt stort åpent torg, Place Lalla Aouda. Her gjennomførte Ismail oppstilling og inspeksjon av sin “svarte vaktstyrke”. Han stolte nemlig ikke på berbere og arabere som han fryktet kunne ha lojalitet til lokale stammer. Mesteparten av vaktstyrken og hæren hans var derfor basert på afrikanske slaver som ble plassert i spesielle kolonier for å formere seg og produsere gode tjenere og soldater. Place Lalla Aouda er ganske rolig og fredelig sammenlignet med Place el-Hebdim. Deler av plassen er litt hageaktig, med en del benker plassert ut, men mangelen på skygge gjør at det ikke er noe perfekt sted for avslapning på dagtid.

Place Lalla Aouda

Rett rundt hjørnet finnes Koubbat as-Sufara, en relativt beskjeden bygning som ble brukt til mottagelser, ofte av utlendinger som kom for å kjøpe fri europeiske slaver. Under bygget finnes et nettverk av rom og tunneller hvor de hvite slavene skal ha blitt oppbevart. Ikke noe trivelig sted, men strengt tatt ikke allverdens interessant å besøke heller. Mer spennende er mausoleet til selveste Moulay Ismail som ligger rett oppe i gaten. Inngangen er fint dekorert men ellers er mausoleet kanskje mindre ekstravagant enn forventet. På innsiden finnes en blanding av åpne gårdsplasser og rom dekorert med keramiske fliser og typisk islamske mønstre. Stemningen er ganske fredfull selv om det kan komme mange turister på besøk. Helt innerst ligger selve graven, men den får ikke turister lov til å gå bort til. Mausoleet skal nå dessverre være stengt for oppussing frem til 2018.

Inne på mausoleet til Moulay Ismail

Store deler av kasbahen består av en stor golfbane og et palassområde med hager. Dette er kongen av Marokkos private område, og selv om han nesten aldri kommer til Meknes, så er det umulig for vanlige folk å besøke. Turister slipper imidlertid inn på Heri es-Souani, den keiserlige låven og stallen, hvor det i glansdagene skal ha vært mat og husly for over 12000 hester. Dette ligger helt i utkanten av keiserens område, og gåturen dit er ganske lang og kjedelig, så på varme dager kan man vurdere å ta taxi eller hest og kjerre fra Place el-Hedim. Vel fremme har man imidlertid muligheten til å slappe litt av i parken tilhørende det kunstige Agdal vannreservoaret.

Mye til salgs i souqen

Resten av severdighetene i Meknes befinner seg inne i selve medinaen, som også er en attraksjon i seg selv. Det uoversiktlige gatenettet gjør det vanskelig å orientere seg, og det skal godt gjøres å ikke å gå seg vill på et eller annet tidspunkt. Merkelig nok dekkes ikke medinaen av Google Maps, så turister må stole på sin egen retningssans, noe som da også er mye av moroa. Medinaen er imidlertid betydelig mindre enn tilsvarende områder i Fes og Marrakesh, så man finner alltid frem til slutt. Dessuten er det relativt lite mas fra såkalte “guider” slik at turister i stor grad får gå i fred. Når det er sagt, så skal man ikke overdrive idyllen for medinaen er delvis forsøplet og illeluktende.

Trange gater i medinaen i Meknes

Rett over Place El-Hedim finner vi et av Marokkos fremste museer: Dar Jamai. Det er en gammel riad (tradisjonelt marokkansk hus) som er gjort om til etnografisk museum. Her stilles det ut både marokkansk keramikk, smykker, tepper og mye annet, men for mange er selve bygningen med sin rolige andalusiske hage det mest interessante. Utenfor museet ligger souqen, eller det tradisjonelle markedet. Som marokkanske markeder flest er det en fargerik opplevelse med hundrevis av boder, trange passasjer og mange folk. Utvalget er stort og man finne både klær, tepper, krydder, suvenirer og hva det måtte være.

Minareten er det eneste turister får se av den store moskeen

Den viktigste severdigheten i medinaen er trolig Grande Mosque (den store moskeen), men siden bare muslimer slipper inn, så vil den for vanlige turister være ganske uinteressant. Den sies å være veldig stor og fin, men beliggenheten midt i den trange medinaen gjør det umulig å få noe inntrykk av proporsjonene. Faktisk kan man lett komme til å passere moskeen uten å legge merke til den.

Medersa Bou Inania

Best utsikt mot moskeen får man faktisk fra Medersa Bou Inania, som ligger rett på siden. Dette er en gammel religiøs skole fra 1300-tallet (altså fra lenge før Moulay Ismail gjorde Meknes til hovedstad). Nå er den gjort om til museum og alle slipper inn. Bygningen inneholder en rekke pent dekorerte rom med keramiske fliser i islamsk stil. Hvis man begynner å få nok av slike, så bør man allikvel ta seg en tur opp på taket hvor det er utsikt over hele medinaen. Strengt tatt ser man minimalt av gatenettet fordi gatene er så trange og husene ligger så tett, men minareten til Grande Mosque stikker fint opp. Ofte får man taket helt for seg selv, og det kan være behagelig å sitte der og være “hevet over” kaoset på gateplan.  

Selv om gatene er forfalne, så er ofte dørene fine i Marokko

Litt utenfor Meknes ligger de romerske ruinene Volubilis og den hellige byen Moulay Idriss. Begge er høyt anbefalte og kan lett besøkes på (samme) dagstur fra Meknes. Det er også mulig å besøke Fes på dagstur, men mest vanlig er det å besøke Meknès på dagstur fra Fes. Begge deler fungerer helt fint. Meknes er en triveligere by med mer sympatiske innbyggere, men Fes er mye større og har enda flere attraksjoner. Hovedstaden Rabat er også teoretisk sett innen rekkevidde for dagstur fra Meknes, men jeg anbefaler heller å sette av et par dager til et ordentlig besøk.

Mye å få kjøpt på de lokale markedene

Meknès har et greit utvalg av hoteller og normalt vil man klare å få et akseptabelt rom for rundt 300 kroner. Søk etter hotell på Booking.com. Meknes ligger på toglinjen mellom Fes og Rabat, så det er lett å komme seg dit med offentlig transport. Byen har forøvrig to togstasjoner, en hovedstasjon som ligger utenfor sentrum og en mye mindre stasjon El-Emir Abdelkader som er sentralt plassert i Ville Nouvelle. Bruk alltid sistnevnte for alle tog stopper på begge stasjoner. Den eneste direkte flyforbindelsen fra Norge til Marokko er fra Oslo til Marrakesh med Norwegian. Ryanair har en del ruter til Fes-Saiss flyplassen (nær Meknès), men ingen fra Norge. Søk på Skyscanner eller Momondo etter flybilletter til Marokko.

Hollókő er en ungarsk landsby som er spesielt kjent for sin tradisjonelle arkitektur og hvordan innbyggerne ivaretar gamle tradisjoner. I dette sjarmerende og velstelte tettstedet kan besøkende få et inntrykk av livet på den landsbygda i Ungarn før industrialiseringen av landbruket. Hollókő kan nesten minne om et folkemuseum, men er faktisk en fungerende landsby, som også har blitt inkludert på Unescos verdensarvliste.

Hovedgaten i Hollókő

Hollókő ligger omtrent 90 kilometer nordøst for hovedstaden Budapest, ikke så langt fra grensen til Slovakia. Det totale innbyggertallet er rundt 380, hvilket inkluderer en moderne bydel, så Hollókő er ikke store plassen. Navnet betyr forøvrig “ravnestein” på ungarsk, noe som er markert med en ravnestatue ved inngangen til byen. Mest interessant i Hollókő er selvsagt den gamle bydelen, hvor det finnes i overkant av femti bolighus, noen gårdsbygninger og en kirke. I tillegg ligger Hollókő slott på en bakketopp over landsbyen.

Utenfor slottet

Slottet er mye eldre enn selve landsbyen og stammer helt tilbake fra slutten av 1200-tallet. Som slott flest har det blitt ødelagt flere ganger gjennom tidene, men mye er nå rekonstruert og åpent for publikum. Selv om slottet er relativt lite så er det ganske trivelig å besøke, og på sommeren arrangeres det ofte skuespill, konserter og lignende kulturelle aktiviteter der. Fra toppen har man dessuten strålende utsikt over både landsbyen og landskapet rundt.

Gamlebyen er ikke veldig stor

Landsbyen Hollókő ble ikke bygget før på slutten av 1600-tallet, etter at de muslimske ottomanerne endelig var drevet ut av Ungarn. Siden husene ble bygget av tre var de imidlertid svært utsatte for brann, og byen har da også brent ned flere ganger, sist i 1909. Den nåværende landsbyen er derfor ikke spesielt gammel, men hver gang har innbyggerne vært pinlig nøyaktige med å bygge opp Hollókő akkurat slik den var før.

Hus i landsbyen

Den gamle delen av Hollókő består bare av to parallelle gater som løper i sammen i hver ende, så det tar ikke veldig lang tid å se alt sammen. På 1-2 timer rekker man å se både slottet og landsbyen. Når man først er kommet kan det dessuten være verd å besøke noen av de små museene som holder til i de forskjellige husene. Blant annet finnes et landsbymuseum, et dukkemuseum og et postmuseum. Stort sett består disse av bare ett rom med noen artifakter, men inngang koster da også typisk kun et par kroner.  

Kirken i Hollókő

Hollókő er et attraktivt sted å spasere rundt og nye atmosfæren, spesielt på våren når landsbygda er fin og grønn med blomster overalt. I påsken arrangeres dessuten en stor festival hvor beboerne kler seg i tradisjonelle klær, serverer tradisjonell mat og arrangerer kurs i aktiviteter som eggmaling, kurvfletting og lignende håndverk. På denne tiden er det også en tradisjon at landsbyens unge menn går rundt med vannbøtter og kaster vann på jentene. Dette skal gjøre dem mer fruktbare i fremtiden og sørge for at de blir gode koner.

Med hest og kjerre i Hollókő

Et potensielt problem er at selv om få nordmenn har hørt om landsbyen, så er den ganske kjent i Ungarn. Den tiltrekker seg derfor store mengder turister, særlig i helgene (og aller mest i påsken). Dersom man er uheldig og blir gående i kø rundt i Hollókő, kan man fort komme til å avskrive hele landsbyen som en turistfelle. På en vanlig ukedag vil man imidlertid ha nesten hele landsbyen for seg selv, bortsett fra de lokale innbyggerne. Se forresten webkamera fra “hovedgaten” her. Hollókő besøkes typisk på dagstur fra andre steder i Ungarn, men hvis man ønsker et lengre opphold, så ligger Castellum Hotel (5 stjerner) i utkanten av gamlebyen og har dyre (og sikkert gode) rom. Ellers skal det også være mulig å leie rom i noen av husene.

Idyllisk i området rundt Holloko i blomstringstiden

Det er helt klart mest praktisk å besøke Hollókő med egen bil, og gjerne kombinere besøket med en tur rundt på landsbygda. Imidlertid er det også mulig å komme seg dit med buss, men reisetiden kan bli ganske høy sammenlignet med tiden det tar å faktisk utforske Hollókő. Fra byen Szecseny, rett i nærheten, er det hyppige bussavganger til landsbyen og i helgene går det faktisk direktebuss fra Budapest (2 timer). På ukedager må man imidlertid fra Budapest reise via Szecseny og bytte buss der (regn med minst 2 ½ time). Eger ligger forøvrig nærmere Hollókő enn Budapest, men bussforbindelsene er elendige, så dagstur til Hollókő derfra er i praksis utelukket. Sjekk ellers busstider i hele Ungarn her (nettsted på ungarsk, men allikevel lett å finne ut av).

León er den nest største byen i Nicaragua og landets politiske og intellektuelle sentrum. For turister er León en av Nicaraguas viktigste attraksjoner, blant annet på grunn av sin fascinerende gamleby i spansk kolonistil og sin interessante nyere historie som sentral i revolusjonen i 1979. León er dessuten omringet av aktive vulkaner, hvilket gir gode muligheter for spennende utendørsaktiviteter, inkludert såkalt “vulkanboarding” (aking på brett ned langs vulkankanten).

Det meste i Leon er ikke pusset opp

I 1524 grunnla spanjolene León ved kysten av Managua-innsjøen, rett ved siden av vulkanen Momotombo. Plasseringen viste seg å være lite gunstig da byen ble fullstendig ødelagt under et vulkanutbrudd i 1610. Den nåværende byen med samme navn ble deretter bygget lenger borte fra innsjøen, på trygg avstand fra nærmeste vulkan. Byen Granada ble grunnlagt omtrent samtidig med León og disse to byene har vært erkerivaler siden den gang. León var hovedstad i koloniperioden, men etter Nicaraguas uavhengighet i 1838 fulgte en urolig periode hvor byene var i stadig krig om hvem som skulle være ledende. Til slutt endte det i et slags kompromiss ved at Managua, omtrent midt i mellom, ble erklært som hovedstad.

Mye revolusjonær graffiti i Leon

Rivaliseringen mellom León og Granada har fortsatt frem til vår tid. Under revolusjonen i 1979 og den påfølgende borgerkrigen var León det viktigste støttepunktet for opprørerne FSLN, mens Granada stod på motsatt side. I dag er byene fremdeles ganske forskjellige i fremtoning og atmosfære, noe som overrasker mange besøkende med forventninger om to nokså like spanske kolonibyer. Mens Granada er meget pent oppusset og velfrisert, så fremstår León ved første øyekast som litt sliten og forfallen. Allikevel mener mange at León har mer sjarm enn Granada fordi den føles mer som en “ordentlig” by og ikke bare en kulisse. Mens det faktisk bor vanlige folk i Leóns gamleby, så er “alt” i Granada enten restauranter, hoteller, butikker eller museer. Meningene er delte, men de fleste er enige om at begge byene er vel verd å besøke.

Selgere på Parque Central

León har i dag rundt 200 000 innbyggere, men det meste av interesse for turister befinner seg i den relativt kompakte gamlebyen. Helt sentralt ligger Parque Central, det sentrale torget, et vanlig innslag i alle spanske kolonibyer. Parken pleier å ha et livlig folkeliv med både turister,  selgere og lokale innbyggere, men uten at det er noen spesielt masete atmosfære. Midt i parken finnes en statue av Maximo Jerez (nicaraguansk politiker) omkranset av flere løveskulpturer (León betyr løve på spansk og er byens symbol).

Parque Central med katedralen i bakgrunnen

Mange av Leóns severdigheter befinner seg i umiddelbar nærhet av Parque Central. Mest iøynefallende er den store katedralen rett foran parken. Katedralen er faktisk den største i hele Mellom-Amerika og som en av få oppussede bygninger i León og har den blitt så hvit at man nesten trenger solbriller for å se på den. Interiøret er også fint, men spesielt bemerkelsesverdig er graven til Rubén Darío, en berømt Nicaraguansk dikter som vokste opp i León. Kisten hans er fantastisk dekorert med en løve som er så trist at man nesten blir deprimert av synet. Til bestemte tider kan man forøvrig komme opp på katedralens tak og se på utsikten over byen.

Stakkars løven!

Katedralen er selvsagt ikke den eneste kirken i León. Tvertimot, som spanske kolonibyer flest, så har León overflod av kirkebygg, og bare innen et par kvartaler fra katedralen finner man flere eksempler. I ettertid kan man undre seg over om ikke pengene kunne blitt brukt til noe nyttigere enn overdreven kirkebygging, men samtidig er det vanskelig å benekte at mye flott arkitektur har blitt oppført. En av fornøyelsene for turister i León er nettopp å spasere rundt og besøke noen av byens kirker og andre gamle kolonibygninger. Kirken med det vakreste eksteriøret er trolig den knallgule Iglesia de Recollection, nesten midt i sentrum, men den gule og røde Iglesia Calvario, et par kvartaler unna, er også meget flott med sitt symmetriske design og blanding av stilarter.

Iglesia de Recollection

Som nevnt hadde revolusjonen stor folkelig støtte i León. Fremdeles finnes det flere “revolusjonære” veggmalerier rundtomkring i byen, blant annet i parken som er dedikert til revolusjonens “helter og martyrer”. Denne ligger rett ovenfor katedralen og inneholder også et monument til ære for de døde heltene. Enda mer interessant er Revolusjonsmuseet, på den andre siden av Parque Central, hvor alle besøkende får privat guidet omvisning av en tidligere veteran fra revolusjonen. Utstillingene er riktignok ikke det helt store (mest lokale avisutklipp, fotografier og enkelte artifakter uten forklaring på engelsk), men guiden kan fortelle i detalj om sitt liv og oppgaver under revolusjonen og den påfølgende borgerkrigen. Dersom man behersker spansk (ingen av veteranene snakker engelsk), og har lest seg litt opp på forhånd om Nicaraguas nyere historie, så kan dette bli høydepunktet i León.

Engasjert guide på Revolusjonsmuseet

León har flere andre museer innen forskjellige sjangere, men i likhet med Revolusjonsmuseet er de typisk ikke spesielt tilrettelagt for utenlandske turister. Sjelden finnes informasjon på engelsk og eventuelle guider snakker kun spansk. Dette er imidlertid ikke noe problem i kunstmuseet Fundacion Ortiz-Gurdian, som faktisk regnes for å være Mellom-Amerikas beste museum for samtidskunst. I tillegg inneholder museet en del malerier fra 1500-tallet, men det skal sies at for turister med moderat kunstinteresse er det nok ikke allverdens interessant. Det samme kan sies om barndomshjemmet til dikteren Rubén Darío (som nevnt tidligere er han gravlagt i katedralen) som er omgjort til museum om livet hans. Hvis man verken snakker spansk, eller noensinne har hørt om ham, så vil trolig utbyttet være minimalt. (Interesserte kan få et inntrykk av hva slags poesi han skrev på denne nettsiden, hvor noen av diktene hans er oversatt til engelsk.)

Mye rart å se på Museet for myter og tradisjoner

Derimot bør man absolutt få med seg Museet for myter og tradisjoner, trolig et av de særeste museer man vil komme over noe sted i verden. Det holder til i et av diktatoren Somozas gamle torturfengsler og er en merkelig blanding av dokumentasjon av hans overgrep og fortelling om gamle myter og tradisjoner i nicaraguansk kultur. Fascinerende nok så praktiseres voodoo faktisk fremdeles i Nicaragua (dog særlig på den karibiske kysten). Museet er dessuten overraskende godt tilrettelagt for turister med informasjon på engelsk og engelsktalende guider.

Utsikt over Leon

Fra León er det flere dagsturer som kan være verd å gjøre. Mest populært er såkalt “vulkanboarding” ned vulkanen Cerro Negro. (Mange backpackere har dette som hovedmotivasjon for å besøke León i utgangspunktet). Aktiviteten går ut på å spasere opp til toppen av Cerro Negro for deretter å skli ned på et brett langs vulkankantens ytre side. Det regnes som en ekstremsport, men i praksis har man god kontroll på hastigheten og det føles helt trygt. Men, dersom man er fullstendig idiot (mange backpackere er det), så er det fullt mulig å oppnå svært høy hastighet og sette seg selv i livsfare. Flere selskaper arrangerer halvdagsturer med vulkanboarding fra Cerro Negro for rundt 30$. Jeg kan anbefale Quetzaltrekkers som har et veldig seriøst opplegg. Det er også mulig å bestige andre vulkaner i nærheten av León (dog ikke for å ake ned).

Cerro Negro, hvor man kan ake ned

Som innlandsby har León naturligvis ingen strand, men Stillehavskysten er bare en halvtimes busstur unna. Her finnes to strender som er populære dagsturer fra León. Las Peñitas er mest tilrettelagt for turister, mens Poneloya har færre besøkende og er mye roligere. En annen mulig dagstur er til León Viejo (“Gamle León”), den opprinnelige byen som ble ødelagt av vulkanutbrudd. Dette er faktisk Nicaraguas eneste severdighet på Unescos verdensarvliste. Ruinene er allikevel ikke spesielt imponerende, så dette er nok først og fremst for de veldig arkeologisk interesserte.

På kraterkanten

Til å være i Nicaragua er det slett ikke så verst utvalg av restauranter i León. Her finnes alt fra billige lokale cafeer til litt dyrere steder beregnet på turister. Som i hele Mellom-Amerika er den lokale maten stort sett ganske kjedelig, men dersom man blir lei av ris og bønner, så serverer noen steder vestlig mat. León har dessuten flere juicebarer hvor man kan få nypresset juice og smoothie, noe som kommer godt med i en så varm by.

Iglesia Calvario

Kriminaliteten er høy i Nicaragua men gamlebyen av León virker relativt trygg. Selv etter mørkets frembrudd (når mellom-amerikanske byer ofte blir helt døde), så er det nok liv i Leóns gater til at det ikke føles spesielt skummelt å gå rundt. Mange av turistene i León er vestlige backpackere, men de holder seg stort sett i nærheten av hostellene sine og vil ikke være til noen særlig irritasjon for andre besøkende.

Mer revolusjonær graffiti

León mottar langt færre turister enn Granada, men har allikevel et greit utvalg av hoteller og overnatting er rimeligere enn hos erkerivalen. Et hotell med bra beliggenhet og overkommelig pris (fra rundt 40$) er Posada del Doctor. For å komme til León fra Norge må man først fly til hovedstaden Managua. Søk på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene. Managua er en så kjedelig by at de færreste turister føler noe behov for et lengre opphold, men det går heldigvis mange busser videre til León og andre steder i landet.

Český Krumlov er en usedvanlig vakker småby i Tsjekkia. Gamlebyen er som hentet ut fra et eventyr og overgår kanskje til og med hovedstaden Praha i skjønnhet. Selv om Český Krumlov langt fra er noen ukjent perle, og turismen i stor grad har satt sitt preg på byen, har den allikevel så mye sjarm at den er en fryd å utforske.  

Utsikt fra slottstårnet

Český Krumlov har rundt 15000 innbyggere og befinner seg langt sør i Tsjekkia, nær grensen til både Tyskland og Østerrike. Byen ligger på begge sider av elven Vltava (Moldau) som tar en komplisert rute med noen voldsomme svinger gjennom byen. (Vltava renner senere gjennom Praha og ut i Elbe). Český Krumlov ble grunnlagt allerede rundt 1240, men har egentlig ikke noen spesielt spennende historie å skryte av. Man bør imidlertid merke seg at byen ligger i regionen som ble kalt for Sudetenland, og inntil andre verdenskrig var befolkningen hovedsaklig tysktalende.  

Padling på Vltava er en populær aktivitet

Alle tyskspråklige ble jaget ut av Tsjekkoslovakia etter andre verdenskrig og Český Krumlov ble dermed nesten tømt for folk. Under det påfølgende kommunistiske styret tok staten over eiendommene, men lot dem bare stå og forfalle. Selv om byen hadde unngått ødeleggelser under krigen, var tilstanden i Český Krumlov derfor ganske dårlig ved kommunismens fall i 1989. Etter overgangen til demokrati ble imidlertid mange av byens eiendommer privatisert og auksjonert bort til lave priser. Senere er det brukt mye penger på oppussing og byen fremstår nå som i veldig god stand.

Gamlebyen

Den største attraksjonen i Český Krumlov er den sjarmerende gamlebyen, som naturlig nok er kommet på Unescos verdensarvliste. Turister bør begynne med en tilfeldig spasertur gjennom byens gater, bare for å se hva som dukker opp, og først etterpå ta for seg byens konkrete attraksjoner. En fin måte å få oversikt over severdighetene er ved å delta på den gratis guidede gåturen som går to ganger daglig (1030 og 1400). Interesserte kan bare møte opp på det sentrale torget, ingen påmelding er nødvendig.

Utsikt over byen

Det mest iøyenfallende ved Český Krumlov er det gigantiske slottet som virker uforholdsmessig stort for en så liten by. Faktisk er det bare Praha i hele Tsjekkia som har et større slott. Ved hovedinngangen til slottet går man over en vollgrav hvor det finnes to bjørner i hver sin innhegning. Tradisjonen med å ha bjørner i vollgraven går tilbake til 1700-tallet, men hvor bra det er for bjørnenes velferd er en annen sak, selv om innhegningene angivelig skal være spesialtilpasset bjørnenes behov. Heldigvis har i hvert fall bjørnene et sted uten innsyn hvor de kan trekke seg tilbake, så det er egentlig ganske sjelden at de er synlige for turister.

Slottet sett fra tårnet

Inne i slottet finnes en serie borggårder som er åpne for publikum og helt gratis å besøke. For å komme inn i bygningene må man imidlertid betale og det finnes et forvirrende antall muligheter. De fleste turister vil ha størst glede av en tur opp i tårnet, hvor man virkelig har panoramautsikt over Český Krumlov. Den eneste andre delen av slottet som kan besøkes på egen hånd er Slottsmuseet som inneholder diverse artefakter utstilt i forskjellige rom, uten at disse nødvendigvis er spesielt interessante eller godt forklart på engelsk. Resten av slottet kan bare besøkes på (relativt dyre) guidede turer (to forskjellige til hver sin del av slottet) og er trolig mest interessant for mennesker som aldri har besøkt et slott av denne typen, eller som har helt spesielle interesser av klassisk slottsinteriør.

Mye rart som man skjønner lite av inne på Slottsmuseet

Etter å ha passert gjennom borggårdene og gått over en gangbro med flott utsikt over byen kommer man til Slottsteateret i barokkstil, som også kun kan besøkes på guidet tur. Derimot er inngang til den store og fine slottsparken bak slottet helt gratis. Midt inne i denne velfriserte hagen finnes dessuten det unike utendørsteateret, hvor tribunen kan rotere 360 grader og dermed utnytte hele omgivelsene til scene. I perioden juni-september er det forestillinger her. Teater på tsjekkisk høres kanskje ikke så fristende ut, men teateret har utviklet en app til smarttelefoner som “tekster” dialogen slik at alle kan følge med. Unesco er imidlertid lite fornøyd med teaterets plassering midt i Slottsparken og truer med å trekke tilbake byens verdensarvstatus hvis det ikke fjernes.

Slottsparken i Český Krumlov

Sentrum av Český Krumlovs gamleby ligger på motsatt side av elven, der hvor denne tar en så kraftig sving at det nesten dannes en øy. På det sentrale torget finnes byens rådhus, en rekke andre bygninger med flotte fasader og en fontene med pestsøyle til minne om pesten i 1680-82 som nesten utslettet hele byens befolkning. Rett i nærheten ligger St. Vitus kirken, byens viktigste landemerke etter slottet. Som nevnt er det ikke noen voldsomt dramatisk historie tilknyttet byens bygninger, men legg uansett merke til alle de fine veggdekorasjonene, ofte med mønstre som gir et 3D-inntrykk på avstand. Turistkontoret har forøvrig en nettside med info om hver eneste bygning i byen, og på den gratis guidede turen får man høre en del anekdoter som er ganske interessante.

Rådhusplassen med pestsøylen

Český Krumlov har en stor mengde museer til å være så liten, men de færreste av dem er store trekkplastre i seg selv, og mer av typen man stikker innom når man allikevel er i byen. Det regionale museet har diverse historiske gjenstander utstilt, men klart mest interessant er en fantastisk utført modell i keramikk av hele Český Krumlovs gamleby. Nylig ble imidlertid museet stengt for oppussing frem til februar 2018. Kunstinteresserte kan glede seg over Egon Schiele kunstsenteret, oppkalt etter en østerriksk kunstner som bodde en periode i byen, hvor både hans egne verker er permanent utstilt og det er roterende utstillinger av andre kunstnere. Ellers finnes både et torturmuseum, et marionettmuseum og et voksfigurmuseum, hvorav de to sistnevnte kanskje også er av interesse for barn.

Det finnes mange bra utsiktspunkter over byen

Særlig i den varme årstiden tiltrekker Český Krumlov seg enorme mengder turister, og siden byen er såpass liten kan det bli svært trangt på de mest populære stedene. Litt overraskende ser dessuten minst 90% av de besøkende ut til å være fra Kina. Kineserne har like stor rett til å være der som andre turister, men det gjør noe med atmosfæren når gamlebyen er full av selfiestenger og kinesisk er språket man hører rundt seg. I tillegg er stort sett alle bygninger i gamlebyen bygget om til hotell, cafe, restaurant eller suvenirbutikk og man vil neppe treffe en eneste vanlig person som driver med dagligdagse ting. Allikevel er det ingen grunn til å fortvile. Český Krumlov er uansett verd å besøke. Et tips er å starte sightseeingen tidlig på morgenen, siden mange av kineserne kun er innom på dagstur. På kvelden er det også betydelig roligere i gamlebyen.

Kineserne er i flertall i Český Krumlov

Beveger man seg litt utenfor gamlebyen er det uansett snart færre turister å se. Rett sør for byen går det flere stier opp i åsen til et utsiktspunkt ved en kirke. Dessverre er utsikten delvis dekket av trær, men det kan uansett være et trivelig sted å oppleve solnedgangen. Fra kirken går dessuten et utvalg av stier videre over åsen, og en mulighet på dagtid er å gå videre til en av landsbyene i nærheten og eventuelt ta bussen tilbake til Český Krumlov. Et litt mer ambisøst turprosjekt er å spasere opp på Klet, den høyeste toppen i nærheten (1084 m) og lett identifiserbar ved tv-tårnet på toppen. Fra toppen av Klet har man virkelig utsikt over hele området og ser faktisk helt til České Budějovice. Turen opp tar rundt tre timer hvis man følger en sti som starter i Český Krumlov. Det går også en skiheis opp på Klet fra en parkeringsplass i nærheten av landsbyen Holubov.

St. Vitus kirken er byens nest viktigste landemerke

En annen flott dagstur fra Český Krumlov er til Šumava nasjonalpark som ligger litt vest for Český Krumlov, omtrent på grensen til Østerrike. Parken er lett tilgjengelig med tog og har glimrende muligheter for rekreasjon og utendørsaktiviteter som turgåing, sykling, padling, bading, svømming eller langrenn (på vinteren). Et godt utgangspunkt er byen Horní Planá ved den kunstige innsjøen Lipno, bygget både for å regulere Vltava og utnytte vannkraften derfra. Her finnes også den nokså unike “Tree top walkway”, åpnet som så sent som i 2012. En annen mulighet er å ta toget til stasjonen Ovesna og derfra gå den godt skiltede “Bjørnestien” til stasjonen Černý Kříž og returnere til Český Krumlov derfra. Turen tar 4-5 timer, for det meste gjennom skog uten for mye utsikt, men man passerer en del spesielle steinformasjoner (dog på langt nær like spektakulære som i for eksempel Český ráj).

Steinformasjoner langs Bjørnestien i Šumava Nasjonalpark

Český Krumlov kan besøkes hele året, men sommermånedene er absolutt høysesongen. Vinteren er derfor faktisk ingen dum tid å besøke siden turistmengdene er betydelig mindre (selv om man aldri får byen “for seg selv”) og byen ser minst like flott ut etter et snøfall. På sommeren arrangeres det imidlertid en del spennende festivaler, blant annet Rose-festivalen i juni hvor folk kler seg ut i middelalderkostymer og gjenskaper hendelser fra middelalderen. I tre uker i juli og august går dessuten den internasjonale musikkfestivalen av stabelen.

Český Krumlov er like trivelig på vinteren

Naturlig nok har Český Krumlov et svært godt utvalg av både spise- og overnattingssteder. De fleste restaurantene serverer typisk tsjekkisk mat, men man kan også få mat fra andre verdenshjørner, spesielt Kina (av naturlige årsaker). Hotellene i Český Krumlov er dyrere enn de fleste andre steder i Tsjekkia, men ved å bo utenfor gamlebyen kan man fremdeles få rom fra 200 kroner til bra kvalitet. Český Krumlov er uansett så liten at man kan bo nesten hvor som helst og allikevel ha gangavstand til alle severdigheter. Jeg kan anbefale Pension Pod Hrazi som har store og fine rom med en solid frokost inkludert.

Český Krumlov by night

For å komme til Český Krumlov er det mest naturlig å ta fly til Praha. Riktignok er både Munchen og Wien minst like nærme, men transportforbindelsene derfra er betydelig dårligere. Fra Praha går det direktebuss til Český Krumlov minst en gang i timen, med reisetid rundt tre timer. I tillegg går det en del tog, som regel med bytte i České Budějovice. Søk på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene.

Solkysten (Costa del Sol) er det mest populære ferieområdet i Spania. Mange turister tiltrekkes først og fremst av områdets behagelige klima med gode muligheter for avslapning, rekreasjon og strandliv. Solkysten har imidlertid mange flere attraksjoner enn dette. Her finnes vakre småbyer, historiske steder, et rikt kulturliv og flott natur med en rekke nasjonalparker og naturreservater. Aktive turister kan bedrive vandreturer i fjellet, sykling, klatring, rafting og lignende utendørsaktiviteter. Området har også et utall rene fornøyelsesparker, som kanskje særlig vil være av interesse for barnefamilier.  

Solkysten ved Nerja (foto av Arran Bee / Flickr)

Costa del Sol defineres som kyststrekningen i Malaga-provinsen som ligger i regionen Andalucia i Sør-Spania. I dag føles det merkelig å tenke på at dette stort sett var vanlige fiskerlandsbyer frem til turismen begynte å øke på 1950-tallet. Solkysten ble snart et populært sted for charterturer fra kaldere europeiske land lenger nord. Den akselererende utviklingen har helt endret karakteren til området som nå er fullt av hoteller og ferieleiligheter. Til tross for den voldsomme turisttilstrømningen skal man imidlertid ikke reise veldig langt for å finne steder som er relativt uberørte, eller i hvert fall har beholdt mye av sin opprinnelige karakter. Mens kystbyene typisk er sterkt påvirket av turismen går livet ofte sin vante gang oppover i fjellene.

El Chorro kløften med Caminito del Rey

Det er for mye å se og gjøre på Costa del Sol til å få plass i en artikkel av denne typen. Her gir jeg derfor kun en oversikt over noen av høydepunktene. Enkelte steder ligger utenfor selve Solkysten, men tas med fordi de er lett tilgjengelige på dagstur. De fleste steder som nevnes kan besøkes med offentlig transport, men det er som regel  tidsbesparende med egen bil. Kartet under viser alle steder som nevnes i artikkelen.

Malaga

Den eneste ordentlige storbyen på Solkysten er Malaga, som med sine rundt 600 000 innbyggere også er den sjette største byen i Spania. Byen ligger omtrent der hvor kystlinjen svinger sørover. Malaga er mindre påvirket av turismen enn man kanskje skulle forvente, og har mange attraksjoner av historisk og kulturell interesse. Gamlebyen er riktig trivelig, omtrent som spanske gamlebyer pleier å være, og rett i utkanten finnes ruinene av et gammelt romersk amfiteater. På en høyde utenfor byen ligger dessuten en festning fra maurerne og Gibralfaro-slottet. Hele komplekset minner litt om Alhambra i Granada, men er ikke riktig like imponerende.

Festningen i Malaga

Malaga har satset tungt på å bli den “kulturelle hovedstaden” i Andalucia, noe som har resultert i et utall forskjellige kunstmuseer, mange av dem relativt nyåpnede. Den verdensberømte maleren Pablo Picasso ble dessuten født i Malaga og naturlig nok finnes et Picasso-museum med mange av hans mest kjente malerier. Andre vesentlige museer er Centre Pompidou for moderne kunst (en filial av hovedmuseet i Paris) og Carmen Thyssen museet (søstermuseum til Thyssen-Bornemisza i Madrid). Av mindre hyggelige kulturelle aktiviter kan det nevnes at tyrefekting fremdeles finner sted i Malaga. Den store tyrefekterstadionen er faktisk svært fremtredende i bybildet og turister som finner glede i dyreplageri kan jo vurdere å ta turen innom.  

Hvite landsbyer

Hele Andalucia er berømt for sine hvite landsbyer (“pueblos blancos”), hvor trange og labyrintaktige gater blant hvitmalte hus gir en spesiell atmosfære. Landsbyene minner mye om medinaene i Marokko (ikke så rart siden hele Andalucia var underlagt maurerne fra Nord-Afrika frem til 1400-tallet), men i stedet for å være nedslitte, illeluktende og forsøplede er de spanske byene velstelte og sjarmerende.

Monda – en «ukjent» hvit landsby

Det finnes hundrevis av hvite byer, særlig i provinsene Cadiz og Malaga, men her nevnes bare et lite utvalg som enten er veldig spesielle eller svært lett tilgjengelige fra Solkysten. Man bør ikke la seg begrense av dette for selv i hvite landsbyer uten konkrete severdigheter er det som regel trivelig å oppholde seg. Faktisk vil jeg anbefale å bare besøke en tilfeldig hvit landsby og spasere litt rundt for å se hva man kommer over. I praksis er det en fordel med egen bil for å komme seg til mange av de hvite byene, men på den annen side er disse overhodet ikke tilrettelagt for bilkjøring (heldigvis!). Gatene er svært trange og det kan være vanskelig å finne parkeringsplass.

Puente Nuevo i Ronda

Den mest kjente hvite byen er utvilsomt Ronda, et stykke oppover i fjellene, omtrent 1-1.5 timers kjøring fra Solkysten, avhengig av utgangspunkt. Det spesielle med Ronda er den spektakulære beliggenheten på en klippekant og den dramatiske og høye broen Puente Nuevo som forbinder to bydeler på hver sin side av en kløft. Mange turister besøker Ronda, men ikke like mange får med seg Setenil de las Bodegas, som ligger like i nærheten og er enda mer fascinerende. I motsetning til Ronda ligger Setenil nede i en kløft hvor husene er delvis hogget ut av fjellet. Landsbyen er relativt liten, men de labyrintiske og trange gatene gjør det så vanskelig å få oversikten at det tar tid å utforske alt sammen.

Setenil de las Bodegas

Nærmere kysten finnes også flere hvite landsbyer. Ved Fuengirola ligger den hvite byen Mijas bare en kort kjøretur unna oppover i fjellsiden. Mijas er særlig kjent for sin gamle tradisjon med “eseltaxier”, hvor turister kan få en dyr rundtur (15 euro) i en eseltrukket vogn. Praksisen med er omstridt og noen dyrevernere mener at eslene blir mishandlet. Eslene ser ikke så veldig fornøyde ut, men det hevdes å være normalt for esler og ikke på grunn av dyreplageri. Ellers er Mijas en bratt by som er veldig fint dekorert med blå blomsterpotter overalt, noe som passer perfekt til de hvite husene. Det samme kan sies om Frigiliana som ligger litt nord for turistbyen Nerja (øst for Malaga). Den har tidligere blitt kåret til Spanias fineste landsby, og selv om konkurransen er stor, så kan det ikke underslås at Frigiliana ser ganske perfekt ut.

Borger, slott og andre kulturminner

Costa del sol har rikelig med kulturminner, selv om den først og fremst er kjent for strender og sol. Det romerske amfiteateret og festningen men Gibralfaro-slottet i Malaga er allerede nevnt. Utenfor Fuengirola ligger Castillo Sohail en gammel festning fra år 956. Den ble sist angrepet så sent som i år 1810 da en britisk styrke kom opp fra Gibraltar og forsøkte å innta festningen. Men de tallmessig underlegne polske(!) soldatene (som kjempet for Napoleon) klarte å slå tilbake angrepet. Festningen er nylig oppusset og brukes nå til både konserter og festivaler.

Castillo Sohail i Fuengirola

Over den hvite landsbyen Gaucin, litt inne fra kysten, nokså langt sør, ligger Ørneslottet (Castillo del Aguilo). Opprinnelig bygget av romerne og utvidet av maurerne, ser det ganske uinntagelig ut. Etter å ha klatret opp her kan man se helt til Gibraltar og Marokko på klare dager. En annen hvit by med festning er Alora, rundt 40 km fra Malaga. Slottet ble opprinnelig bygget av fønikerne, men senere utvidet av romerne, ødelagt og gjenoppbygget av maurerne. Fra toppen er det selvsagt flott utsikt over hele området.

Mye forskjellig natur ikke så langt fra kysten

Et av slottene som ser aller best ut er Castillo de Colomares i utkanten av Benalmadena. Imidlertid er det ikke noe slott i det hele tatt, men et slags monument til ære for Kristoffer Columbus, bygget så sent som i 1994. Bygningen forener en masse stilarter og inngang koster bare 2 euro, så det er uansett vel verd å besøke. Hvis man har lyst til å bo i et ekte slott, så kan man reise til den hvite byen Monda og overnatte i det mauriske Castillo de Monda som er gjort om til luksushotell.

Forlatt vanntårn

En litt sær severdighet står på en høyde i nærheten av byen Alhaurin (litt oppover i fjellene fra Fuengirola). Det kan se ut som ruinene av et gammelt slott, men det finnes ingen skilt eller tilhørende forklaring. Faktisk er det et forlatt vanntårn som aldri ble ferdigstilt, men som ble bygget som et slott for å passe inn i landskapet. Vanntårnet er ikke ment som noen attraksjon i det hele tatt, men det er åpent og fullt mulig å besøke. Utsikten fra toppen er bra, men på innsiden er det mye søppel og man bør være litt forsiktig for å ikke falle ned når man beveger seg i trappene uten rekkverk.

Vandreturer og naturattraksjoner

Costa del Sol og området rundt inneholder mye fantastisk natur og flere områder er designert som nasjonalparker eller naturreservater. Her finnes et utall vandrestier man kan følge og det behagelige klimaet gjør at området er nesten perfekt for turgåere. Mange av de merkede turløypene er bundet sammen i langdistansestien GR-249 som starter fra Malaga og først følger kysten østover til Nerja. Deretter går stien i en lang bue oppe i fjellene, returnerer til kysten ved Estepona mye lengre sør og holder seg nær kysten på vei tilbake til Malaga. Hele turen består av 35 dagsetapper, men man kan selvsagt velge ut de mest fristende etappene og bare gå deler av runden.

Landskap utenfor Ronda

Et bra utgangspunkt for turgåing er Ronda. I tillegg til GR-249 som passerer gjennom byen finnes en rekke andre turløyper rundt i området, gjerne mellom landsbyene i området. Men, det finnes turløyper nesten overalt dersom man beveger seg litt innover fra kysten. Kanskje det mest spesielle stedet å gå tur er kløften El Chorro, hvor man kan følge den gamle kongeveien “El Caminito del Rey”. Dette er en plankesti som er laget på utsiden av den bratte klippekanten. Stien er nylig satt i stand etter i lang tid å ha forfalt slik at den var livsfarlig å gå (den var stengt men mange med dødsønske forsøkte seg allikevel). Selv om den nå er trygg, så er den trang og smal og ikke noe for folk med høydeskrekk. Billetter må nå bestille på forhånd på nettet, men hvis man ikke vil gå er det uansett fint å se kløften nedenfra. Eller man kan prøve Google Street View som faktisk har kartlagt hele turen!  

Inne i grottene i Nerja

Et av de flotteste naturfenomenene på Solkysten befinner seg faktisk under jorden. I nærheten av byen Nerja ligger nemlig en serie grotter som ble oppdaget ved en tilfeldighet så sent som i 1959. Hulene inneholder et fantastisk landskap av stalagtitter og stalagmitter, inkludert verdens største naturlige søyle. I tillegg har man funnet over 40 000 år gamle hulemalerier fra neandertalerne, angivelig de eldste kunstverk som noensinne er oppdaget. Deler av grottene kan besøkes av turister (billett koster 10 euro) og hulene har dessuten så god akustikk at hver juni og juli avholdes det en musikkfestival der inne.

Gibraltar

Gibraltar er et såkalt “britisk oversjøisk territorium” som ikke ligger på Solkysten, men som er enkelt å besøke på dagstur derfra. Området er ganske spesielt, på en måte et lite stykke Storbritannia i Spania, og er en fin avveksling fra Solkysten. Innbyggerne er imidlertid en blanding av mye forskjellig og ikke typisk britiske, men engelsk er uansett hovedspråket selv om det også snakkes mye spansk der.

Ape i Gibraltar

Mest karakteristisk for Gibraltar er den høye klippen “The Rock” som er synlig langveisfra, og hvor man fra toppen lett ser over til Afrika. På klippen lever en gruppe ville aper, det finnes grotter av samme type som i Nerja og flere tunneller med militært formål er gravd ut. For turister på dagstur med begrenset tid er det praktisk å få en guidet rundtur med bil til de viktigste severdighetene. Dette tar omtrent halvannen time og deretter kan man spasere rundt litt på egenhånd og for eksempel sjekke ut gågaten med typiske britiske butikker.

Fornøyelsesparker

Solkysten har et utall fornøyelsesparker av forskjellige slag, en av grunnene til at området er populært blant barnefamilier. Nedenfor har jeg listet opp et utvalg av de viktigste parkene (merk at jeg ikke selv har besøkt alle disse) sammen med en kort beskrivelse og oppgitte priser for voksne/barn. I mange tilfeller får man rabatt ved å forhåndsbestille billetter på nettet. Dessuten finnes ofte rabattkuponger for parkene på brosjyrer eller turistkart.

Aqualand, Torremolinos
Vannpark med diverse vannsklier, bassenger etc.
Pris: 28/19/10 euro. Åpent mai-oktober.

Crocodile Park, Torremolinos
Show med krokodiller, besøkende kan holde baby-krokodille etc.
Pris: 16/14 euro. Åpent året rundt.

Selwo Marina, Benalmadena
Show med delfiner, sjøløver, eksotiske fugler etc.
Pris: 20/15 euro. Åpent daglig mars-oktober, ellers noen dager i uken.

Tivoli World, Benalmadena
Fornøyelsespark, relativt enkle “rides”, karuseller, trolig mest interessant for de yngste.
Pris: 8 euro + betaling for hver aktivitet. Åpent mars-oktober (daglig i juli og august).

Costa Water Park, 9 steder langs kysten
Ikke egentlig en park, men en slags hinderløype med hoppeslott etc i sjøen.
Pris: 25 euro/dag, 10 euro/time. Åpent juni-september.

Bioparc Fuengirola
Liten dyrepark.
Pris: 20/14 euro. Åpent hele året.

Parque Aquatico Mijas
Badeland med vannsklier og bassenger. Relativt liten, så unngå på travle dager.
Pris: 25/19/14 euro (30% rabatt etter 1430). Åpent april-september.

Aventura Amazonia, Marbella
Klatring og hinderløyper i trærne (med sikringsutstyr), ziplining etc.
Pris: 24/22/20/16 euro (marginalt billigere utenfor høysesongen)

Organiserte turer og aktiviteter

Det finnes en haug med firmaer som tilbyr forskjellige slags turer og aktiviteter på Solkysten. Det ville bli for omfattende å gå gjennom disse her, men de er lette å finne frem til ved enten å sjekke Tripadvisor, google etter en aktivitet på det stedet man er interessert i eller faktisk besøke den lokale turistinformasjonen. Malaga har naturlig nok det klart beste utvalget, men det finnes turselskaper langs hele kysten. Typiske aktiviteter er guidede gåturer i den aktuelle byen og guidede turer med sykkel eller Segway. Flere selskaper tilbyr også turer basert på å prøve forskjellige matretter, av og til kombinert med opplæring i hvordan man kan lage rettene selv.

Annen underholdning

Solkysten har et pulserende uteliv med godt utvalg av barer, nattklubber, diskoteker etc. i de fleste byene. Som man forventer av Spania er det livlig til langt ut på morgenkvisten, og for mange turister er utelivet ett av hovedargumentene for å feriere nettopp på Solkysten. Noen stor gamblingdestinasjon er området imidlertid ikke, selv om det finnes enkelte casinoer med forskjellige slags spill i de viktigste feriebyene. I dagens samfunn er forsåvidt ikke det så nøye siden man uansett har god tilgang til nettspill overalt hvor man befinner seg. En mulighet er for eksempel å spille Craps online, men det finnes også mange andre alternativer.

Praktisk informasjon

Solkysten kan besøkes hele året og klimaet er jo nettopp en av årsakene til områdets store popularitet. I sommermånedene regner det nesten aldri og temperaturen vil ofte overstige 30 grader, men normalt er varmen fint til å leve med. Selv på vinteren kan man oppleve temperaturer i overkant av 20 grader (dog mer vanlig er rundt 15 grader). Vinteren har også litt mer regn, men det er sjelden snakk om store mengder.

En januardag på stranden i Marbella

Et så populært ferieområde har selvsagt meget godt utvalg av hoteller og ferieleiligheter langs hele kysten. Hotellpriser kan man sjekke på Booking.com, mens leiligheter kan man enten finne ved å google “apartments in (der hvor man vil bo)” eller bruke Airbnb.  (Hvis du ikke er registrert på Airbnb ennå, så kan du registrere deg via denne linken og få en innmeldingsbonus på ca. 300 kr som kan brukes på din første reservasjon).

Sandslott på stranden i Fuengirola

For å komme seg rundt på Solkysten er det, som nevnt tidligere, mest praktisk med leiebil. Busstilbudet er imidlertid ganske brukbart så man klarer seg også greit med offentlig transport. På linkene under kan man sjekke rutetider hos de forskjellige selskapene.

Avanzabus (Portillo) (har de fleste rutene på Solkysten)

Alsa (mest langdistanse)

Los Amarillos (enkelte ruter på Solkysten, blant annet Malaga til Ronda)

Flyforbindelsene fra Norge til Malaga er svært gode.  Både SAS, Norwegian og Ryanair har direktefly fra Oslo og med flybytte underveis har man enda flere muligheter. Normalt er flybillettene ganske dyre i skoleferiene, men ellers kan man ofte få veldig gode tilbud. Søk på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene.

Minsk er hovedstaden og største by i Hviterussland, et land som er mer kjent for å være “Europas siste diktatur” enn som turistmål. Nylig har imidlertid myndighetene lagt til rette for økt turisme ved å forenkle visumreglene som tidligere gjorde landet vanskelig å besøke. Turister som besøker Minsk kan se frem til en overraskende flott og annerledes by, svært preget av sin sovjetiske fortid, men med mye interessant å se og oppleve.

Ikke veldig trangt sentralt i byen

Minsk ligger ved elven Svislach og har i dag en befolkning på rundt 2 millioner. År 1067 regnes som grunnleggelsen av byen som etter hvert kom under Polen-Litauen og fra 1500-tallet ble et viktig kulturelt og økonomisk sentrum. Polen-Litauen var en stormakt som i middelalderen strakte seg helt ned til Svartehavet, men sent på 1700-tallet kollapset riket fullstendig. Restene ble delt mellom Russland, Østerrike og Preusen slik at Minsk havnet under Russland fra 1793 og senere Sovjetunionen.

Som regel god plass på veiene

Under andre verdenskrig kom det til svært harde kamper i Minsk, særlig i 1944 når Sovjethæren avanserte fra øst. Ved krigens slutt var nærmere 80% av bygningene lagt i ruiner og innbyggertallet redusert til rundt 50 000. Etter krigen ble Minsk bygget opp helt på nytt, uten hensyn til tidligere byplan. (Dette skiller seg drastisk fra, for eksempel, Warszawa, som også ble fullstendig ødelagt, men som etter krigen ble rekonstruert basert på gamle fotografier og tegninger). Med Stalin som leder av Sovjetunionen var det stalinistisk arkitektur (sosialistisk klassisime) som var på moten, hvilket betød rektangulært gatenett, brede avenyer, grandiose bygninger og store åpne plasser med sosialistiske monumenter.

Ingen mangel på sovjetiske helter

Hviterussland ble selvstendig i 1991 etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning. Mens andre tidligere sovjetstater (særlig de baltiske landene) straks gikk inn for å integrere seg med Vest-Europa, har Hviterussland heller sett østover og prøvd å ta vare på sin sovjetiske identitet. En slags markedsøkonomi er riktignok innført, men med omfattende statlig innblanding. Siden 1994 har presidenten vært den autoritære Aleksander Lukashenko, som ved sin hardhendte behandling av opposisjonen har gjort Hviterussland fortjent til betegnelsen “Europas siste diktatur”. På den positive siden så har han i det minste ikke lagt opp til noen persondyrkelse, slik diktatorer ofte gjør.

Uavhengighetsavenyen – hovedgaten i Minsk

En diktatorisk tidligere sovjetstat høres i utgangspunktet kanskje ikke så lovende ut, men Minsk er faktisk overraskende trivelig (i hvert fall på overflaten, hvilket er det som har betydning for turister). Byen er usedvanlig ren, pen og velstelt med store grønne områder og alle moderne bekvemmeligheter som besøkende har behov for. Sovjetarven skinner imidlertid igjennom i arkitekturen, gatenavnene og alle de sovjetiske monumentene, så ved å bruke fantasien litt kan turister få en anelse om hvordan livet må ha artet seg under Sovjetunionen.

Severdigheter og attraksjoner

Et bra sted å starte utforskningen av Minsk er togstasjonen litt i utkanten av sentrum. Jernbanen var viktig for byens utvikling for da toglinjen mellom Warszawa og Moskva på 1800-tallet ble lagt via Minsk, så ble byen et viktig jernbaneknutepunkt. Dagens togstasjon er av nyere dato og holder til i en stor, moderne og oversiktlig glassbygning. Utenfor hovedinngangen får man imidlertid sitt første møte den stalinistiske arkitekturen, for på andre siden av gaten ser man over til “Byporten” eller “Tvillingtårnene”, to store symmetriske boligblokker med både tårn og dekorasjoner. Dette blir ikke de siste bygningene i stalinistisk stil som man ser i Minsk.

Byporten i Minsk

En kort spasertur fra stasjonen ligger den gigantiske Uavhengighetsplassen. Til å være et av byens mest sentrale torg, omkranset av viktige institusjoner, må den imidlertid sies å være overraskende livløs. Tidligere het den Leninplassen og fremdeles står det her en statue av Lenin foran Hviterusslands parlament.  Etter at Ukraina nylig ødela sine Leninstatuer er dette en av få gjenværende i Europa. Ved Uavhengighetsplassen finnes også diverse departementer, universitetet, hovedkvarteret til byrådet, et underjordisk kjøpesenter samt den brede Uavhengighetsavenyen som er hovedgaten i Minsk. En spasertur langs sistnevnte fører forbi mange av byens viktigste severdigheter.

Lenin foran det hviterussiske parlamentet

Ikke langt nede i gaten vil man oppdage en gul bygning i stalinistisk stil som tar opp hele kvartalet. Her holder Hviterusslands etterretningstjeneste til, mest kjent under forkortelsen KGB, som mange sikkert vil huske fra Sovjetunionen. Under gjenoppbyggingen av Minsk var faktisk KBG-hovedkvarteret det første som ble reist (det viktigste først!), og fremdeles lever institusjonen i beste velgående som en viktig støttespiller for president Lukasjenko. En artig kuriositet ved bygningen er tårnet på høyre side som ødelegger den ellers symmetriske profilen. Angivelig ble det bygget for at den fotballinteresserte KGB-sjefen skulle ha utsikt til den nærliggende fotballstadionen til Dinamo Minsk! Turister slipper normalt ikke inn i bygningen og skulle KGB faktisk invitere deg på besøk, så kan det tenkes mange gode grunner til å takke nei.

KGB har god plass i Minsk

Videre langs avenyen ligger Oktoberplassen, enda et stort torg som ikke er spesielt livlig. På 1950-tallet het den Stalinplassen og var prydet av en statue av Stalin, som ble fjernet i all stillhet etter hans død. Plassen regnes som sentrum av Minsk og Hviterussland, ved at alle avstander i landet måles herfra, noe som markeres med et lite monument. Rundt plassen står konserthallen Republikkpalasset, nok en stalinistisk mastodont, samt Kulturpalasset som på utsiden minner om et gresk tempel.

Republikkpalasset på Oktoberplassen

Neste attraksjon langs Uavhengighetsavenyen er Seiersplassen, en mindre imponerende plass enn man skulle forvente. Den høye granittsøylen til minne om de sovjetiske soldatenes innsats under andre verdenskrig er fin nok, men plasseringen på en trafikkøy i en stor rundkjøring ødelegger helhetsinntrykket. Følger man avenyen videre til utkanten av byen kommer man til Nasjonalbiblioteket, en kandidat til den mest spesielle bygningen i hele Minsk. Strukturen ble oppført i 2006 og har form som en diamant. Innholdet er trolig ikke så interessant for turister (unntatt de som har gode kunnskaper i russisk eller hviterussisk), men på toppen finnes en utsiktsplattform med god utsikt over Minsk.

Seiersplassen er en stor rundkjøring

Andre bemerkelsesverdige bygninger er det futuristiske Belexpo, det nasjonale utstillingssenteret, som gir assosiasjoner til en slags bøyd flyvende tallerken. Rett ved siden av ligger dessuten det gigantiske nye Uavhengighetspalasset, ferdigstilt i 2013, hvor president Lukashenko kan holde mottagelser for utenlandske delegasjoner. Med flere hundre rom skulle palasset ha plass til de fleste besøkende, så vi får tro at konstruksjonsutgiftene var vel anvendte penger.  

Det nye Uavhengighetspalasset

Selv om nesten hele Minsk ble bygget i stalinistisk stil, så finnes det i dag to mindre områder med andre arkitektoniske stilarter. Dette er delvis bygninger som kom uskadd gjennom krigen, men i all hovedsak er det rekonstruksjoner fra så sent som 1980-tallet. Det ene området er den trivelige “Øvrebyen” som ligger på en liten høyde nær elvebredden og det andre er “gamlebyen” eller egentlig “Treenighetsbydelen” som ligger på motsatt side av elven. Sistnevnte er fullstendig rekonstruert basert på gamle på gamle tegninger fra 16-1700 tallet, men inneholder egentlig ikke så mange konkrete attraksjoner for turister, selv om det er et trivelig sted å spasere rundt. En liten gangbro fører imidlertid over til Tåreøya ute i elven, hvor man finner et av de mest rørende monumentene i Minsk. Rundt et lite kapell står skulpturer av gråtende mødre til minne om de falne soldatene fra krigen i Afghanistan på 1980-tallet.  

Tåreøya

Øvrebyen er det livligste området i Minsk med større tetthet av barer og restauranter enn noe annet sted i byen. I tillegg finnes en rekke historiske severdigheter, hvorav den mest prominente er den ortodokse Hellige ånds katedral, ett av symbolene på Minsk. Under Sovjetperioden var dette faktisk den eneste kirken som styresmaktene lot få operere normalt. Alle andre kirker ble enten revet, stengt eller brukt til andre formål (sportsarena etc). I dag er den pent oppussede katedralen et imponerende syn utenfra, men den er faktisk mest kjent for sitt over tusen år gamle ikon av Jomfru Maria. Siden ikonet på “mirakuløst vis” har overlevd helt frem våre dager, er det mange som tror at ikonet kan utrette mirakler. Til tider kan det derfor fort bli kødannelse inne i katedralen av folk som kommer for å kysse ikonet og be om hjelp.

Den hellige ånds katedral

Rett ved katedralen finnes en flott rekonstruksjon av det gamle rådhuset i Minsk. Det benyttes nå som bymuseum, men er bare åpent tre timer i uken (på lørdag ettermiddag)! Hvorfor i allverden man har brukt millioner på å rekonstruere en bygning som utnyttes så lite, er det vel bare bystyret i Minsk som vet.

Det rekonstruerte rådhuset i Minsk

En av de triveligste egenskapene ved Minsk er de store arealene av parker og grønne områder som finnes over hele byen. For fastboende må dette gi utmerkede muligheter for rekreasjon. Turister vil nok først og fremst komme innom beltet av parker som ligger på rekke og rad langs elven, omtrent vinkelrett på Uavhengighetsavenyen. Gorkyparken er den klart mest folksomme, særlig på fridager, siden den inneholder både fornøyelsespark med pariserhjul og et lite planetarium.

Gorkyparken

I en park ved siden av gamlebyen står det imponerende Opera- og balletthuset, som også har et flott interiør. Dersom man har noen som helst interesse av opera, så kan Minsk være et godt sted å oppleve en forestilling. Billettene er nemlig latterlig billige (fra ca. 20 kr for de billigste setene til 2-300 kroner for de dyreste). En potensiell ulempe er at forestillingene går på russisk, men det er uansett minimal handling i en opera og i ballettforestillinger er det dansingen som er hovedfokus.

Opera- og balletthuset

Minsk har et stort utvalg av museer, men perlen er utvilsomt Museet for den store fedrelandskrigen (hviterussernes navn på andre verdenskrig). I 2014 flyttet det inn i helt nye spesialbygde lokaler og er faktisk blitt et av de største krigsmuseene i hele verden. Bare den symboltunge bygningen er en attraksjon i seg selv, og innendørs har det heller ikke blitt spart på noe. Museet forteller historien om andre verdenskrig fra et (hvite)russisk/sovjetisk perspektiv, med hovedvekt på lidelsene til Hviterussland hvor hver tredje innbygger (ja, hver tredje!) mistet livet som følge av krigen. (Derimot legges det ikke noe særlig vekt på at Sovjetunionen var på lag med Nazi-Tyskland frem til juni 1941.) Det er også utstilt store mengder militært materiell fra krigen.

Museet for den store fedrelandskrigen

Utenfor Minsk, i retning mot Vilnius, ligger restene av den såkalt Stalinlinjen, en rekke av fortifikatoriske anlegg fra 1920-tallet som var ment å beskytte Sovjetunionen mot invasjon fra vest. Siden man ikke hadde forventet noe angrep fra sin gode allierte Nazi-Tyskland, var imidlertid linjen i 1941 stort sett ikke bemannet, slik at tyskerne bare kunne spasere rolig inn. Rester av Stalinlinjen finnes også i Russland og Ukraina, men delene utenfor Minsk er gjort om til museum og er trolig de mest interessante. Det er imidlertid lite historisk informasjon å få, men til gjengjeld kan man besøke skyttergraver, gamle bunkere og utforske en stor mengde gammelt militært materiell. Besøkende kan for eksempel (for en beskjeden sum) avfyre forskjellige våpen (med løsammunisjon), og til og med kjøre stridsvogn for rundt 1000 kroner.

Stalinlinjen

Praktisk informasjon

En glimrende måte å få en introduksjon til Minsk er å ta den gratis daglige guidede gåturen rundt i byen. I løpet av ca to timer dekker man en del av attraksjonene og får innsikt i byens historie, men det gjenstår fremdeles mye interessant å utforske på egen hånd. Minsk er relativt stor i areal, men mange av attraksjonene ligger innen gangavstand. I tillegg har byen godt utviklet kollektivtransport med både metro, buss, trolleybuss og trikk, hvor turister trolig vil ha mest nytte av førstnevnte. Selv om metroen bare har to linjer, og på langt nær dekker hele byen, så ligger de fleste severdigheter i nærheten av en metrostasjon. Metroen er dessuten en attraksjon i seg selv, med mange fascinerende dekorasjoner som stammer fra Sovjetepoken.  

Hammer, sigd og CCCP-inskripsjoner på metroen i Minsk

Til å være hovedstaden i en diktatorisk politistat virker Minsk overraskende avslappet. Politiet ser man faktisk som turist nesten ingenting til. (Dette står i skarp kontrast til det demokratiske nabolandet Polen, hvor politiet er veldig synlig i bybildet, og kontinuerlig bøtelegger noen for et eller annet.) På nettet kan man finne påstander om at det skal være forbudt å ta bilder av metroen, KGB-bygningen eller andre offentlige institusjoner i Minsk. Dette virker å være bare tull. Jeg tok i hvertfall åpenlyst bilder på metroen, rett foran vaktene, uten at noen brydde seg.

Øvrebyen i Minsk – ingen stalinistisk arkitektur her

Det finnes nok av restauranter i Minsk og mat er sånn passe rimelig. Normalt får man et riktig godt måltid med drikke for under hundre kroner. For tradisjonell hviterussisk mat er restauranten Vasilki, rett ovenfor KGB-hovedkvarteret, et godt valg. Ta en titt på bildemenyen på nettsiden deres for å få et inntrykk av maten og prisene i Minsk. For et enkelt, godt og raskt måltid finnes det ellers mange restauranter som har (overdådige) buffeter med selvbetjening. Dette er en utmerket måte å teste ut forskjellige hviterussiske spesialiteter for en billig penge. Prøv for eksempel kjeden Lido.

Noen hviterussiske spesialiteter

Minsk har et godt utvalg av hoteller og med den begrensede turismen (foreløpig) vil det sjelden være noe problem å finne et sted å overnatte. Jeg kan anbefale Planeta Hotel som ligger sentralt plassert i nærheten av Museet for den store fedrelandskrigen. De holder til i en gammel sovjetbygning og har greie rom for ca 300 kr/natt. Søk ellers etter hoteller på Booking.com.

Man blir ikke klaustrofobisk i Minsk – store åpne plasser

I følge de nye reglene (fra 2017) trenger nordmenn ikke lenger visum ved opphold på inntil fem dager i Hviterussland. En forutsetning er imidlertid at man både ankommer og reiser igjen med fly. Turister som ønsker å ankomme med buss eller tog trenger altså fremdeles visum. Myndighetene er hysterisk opptatte av at besøkende har flybillett ut av landet (innen fem dager fra ankomst), så regn med å bli bedt om å vise en utskrift av denne. Hviterussland har dessuten en sær ordning hvor alle turister tvinges til å kjøpe “helseforsikring” ved ankomst, uansett om man har aldri så mye gyldig reiseforsikring. Heldigvis koster forsikringen deres bare 1-2 euro/dag, så det er neppe verd å krangle for mye over. Søk på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene til Minsk.

Peak District er et engelsk høylandsområde som befinner seg omtrent mellom byene Manchester og Sheffield. Mesteparten er designert som nasjonalpark og er primært kjent som et flott sted for rekreasjon og utendørsaktiviteter. Her finnes utallige muligheter for turgåing og sykling, men Peak District inneholder også en rekke idylliske landsbyer og historiske bygninger som er vel verd å besøke.

Peak District

Navnet Peak District gir assosiasjoner til kupert terreng og skarpe topper, men dette kunne knapt vært fjernere fra sannheten. Ingen vet faktisk hvordan navnet oppstod, men det er trolig svært gammelt, og har definitivt ingenting med “peak” (topp) å gjøre. Selv Kinder Scout, nasjonalparkens høyeste punkt på 636 meter, er mer et platå enn en topp. Peak District dekker et forholdsvis stort areal og kan deles inn i to karakteristiske områder. I nord finnes det ubebodde og “ville” “Dark Peak”, som hovedsaklig består av lynghei og myr, mens i sør har vi “White Peak”, et kalksteinsområde med bølgende grønne daler og landsbyer, slik man gjerne forestiller seg den engelske landsbygda.

En av mange stier i Peak District

Peak District inneholder tusenvis av kilometer med turstier, og vandreturer er da trolig også hovedaktiviteten for majoriteten av de besøkende. I tillegg finnes mange aktuelle sykkeltraseer, og parken har sykkelutleie flere steder. En annen mulighet er hesteridning som det også er godt tilrettelagt for. Parkadministrasjonen har mye informasjon om aktuelle turer og aktiviteter på sine nettsider, men nasjonalparkens størrelse og de mange mulighetene gjør det vanskelig å få oversikt over høydepunktene. Som en introduksjon til Peak District skisserer jeg derfor nedenfor et utvalg av aktiviteter i i forskjellige områder av parken.

Matlock Bath

Landsbyen Castleton i Hope Valley er et utmerket utgangspunkt for å utforske Peak District. Den idylliske landsbyen er en attraksjon i seg selv, og beliggenheten omtrent på grensen mellom Dark Park og White Peak gjør at her finner man noe av nasjonalparkens flotteste natur. En god begynnelse er å spasere opp på Mam Tor, den høyeste toppen i nærheten av byen, hvor man har strålende utsikt over hele Hope Valley. Herfra er det forøvrig populært med paragliding og særlig i helgene vil det ofte være tett med paraglidere i luften.

Utsikt over Hope Valley fra Mam Tor

Fra Mam Tor er det spesielt flott å spasere videre langs den nordlige dalryggen og ned til landsbyen Hope, hvor flere andre turløyper fører tilbake til Castleton. Langs denne turen får man virkelig sett det åpne engelske landskapet på sitt aller beste. (Eneste skjønnhetsflekk er en stor sementfabrikk med rykende piper, som pussig nok ligger inne i nasjonalparken). Det finnes mange andre aktuelle turstier med utgangspunkt i Castleton og i nærheten av byen ligger dessuten en rekke grotter som kan besøkes (både naturlige og menneskeskapte).

Åpne landskap

Litt lengre sør i nasjonalparken ligger Monsal trail, en litt annerledes turløype, på ca 14 km fra Blackwell til Bakewell. Denne følger traseen til nedlagt jernbane, blant annet gjennom flere (opplyste) tunneller og over den store Monsal-viadukten. Underveis finnes dessuten en del informasjon om både jernbanen og Englands industrihistorie. Stien er en relativt bred grusvei som er helt flat, så for ren turgåing er den kanskje litt i kjedeligste laget, men for sykling egner den seg flott (sykkelutleie ved starten).  

Landskap langs Monsal trail

Helt i den sørlige enden av Peak District ligger landsbyen Matlock Bath, som også er et godt utgangspunkt for enkle vandreturer. Terrenget her er ganske kupert og en fin rundtur er å følge klippekanten langs elven Derwent til den nærliggende byen Matlock, for deretter å returnere via parken Heights of Abraham i åsen på motsatt side. I tillegg til fine utsiktspunkter inneholder Heights of Abraham blant annet to grotter som kan besøkes og en utstilling av gamle fossiler. Besøkende som er mer interessert i parken enn turgåing kan forøvrig komme seg opp ved en gondolbane fra landsbyen. I Matlock Bath finnes dessuten også fornøyelsesparken Gulliver’s Kingdom (mest for de relativt unge) og et museum om gruvedriften i Peak District.

Et av flere slott i nasjonalparken

Besøkende som er interesserte i gåturer over flere dager har mange muligheter i Peak District, da flere av Storbritannias langdistanse-turstier går helt eller delvis gjennom nasjonalparken. Eksempler på stier inne i parken er den 74 km lange Limestone way fra Castleton til Rocester og den 88 km lange Derwent Valley Heritage way fra Ladybower Reservoir til Shardlow. I tillegg går den 431 km lange Pennine Way fra Edale gjennom “Black Peak” området og videre opp til Skottland.

Alt er godt skiltet og tilrettelagt i nasjonalparken

Alt i Peak District dreier seg imidlertid ikke bare om natur og friluftsaktiviteter. Faktisk er områdets blanding av natur og kultur, noe av det mest fascinerende. De fleste av parkens landsbyer og småbyer er utrolig idylliske, som hentet rett ut av barnetv-serien om Postmann Pat. Ofte fremheves Castleton, Bakewell, Edale og Tideswell som høydepunktene, men strengt tatt alle landsbyer er flotte og velstelte. Peak District har dessuten en rekke historiske herregårder og slott som er åpne for publikum. Mest kjente er Chatsworth House og Haddon Hall, begge i nærheten av Bakewell.

Bakewell

Peak District er meget godt tilrettelagt for turisme og sammen med den gode tilgjengeligheten har dette bidratt til å gjøre nasjonalparken til Englands mest besøkte. Parken dekker imidlertid et såpass stort område at tilstrømningen av turister sjelden blir noe problem. Dessten begrenser turismen seg først og fremst til helgene, mens man på ukedager kan ha området nesten for seg selv.

Monsal trail

Selv om landsbyene i Peak District er små, så inneholder de et greit utvalg av hoteller og “Bed and Breakfast”-steder. Den offentlige transporten inne i parken er dessuten bra nok til at man ikke trenger egen bil for å komme seg rundt. Peak District er dessuten svært lett tilgjengelig med offentlig transport fra alle store byer i nærheten, noe som gjør det lett å besøke nasjonalparken på dagstur.

Utsikt over Matlock Bath

Særlig fra storbyene Manchester og Sheffield er det meget gode forbindelser til parken. Et storbyopphold der kombinert med en dagstur til Peak District kan gi en fin totalopplevelse. Manchester har allerede rukket å bli et populært reisemål for nordmenn, ikke minst på grunn av byens to gode fotballag. Mange norske fotballsupportere reiser hver helg over for å følge favorittlaget sitt. (Folk som tipper på kampene kan forresten få en tippebonus hos forskjellige bookmakere, som kan brukes til å spille for). Både Norwegian og SAS har direktefly til Manchester, men det er selvsagt mulig å fly til London og ta tog eller buss nordover.

Belgia er et av Europas mest undervurderte turistland og mottar relativt få fritidsreisende fra Norge. Landet har imidlertid stor variasjon av severdigheter og attraksjoner, inkludert idylliske middelalderbyer, viktige historiske steder, god mat og drikke, brukbare strender og vakkert, om ikke akkurat spektakulært, landskap. Belgia egner seg derfor både for storbyferier, avslappende badeferier eller for mer aktive opplegg med gåing eller sykling. Med andre ord finnes det gode grunner til å bli bedre kjent med Belgia.

Brugge

Belgia har en relativt kort historie som selvstendig land. Etter Napoleonskrigen i 1815 ble det forente kongedømmet Nederlandene opprettet, omtrent tilsvarende dagens Nederland, Belgia og Luxemburg. Religiøse motsetninger mellom det protestantiske nord og det hovedsaklig katolske sør førte imidlertid til den belgiske revolusjonen og dannelsen av et uavhengig Belgia innenfor dagens grenser i 1830. Sluttresultatet var en ganske merkelig konstruksjon som ble sterkt splittet mellom det fransktalende Vallonia i sør og det flamsktalende Flandern i nord (flamsk er nesten det samme som nederlandsk). I tillegg finnes et lite tyskspråklig område nær grensen til Tyskland, samt at hovedstaden Brussel er en tospråklig enklave i Flandern. Vanlige belgiere er derfor ganske språkmektige, spesielt i Flandern.

Belgia er for det meste flatt

Belgia har rundt 10 millioner innbyggere, men bortsett fra landslaget i fotball er det svært lite som binder Flandern og Vallonia sammen. Innbyggerne omgås rett og slett lite med hverandre (“blandingsekteskap” Vallonia/Flandern er svært sjeldent), leser forskjellige aviser, ser forskjellige tv-kanaler og stemmer på forskjellige politiske partier. Flandern er rikere og har mindre arbeidsledighet og mange der ønsker å løsrive seg og danne sin egen uavhengige stat. Denne splittelsen gjør det vanskelig å få til politisk samarbeid. Etter valget i 2010 gikk Belgia for eksempel halvannet år uten regjering fordi man ikke klarte å danne en koalisjon mellom partiene i nord og sør. (Det skal dog sies at vanlige folk ikke merket store forskjellen).

Severdigheter og attraksjoner

Belgia er lite av utstrekning og kan enkelt krysses med bil på et par timer. Mesteparten av landet er flatt, men i sørøst ligger de skogdekkede åsene Eifel og Ardennene. Høyeste topp er på bare 694 meter, så landskapet er ikke superdramatisk, men det er allikevel et  koselig område med pene små landsbyer og en del naturattraksjoner, blant annet flere store grotter.

Brugges Begijnhof

Belgias mest kjente severdigheter er nok de godt bevarte middelalderbyene Brugge og Gent som begge har en unik og spennende arkitektonisk utforming. Imidlertid finnes det langt flere pene byer enn dette, og faktisk er de fleste byer fint pusset opp og med et flott sentralt torg. Hovedstaden Brussel med sitt internasjonale tilsnitt er nesten et land for seg selv og minner lite om resten av Belgia. Som EU-hovedstad inneholder den en rekke av EUs institusjoner, samt NATO-hovedkvarteret, slett ikke verst for et land som på nasjonalt nivå har vist seg nesten umulig å styre.  

Kanaler i Brugge

Belgierne har ikke satt noe særlig preg på verdenshistorien, men et par avgjørende historiske hendelser har funnet sted i landet. Mest kjent er trolig Napoleons endelige nederlag ved Waterloo, og i dag kan turister både besøke slagmarken og lære mer i museet. Mot slutten av andre verdenskrig satte tyskerne inn en siste desperat motoffensiv i Ardennene og det finnes en rekke minnesmerker og museer som gir mer informasjon.

Mechelen

Flere Belgiere har gjort seg bemerket innen kunst og landet har fostret malere som Rubens og Magritte (fra vidt forskjellige epoker), og naturlig nok finnes det derfor et utall kunstmuseer. Belgia har forøvrig mange spesielle museer, blant annet et tegneseriemuseum, diverse sjokolademuseer og et pommes frites museum. Belgia er dessuten verdensberømt for sitt øl og mange av de kjente bryggeriene kan besøkes.

Reiserute

Under følger et eksempel på en rundtur i Belgia, lagt opp slik at man får med seg mange av landets viktigste attraksjoner. Ruten er enklest å gjennomføre med bil, men det er også mulig å komme nesten overalt med kollektivtransport (tog/buss). Passe tidsbruk kan være 2-3 uker, litt avhengig av hvor lang tid man ønsker å benytte på de forskjellige stedene. Man kan lett bruke lengre tid uten å kjede seg, men det er også mulig å få med seg høydepunktene i løpet av en uke. Med kollektivtransport vil det ta litt lengre tid enn med egen bil.

Grand Place by night (foto av Steve Walker / Flickr)

Hovedstaden Brussel er det mest naturlige utgangspunktet og byens sentrale plassering gjør at de fleste steder i landet kan nås på et par timer. Brussel mottar en del norske turister, men har allikevel ikke det aller beste ryktet som en turistby. Hvor mye interessant kan det egentlig være i en by som er mest kjent for en tissende guttunge? Ganske mye faktisk. Brussel er nemlig langt mer mangfoldig enn de fleste er klar over. Her finnes store boulevarder med de flotteste bygninger, en gamleby med trange gater og smug og et forretningsområde med skyskrapere av glass og stål. For spilleinteresserte har Brussel også diverse casinoer, men i dag er det uansett vel så enkelt å spille med mobilen. Følg linken for å finne beste mobil casino.

Bysymbolet Atomium (foto av diamond geezer / Flickr)

Høydepunktet i Brussel er Grand Place, et av Europas aller flotteste torg, i hjertet av gamlebyen. Rådhuset og de andre bygningene rundt torget er fantastiske på dagtid, men kanskje enda mer magiske når de opplyst på kvelden. En spesiell ting med Brussel er all den artige kunsten som er stilt ut rundtomkring. Alle har hørt om Manneken Pis, en liten fontene laget som en tissende guttunge. Det finnes også en tissende jente (Jeanneke Pis), men aller mest fascinerende er Zinneke Pis, en hund som løfter beinet sitt og tisser på en gatestolpe. Videre er over 50 husvegger er dekorert i tegneseriemotiv (som regel komisk) for å markere Belgias tradisjon innen tegneserier. Av andre sære ting kommer man ikke utenom å nevne bysymbolet Atomium, en bisarr bygning konstruert til verdensutstillingen i 1958 og nå et museum, som befinner seg i et parkområde nord i byen.

På en høyde litt øst for gamlebyen er det som å befinne seg i en helt annen by. Her finnes en haug med palasser og grandiose bygninger som vitner om en stormaktsfortid som landet aldri har hatt. Mest imponerende er det gigantiske justispalasset, det største tinghuset i verden(!), kongens palass og en rekke museumsbygninger. Her ligger også EU-parlamentet, hvor det faktisk er mulig for turister å komme inn og følge en sesjon (neppe veldig spennende). NATO-hovedkvarteret kan derimot ikke besøkes av turister, så man kan bare glemme å stikke innom og slå av en prat med Jens Stoltenberg.

Waterloo

Fra Brussel kan man reise videre i alle mulige retninger, men la oss starte med en kort tur sørover til den historiske byen Waterloo. I 1815 barket franske styrker under keiser Napoleon sammen med britisk ledede styrker i et gigantisk slag her. Totalt gikk rundt 65000 menneskeliv tapt under stridighetene (som kun varte i en dag!). Napoleon tapte, ble avsatt som keiser og sendt i eksil til øyen St. Helena. Som kjent har mange steder i det britiske samveldet senere fått navnet Waterloo til minne om slaget. Mest iøynefallende i dag er hovedmonumentet over slaget, en kunstig haug med en løvestatue på toppen. Rett ved siden av ligger en sylinderformet bygning med et gigantisk 360 graders maleri som illustrerer slaget. De tilhørende lydeffektene gjør det hele til en atmosfærisk opplevelse. I nærheten finnes dessuten en rekke andre minnesmerker og museer.

Citadellet i Namur

Ved å kjøre sørøstover fra Waterloo vil man treffe på elven Maas (Meuse på fransk), en av Belgias viktigste, ved byen Namur. Nå er man godt inne i den fransktalende delen av landet. Namur er en relativt trivelig by som er verd å ta en kikk på, i hvert fall den store festningen hvis opprinnelse kan spores helt tilbake til romertiden. Hvis man legger besøket sitt på tredje søndag i september kan man dessuten få med seg en ganske sær festival hvor to lag slåss i middelalderkostymer og på stylter(!). Etterpå passer det fint å følge elven Maas sørover. Nå passerer man gjennom et veldig trivelig landskap med flere små landsbyer før man ankommer Dinant, nær grensen til Frankrike.

Dinant

Dinant er en trivelig by som deles i to av Maas og består av smale rekker hus på begge sider. Fra den ene siden har man spektakulær utsikt til den store Notre Dame kirken som ligger under klippen med en festning på toppen. Adolphe Sax, oppfinneren av saksofonen, ble født i Dinant, noe som er behørig markert rundt i byen. Det finnes også et ølmuseum, Maison Leffe, man kan ta kortere eller lengre cruise på elven og det finnes en park med prehistoriske grotter, natursti og romersk badehus rett utenfor byen. Videre er det mulig å  padle på elven, leie sykkel, dresin og bedrive mange andre friluftsaktiviteter. De små avstandene i Belgia gjør at Dinant fint kan brukes som base for å utforske nærområdet (Ardennene) på dagsturer.   

Grottene i Han-sur-Lesse

Sørøst for Dinant ligger småbyen Han-sur-Lesse, først og fremst kjent for det enorme hulesystemet som finnes rett utenfor byen. Hulene er gravd ut av elven Lesse (som renner ut i Maas nær Dinant) og er blant Belgias mest spektakulære naturattraksjoner. Grottene kan ikke besøkes på egen hånd, men man blir kjørt inn med en gammel trikk(!) og får deretter en guidet omvisning. Hulesystemet er stort så turen tar bortimot halvannen time, inkludert et lyd- og lysshow i en av de største hulene. Av en eller annen grunn (som jeg ikke har klart å finne ut av) er hulene spesielt kjente i Israel, slik at de mottar uforholdsmessig mange israelske turister.

La Roche en Ardennes

Videre østover ligger provinsen Luxembourg, landets største og faktisk større enn det tilgrensende landet av samme navn. Store deler av provinsen består av Ardennene, en fjellkjede med skogdekkede lave fjell som fortsetter over landegrensen. Dette er Belgias mest naturskjønne område, og selv om det ikke er veldig spektakulært sammenlignet med mye annet rundt i verden, så er det et trivelig sted med mange flotte småbyer. Et godt sted å ha som base er La-Roche-en-Ardenne, en idyllisk liten by ved elven Ourthe (som senere renner ut i Maas ved Liege). Selve byen ligger under en gammel slottsruin og det er godt tilrettelagt for turgåing og andre friluftsaktiviteter som sykling og kajakkpadling.

Stridsvogn fra andre verdenskrig

Ardennene er et svært interessant område for besøkende som er opptatt av krigshistorie fra andre verdenskrig. I desember 1944 var Tyskland i ferd med å tape krigen og Hitler gjorde et siste desperat forsøk på å slå tilbake, nettopp i Ardennene. Motangrepet er kjent som Ardenneroffensiven på norsk og som (det mye kulere) “Battle of the Bulge” i engelsktalende land, siden angrepet medførte en utbuling av frontlinjen. Hitlers mål var å gjenerobre Antwerpen og splitte de allierte styrkene i to. Det lyktes han ikke med, men forsøket resulterte i noen grusomme slag under harde vinterforhold, hvor flere byer ble lagt fullstendig i ruiner og krigsforbrytelser florerte (særlig på tysk side).

Minnesmerke fra Battle of the Bulge i Bastogne

Det avgjørende slaget stod i byen Bastogne, litt sørøst for La-Roche-en-Ardenne, og her finnes utallige minnesmerker og minst tre museer som er relatert til Ardenner-offensiven. Mange andre byer i Ardennene har sine egne museer og ofte er gamle stridsvogner eller annet militært materiell utstilt i gatebildet, for eksempel i en rundkjøring. For å få størst mulig utbytte av et besøk her anbefaler jeg at man leser seg litt opp om Ardenner-offensiven på forhånd. Wikipedia-artiklene om temaet er fine og detaljerte, men for å virkelig gå i dybden kan man lese boken Ardennene 1944 av Anthony Beevor.

Ardennene

Fra Ardennene kan det være en gode ide legge turen innom landet Luxembourg, men i denne artikkelen ser vi kun på Belgia. Ved å kjøre nordover fra Bastogne og holde seg nær grensen til Tyskland, vil man passere gjennom den lille tysktalende delen av landet. Tilbake i den fransktalende delen kommer man snart til Liege, den tredje største byen i Belgia, hvor det kan være verd å gjøre et stopp. Den mest spesielle severdigheten her er den usedvanlig lange og bratte trappen Montagne de Bueren, i en gate i byen.

Elven Maas ved Dinant

Rett nord for Liege forlater man det fransktalende Vallonia og kommer over i flamsktalende Flandern. Det kan nå være fristende å reise innom Maastricht i Nederland og Aachen i Tyskland, siden begge er like i nærheten. Rett ved Aachen ligger forøvrig en såkalt trelandsgrense, hvor grensene til både Belgia, Nederland og Tyskland møtes. Dette er dessuten Nederlands høyeste punkt.

Dersom man fortsetter helt opp til Nederland og over grensen vil man treffe på et merkelig fenomen. Prøv å zoome inn med Google Maps på småbyene Baarle-Hertog og nederlandske Baarle-Nassau. Byene danner et sammenhengende byområde, men Baarle-Hertog tilhører Belgia og er dermed en belgisk enklave inne i Nederland. Grensen er faktisk en av verdens mest kompliserte da Baarle-Hertog er delt inn i flere belgiske enklaver, og det også finnes et par nederlandske enklaver inne i disse belgiske enklavene! Den merkelige grensesituasjonen skyldes avtaler fra middelalderen, da det ikke fantes noen ordentlig by der. Det er strengt tatt ikke noe spesielt å gjøre i Baarle-Hertog, men det er interessant å bevege seg rundt og se hvordan man hele tiden krysser grensen, og av og til kan halvparten av et hus være i Belgia og resten i Nederland.

Togstasjonen i Antwerpen er en attraksjon i seg selv

Herfra er det ikke langt til Antwerpen, en av Europas mest undervurderte byer. Til tross for å være Belgias nest største by hviler det en slags småbyatmosfære over Antwerpen. Bortsett fra noen få sentrale områder er tempoet som regel ganske rolig og uten de store folkemengdene. Sammenlignet med hektiske Brussel er Antwerpen mye triveligere, selv om det strengt tatt er flere konkrete attraksjoner i Brussel. Uansett kan man godt bruke flere dager på å utforske Antwerpen, og den egner også utmerket som base for dagsturer til resten av landet.

Antwerpen

Antwerpen er en viktig havneby (som nevnt dreide hele Ardenner-offensiven dreide seg om å ta Antwerpen). Byen er verdens diamanthovedstad, og har en stor jødisk bydel hvor ultraortodokse jøder er veldig synlige i bybildet. Antwerpen har flere høykvalitetsmuseer, blant annet Rubenshuis (om maleren Rubens som kom fra Antwerpen), Museum aan de Stroom (litt forskjellig, dessuten med en fantastisk gratis utsiktsplattform på toppen) og Red Star Line Museum (om emigrasjonen til Amerika, mange emigranter reiste ut fra Antwerpen). Ellers har byen en fantastisk flott rådhusplass og sentrum, en trivelig Begijnhof, flere fine kirker, zoologisk hage og mye annet.

Slottet i Antwerpen

Fra Antwerpen kan man fortsette til Gent, som kjemper med Brugge om å være landets flotteste middelalderby. Det er litt smak og behag hvilken av dem man foretrekker, så jeg anbefaler å besøke begge. Mens Brugge har finere kanaler, er nok bygningene flottere i Gent. Gamlebyen i Gent dekker et stort område og er så nydelig at det er en fornøyelse å spasere rundt der, særlig siden det meste er helt bilfritt. Mange bygninger er riktignok ikke originale, men for vanlige turister spiller det trolig liten rolle. Utsikten over Graslei og Korenlei, på hver sin side av elven, kan ta pusten fra selv de mest blaserte besøkende.

Gent

Mest populært i Gent er nok slottet Gravensteen. Det er riktignok rekonstruert etter å ha falt i ruiner, men utrolig flott er det i hvert fall blitt. Fra tårnet har man dessuten fantastisk utsikt over hele Gent. Ellers har selvsagt Gent de obligatoriske kirkene og flere museer, blant annet et tekstilmuseum som gir et tilbakeblikk på byens viktige rolle innen produksjon av klær. Det finnes også et par kunstmuseer med både den tradisjonelle flamske kunsten fra 1500-tallet og mer moderne verker.

Slottet Gravensteen i Gent

Brugge ligger en kort kjøretur videre mot Atlanterhavet. Etter Brussel er dette landets klart viktigste turistby, noe man ved ankomst straks skjønner årsaken til. I likhet med Gent har Brugge ingen ekstreme severdigheter, men derimot en utrolig flott helhet som gjør det til en fornøyelse å vandre rundt langs kanalene og bygatene. Blant høydepunktene er de to torgene Markt og Burg, Begijnhof, diverse kirker og båttur på kanalene. Byen har også en del (moderat interessante) museer, blant annet både for sjokolade og pommes frites. Brugge mottar mange turister året rundt, men bortsett fra kanskje midt i sommerferien er det som regel ikke noe stort problem.

Kanal i Brugge

Belgia har en lang kystlinje med flere fine strender. Allikevel er ikke landet kjent som noen badedestinasjon, mest fordi vannet i Atlanterhavet er nokså kaldt. På varme sommerdager kommer imidlertid uansett de lokale innbyggerne i hopetall og det blir trangt på strendene. Knokke, nesten oppe ved grensen til Nederland, er kjent som den mest elegante badebyen, et sted hvor folk kommer for å bli sett. Litt lengre sør ligger Blankenberge som særlig er berømt for sin 350 meter lange pir, mens Oostende, enda litt lenger sør, er den eneste “ordentlige” byen på kysten. 

Blankenberge

Dersom man er interessert i mer krigshistorie bør man nå svinge sørover mot byen Ieper (bedre kjent under det franske navnet Ypres, selv om den ligger i den flamske delen av Belgia). Under første verdenskrig var det voldsomme kamper om byen og tyskerne og de allierte barket sammen i fem forskjellige slag i området. Antall døde er usikkert, men det er trolig at minst en million mennesker (ja, 1 million!) mistet livet. Kampene er også beryktet fordi kjemiske våpen (giftgass) ble brukt i krig (av tyskerne) for aller første gang. Ieper ble fullstendig ødelagt, men senere gjenoppbygget og delvis rekonstruert takket være penger som Tyskland betalte i krigserstatning. Byen var et tekstilsentrum i middelalderen og i den store (rekonstruerte) Kledevevernes hall finnes nå et krigsmuseum. Det ligger også en rekke andre minnesmerker og krigskirkegårder i byen og området rundt.

Krigskirkegård (foto av Stefaan Lesage / Flickr)

Fra Ieper er det mulig å kjøre rett østover tilbake til Brussel, men hvis man har tid er det flere interessante severdigheter på veien. En annen mulighet er selvfølgelig å utvide turen sørover til Frankrike. Dersom man holder seg i Belgia kan byene Kortrijk, Tournai og Mons være aktuelle stopp på veien mot Brussel. Alle disse er godt bevarte middelalderbyer med et utvalg av attraksjoner.

Praktisk informasjon

Belgia er ikke kjent for sitt gode vær. Det kommer nedbør i gjennomsnitt nesten halvparten av årets dager, dog sjelden i veldig store mengder. Vinteren har mest nedbør, men forskjellen er ikke dramatisk. Uansett er perioden mai-september nok den beste tiden å besøke, både fordi temperaturen ofte er relativt behagelig, samtidig som man har relativt mye dagslys. Når det er sagt, så kan Belgia absolutt besøkes hele året. Landet har mye å se innendørs og det blir egentlig sjelden veldig kaldt utendørs. Store turistbyer som Brugge kan dessuten bli veldig folksomme i sommermånedene, mens på vinteren er det langt færre turister.

Uteservering i Gent

Prisnivået i Belgia er omtrent som resten av Vest-Europa. Overnatting på hotell er imidlertid ekstra dyrt i Brussel, Gent og Brugge, men overraskende rimelig i Antwerpen, som derfor kan være en bra base dersom man først og fremst ønsker å utforske landet på dagsturer. Søk etter hotellovernattinger på Booking.com. Det kan også være et godt alternativ å leie en leilighet, for eksempel med Airbnb. (Hvis du ikke er registrert på Airbnb ennå, så kan du registrere deg via denne linken og få en innmeldingsbonus på ca. 300 kr som kan brukes på din første reservasjon).

Mat og drikke

I matveien er Belgia spesielt kjent for sin sjokolade, vafler, pommes frites og øl. Disse spesialitetene er åpenbart ikke verdens sunneste, men jammen smaker de godt, og spesielt godt i Belgia. Man skulle kanskje forvente at pommes frites, som finnes over hele verden, skulle være nokså likt overalt, men den belgiske varianten er utvilsomt i en klasse for seg. Angivelig skal årsaken være at potetene stekes to ganger, men hvis det var så enkelt er det rart at ikke alle gjør det. Også de belgiske vaflene er enestående, og dersom man har forsøkt slike i andre land uten å la seg imponere, så bør man gi dem en ny sjanse i Belgia og se om den ekte varen ikke er noe helt annet.

Belgisk vaffel

Belgia er utvilsomt verdens fremste land når det gjelder ølbrygging. Kjempekonsernet AB Inbev, som har minst 200 ølmerker i porteføljen sin, har hovedkvarter i Leuven. Bryggeriene til mange av de mest kjente ølsortene som Jupiler, Stella Artois og Hoegaarden er åpne for publikum og kan besøkes. Mer spennende for ølinteresserte er trolig de seks såkalte “trappist”-bryggeriene som drives av munker. Trappist-ølet kjennetegnes ofte ved veldig høyt alkoholinnhold (opp mot 12%). Munkene driver typisk for å tjene til livets opphold, og ikke noe mer, selv om de trolig kunne ha blitt søkkrike hvis de hadde gått inn for det. Dessverre er de heller ikke interessert i å ha turister på besøk i bryggeriene.

Trappist-øl pleier å ha høy alkoholprosent

Det mest ekstreme trappist-bryggeriet er Westvleteren, langt vest i Belgia. Ølet vinner stadig kåringer som verdens beste øl, noe som har resultert i skyhøy etterspørsel. Men i stedet for å øke produksjonen, eller skru prisene i været, har munkene gjort det ekstremt komplisert å kjøpe brygget. Spontankjøp kan man bare glemme for hentetidspunkt må avtales på telefon lang tid i forveien. Etter gjennomført kjøp så svartelistes man i noen måneder fremover, slik at alle skal ha en sjanse til å få tak i ølet. Se nettsiden til klosteret for mer informasjon dersom du ønsker å prøve en handel.  

Red Light Districts

Flere belgiske byer har vindusprostitusjon av samme type som i Nederland, uten at landet egentlig er spesielt kjent for det. Dermed er heller ikke Belgias “Red Light Districts” (RLD) turistattraksjoner på samme måte som “De Wallen” i Amsterdam har blitt. Antwerpen og Brussel har de største RLDene, men de kunne nesten ikke ha vært mer forskjellige. Mens Brussels RLD er spredd utover en nedslitt innvandrerbydel, er Antwerpens RLD spesialbygget til formålet og ren, pen og trygg å oppholde seg i. I tillegg finnes det mindre RLDer i blant annet Gent, Oostende og Seraing.

Antwerpens Red Light District

Siden RLDene i utgangspunktet ikke er turistattraksjoner skulle man tro at de har størst interesse for sexturister. Imidlertid kan vanlige folk ha nytte av å ta turen innom (fortrinnsvis til Antwerpen) for å se hvordan et sivilisert samfunn fungerer. Man skal ha store mangler på empati for ikke å kunne glede seg over at sexarbeiderne i Belgia kan jobbe med respekt og verdighet under trygge forhold. Dette står jo i skarp kontrast til et intolerant, bakstreversk og prippent land som Norge, hvor det er offisiell politikk at sexarbeidere skal stigmatiseres, hånes og trakasseres. Det er ikke rart at Norge blir skarpt kritisert for sine avskyelige holdninger av alle organisasjoner som er opptatt av menneskerettigheter. Les for eksempel Amnesty Internationals sjokkerende rapport om forholdene i Norge her.

Sikkerhet

Belgia har vært rammet av flere muslimske terrorangrep de siste årene. Mange av terroristene har kommet fra bydelen Molenbeek i Brussel, som dermed har fått rykte på seg for å være et arnested for terror. Myndighetene har respondert ved å utplassere tungt bevæpnede soldater til å patruljere i storbyene. Soldatene er en synlig påminnelse i bybildet om at det finnes galninger med skumle intensjoner i landet. Imidlertid er ikke terror noe man bør være spesielt bekymret for. Sjansen for å bli rammet av et terrorangrep er mikroskopisk og selv “terrorbydelen” Molenbeek føles helt trygg å oppholde seg i.

Transport

Belgia har offentlig transport som dekker hele landet så det er meget enkelt å komme seg rundt, selv uten bil. Det går tog til alle større steder og buss til resten av landet. Bruk følgende ruteplanlegger for hele landet til å undersøke mulighetene. For å komme til Belgia er det mest naturlig å fly til Brussel. Både SAS og Brussels Airlines flyr dit flere ganger om dagen. Ofte er det rimelige priser i helgene. Søk på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene.