Praha regnes som en av verdens vakreste storbyer og er full av historiske og kulturelle severdigheter. Byen har et sjarmerende middelaldersentrum med spir, tårn, katedraler, broer og palasser nesten overalt, samtidig som det er gode muligheter for flotte dagsturer ut av byen. Naturlig nok har Praha blitt et av Europas fremste turistmål, men dette bør ikke skremme noen fra å avlegge et besøk. Turistene klumper seg i stor grad sammen i bestemte områder, og selv om dette er noen av Prahas mest attraktive steder (åpenbart), så er store deler av byen relativt uberørt.

Rådhusplassen i Praha

Mange anser Praha som en østeuropeisk by på grunn av dens nyere historie med innflytelse fra Sovjetunionen. Men i et lengre historisk perspektiv har Praha først og fremst vært sentraleuropeisk, blant annet som hovedstad i det tysk-romerske riket og sentral i Habsburgimperiet og Østerrike-Ungarn. Tysk var faktisk hovedspråket til innbyggerne i Praha frem til 1850-tallet, hvor stor innflytning fra landsbygden og en “gjenoppvåkning” av tsjekkisk kultur gjorde at tsjekkisk tok over. (Mange av de tysktalende var dessuten jøder og døde under andre verdenskrig.)

Gamlebyen, elven Vltava og Karlsbroen

Praha var heldig og kom seg gjennom andre verdenskrig nesten uten ødeleggelser. (De eneste krigsskadene kom etter at et amerikansk bombefly ved en feiltagelse forvekslet byen med Dresden). Fra 1945 havnet imidlertid Tsjekkoslovakia bak Jernteppet og som alltid førte sosialismen til stagnasjon og elendighet. Etter “Fløyelsrevolusjonen” og kommunismens fall i 1989 er imidlertid mye av Praha pusset opp og ser nå bedre ut enn noengang. Bygningene er dessuten i all hovedsak autentiske og originale, noe som står i voldsom kontrast til for eksempel Warszawa som ble totalskadd under krigen og hvor hele dagens “gamleby” er rekonstruert fra grunnen. Samtidig har det også blitt bygget mye nytt slik at Praha i dag har arkitektur i de fleste byggestiler, fra barokk til hypermoderne.

Tyn-katedralen på Rådhusplassen i Praha

Dagens Praha har i overkant av 1 million innbyggere (rundt 2 millioner hvis man inkluderer hele storbyområdet). Elven Vltava (Moldau) deler byen i to deler og begge sider har sine egne høydepunkter. På den østlige siden ligger både Gamlebyen med alle sine severdigheter og den nesten like gamle “Nybyen”, mens bydelen Malá Strana (Lillebyen) på den vestlige siden har Hradčany-slottet liggende på en bakketopp. Flere broer forbinder de to bydelene, blant annet den berømte Karlsbroen som kun er for fotgjengere.

Rådhusplassen med statuen av Jan Hus

Et bra sted å begynne utforskningen av Praha er på Rådhusplassen. Dette er hjertet av gamlebyen (bygget på 1200-tallet) og vanligvis et sted som er stappfullt av turister. Torget er et av Europas vakreste med flotte bygninger i forskjellig arkitektonisk stil, inkludert to kirker (en i gotisk og en i barokk stil). Mest kjent er imidlertid det astronomiske uret i det gamle rådhuset, hvor figurer av Jesus apostler kommer ut og tar en runde hver hele time. Det svært presise urverket ble laget i 1410  og er altså fremdeles i drift mer enn 600 år senere(!). På plassen bør man legge merke til en stor statue av den tsjekkiske presten og nasjonalhelten Jan Hus. Han er nesten ukjent i Norge, men var en tidlig reformator av kirken og inspirasjon for blant annet Martin Luther. Den katolske kirken var imidlertid lite begeistret for ideene hans og brente ham likegodt på bål for vranglære. Hus hadde mange tilhengere i Tsjekkia (kjent som husitter) og disse gjorde opprør etter henrettelsen og vant flere slag mot kongen og den katolske kirken. Siden har alltid den katolske kirken stått svakt i Tsjekkia og symbolsk nok vender statuen av Hus ryggen til den ruvende katolske Tyn-katedralen.

Konserthallen Obecni Dum

Gamlebyen er et nydelig område og det er moro å bare spasere tilfeldig rundt og se hva man kommer over. Enkelte av gatene er dessuten gågater og selv om det virker som om samtlige butikker selger suvenirer, så føles allikevel gamlebyen ganske “ekte”. For litt mer målrettet utforskning gir den daglige gratis guidede rundturen en fin introduksjon til området. Senere kan man eventuelt komme tilbake på egenhånd for å se grundigere på det man finner mest interessant.

Artige dekorasjoner mange steder i Praha (foto av Tor Jørgen Lindahl)

Opprinnelig gikk det en vollgrav rundt gamlebyen, men den ble fylt igjen på 1300-tallet og det er ingen spor etter den nå. En av de gamle byportene er imidlertid veldig synlig, nemlig det store gotiske kruttårnet litt øst for Rådhusplassen, fremdeles et imponerende syn. I dag har tårnet en liten utstiling om tårn i Praha og man kan klatre opp og få fin utsikt fra toppen. Rett ved siden av tårnet ligger Obecni Dum, et kombinert kultursenter og konserthus. Billettene er billige (fra ca. 100 kroner) så tilhengere av klassisk musikk bør vurdere å få med seg en konsert der. For resten vil det holde å beundre den vakre bygningen utenfra. Praha har et femtitalls kirker, men en av de mest spesielle er St. Jakobs kirken i gamlebyen, hvor det henger en menneskelig mumifisert arm i taket. Angivelig skal armen stamme fra en mann som prøvde å stjele fra kirken, men som resolutt ble stoppet av en Jomfru Maria statue som grep tak i tyvens arm og nektet å slippe taket. Eneste mulighet til å få mannen løs var å hogge av armen, som etterpå altså er hengt opp til skrekk og advarsel.

Den hebraiske klokken går feil vei (foto av Tor Jørgen Lindahl)

Et spesielt område av gamlebyen er det jødiske kvarteret Josefov. Som ellers i Europa var jødene lite populære og frem til midten av 1800-tallet var Josefov det eneste stedet i Praha hvor de fikk lov til å bo. De ble også utsatt for massakrer med jevne mellomrom og etter andre verdenskrig var det ikke mange jøder igjen i Praha. I Josefov har de imidlertid satt sine spor selv om bydelen delvis ble jevnet med jorden på begynnelsen av 1900-tallet. Dessverre er de mest interessante stedene (diverse synagoger og den jødiske gravlunden) nå en del av det jødiske museet og kan kun besøkes med en samlebillett som gir adgang til alt. Mye kan imidlertid beskues utenfra, særlig spesielt er den hebraiske klokken på det gamle rådhuset, hvor viserne går “gal vei”. De fleste turister er mest interessert i den overfylte jødiske gravlunden hvor gravsteinene står ekstremt tett siden dette var det eneste stedet jøder kunne begraves.

Karlsbroen på sitt fineste (Foto av Moyan Brenn / Flickr)

For å krysse elven mellom Gamlebyen og Malá Strana vil man ofte bruke Karlsbroen. Det blir man ikke alene om for sammen med Rådhusplassen er broen det mest folketette stedet i Praha. Karlsbroen ble ferdig på 1400-tallet og var faktisk den eneste broen over Vltava helt frem til 1841. Den er dekorert med forskjellige statuer av helgener og ett tårn i hver ende (svenskene ødela forøvrig dekorasjonene på det ene tårnet under et slag på 1600-tallet). Broen er bare 515 meter lang, men normalt er den så full av turister at det allikevel tar ganske lang tid å krysse den. Hvis man vil fotografere i fred på Karlsbroen, så bør man møte opp ved soloppgang.

Karlsbroen slik de fleste turister ser den

Hradčany-slottet på toppen av høyden er åpenbart den største severdigheten i Malá Strana. Faktisk skal det være det største gamle slott i verden og er omtrent en liten by inni. Typisk for Praha så inneholder det bygninger i alle mulige stilarter, inkludert fire kirker, diverse palasser, hager og mye annet. Presidentboligen ligger også her, men er visst relativt liten og dårlig(!), så i praksis bor presidenten et annet sted. Man kan fritt gå rundt på slottsområdet, men trenger en samlebillett for å slippe inn på de forskjellige severdighetene. Den mest iøynefallende attraksjonen er den gotiske St. Vituskatedralen (den store kirken som er synlig fra nesten overalt i byen), forøvrig landets største kirke (katolsk) og setet til erkebiskopen. En annen kirke, St. George basilikaen, den eldste kirken i Praha (fra 920), er gjort om til kunstgalleri og konserthall. Mest sjarmerende på slottsområdet er nok “Den gyldne gate” med sine små historiske fargerike hus (riktignok stort sett suvenirerbutikker nå).

Inngangen til slottet

Utenfor slottet finnes flere utsiktspunkter med strålende utsikt over hele Praha og nede ved elven ligger Wallensteinpalasset som nå benyttes som tsjekkisk senat og har en veldig flott hage utenfor. I Mala Strana finnes også et museum om Franz Kafka, Prahas mest berømte forfatter. Jødiske Kafka hadde et kort liv og var tilnærmet ukjent i sin levetid, men mot hans vilje ble flere av hans romaner publisert etter hans død, til tross for at det meste var uferdig. Allikevel regnes Kafka som en av tidenes mest betydningsfulle forfattere. Bøkene hans kan forøvrig leses gratis på nett her.

St. George basilikaen inne på slottet er nå et kunstgalleri

Hvis man blir lei av turistmengdene i gamlebyen kan man kan ta seg en spasertur i en av de mindre kjente bydelene. En fin ting med å utforske litt “ukjente” steder i Praha er at disse også er fulle av barer, kafeer og restauranter, men gjerne med mye lavere priser og bedre kvalitet enn i de mer turistpregede strøkene. En god begynnelse er bydelen Žižkov, øst for gamlebyen, også den stort sett fint pusset opp. Žižkovs landemerke er et fullstendig malplassert tv-tårn som også er Prahas høyeste bygning. På nært hold ser man imidlertid at tårnet er dekorert med skulpturer av klatrende babyer og det gir et litt mer positivt inntrykk. Fra toppen av tårnet har man utvilsomt Prahas beste utsikt (åpent til midnatt, inngang ca. 60 kroner) og det finnes også en restaurant og et 6-stjerners(!) hotell på toppen. Hotellet har riktignok bare 1 rom men standarden er til gjengjeld meget bra og utsikten upåklagelig. Privatsjåfør, champagne og mye annet er dessuten inkludert i romprisen på ca. 6000 kroner natten.

Tv-tårnet i bydelen Žižkov passer ikke helt inn med resten av arkitekturen.

I samme bydel ligger Vitkov-høyden, en parklignende ås hvor mange lokale innbyggere gjerne er ute på dagens treningstur. Dette er også et flott sted å ta med seg mat og ha picnic mens man beundrer utsikten over Praha. Høyden er dessuten full av kulturelle attraksjoner, blant annet Tsjekkias nasjonalmonument, Jan Žižka til hest. Han var en av husittenes generaler og vant et viktig slag mot katolikkene nettopp på Vitkov-høyden i 1420. Ved siden av monumentet finnes et museum for nyere tsjekkisk historie og et minnesmerke med den ukjente soldats grav. Nedenfor høyden ligger dessuten Militærmuseet som stiller ut en del krigsmateriell og har mye interessant historisk informasjon om Tsjekkia, med hovedvekt på første og andre verdenskrig.

Jan Žižka til hest, Tsjekkias nasjonalmonument

Praha har ellers en haug med forskjellige museer, over et vidt spenn av temaer, fra historie, kunst og vitenskap til kommunisme, sex-leketøy(!) og øl. Aller størst er Nasjonalmuseet som ligger i enden av Wenzelsplassen i Nybyen, og er umulig å ikke legge merke til med sin store og flotte hovedbygning. Imidlertid er det stengt for oppussing frem til 2016 (minst). Wenzelsplassen er forøvrig sentrum av Praha og stedet hvor demonstrasjoner og historiske hendelser gjerne har funnet sted. Dessverre gir den et litt skuffende inntrykk og er egentlig mer en boulevard med mye biltrafikk enn en “plass”.

Elvecruise på Vltava er populært (foto av Tor Jørgen Lindahl)

Man trenger minst 2-3 dager for å få et inntrykk av Praha, men det er ikke noe problem å være der i minst en uke uten å kjede seg. Praha er dessuten en glimrende base for å besøke andre steder i Tsjekkia. Selv med offentlig transport er det lett å reise til både Knokkelkirken i Kutna Hora og slottet Karlstejn på dagstur. Førstnevnte er en relativt makaber opplevelse, en kirke som er meget flott dekorert med menneskelige knokler. Karlstejn ligger ca. 40 kilometer fra Praha og er et av de fineste slottene i Tsjekkia. Hvis man ikke har hastverk er det en fin sykkeltur dit. Flere selskaper tilbyr guidede sykkelturer til Karlstejn, enten med vanlig eller elektrisk sykkel, for rundt 4-500 kroner, vel verd pengene. Det er også mulig å leie sykkel og sykle helt på egen hånd, samt at det finnes guidede sykkelturer mange andre steder både i og rundt Praha.

Ekte tsjekkisk mat

Praha har selvsagt et utall av restauranter. Til tross for den store turisttilstrømningen er prisene relativt behagelige sett med norske øyne. Man spiser et bra måltid med drikke for godt under 100 kroner på de fleste restauranter og utenfor den verste turistløypen er det normalt enda billigere. Tradisjonell tsjekkisk mat er gjerne kjøtt (ofte svin) med kål og knødel, men i en turistby som Praha er selvsagt de fleste typer mat tilgjengelig. Tsjekkerne oppfant pilsen og er generelt kjent for sitt øl og sitt relativt høye alkoholforbruk. Barene finnes over hele byen og prisene er svært lave, typisk 10-15 kroner for en halvliter øl (på et supermarked er det enda billigere). Alkoholinteresserte vil dessuten sikkert ha glede av Prahas svar på Obtoberfesten i München – Den tsjekkiske ølfestivalen som avholdes over 17 dager hver mai.

Karlstejn er en fin dagstur fra Praha (foto av Tor Jørgen Lindahl)

Med så mange turister er det naturlig nok ingen mangel på suvenirbutikker i Praha. Billige suvenirer produsert i Kina kan man finne nesten hvor som helst. Rundt jul og påske er det imidlertid jule- og påskemarked med mange boder på Rådhusplassen, hvor det i tillegg til mat og drikke også selges en del lokalt produserte suvenirer. Ellers er tsjekkisk (bøhmisk) krystall det kanskje mest interessante produktet for turister. Krystallbutikker finnes det mange av i Praha og prisene er fremdeles ganske lave.

Mange fint dekorerte bygninger i Gamlebyen

Til tross for sitt store antall attraksjoner er ikke Praha større enn at turister stort sett kan bevege seg til fots de fleste steder. Men skulle det være nødvendig har Praha et bra kollektivnettverk med både trikk, buss og t-bane. Taxi trenger man normalt bare for transport fra/til flyplassen, ca. 200 kroner hver vei. Som i resten av verden er taxisjåførene beryktet for lureri, men ved bruk av de store anerkjente selskapene blir det sjelden problemer. Selskapet AAA Radiotaxi har et godt rykte og en fantastisk bra mobiltilpasset nettside for bestilling av taxi. Det er ikke nødvendig å laste ned eller registrere noe som helst, og bestilling krever egentlig bare ett eneste tastetrykk. Straks får man bekreftelse med bilnummer og kan følge taxiens posisjon på kartet mens man venter.

Utsikt over Mala Strana fra slottet

Gitt den store turisttilstrømningen finnes det selvsagt enormt mange hoteller i Praha. Overnatting er ikke kjempebillig lenger men for nordmenn er det uansett greie priser og man får et fint rom for 3-400 kroner. Et godt alternativ er forøvrig å leie en leilighet med AirBnB, Wimdu eller lignende, særlig hvis man er større grupper kan dette gi god valuta for pengene. Norwegian, Czech Air og SmartWings (billigfly fra Tsjekkia) er de eneste selskapene som flyr direkte mellom Norge og Praha. Hvis man ikke har noe i mot å bytte fly underveis, har man imidlertid flere alternativer. Søk på Skyscanner, Finn, Kayak eller Momondo etter billige flybilletter.

Nyttige linker:

Prague Extravaganza og New Prague Tours: Gratis guidede gåturer.
Praha Bike – Sykkelturer i og rundt Praha.
Franz Kafka Online: Les bøkene til Franz Kafka gratis.
Booking.com – Hotell i Praha (vanligvis uten forhåndsbetaling).
Airbnb – Leie av leilighet.
AAA Radiotaxi – Pålitelig taxiselskap med enkel taxibestilling på nett.
Skyscanner og Momondo: Beste steder å søke etter billige flybilletter.

Gjesteinnlegg av Caroline Normann, Cuponation.

«When a man is tired of London, he is tired of life”, sies det. Det stemmer så absolutt, da det er så og si umulig å kjede seg ett sekund i denne fantastiske byen. London er spesielt kjent for sine uendelige muligheter for underholdning, shopping og severdigheter. London er en enorm by med sine omtrentlig 9 millioner innbyggere spredt på 1580 km², og byen har dermed alt for både store og små, og det er alltid noe gøyalt som skjer. Det er dog mange «tourist traps» i London som mange har en tendens til å dra til, i stedet for å heller teste ut Londons mange skjulte skatter.

Klassisk London – Big Ben og Parlamentet (foto av Hernan Piñera / Flickr)

Glem Oxford Street, hopp eller av på Liverpool Street Station og sett kursen mot hippe Brick Lane. Brick Lane Market er strengt tatt blitt en større turistattraksjon med årene, men området er fortsatt kraftig undervurdert blant turistene. Brick Lane ligger i «hipsterstrøket» i Øst-London, og Brick Lane Market på en søndag regnes nesten som en hellig tradisjon for de lokale. Her finner man autentisk mat fra alle verdenshjørner, boder med vintage-klær og tilbehør, samt andre spennende saker man ikke finner andre steder. Med ivrige gatemusikanter, og kanskje en ananasdrink, blir stemningen upåklagelig her.

Brick Lane market (foto av Eric Parker / Flickr)

Det er ikke bare Paris som har god peiling på crepes. La Creperie de Hampstead har definitivt de beste crepes’ene i hele London. Det er en liten bod som ligger litt sjenert til i Hampstead. Den er godt kjent blant Londons befolkning, men gjerne oversett av turistene. Her er kombinasjonene mange, med tilbehør som sopp og løk til sjokolade og banan. Forvent deg en liten kø her, men ventetiden vil definitivt være verdt det. En spasertur unna ligger en av Londons fineste parker Hampstead Heath. Hvis du spaserer helt på toppen av parken til Parliament Hill kan du se Londons imponerende skyline. London kan nemlig by på utsikter som kan slå pusten ut av de fleste. I stedet for å betale en overdreven pris for London Eye, anbefales det heller å gå opp på taket til One New Change for en utsikt over London som vil du sent vil glemme. Andre alternativer til spektakulære utsikter er The Shard, OXO Tower og Skylounge.

Mye god mat på Brick Lane (foto av Zigurds Zakis / Flickr)

Når det begynner å bli varmere i luften åpnes mange av Londons «Beer gardens». Så snart solen titter frem, blir det stappfullt av glade Londonere som drikker helgen inn. The Eagle i Shepherds Bush er et godt valg om du ønsker å slippe byens kjas og mas, og heller slappe av med en herlig sommerdrink og litt grillmat. Her kan du ligge på en såkalt «bean bag» og bare nyte været og stemningen med godt selskap.

Tower Bridge – Nok et klassisk landemerke (foto av Anirudh Koul / Flickr)

London har mange kjente «must-sees» sånn som Big Ben, Palace of Westminster, Buckingham Palace og Tower of London, og det er lett å la seg friste til å hoppe på en turist-buss som vil enkelt ta deg til alle disse stedene. Men, man skal ikke undervurdere Londons effektive transportmuligheter. I stedet for å betale overdrevent mye for en guided buss-tur, bør det heller kjøpes et Oyster-card. Om London-oppholdet ditt strekker seg over en helg kan du kjøpe en 3-dagers Oyster Card for en brøkdel av prisen, som kan brukes på buss, undergrunn og overgrunn. Det er både raskere og mye billigere. Undergrunnssystemet kan virke overveldende i starten, men det er egentlig latterlig enkelt. Last ned «Tupe Map»-appen på telefonen din (iOS / Android) for undergrunnskart og «route finder» som vil automatisk regne ut hvor du skal bytte stasjon og gå av.

Nye «The Shard» har endret Londons Skyline (foto av Barnyz / Flickr)

London har mange sjarmerende gater med hus og leiligheter med et typisk London-preg de aller færreste har råd til.  Om du er glad i slike fine, dyre hus og flott arkitektur, er sykkel et flott fremkomstmiddel for en liten egen-regissert ekspedisjon. Å leie en Boris Bike vil koste deg 2 pund for hele 24 timer. Du kan da sykle hvor enn du vil, så lenge du returnerer den til hvilket som helst Boris Bike-sykkelstativ før tiden går ut. Disse finner du nesten overalt i sentrale London. Om du liker sjarmerende brosteinsgater og store, flotte leiligheter er Chelsea et flott sted å begynne. Sykle oppover til Knightsbridge eller videre helt til Notting Hill for flotte leiligheter. Plusset med å leie en sykkel er at du kan oppdage koselige kafeer og smågater som du neppe hadde funnet ellers.

Boris Bikes til uteleie finner man mange steder i London (foto av Les Haines / Flickr)

Når du skal finne hotell, er det to viktig ting som kan være greit å huske på: at det først og fremst ligger passe sentralt og at det er lokalisert nærme en undergrunnstasjon. Det er ikke nødvendig å betale ekstra for å bo midt på Oxford Street, når du har undergrunnen. Denne tar deg langt på kort tid, og du kan finne rimeligere hotell i Zone 2, som vil ta deg til nøkkelplassene på null komma niks. Hotels.com har en eksklusiv rabatt gående for øyeblikket som vil gi deg 8% i avslag på hvilket som helst hotell i London. Du kan finne rabattkoden hos CupoNation.

CupoNation inngikk nylig et spennende samarbeid med Aftenposten der Aftenposten lanserte en flunkende ny kupongportal med rabattkoder du ikke finner andre steder, ta en titt på Aftenpostens rabattkoder for å unngå å betale full pris på både hotell, klær og masse annet.

Kazbegi er en landsby i Kaukasusfjellene, helt nord i Georgia. Byen ligger på 1740 meters høyde ved elven Terek, rett øst for utbryterprovinsen Sør-Ossetia og bare noen få kilometer fra grensen til Russland. Kazbegi er først og fremst kjent for sine spektakulære omgivelser som gir strålende muligheter for alle slags utendørsaktiviteter.

Kazbegi er omringet av fjell

Kazbegi endret egentlig navn til Stepantsminda i 2006 men det gamle navnet er fremdeles i daglig bruk i Georgia. Landsbyen har under 2000 innbyggere og ligger nede i en dal, omringet av fjell på alle kanter. Landskapet rundt er virkelig storslagent og trolig blant de mest imponerende noe sted i verden. Kazbegi er derfor et flott utgangspunkt for gåturer i Kaukasusfjellene, men det finnes også muligheter for andre aktiviteter som sykling, hesteridning, rafting og paragliding.

Ingenting i veien med utsikten

Obligatorisk for alle turister til Kazbegi er det uansett å besøke Gergeti-treenighetskirken som ligger på en høyde over byen. Silhuetten av denne med fjellene i bakgrunnen er et klassisk fotomotiv fra Kaukasus og nærmest et symbol på Georgia. Både kirken og klokketårnet ved siden av er fra 1300-tallet. Kirken er ganske liten så innsiden er strengt tatt ikke så fryktelig interessant, men under gudstjenester eller andre seremonier er stemningen ganske atmosfærisk.

Gergeti treenighetskirken – Klassisk fotomotiv fra Georgia

Kirken ligger omtrent 450 høydemeter over Kazbegi og siden gangstien er relativt bratt kan oppstigning til fots gjerne ta nærmere to timer. Et alternativ er å kjøre bil men grusveien opp til kirken er i forferdelig stand, gjørmete, humpete og full av hull, så med vanlig leiebil kan man bare glemme å prøve seg. Imidlertid finnes det et utall av taxier med 4-hjulstrekk nede i landsbyen så det er ikke noe problem å komme seg opp. Man blir imidlertid nødt til å forhandle om pris med sjåføren på forhånd. Typisk pris er rundt 40-50 GEL tur/retur, altså ikke direkte billig.

Inne i Gergeti treenighetskirken

En annen kulturell attraksjon i byen er det historiske museet i barndomshjemmet til den lokale forfatteren Alexander Kazbegi. Det har diverse bilder, klær og andre artifakter fra livet i landsbyen og er neppe noe folk kommer langveisfra for å se.

Man passerer Ananuri-slottet på veien til Kazbegi fra Tbilisi

Det høyeste fjellet i området er Kazbek på 5034 meter men turen opp dit er svært krevende og neppe noe for turister flest. De fleste nøyer seg med en mindre ambisiøs dagstur fra kirken og opp til Gergeti-isbreen, noe som tar 4-5 timer. Fra isbreen er det dessuten mulig å gå videre til en værstasjon hvor man kan overnatte. Siden Kazbegi er omgitt av fjell på alle kanter så finnes det selvsagt mange andre fine turer man kan gå.

Vakkert landskap i Kaukasus

Kazbegi har ikke noe uteliv å snakke om. Det finnes heller ikke mange restauranter men man kan få kjøpt khachapuri (brød med ostefyll) og enkelte andre georgiske spesialiteter. Derimot er det ingen mangel på overnattingsalternativer. Kazbegi har riktignok bare ett regulært hotell (ganske dyrt – over 1000 kroner natten), men i tillegg finnes det et enormt antall små gjestehus, typisk lokale familier som leier ut rom i huset sitt. Etter ankomst med buss blir man normalt omringet av lokale kvinner som har rom å tilby.

Utsikt fra Kazbegi

I tillegg til rom kan man ofte få alle måltider inkludert, noe som er en stor fordel med det relativt begrensede tilbudet av restauranter i Kazbegi. De lokale lager dessuten ofte svært god mat, gjerne lokale georgiske spesialiteter som ikke er så lett å få tak i på restaurant. De voksne snakker som regel ikke et ord engelsk, men noen har gjerne barn/ungdommer i huset som kan litt. Isåfall er de normalt behjelpelige med å bestille taxi, leie sykkel og hjelpe med hva man måtte trenge. Regn med å betale 30-50 GEL for et rom av bra standard. Overraskende mange av gjestehusene finnes forøvrig på bestillingstjenester som booking.com.

Ekte hjemmelaget georgisk mat

Kazbegis høye beliggenhet fører naturlig nok til at byen er betydelig kaldere enn Tbilisi og andre steder nede i lavlandet. Allerede fra oktober kan faktisk det bli for kaldt til at det er noen vits i å reise dit. På vinteren vil dessuten veldig få av gjestehusene være åpne. Den beste tiden å besøke Kazbegi er juni-september.

Fin farge på Zhinvari-reservoaret langs Georgian Military Road

Til tross for sine trøblete naboer er det helt uproblematisk å besøke Kazbegi. Det er rundt tre timers kjøring fra Tbilisi og det går minibusser omtrent en gang i timen. Kjøreturen fra Tbilisi er dessuten en opplevelse i seg selv med spektakulært landskap store deler av veien. Man følger Georgian Military Road og kommer forbi Ananuri-slottet ved Zhinvari-reservoaret før man fortsetter oppover i fjellene, over et pass og ned i dalen med Kazbegi. Hvis man har begrenset med tid så er det faktisk fullt mulig å reise dit på en lang dagstur fra Tbilisi. Envoy Hostel arrangerer dagsturer et par ganger i uken, inkludert en lang lunsj hos en lokal familie. Da får man ikke utforsket området i noen særlig grad men man får besøkt kirken og sett landskapet, noe som uansett er vel verd turen.

Sosua er en liten by på nordkysten av den Dominikanske Republikk, først og fremst kjent for sine flotte strender. Byen har imidlertid attraksjoner av flere slag og er et godt utgangspunkt for å utforske den nordlige delen av landet. Foreløpig er det relativt få nordmenn som finner veien til Sosua, selv om stedet burde være et godt alternativ til Kanariøyene eller Thailand for en avslappende rekreasjonsferie. På grunn av den korte avstanden fra USA preges Sosua av mange amerikanske turister og særlig er byen populær blant svarte amerikanske menn.

Utsikt fra Playa de Sosua

Sosua har rundt 45000 innbyggere og kan deles inn i flere bydeler. Vanlige turister har imidlertid neppe behov for å oppholde seg noe annet sted enn sentrale El Batey. Det er noe “landsbyaktig” over dette lille sentrumet selv om det stort sett er bygget opp rundt besøkendes behov med en rekke restauranter, barer, nattklubber, hoteller og turoperatører.

Sentrum av Sosua er ikke veldig spektakulært

De fleste turister i Sosua vil sannsynligvis tilbringe en del av tiden sin på stranden og har da essensielt to strender å velge mellom. Hovedstranden Playa de Sosua er lang og smal og delvis dekket med palmetrær som gir mulighet for litt skygge. Stranden er beskyttet av et korallrev lengre ute slik at bølgene blir små og det er veldig trygt å bade der. Man kan leie en strandstol hele dagen for omtrent 15-20 kroner. Stranden er ganske livlig med en rekke suvenirbutikker og små boder som selger mat og drikke, samt enkelte selgere som forsøker å prakke ting på turistene.

Nok av tilbud på Playa de Sosua

Den store og brede Playa Alicia er derimot bare noen få år gammel og har blitt dannet på en naturlig måte etter at bølgene begynte å avsette sand der. Stranden er faktisk mye finere enn Playa de Sosua, men helt uten vegetasjon så beskyttelse fra solen får man ikke uten å leie parasoll. Playa Alicia har egentlig ingen tilbud av noe slag, men dermed heller ikke noe mas fra selgere, så mange foretrekker denne stranden for ren avslapning. Bølgene kan imidlertid være ganske voldsomme så man bør være litt forsiktig ute i vannet.

Playa Alicia

Sosua er en utmerket base for aktiviteter som dykking og snorkling. Sikten under vann pleier å være god og utenfor kysten finnes det flotte korallrev og flere hundre forskjellige typer fisk. For seriøse dykkere finnes det blant annet et skipsvrak på rundt 35 meters dybde i nærheten av byen. Sosua har flere operatører som tilbyr et stort utvalg av turer med snorkling eller dykking, enten som gruppeturer eller individuelt tilpassede opplegg.

Dykking utenfor Sosua (foto av Scott Ashkenaz / Flickr)

I tillegg til det rekreasjonsmessige har Sosua faktisk også en historisk severdighet. Under andre verdenskrig tok nemlig den Dominikanske Republikk i mot 800 jødiske flyktninger fra Tyskland og Østerrike. Disse slo seg først ned i nettopp Sosua. Fremdeles finnes et jødisk miljø i byen med blant annet en synagoge og et lite jødisk museum. Ingen kommer langveisfra for å besøke dette, men det er verd å ta en tur innom hvis man først er i Sosua.

Cabarete har også en flott strand

Sosua er et bra utgangspunkt for dagsturer til mange andre av severdighetene i den Dominikanske Republikk. Aller enklest er det å besøke Cabarete, et annet turiststed med stor og fin strand, ca. 15 kilometer øst for Sosua. Utenfor Cabarete finnes dessuten noen underjordiske huler man kan besøke og bade i. En mer eksotisk dagstur er til Puerto Plata, en større by omtrent 50 kilometer vest for Sosua. Her finnes fine fargerike hus, karibisk kultur, diverse museer og historiske bygninger, samt Karibiens eneste gondolbane opp på et fjell i nærheten. Til Cabarete og Puerto Plata er det enkelt å reise på egen hånd selv om det også finnes organiserte turer. Man kommer lettest frem med guagua, overfylte minibusser med hyppige avganger. Til Puerto Plata går det også vanlige rutebusser fra Sosua, dog litt sjeldnere.

Sentrum av Puerto Plata, en enkel dagstur fra Sosua

Turoperatører i Sosua og Cabarete tilbyr mange andre typer dagsturer. Dykking og snorkling er allerede nevnt men mest populært er kanskje turen til Damajagua-fossefallene. Dette er en samling av 27 små fossefall hvor man kan klatre opp og deretter skli ned. Andre aktiviteter er kjøring med ATV, windsurfing, kitesurfing og mountain biking. I tillegg kan man få guidede turer så langt borte som til hovedstaden Santo Domingo eller Haiti.

Ett av de 27 Damajagua-fossefallene (foto av Scott Ashkenaz / Flickr)

Som man forventer av en ferieby er det nok av restauranter i Sosua. Tilbudet er særlig tilpasset amerikanske smaksvaner, med godt utvalg av både amerikanske, mexicanske, cubanske og italienske restauranter. I tillegg får man selvsagt lokal dominikansk mat. Enkelte hoteller i Sosua tilbyr dessuten all-inclusive ordninger, hvor alle måltider er forhåndsbetalt, og da har det liten (økonomisk) hensikt å spise utenfor hotellet.

Marked i Puerto Plata

Sosua føles veldig trygg og ved opphold i sentrum har man neppe noenting å bekymre seg for. Et par irritasjonsmomenter finnes det riktignok, særlig pengevekslere og sjåfører av motorsykkeltaxier som kostant minner om sin tilstedeværelse. Førstnevnte har man ikke behov for i det hele tatt, gitt at det finnes flere minibanker rundt i byen. Det bør imidlertid nevnes at minibankene i hele den Dominikanske Republikk kan være ganske upålitelige og ofte må man prøve flere for å finne en som faktisk vil gi ut penger.

Gondolbanen i Puerto Plata

Sosua har et svært livlig uteliv og utover kvelden forvandles sentrum til et slags “mini-Pattaya” med gater, barer og nattklubber fulle av kvinnelige sexarbeidere. Lovverket i den Dominikanske Republikk er litt uklart, men kjøp og salg av sex skal i prinsippet være lov. Imidlertid gjelder den norske sexkjøpsloven også i utlandet (nei, det er ikke en spøk!) så nordmenn er utelukket fra å bli for godt kjent med jentene. Menn som allikevel faller for fristelsen kan trøste seg med at jentenes tjenester er så billige (skal være fra ca. 150 kroner og oppover) at et eventuelt “lovbrudd” blir svært lite. Turister har uansett lite å frykte fra det lokale politiet som er mer opptatt av å presse jentene for penger enn å håndheve norsk lov. Særlig haitiske jenter med ulovlig opphold i landet står utsatt til, men heldigvis er ikke trakasseringen så systematisk og omfattende som i Norge, hvor stigmatisering, hån og trakassering av sexarbeidere er offisiell politikk.

Nok av suvenirbutikker i Sosua

Som det forventes av en turistby finnes det nok av hoteller og ferieleligheter i Sosua. Søk på booking.com eller lignende nettsteder etter de laveste prisene. Det finnes også rikelig med ferieleiligheter som kan være et godt alternativ til hotell. Vær imidlertid oppmerksom på at byen har vært plaget med (et fåtall) useriøse aktører som har opprettet nettsider for bestilling og forhåndsbetaling av leilighet, uten faktisk å ha noen leilighet å leie ut. Sjekk derfor alltid anmeldelser på Tripadvisor eller lignende nettsteder først. Ved forhåndsbestilling er det dessuten fornuftig å bruke kredittkort for å kunne kreve pengene tilbake fra kredittkortselskapet dersom man skulle utsettes for lureri. En slik sikkerhet har man ikke dersom pengene trekkes direkte fra bankkontoen. Kredittkort kan også ha andre fordeler som gratis reiseforsikring og rabatter på enkelte kjøp. Denne nettsiden har en oversikt over de beste kredittkortene.

San Felipe festningen i Puerto Plata

Sosua kan besøkes hele året. Høysesongen er desember-februar hvor temperaturen er litt lavere men det samtidig kommer en del regn. Nedbøren kommer imidlertid som regel på ettermiddagen og kvelden, så dette bør ikke være noe stort problem. Den tørreste perioden er juni-september hvor det generelt er fint vær. Dette faller sammen med orkansesongen i Karibien men orkanene pleier ikke berøre Den Dominikanske Republikk i særlig grad.

Ettermiddagstorden på vei mot Playa de Sosua

Det går relativt få rutefly fra Europa til Den Dominikanske Republikk og alle disse ankommer hovedstaden Santo Domingo på sydsiden av øya. Derfra tar det rundt 4-5 timer med buss videre til Sosua. Hvis man kun er interessert i å besøke Sosua er det mest praktisk å fly via USA. Derfra går det fly både til Puerto Plata og Santiago hvor det er lett å ta seg videre til Sosua. Søk på Skyscanner, Finn, Kayak eller Momondo eller lignende etter de billigste flybillettene.

Tallinn er hovedstaden i Estland og er særlig kjent for sin flotte gamleby. Med sine brostensbelagte gater, eventyraktige bymur, gamle kirker og andre vakre bygninger, kan man vanskelig unngå å bli sjarmert av Tallinn. Byen skiller seg dessuten fra andre godt bevarte middelalderbyer i Europa gjennom sin nære tilknytning til de nordiske landene. Selv om Estland lenge var en del av Russland og Sovjetunionen, er landet først og fremst nordisk i et større historisk perspektiv.

Utsikt over gamlebyen fra Toompea

Beliggenhet ved Østersjøen gav Tallinn en strategisk posisjon for handel mellom Skandinavia, Nord-Europa og Russland og byen var derfor attraktiv for stormaktene i området. Som viktig handelsby ble Tallinn etter hvert medlem av Hansaforbundet. På 1200-tallet erobret Danmark byen og tvangsinnførte kristendommen, mens senere hadde både den tyske ridderordenen, Sverige og Russland lange perioder ved makten. Russland beholdt kontrollen fra 1710 og frem til 1920 hvor Estland hadde en kort selvstendig periode før det kom under Sovjetunionen fra 1944. Etter oppløsningen av Sovjetunionen ble Estland endelig selvstendig i 1991.

Fargerik gate nær bymuren

Til tross for å være Estlands klart største by og landets økonomiske sentrum, har Tallinn bare litt i overkant av 400 000 innbyggere. Rundt 150 000 av disse er etniske russere etter stor tilflytning  i den russiske perioden. Estland har ført en veldig liberal økonomisk politikk etter frigjøringen med påfølgende voldsom vekst i økonomi og levestandard. Men siden utgangspunktet var så dårlig etter lang tid med sosialisme, har de fremdeles et stykke igjen til vestlig nivå. Utenlandske investorer har strømmet til landet, inkludert flere hundre norske selskaper som Rimi, Statoil og Expert. Estland er ellers spesielt sterke på IT og Tallinn blir gjerne karakterisert som et baltisk “Silicon Valley”. Blant annet er internett-telefoni programmet Skype et estisk produkt.

Gate i gamlebyen i Tallinn

Offisielt språk er estisk som er nært beslektet med finsk (finner og estere forstår hverandre), men latvisk og russisk har det ingenting til felles med. For nordmenn har språket en del merkverdigheter. Hovedgaten i gamlebyen heter faktisk “Pikk” (som betyr “lang” – Pippi Langstrømpe kalles forøvrig Pipi Pikksukk på estisk…). Humørløse feminister og andre lettkrenkede personer bør derfor sannsynligvis unngå hele Estland.

Ikke noe sted for sarte sjeler..

Som i mange andre flotte byer finnes det ingen spesiell toppseverdighet i Tallinn. Helheten er derimot veldig flott og en fin måte å oppleve byen på er å spasere tilfeldig rundt og se hva man kommer over. Ett av Tallinns mest iøynefallende særtrekk er den godt bevarte bymuren som omringer nesten hele gamlebyen. Muren er nesten 2 kilometer lang og alle de innebygde 26 tårnene med røde koniske tak gir den et slags “eventyraktig” utseende. Noen av tårnene er i dag gjort om til museer og et par steder kan man dessuten (mot en liten avgift) spasere oppe på muren.

Tårn i bymuren

Turister vil normalt bruke det meste av tiden sin i Gamlebyen innenfor bymuren. Denne kan igjen deles opp i en øvre og nedre del, egentlig to separate byer som har vokst sammen. Toompea på en liten bakketopp var tradisjonelt forbeholdt herskerne og aristokratiet/overklassen mens området nedenfor er den gamle hansabyen. Hele området er ikke større enn at det meste kan utforskes i løpet av en dag, men hvis man vil gå grundig til verks kan man fint bruke flere dager i Tallinn.

En av inngangene til gamlebyen i Tallinn

Rådhusplassen (Raekoja Plats) er hjertet av Tallinn og et naturlig utgangspunkt for sightseeing. Det flotte rådhuset ble bygget under danskenes herredømme og er i dag det eneste gotiske rådhuset i Nord-Europa. Regelmessig er det marked på torget og særlig ved juletider er det spesielt trivelig stemning med mange boder som selger suvenirer og tradisjonelle estiske produkter. Tallinn har dessuten en lang tradisjon med juletre på Rådhusplassen, faktisk helt tilbake til 1441. Ellers preges torget først og fremst av mange restauranter, barer og cafeer. Legg imidlertid merke til det gamle apoteket som har vært i kontinuerlig drift siden 1400-tallet(!). I tillegg til det normale utsalget inneholder det et lite museum med gamle medisinske instrumenter og andre kuriositeter.

Det gamle rådhuset i Tallinn

Et karakteristisk kjennetegn ved Tallinn er de mange kirkene og kirkespirene som stikker opp overalt i gamlebyen. Aller høyest er St. Olavs katedralen (visstnok den høyeste bygningen i verden på 1500-tallet), oppkalt etter Olav den Hellige, et godt eksempel på Estlands nordiske røtter. Ved å gå opp en lang trapp i klokketårnet får man kjempegod utsikt over Tallinn og man skjønner at spiret var nyttig som radiotårn og overvåkningspunkt for KGB i Sovjetperioden. (Det gamle KGB-hovedkvarteret ligger faktisk rett ved siden av katedralen men det er ingenting å se der for turister i dag). Ellers er det mange andre kirker i byen som er spesielle på hver sin måte. Størst er den relativt nye ortodokse Aleksander Nevskij katedralen i russisk stil, bygget på begynnelsen av 1900-tallet, en tid med russifisering og stor tilflytning av etniske russere til Tallinn. Dette har gjort den kontroversiell og enkelte estere har tatt til orde for å jevne hele kirken med jorden.

Alexander Nevskij katedralen i bakgrunnen

Tallinn har mange museer og selv om ikke alle er i verdensklasse, så er flere verd et besøk. En god historisk introduksjon til Tallinn og Estland kan man få ved å besøke Estlands historiemuseum i den vakre bygningen som tidligere var Storlaugets hall. I en passasje mellom gatene Pikk og Lai har man dessuten laget en tidslinje med viktige hendelser i Estlands historie inngravert på bakken. I tårnet “Tykke Margaret” i bymuren ligger en del av Estlands Maritime museum. Men den mest interessante delen er i de gamle sjøflyhangarene hvor man blant annet kan besøke den gamle estiske ubåten Lembit og prøve diverse simulatorer. Utenfor byen ligger Estlands Friluftsmuseum, et hvor man har rekonstruert en gammel estisk landsby. Særlig på sommeren er det fint å gå rundt der. Et museum man trygt kan stå over er Okkupasjonsmuseet. Det høres kanskje interessant ut men er i praksis bare et rom med noen plakater.

Rådhusplassen i Tallinn

Nok et eksempel på Tallinns nordiske status får man i “den danske kongens hage” i skråningen opp mot Toompea. Her skal danskekongen ha hvilt før styrkene hans inntok Tallinn / Toompea i 1219. I følge en gammel myte skal det danske flagget (Danebrog) ha oppstått ved guddommelig inngripen under denne striden. Danskene holdt nemlig på å tape slaget, men slo tilbake etter at Danebrog kom ned fra himmelen og inspirerte dem til seier. Dermed fikk danskene flagget sitt og esterne ble påtvunget kristendommen. Nå er hagen et trivelig område med god utsikt over den nedre delen av gamlebyen.

Den danske kongens hage – hvor Danebrog kom ned fra himmelen

De fleste turister bruker det meste av tiden sin i gamlebyen, men det finnes faktisk en del interessant utenfor. Et trivelig område er det grønne parkbeltet som omslutter store deler av bymuren og som dessuten har fin utsikt opp mot Toompea. Men den største attraksjonen utenfor gamlebyen er utvilsomt Kadriorgpalasset, bygget av Peter den Store etter at russerne hadde fått kontroll over Estland. Palasset er nå et kunstmuseum og er omgitt av en stor park som er fin å gå rundt i. Parken inneholder dessuten et par andre kunstmuseer og Estlands Presidentpalass.

Park utenfor bymuren

Tallinn er såpass liten at man stort sett kan gå overalt, ihvertfall i gamlebyen og nærliggende områder. Faktisk er til og med flyplassen i gangavstand(!) fra sentrum. Tallinn har imidlertid et glimrende system for offentlig transport med både buss, trolleybuss og trikk. Utrolig nok er alt sammen helt gratis(!), men bare for lokalbefolkningen. Turister er derimot nødt til å betale men det er fremdeles kjempebillig, for eksempel bare 6 euro for et 5-dagers kort.

Gatemarked i Tallinn

Estland gikk over til euroen i 2011 og tiden er forbi da Tallinn var kjempebillig. Men for nordmenn er det stadig god valuta for pengene. Regn med å betale rundt 100 kroner for et greit måltid på restaurant. Tallinns status som populær turistby reflekteres også i prisene på overnatting. For brukbar standard i gamlebyen må man fort ut med 4-500 kroner. Utenfor gamlebyen kan det være litt billigere og man kan kanskje få rom for 250 kroner og oppover. Søk etter hotellrom på booking.com eller lignende tjenester. Leie av leilighet kan være et godt alternativ, for eksempel med AirBnb eller Wimdu.

Utsikt fra bymuren

Både SAS, Estonian Air og Ryanair har direkteruter til Tallinn fra Norge. Normalt er Ryanair det billigste alternativet men de har for tiden bare to avganger i uken. Hvis disse ikke passer kan et aktuelt alternativ være å reise med forskjellige flyselskaper hver vei.  Søk på Skyscanner, Finn, Kayak eller Momondo etter billige flybilletter. Alternativt kan man fly til Helsinki og ta ferje over (2 timer, hyppige avganger), men det er sjelden at dette vil lønne seg økonomisk.

Taiwan er en øy utenfor kysten av Kina med et mangfold av attraksjoner for enhver smak. Her finnes både historiske og kulturelle severdigheter, spennende mat, pulserende storbyer og nasjonalparker med høye fjell, strender og generelt vakker natur. Allikevel er Taiwan litt “glemt” som turistmål og mottar relativt få vestlige turister.

Det taiwanske flagget vaier i vinden

Taiwans historie er nært knyttet til det kinesiske fastlandet. Riktignok hadde Spania og Nederland korte perioder hvor de koloniserte deler av øya men etter hvert ble Taiwan underlagt det kinesiske Qing-dynastiet. I dag er de fleste av innbyggerne av kinesisk avstamning og den opprinnelige urbefolkningen utgjør bare rundt 2%. I 1895 tok et aggressivt Japan over kontrollen frem til etter andre verdenskrig. På fastlandet kjempet deretter nasjonalistene og kommunistene om makten, noe som endte med kommunistisk seier. Nasjonalistene flyktet deretter til Taiwan og opprettet staten “Republic of China”. Kommunistene klarte aldri å innta Taiwan og formelt innlemme øya i Folkerepublikken, men påstår allikevel hardnakket at øya er en del av Kina (mens Taiwan forsåvidt mener at Kina er en del av Taiwan).

Taiwan har både kultur og natur – her fra Taroko Gorge

Dagens Taiwan har derfor en litt spesiell status og det kan faktisk diskuteres om det er et land i det hele tatt. Taiwans selvstendighet anerkjennes bare av noen få andre nasjoner (ingen spesielt betydningsfulle, og stadig færre) og til og med FN har de blitt kastet ut av. For alle praktiske formål fungerer imidlertid Taiwan som et normalt selvstendig land. (Strengt tatt er landet en øygruppe men hovedøya Taiwan utgjør mer enn 99% av arealet). Landet har rundt 23 millioner innbyggere og de fleste bor langs kysten. Selv om innbyggerne etterhvert har utviklet en egen identitet kan landet litt forenklet beskrives som “Kina light”, et sted med mulighet for å oppleve kinesisk kultur uten å få mange av de negative elementene fra fastlandet med på kjøpet. Taiwan har for eksempel oppnådd en fredelig overgang til demokrati og har ikke den meningsløse sensuren og paranoiaen som Kina sliter med. Kulturnivået på innbyggerne er dessuten betydelig høyere og stort sett alt fungerer punktlig og knirkefritt.

Severdigheter og attraksjoner

Hvis man ønsker å oppleve forskjellige sider ved Taiwan, så gir reiseruten seg nesten selv. Man følger kysten rundt øya, eventuelt kombinert med noen avstikkere inn til de sentrale delene. De fleste turister ankommer med fly til hovedstaden Taipei som derfor er et naturlig utgangspunkt. Taipei er kjempestor med over 7 millioner innbyggere i hele storbyområdet, men virker allikevel aldri så overbefolket som tilsvarende kinesiske byer på fastlandet. Faktisk er byen overraskende trivelig og den har så mange attraksjoner og severdigheter, både i selve byen og på enkle dagsturer, at man fint sette av minst en uke.

Utsikt fra Taipei 101 på en grå dag

Den største kulturelle severdigheten i Taipei er utvilsomt Palassmuseet hvor mange av Kinas kulturskatter er utstilt. Til kommunistenes store irritasjon tok nasjonalistene svært mange av disse med seg under flukten fra fastlandet. Museet viser frem gjenstander fra hele Kinas historie og samlingen er så stor at bare en brøkdel kan utstilles til enhver tid. En annen viktig attraksjon er Frihetsplassen, Taipeis svar på Den himmelske freds plass i Beijing. Her ligger et mausoleum og museum for nasjonalistlederen Chiang Kai-Shek (som senere styrte Taiwan i over 30 år) sammen med Nasjonalteateret og Nasjonal Konsertsal, alt bygget i klassisk kinesisk stil.

Frihetsplassen med Chiang Kai-Sheks mausoleum i bakgrunnen

Den revolusjonære Sun Yat-sen som styrtet keiserstyret i 1911 har også sin egen minnehall og kultursenter i Taipei. Ved inngangspartiet står en statue av Sun og hver time er det en formell seremoni med vaktskifte. (I motsetning til Chiang Kai-Shek er Sun også populær på fastlandet hvor han blant annet hedres med et mausoleum i Nanjing). Taipei har ellers et utall museer med forskjellig tema, alt fra Taiwans historie til kunst og vitenskap. Templer er det selvsagt heller ingen mangel på, og noen av høydepunktene er Konfusius-tempelet, det blandede Longshan-tempelet og særlig det flotte taoistiske Guandu-tempelet litt utenfor byen.

Guandu-tempelet utenfor Taipei

Skyskraperen Taipei 101 er Taipeis viktigste landemerke og et obligatorisk besøk for de fleste turister. Det 509 meter høye bygget var i perioden 2004-2010 verdens høyeste bygning, men har falt nedover på listen etter at flere land bygget enda høyere. Fra toppetasjen er det uansett fantastisk utsikt over hele Taipei.

Taipei 101 er dominerende i Taipeis skyline (foto av Jennifer / Flickr)

For en så stor by som Taipei er nærheten til naturen ganske utrolig. Fjell på over 1000 meters høyde kan enkelt besøkes med offentlig transport fra sentrum. Et av de lettest tilgjengelige er Yangmingshan, nord for sentrum, hvor det finnes en rekke vandrestier. Sør for sentrum ligger Maokong, ikke så høyt som Yangmingshan, men allikevel med gode turmuligheter. Mange nøyer seg imidlertid med å ta den lange gondolbanen opp for å drikke te på et av de utallige tehusene og samtidig nyte den strålende utsikten over Taipei. En annen enkel dagsutflukt er til Wulai med varme kilder, rikt fugleliv, høye fossefall, flott natur og flere turstier. Mer urbane dagsturer kan gå til havnebyen Keelung eller til Danshui med spanjolenes gamle fort Santo Domingo.

Yangmingshan – bare en kort busstur fra sentrum av Taipei

Fra Taipei kan man enten reise ned langs østkysten eller vestkysten. Vestkysten er svært urbanisert med attraksjoner som først og fremst er relatert til kultur og historie. Østkysten har derimot bare relativt små byer og noe dårligere infrastruktur, men med sine mange klipper, fjell, strender og grønne skoger er den utrolig flott naturmessig. Langs den østlige ruten er byen Hualien, to timer med tog fra Taipei, et naturlig første stopp. Hualien er et godt utgangspunkt for å utforske Taroko Gorge, Taiwans mest kjente naturattraksjon. Dette er en trang kløft som går fra kysten og innover i fjellet hvor den gir opphav til en rekke flotte fjellformasjoner. Taroko Gorge kan enten besøkes på dagstur fra Hualien eller man kan slå seg ned inne i kløften og bruke flere dager på å gå fjelltur eller sykle.

Inne i Taroko Gorge

Taroko Gorge er stedet alle kommer for å oppleve, men Hualien har også mange andre attraksjoner i nærheten. Stranden Chi-Hsing Tan i utkanten av byen er riktignok ikke noe bra sted å bade men fin utsikt langs kysten gjør det populært å komme hit for å spasere langs sjøen. Innsjøen Liyu ligger kort vei inn i landet med sykkelløyper og muligheter for turgåing og litt sør for Hualien finnes en sommerfuglpark. Hele kystveien Highway 11 mellom Hualien og Taitung er dessuten en populær sykkelrute. Det er faktisk mulig å leie sykkel i Hualien og levere den i byen Taitung, ca 160 kilometer lenger sør.

Stranden utenfor Hualien

Mange reiser videre helt ned til sydspissen av Taiwan for å besøke nasjonalparken Kenting. Parken dekker et relativt stort område og karakteriseres av sitt varme vær, lave fjell, strender og muligheten for å bade året rundt. Strendene er riktignok bare av medium kvalitet, men mer enn bra nok for de fleste. Ellers er parken populær for surfing og dykking, har et rikt fugleliv og er flott for sykling og turgåing.

Utsikt over storbyen Kaohsiung

Fra Kenting kan man følge vestkysten oppover og da er storbyen Kaohsiung neste naturlige stopp. Kaohsiung har tre millioner innbyggere og er en travel havneby som lenge hadde et dårlig rykte, men som nå har blitt pusset opp og blitt riktig trivelig. Aller tydeligst er forvandlingen nede ved havnen hvor det har blitt opprettet flere flotte sjøpromenader, sykkelstier, cafeer og restauranter. Gamle lagerbygninger er dessuten transformert til kunstgallerier og det finnes dekorasjoner med spesielle kunstverk/statuer nesten overalt. En ti minutters ferjetur fra havna ligger den lange og tynne øya Cijin. Den lange sandstranden der egner seg riktignok ikke for bading, men ellers er det populært å sykle øya på langs, spise på sjømatmarkedet og besøke restene av den gamle Qihou-festningen med fin utsikt mot sentrale Kaohsiung.

Kunst i havnedistriktet i Kaohsiung

En annen av hovedattraksjonene i Kaohsiung er Lotus-dammen, en innsjø med et utall templer, pagoder og paviljonger som er artig å spasere rundt. Kaohsiung har selvsagt mange museer men et av de mest spesielle (og populære) er Sukkermuseet, en nedlagt sukkerfabrikk som ble gjort om til museum for et par år siden. Kaohsiung har dessuten et skogkledd fjell midt i byen, kjent som Apefjellet, hvor det er trivelig å gå tur. Man må bare passe seg for de ville apene (Formosamakaker, en art som forøvrig bare finnes på Taiwan) som det er ganske mange av.

Pagoder ved Lotus-dammen i Kaohsiung

Fra Kaohsiung er det en kort tur til Tainan, tidligere hovedstad og landets eldste by (dog ikke mer enn rundt 350 år gammel). Byen er i seg selv ikke noe ekstraordinært, hadde det ikke vært for de utallige buddhistiske og taoistiske templene som er spredd rundt over hele byen. Tempelfanatikere bør sette av flere dager i Tainan, mens for resten holder det sannsynligvis med en dagstur fra Kaohsiung. En interessant ting med templene i Tainan er at de virkelig er i daglig bruk og ikke bare turistattraksjoner. Flere steder vil man oppleve at folk kaster “Jiaobei” (en avansert form for mynt og krone) for å få gudenes tanker om viktige spørsmål i livet.

Sol-Måne innsjøen

Fra Tainan kan man reise videre opp til Taichung, en av Taiwans mindre attraktive storbyer. I motsetning til Taipei og Kaohsiung føles Taichung overbefolket og med altfor mye trafikk, nesten mer som u-land enn i-land. Sentrum preges da også av mange fremmedarbeidere fra blant annet Vietnam, Indonesia og Filippinene (med påfølgende stort utvalg av ikke-kinesiske restauranter). Fra Taichung er det imidlertid kort vei inn i landet til Sol-Måne innsjøen, en annen av Taiwans naturattraksjoner, hvor det er det fint å slappe av, sykle eller gå tur. Det kan være et godt alternativ å besøke innsjøen på dagstur fra Taichung for å holde hotellkostnadene nede (særlig i helgene er det mye billigere å bo i Taichung).

Utsikt fra toppen av Yushan (foto av Prince Roy / Flickr)

En kort togtur nordover fra Taichung og man er tilbake i Taipei. Det er imidlertid mulig å ta flere avstikkere inn til fjellmassivene i Taiwans indre. Mest populær er Yushan nasjonalpark som har hele 30 topper over 3000 meter og en rik fauna med hundrevis av fugler, sommerfugler, reptiler og pattedyr. Utvalget av turstier er enormt med muligheter for alt fra korte dagsturer til langturer over mange dager. Fjellentusiaster kan gå rundt i månedsvis og bare se en brøkdel av nasjonalparken. Den høyeste toppen er Yushan på 3952 meter (Taiwans høyeste fjell) og mange kommer først og fremst for å bestige denne. Dette er imidlertid relativt tungvint fordi man på forhånd må innhente tillatelser fra både nasjonalparken og politiet. Riktignok kan dette søkes om på nettet, men det gis maksimum 90 tillatelser hver dag for at ruten ikke skal bli overbefolket og særlig i helgene er det trangt om plassene.

Praktisk informasjon

Nordmenn trenger ikke visum til Taiwan men får automatisk 90 dagers opphold ved ankomst. Taiwan er et av de enkleste asiatiske landene å reise rundt i med innbyggere som er usedvanlig hjelpsomme overfor turister. Engelskkunnskapene er riktignok ikke allverden, men folk man har behov for å kommunisere med vil normalt kunne snakke litt engelsk og skriftlig informasjon står som regel på både engelsk og kinesisk.

Togstasjon i Taiwan

Taiwan vil av de fleste oppfattes som meget sivilisert og minner på dette området langt mer om Japan og Singapore enn det kinesiske fastlandet. Innbyggerne har for eksempel en fantastisk køkultur hvor sniking er utenkelig og folk stiller seg automatisk i kø hvis det er naturlig. For å hindre smitte tar taiwaneserne alltid på seg munnbind hvis de beveger seg i det offentlig rom under sykdom. Munnbind er faktisk påbudt hvis man er syk og tar offentlig transport! Taiwan er et av de tryggeste land i Asia og man kan stort sett gå hvor som helst når som helst på døgnet. (Gitt at samtlige hus har stygge stålgitter foran vinduene er det imidlertid mulig at innbrudd kan være et problem.) Trafikkvolumet er riktignok høyt, særlig med mange scootere og motorsykler, men folk følger trafikkreglene og oppfører seg generelt pent i trafikken.

Nattmarked i Taiwan (foto av Kirk Siang / Flickr)

Matkulturen i Taiwan er overraskende forskjellig fra fastlandet. Mens Kina gjerne har store restauranter med hundrevis av retter på menyen, har Taiwan i stedet et enormt antall små restauranter med relativt begrenset utvalg. Noen restauranter serverer kanskje bare liten og stor nuddelsuppe, mens andre tilbyr bare dumplings med forskjellig fyll. Dette gjør det enkelt for utlendinger å bestille men samtidig mister man muligheten til å tilpasse måltidet med mange forskjellige kompletterende retter. Alle taiwanske byer har imidlertid minst ett nattmarked med mye forskjellig mat hvor man kan sette sammen ett variert måltid ved å kjøpe fra forskjellige boder.

Typisk taiwansk måltid på en billig restaurant

Et merkelig aspekt ved Taiwan er det nesten ikke finnes offentlige søppelkasser i hele landet, slik at man gjerne blir gående i lang tid og drasse på ting man vil bli kvitt. Ingen kaster nemlig søppel fra seg på gaten i Taiwan. Innsamling av husholdningssøppel er forøvrig et underlig fenomen hvor søppelbilene spiller musikk når de kjører rundt (forøvrig en forferdelig melodi som er felles for hele landet og som man fort kan få på hjernen og bli gal av – se her). Dermed kommer folk ut og kaster avfallet sitt inn i søppelbilen. Et annet sært fenomen i Taiwan er at toalettene normalt ikke har ruller med toalettpapir, men istedet papirlommetørkler. Disse skal man forøvrig ikke skal skylle ned men legge i en søppelbøtte på toalettet.

Men er det noe som faktisk er lov i parken?

Taiwan har et godt utbygget kollektivnettverk som gjør det meget enkelt å komme seg rundt.  Toglinjer går langs kysten rundt hele øya og det meste av vestkysten (mellom Taipei og Kaohsiung) kan tilbakelegges på bare to timer med høyhastighetstog. Togstasjonene er oversiktlige med informasjon på engelsk og togbilletter kan ofte kjøpes på automat men det er uansett sjelden lang kø i billettlukene. Rutetider kan forøvrig sjekkes på nettet her. Vanligvis er det ikke nødvendig å bestille billetter i forveien men det kan jo være nyttig hvis man vet nøyaktig når man skal reise. (Skulle det være fullt kan man forøvrig kjøpe ståplass-billett på de vanlige togene, men ikke høyhastighetstogene).

Taiwans effektive høyhastighetstog

Tognettverket suppleres av en en rekke busslinjer mellom de forskjellige byene. Lokaltransport i byene er også meget bra med effektive metrosystemer i Taipei og Kaohsiung og fullt av lokalbusser ellers. Vær oppmerksom på at taiwanske busser ofte har et litt merkelig billettsystem, hvor man må betale eller vise billett ved avstigning istedenfor ved påstigning. Taxi er dessuten et relativt rimelig alternativ og i motsetning til i mange andre asiatiske land er taxisjåførene på Taiwan gjennomgående ærlige og bruker alltid taksameteret. De færreste av dem kan riktignok snakke engelsk men hvis noe er uklart ringer de alltid opp en sentral med en engelsktalende person som man kan forklare ønsket destinasjon.

Wulai rett utenfor Taipei

Taiwan kan besøkes hele året men april-mai og oktober-november er kanskje den beste tiden.  Sommeren kan bli veldig varm og juli-august er dessuten høysesong med dyrere hoteller i de turistpregede områdene. Tyfonsesongen er juli-september og kan gi dårlig vær hvis man skulle være uheldig. Vinteren er lavsesong og kan også være en fin tid å reise på. Det blir aldri særlig kaldt (unntatt i fjellene) og i sør er det uansett normalt godt over 20 grader. Men prøv å unngå det kinesiske nyttåret (slutten av januar eller begynnelsen av februar) som er den aller travleste turistsesongen.

Stor og glad Buddha i Taichung

Valutaen i Taiwan er taiwansk dollar. Prisnivået i Taiwan er omtrent som på fastlandet, kanskje med litt dyrere overnatting, men fremdeles relativt billig for nordmenn. For 300-400 kroner (litt avhengig av hvor man er) får man som regel et greit sted å overnatte. Som andre steder er gjerne leilighet med AirBnb eller lignende et godt alternativ til hotell. Høyhastighetstog fra Taipei til Kaohsiung koster rundt 400 kroner mens vanlig tog (som tar tre ganger så lang tid) koster rundt 150 kroner. En taxitur koster sjelden mer en 30-40 kroner hvis man ikke skal veldig langt. Mat er veldig rimelig og man skal spise svært ekstravagant for å betale mer enn 100 kroner for et måltid. På enkle restauranter spiser man seg god og mett for 20 kroner.

Flotte dekorasjoner på metrostasjon i Kaohsiung

Det går selvsagt ingen direktefly til Taiwan fra Norge. Flyprisene pleier heller ikke være ekstremt lave, men innimellom får man billetter til under 5000 kroner, dog som regel med minst to flybytter underveis. Ofte er det billig å reise fra Norge til Bangkok slik at det lønner seg å kjøpe flybillett dit og deretter en separat flybillett til Taipei med billigselskapet AirAsia eller lignende.

Nyttige linker

Taiwan – Heart of Asia: Offisiell turistinformasjon. Ikke ekstremt brukervennlig nettsted, men inneholder veldig mye nyttig info.
Easycard: Smartkort som kan fylles med penger og brukes på metro, buss, tog og diverse butikker i hele Taiwan.
Taiwan Railways: Togtider og billettbestilling i Taiwan.
Booking.com: Hotell i Taiwan, vanligvis uten forhåndsbetaling.
Agoda.com: Hotell i Taiwan. Ofte billigere enn booking.com men med forhåndsbetaling.
AirAsia: Billige flybilletter fra Bangkok til Taiwan (og andre steder).
Skyscanner og Momondo: De beste stedene å søke etter billige flybilletter.
Sandalsand: Norsk blogger med gammel reiseskildring fra Taiwan i 1985. Interessant å sammenligne med dagens Taiwan som virker å ha tatt enorme sprang fremover. 

Zhangjiajie er et område i Hunan-provinsen i Kina, mest kjent for sin flotte natur og spesielle fjellformasjoner. Det dramatiske landskapet domineres av tusenvis av sandsteinpillarer på flere hundre meters høyde, ofte med trær som gror på “umulige” steder. Filmen Avatar hevdes å være inspirert av fjellene i Zhangjiajie noe som slett ikke virker usannsynlig når man ser landskapet.

Landskap i Zhangjiajie National Forest Park

Avatar-fjellene er Zhangjiajies største attraksjon og har gjort stedet til et populært turistmål (særlig for kinesere). Turister kan imidlertid fort bli forvirret av navnebruken siden Zhangjiajie brukes om både et større landområde, en by og en nasjonalpark. Zhangjiajie er nemlig en såkalt “by på prefekturnivå”, en kinesisk administrativ enhet som dekker et større areal. Inne i denne finnes blant annet “Zhangjiajie urban area” som er den egentlige byen (i norsk målestokk en relativt stor by, sikkert over en million innbyggere). Det er spesielt to distinkte områder i Zhangjiajie som er av interesse for turister: Tianmen shan (Himmelporten-fjellet) som ligger rett ved siden av selve byen og Zhangjiajie National Forest Park som ligger omtrent 40 minutters kjøretur unna.

Himmelporten

Tianmen Shan er først og fremst kjent for Himmelporten, et gigantisk hull i fjellet som er dannet på naturlig vis og som gir fjellet en meget spesiell silhuett, synlig fra enkelte steder i byen. Dette er imidlertid ikke stedet for å gå “skikkelig fjelltur”, slik nordmenn ofte tenker seg det. For det første er det umulig å bestige fjellet til fots, så reisen opp foregår med en av verdens lengste gondolbaner. Oppstigningen starter helt nede i byen, man passerer over buss- og togstasjonen og noen små landsbyer før gondolen ankommer en “mellomstasjon”. Her blir man normalt bare sittende mens banen fortsetter oppover det stupbratte fjellet, med fin utsikt til selve Himmelporten og en svært dramatisk bilvei med 99 svinger opp til Himmelporten.

Gondolbanen til Tianmen Shan starter nede i byen

Oppe på fjellplatået er det diverse stier man kan følge, hvorav de fleste er laget i betong og henger på utsiden av fjellet. Det kan være nervepirrende for noen og enhver med nærmere tusen meter rett ned, særlig to korte strekninger hvor stiene har glassbunn (det koster 5 RMB ekstra å gå der). For å se alt må man tilbakelegge rundt 6-7 kilometer i meget lett terreng rundt på platået. Underveis kan man eventuelt ta en avstikker opp til en pagode på det høyeste punktet, enten til fots eller med stolheis (25 RMB ekstra).

Ganske bratt mot slutten

Etter å ha fullført topprunden, tar man typisk en serie med lange rulletrapper (ja, rulletrapper!) inne i fjellet ned til selve Himmelporten. Rulletrappene fortsetter deretter ned til en parkeringsplass for busser, men det går også en vanlig trapp ned dit men denne var avstengt på grunn av anleggsarbeid i mai 2015. (Uklart hva de holdt på med men forhåpentligvis er det ikke et nytt kjøpesenter.) Fra parkeringsplassen går det gratis busser ned langs den svingete veien til “mellomstasjonen” på gondolbanen, hvor man kan ta gondol ned til byen igjen.

Utsikt fra Tianmen Shan (merk stien oppe til høyre)

Inngangsbilletten til fjellet er kjempedyr (258 RMB) men da er i det minste gondolbanen og busstransport også inkludert. De høye prisene har imidlertid ikke skremt bort de kinesiske turistene og med begrenset antall stier er det vanskelig å helt unnslippe de store hordene oppe på fjellet. Det blir naturlig nok også lang kø i gondolbanen, så besøkende som ikke starter grytidlig kan regne med ventetid på minst en time. På populære dager kan det til og med ta enda lenger tid.

Mange svinger på veien oppover til Himmelporten

Zhangjiajie National Forest Park ligger omtrent 40 kilometer fra byen Zhangjiajie i motsatt retning av Tianmen Shan. Her finnes de mest fantastiske fjellformasjonene og man kan faktisk gå en “ekte” fjelltur, dog ikke helt som man er vant til fra Norge. Også her er det nemlig bygget trapper og stier i fjellene (uten disse ville kun fjellklatrere kunnet komme seg til toppene). Det mangler heller ikke moderne bekvemmeligheter med hele tre forskjellige gondolbaner og en heis, som alle bringer besøkende til hver sin topp. I dalbunnen er det dessuten veier med gratis busstransport (ellers ingen biltrafikk). Bussene er nyttige for raskt å flytte seg mellom forskjellige steder i parken og bussholdeplassene er godt skiltet.

Rett ved inngangen til Zhangjiajie National Forest Park

Til tross for alle menneskelige innprep er det neppe noen tvil om at mer spektakulære landskap knapt finnes noe sted i verden. Høydepunktet er trolig å besøke forskjellige platåer og skue ned på “skogen” av klipper som stikker opp nedenfra. Kineserne har selvsagt gitt fantasifulle navn til de fleste formasjonene, blant annes finnes “den himmelske hund som spiser månen” og mye annet. På de fleste platåene kan man gå en rundtur og nyte utsikten i flere retninger. Nasjonalparken er stor og man trenger minimum to hele dager (og kanskje enda mer) for å få med seg “alt” . På forhånd bør man skaffe seg et kart for å planlegge og optimalisere turene. De kinesiske kartene er ikke så veldig gode men tilstrekkelig til å finne veien i de fleste tilfeller.

Fin utsikt men bildene klarer ikke helt å gjenskape inntrykket man får ved å være der selv.

Ved de beste utsiktspunktene finner man også de fleste kineserne, men siden området er så stort er folk spredd utover slik at dette normalt ikke blir et altfor stort irritasjonsmoment. Hvis man ønsker å nyte landskapet helt alene så bør man benytte stiene opp/ned til utsiktspunktene. De fleste turister tar nemlig gondolbanene slik at disse stiene bli nesten tomme. Langs enkelte stier i dalbunnen vil man heller ikke møte mange folk. Å se sandstein-pillarene nedenfra er også flott, men blir riktignok ikke helt det samme som å beskue dem ovenfra.

Ikke like imponerende å se pillarene nedenfra

Hvis man skal sammenligne med Huangshan så har kanskje Zhangjiajie det aller mest dramatiske landskapet. Imidlertid synes jeg selve turgåingen var mer spennende på Huangshan. Sistnevnte gir mer følelsen av å gå en skikkelig fjelltur mens i Zhangjiajie er høydeforskjellene for små og landskapet litt for “uniformt” til å gi den helt store “fjellfølelsen”. Turgåere bør uansett merke seg at det er relativt begrenset utvalg av mat å få kjøpt inne i parken. Noen steder er det noen boder som selger nuddelsuppe og lignende enkle ting (som ikke så veldig godt ut) så det kan være like greit å ta med seg litt proviant.

Tåke vil man helst unngå men det kan gjøre landskapet ekstra «mystisk» hvis det ikke er for mye av den.

Inngang til Zhangjiajie Forest Park er svindyrt, hele 248 RMB, men til gjengjeld er billetten gyldig for fire dager. Dessuten blir billetten knyttet til en bestemt person via fingeravtrykk for å hindre videresalg. Bussene i parken er gratis men gondolbanene koster ekstra, rundt 40-50 RMB hver vei. Nasjonalparken har fem innganger men for de fleste turister er det essensielt to relevante ankomstpunkter til parken, nemlig hovedinngangen (ca. 40 min med buss fra selve byen Zhangjiajie) og turistbyen Wulingyuan (ca. 1 time med buss fra Zhangjiajie by).

Sandsteinpillarer overalt

Besøkende har ingen mangel på overnattingsalternativer, men man må ta stilling til i hvilket område man ønsker å bo. Essensielt finnes det fire alternativer: I Zhangjiajie by, utenfor hovedinngangen til National Forest Park, i Wulingyuan eller inne i parken. Jeg syntes det fungerte utmerket å bo i selve byen. Der har man større utvalg av hoteller og restauranter, samt lavere priser og det er lettere å besøke Tianmen Shan. Tog-, buss- og gondolbanen ligger i nærheten av hverandre og er omgitt av mange hoteller hvor man får bra standard for bare 150-200 kroner. Et anbefalt alternativ er Zhangjiajie Mini Inn som har høy kvalitet og en eier som snakker meget godt engelsk og er behjelpelig med alt mulig. Det går busser til Zhangjiajie National Forest Park hele tiden.

Enda et tåkebilde

Zhangjiajie kan besøkes hele året, men høsten sies å være den beste tiden på grunn av mer stabilt vær og mindre sjanse for regn og tåke. Våren og sommeren er også fin men det er større sjanse for regn. I tett tåke får man ikke mye ut av et besøk, men med “litt tåke” kan landskapet se ganske spektakulært og mystisk ut i Zhangjiajie National Forest Park. Vinteren er normalt ikke spesielt kald men innimellom kommer det allikevel snø, noe som gir landskapet et spesielt utseende.

Ganske grønt landskap i mai måned

Zhangjiajie har flyplass men av en eller annen grunn går alle flyene sent på kvelden, slik at forbindelsene fra Beijing og Shanghai er relativt upraktiske. Hvis man ikke har hastverk, så kan man ta lyntog til storbyen Changsha (5 ½ time fra Beijing og 4 ½ time fra Shanghai – sjekk togtidene her.) og buss videre derfra (reisetid fire timer). Det går minst en buss i timen til Zhangjiajie fra Changsha West bussterminal (forøvrig siste stasjon Wangchengpo på Linje 2 på metroen). (Rutetider for bussen ligger her.) Fra Zhangjiajie er det forøvrig bare 3 ½  time med buss sørover til den gamle byen Fenghuang, en annen av Hunan-provinsens store attraksjoner. Søk på Skyscanner, Momondo, Finn eller Kayak etter de billigste flybillettene fra Norge til Kina.

Brasov er trolig den triveligste større byen i Romania. Det flotte middelaldersentrumet med brostensbelagte gater, historiske severdigheter og nyoppussede bygninger gir byen en slags småbyfølelse, til tross for at den har nesten 400 000 innbyggere. Med sin beliggenhet sentralt i Transilvania er dessuten Brasov omgitt av flott natur og mange av regionens største severdigheter kan enkelt besøkes på dagstur.

Det gamle rådhuset i Brasov (foto av Iulian Ursu / Flickr)

Brasov ligger rundt 170 kilometer nord for Bucuresti og som mange andre transilvanske byer (blant annet Sighisoara) ble den opprinnelig grunnlagt av tyskere (kjent som transilvanske saksere) som var invitert ned av den ungarske kongen for å utvikle området. På tysk heter byen Kronstadt, og kronen er fortsatt prominent i byvåpenet. Tyskerne er det få igjen av men Romanias nåværende president (valgt i 2014), Klaus Johannis (Iohannis), er faktisk transilvansk sakser (dog fra Sibiu, ikke Brasov) og landets første president fra en etnisk minoritet. I tillegg finnes en relativt stor ungarsk minoritet (som ellers i Transilvania) i Brasov.

Rådhusplassen med Den svarte kirken i bakgrunnen

I likhet med mange andre flotte byer har Brasov ingen spesiell storattraksjon som peker seg ut som særdeles imponerende. Byens helhet er imidlertid meget flott, særlig gamlebyen som er omringet av små fjell på nesten alle kanter. Her er det svært trivelig å bare spasere tilfeldig rundt og observere de fint oppussede og fargerike bygningene som finnes overalt. Kafeer, restauranter og barer er det selvsagt heller ingen mangel på. En god introduksjon til Brasov får man ved å ta den daglige gratis guidede spaserturen. Denne tar rundt 2 ½ time og går innom de viktigste severdighetene som man senere kan komme tilbake og utforske videre på egenhånd.

Rådhusplassen i Brasov (merk skiltet høyt oppe i fjellet)

Rådhusplassen er hjertet av Brasov og er et fint sted å observere folkelivet og den flotte arkitekturen. Plassen domineres av det spesielt utseende gamle rådhuset (nå historisk museum) og rett i nærheten ligger Den svarte kirken (ikke spesielt svart lenger, men navnet skyldes utseendet etter en brann på 1600-tallet). Ikke langt derfra ligger også Strada Sfoori (Taugaten) som er en av verdens trangeste gater (og derfor kan være litt vanskelig å finne).

Det nåværende rådhuset i Brasov

Velstående Brasov var selvsagt utsatt for fiendtlige angrep i middelalderen og særlig ottomanerne skapte mye problemer. Naturlig nok bygget man derfor en bymur med tilhørende forsvarsverker. Bortsett fra delene i nord og sør som senere har blitt fjernet for at byen skulle vokse videre, så er muren fremdeles i ganske god stand. Enkelte av bastionene er dessuten gjort om til små museer (dog ikke altfor interessante). Sør for bymuren ligger Schei-distriktet som var befolket av lokale rumenere, en underklasse som tyskerne bare slapp inn i byen til bestemte tider hvor de allernådigst fikk selge varene sine mot å betale en avgift. For å holde kontrollen fikk rumenerne dessuten kun lov til å benytte Katarina-byporten (den eldste byporten), som fremdeles står selv om muren rundt er forsvunnet. I nærheten står forøvrig den flotte Schei-porten fra 1800-tallet som minner litt om en triumfbue. Hovedattraksjonene i Schei-distriktet er ellers den ortodokse St. Nikolas-kirken og den første rumenske skolen som nå er museum, blant annet med Romanias første trykkepresse og den første rumenske bibel.

St. Nikolas-kirken i Schei-distriktet

Gamlebyen er omgitt av små fjell på alle kanter med flere gode utsiktspunkter over Brasov. På den vestlige siden ligger for eksempel to tårn litt oppe i skråningen og er kanskje det enkleste stedet å se på utsikten. For en annen vinkel, kan man gå opp til den gamle festningen på toppen av en haug nord for byen. Festningen har man gjort forbausende lite ut av og i dag fungerer den som restaurant, men man kan uansett komme inn og se utsikten fra borgmuren. Den beste utsikten får man imidlertid fra toppen av fjellet Tampa på den østlige siden av gamlebyen. Man kan spasere opp på i underkant av en time (litt kjedelig sti) men det går også gondolbane opp til en restaurant på toppen hvor det er virkelig panoramautsikt.

Utsikt fra festningen. Gamlebyen er omringet av skogkledde fjell

Høyt oppe på Tampa finnes også det karakteristiske Brasov-skiltet som i god Hollywood-stil minner folk om hvor man befinner seg. En artig kuriositet med Brasov er at, for å hedre Sovjetunionens “store” leder, skiftet byen navn til Orasul Stalin (Stalinbyen) i en periode på 1950-tallet. For å virkelig hamre inn budskapet plantet man dessuten trær med en annen farge i Tampa-skråningen slik at ordet “Stalin” ble synlig nedenfra, men manglende vedlikehold har ført til at dette gradvis har blitt borte.

Mange uterestauranter i Brasovs gater

Brasov ligger godt plassert i forhold til andre severdigheter i Transilvania og er perfekt som base for dagsturer rundt i området. De mest populære ekskursjonene er til Bran slott (kjent for Dracula selv om han ikke hadde noen spesiell tilknytning til det) og citadellet i Rasnov. Mange av de andre “tyske” byene (for eksempel Sighisoara) er også lette å besøke. Det meste kan enkelt gjøres med offentlig transport (tog/buss) men med egen bil blir man selvsagt mer fleksibel og får mulighet til å besøke steder med begrenset kollektivtilbud.

Inne på Bran slott, en enkel dagstur fra Brasov

Brasov er dessuten et glimrende utgangspunkt for spaserturer i skog og fjell. Lettest tilgjengelig er nettverket av stier i Tampa-fjellet men det er mange andre muligheter i nærheten. For lengre gåturer kan man ta bussen den korte veien til feriestedet Poiana Brasov, landets mest populære vintersportssted. Herfra går det hele året en gondolbane opp på et fjell med flere turløyper og blant annet er det mulig å gå gjennom skogen tilbake til Brasov. For enda mer ambisiøse fjellturer er dessuten Bucegifjellene lett tilgjengelig fra småbyene Busteni og Sinaia, en kort buss- eller togreise fra Brasov (se Reisemagazinets artikkel om fjelltur i Romania).

Poiana Brasov om sommeren

Ute i skogen eller på fjellet er det faktisk mulig at han støter på bjørner, selv om det ikke er veldig sannsynlig. Romania har en relativt stor bestand av bjørner, særlig i Transilvania og tidligere kom det faktisk bjørner hver kveld ut av skogen for å lete etter mat i søppelkasser i utkanten av Brasov. Dette ble faktisk en liten turistattraksjon i de aktuelle bydelene men nå beskyttes avfallet heldigvis bedre slik at det sjeldnere er bjørner å se i byen.

Brasov-skiltet ved solnedgang

Som man forventer av en populær turistby er det ingen mangel på overnattingsmuligheter. Prisene er høye til Romania å være men fremdeles relativt behagelige for nordmenn og man finner normalt et greit hotellrom for rundt 300 kroner. Søk etter hotell på booking.com eller lignende tjenester. Leie av leilighet er også et aktuelt alternativ, særlig hvis man er flere personer og har tenkt å bli værende noen dager. De fleste nordmenn vil ankomme Romania med fly til Bucuresti. Derfra er det rundt 2 ½-3 timer med tog eller buss til Brasov. Forbindelsene er generelt gode. Eneste direktefly til Romania fra Norge er Wizzair til Bucuresti fra Torp. Søk på Skyscanner, Momondo, Finn eller Kayak etter billige flybilletter.

Nord-Korea er et av verdens mest lukkede land og praktiserer en spesiell samfunnsform basert på sosialisme, brutal undertrykkelse og persondyrkelse av lederne. Landets nåværende president har vært død i over 20 år og dagens øverste leder er en tilsynelatende åndssvak og uberegnelig klovn med tilgang til atomvåpen. Med et slikt utgangspunkt er det kanskje ingen overraskelse at Nord-Korea er et av verdens minst populære turistmål, med bare noen tusen besøkende i året (de aller fleste fra Kina). Allikevel finnes det faktisk gode grunner til å avlegge Nord-Korea et besøk.

Nord-Koreas historie og politiske system

Korea har en lang historie og har ofte vært i konflikt med Japan som fra 1910 okkuperte hele Korea-halvøya. Etter at Japan tapte andre verdenskrig ble Korea delt i to med nord okkupert av Sovjetunionen og sør av USA. Snart fikk begge delene selvstyre og Kim Il-Sung ble innsatt som leder av Nord-Korea. Han gjennomførte en kraftig opprustning av militæret og gikk til angrep på et uforberedt Sør-Korea i 1950. Snart var nesten hele Korea under kontroll av nord men situasjonen ble raskt snudd på hodet etter at en FN-styrke under ledelse av USA ble satt inn. Disse drev kommunistene tilbake til et lite område i nord, noe som førte til at Kina gikk inn i krigen for å hjelpe Nord-Korea. I 1953 ble det våpenhvile, men ingen fredsavtale, og grensen mellom nord og sør var tilbake omtrent på samme sted som før krigen.

Statuer av Kim Il-Sung og Kim Jong-Il på høyden Mansudae i Pyongyang (foto av Tom / Flickr)

Mens Sør-Korea førte en relativt kapitalistisk politikk og etter hvert også fikk overgang til demokrati, hadde Kim Il-Sung helt andre planer for Nord-Korea. Landet lukket seg og ble en revolusjonær sosialiststat basert på to hovedprinsipper: Juche (selvberging) og Songun (militæret først). Det gikk som det måtte gå. Sør-Korea opplevde en enorm velstandsøkning som førte dem fra en posisjon som verdens fattigste land i 1953 (ja, fattigere enn de afrikanske landene!) til å bli et av de rikeste. Sosialistiske Nord-Korea forble derimot lutfattig med store deler av befolkningen permanent underernært og perioder med sultkatastrofer og massedød. Kim Il-Sung døde i 1994 (men fortsatte som evig president!) og overlot styringen til sønnen Kim Jong-Il. Etter hans død i 2011 tok en av sønnene hans, Kim Jong-Un, over rollen som øverste leder.

Propagandamalerier er et vanlig syn i Nord-Korea

I sosialistiske Nord-Korea tar staten hånd om alt. Staten eier all eiendom, alle boliger, det finnes kun statlige arbeidsplasser og den distribuerer også mat og klær til innbyggerne. For å holde kontrollen innførte myndighetene allerede på 1950-tallet et hemmelig system kalt “songbun” hvor folk graderes etter deres antatte lojalitet til regimet. Dette innebærer at innbyggerne granskes kontinuerlig og har mapper som oppdateres etter hvert som ny informasjon kommer inn. Songbun-verdien avhenger av både individets egne handlinger og familiebakgrunnen. Personer med besteforeldre som var antatt å være motstandere av Kim Il-Sung ligger allerede fra starten tynt an. Dersom noen flykter til utlandet så påvirker dette songbun-verdien for hele familien i flere generasjoner. Mennesker med høy songbun får anledning til å bo i hovedstaden Pyongyang, ta høyere utdannelse, få en komfortabel statlig jobb og har generelt langt større muligheter i livet. Folk med lav songbun kan derimot se frem til de hardeste manuelle jobbene på landsbygda og med få muligheter til å avansere. Songbun er også en faktor i distribusjon av mat, så det er gjerne de med dårlig songbun som sulter i hjel.

Disse to fantastiske lederne vil man se bilder av mange steder.

Nord-Korea har lukket seg både for å holde befolkningen sin uvitende om hvor tilbakestående landet er og for at utlendinger ikke skal forstå hvor feilet den sosialistiske ideologien har vært. Allikevel har det vært umulig å helt hindre informasjon i å lekke både ut og inn. Mye tyder faktisk på at interne endringer i Nord-Korea er underveis selv om alt offisielt er ved det gamle. Under de to siste lederne ser det ut til å ha vokst frem en slags begynnende “markedsøkonomi” hvor innbyggerne utveksler smuglervarer, hovedsaklig fra Kina, på uformelle markeder. Myndighetene er klar over dette men ser gjennom fingrene med det. Dette har gjort det mulig for nord-koreanere å få tak i en del vestlige forbruksvarer og det har også blitt større muligheter for folk med dårlig songbun til å jobbe seg oppover privat. Utviklingen skyldes neppe noe ideologisk skifte i den politiske ledelsen men er antagelig en strategi for å holde seg ved makten ved å la befolkningen få noen av godene de etter hvert har blitt klar over finnes i utlandet.

Turisme til Nord-Korea og grunner til å besøke landet

Nord-Koreas lukkede natur har nok bidratt til at mange utlendinger ikke vet at man kan besøke landet som turist. Men ikke bare er det fullt mulig, det er også svært enkelt. Utlendinger kan imidlertid ikke reise fritt rundt i landet men må alltid følges av guider/vakter som leder dem til elementene som regimet ønsker å vise frem og hindrer kontakt med lokalbefolkningen. Den eneste måten å besøke Nord-Korea på er derfor på en guidet tur.

Utsikt over Pyongyang

Men hvorfor man skal besøke et land som Nord-Korea i det hele tatt? Hovedmotivasjonen for de fleste er trolig å se dette svært spesielle landet med egne øyne og dermed, til tross for alle restriksjonene, få et bedre grunnlag for å danne seg sin egen mening. Siden journalister har begrenset tilgang (om tilgang i det hele tatt) så blir mange av reportasjene fra landet basert på usikre kilder og det har utviklet seg en praksis hvor selv de villeste historier tas alvorlig og rapporteres videre. Mye av informasjonen om tilstanden i landet kommer dessuten fra flyktninger som kan tenkes å ha egeninteresse av å fremstille landet verst mulig.

Triumfbuen i Pyongyang er selvsagt større enn den i Paris.

Ved å kombinere besøket med en tur til Sør-Korea får man dessuten en utmerket anledning til å sammenligne to svært forskjellige politiske systemer. Befolkningen i begge landene hadde opprinnelig samme kultur og relativt likt utgangspunkt (dog nord hadde det meste av industrien mens sør stort sett drev med landbruk), så dagens tilstand burde være en fin test på hva som er best av sosialisme og kapitalisme. Nord-Korea utmerker seg dessuten som et svært klimavennlig land med lavt energiforbruk. Et besøk i landet kan derfor muligens gi noen hint om hvordan fremtiden kan arte seg dersom politikerne begynner å ta “klimatrusselen” på alvor.

Severdigheter og attraksjoner

Nord-Korea har et relativt bredt spekter av attraksjoner, både innen kultur og natur. Mest kjent er nok landet for sine mange grandiose monumenter, statuer og bygninger, konstruert for å hylle de store lederne. Det finnes også en rekke artige museer som først og fremst er laget for propagandaformål. Mye av det som vises frem er faktisk veldig imponerende og man kan undre seg over hva koreanerne kunne oppnådd hvis ressursene istedet hadde blitt brukt på noe nyttig (vel, forsåvidt trenger man bare å kaste et blikk sørover for å få svar på det). For mange turister er selve samfunnsformen det mest interessante med Nord-Korea, særlig å se med egne øyne at det faktisk finnes en hel nasjon som tilsynelatende tilber en død og hensynsløs diktator. Man bør imidlertid ikke glemme at det som kan fremstå som et komisk freakshow for turister faktisk er virkeligheten for millioner av mennesker.

De fantastiske lederne følger med i sentrum av Pyongyang

Det viktigste monumentet i Nord-Korea er trolig Kumsusan minnepalasset i utkanten av Pyongyang, et mausoleum for Kim Il-Sung og Kim Jong-Il hvor turister må inn og “vise sin respekt”. Et annet viktig monument er de ruvende gigantstatuene av Kim Il-Sung og Kim Jong-Il på høyden Mansudae, hvor det også er vanlig for turister å legge ned blomster og bukke. Det samme kan man gjøre ved Mansudae Art Studio hvor det finnes statuer av de samme to lederne på hesteryggen.

Jammen kan de ikke ri på hest også!

Pyongyang fikk enorme skader både under andre verdenskrig og Korea-krigen. Gjenoppbyggingen var sterkt inspirert av Sovjetunionen, noe som er svært tydelig i byens arkitektur og plan. I sentrum har man Kim Il-Sung plassen, en åpen plass med noen offentlige bygninger rundt, hvor militærparader og lignende oppvisninger pleier å foregå. Derfra har man direkte utsikt til det høye monumentet over Kim Il-Sungs Juche filosofi på andre siden av elven. (Dersom heisen virker kan man komme opp på toppen der og se på utsikten over Pyongyang). Andre steder i byen finnes blant annet et monument over dannelsen av kommunistpartiet, samt verdens største triumfbue for å minnes hvordan Kim Il-Sung nesten på egenhånd knuste japanerne. Ved inngangen til Pyongyang kan man ikke unngå å legge merke til Gjenforeningsmonumentet for Korea. Så snart den amerikanske okkupasjonen av sør opphører, regner nemlig nord med at landene skal gjenforenes. Et byggverk som derimot ikke har vært noen stor suksess er Ryugyong Hotel. Med sine 105 etasjer skulle det ha vært verdens største hotell, men 28 år etter at konstruksjonen ble påbegynt er det ennå ikke ferdigstilt, og mange tviler på om det kommer til å åpne i det hele tatt.

Ryugyong-hotellet rager høyt i Pyongyang men spørsmålet er om det vil åpne noengang.

Blant nord-koreanske museer er det nye Krigsmuseet i Pyongyang trolig høydepunktet. Dette ble bygget på under ett år og er kjempestort og flott. Museet forteller den nord-koreanske versjonen av Korea-krigen og historieforfalskningen er så ekstrem at det får det vietnamesiske krigsmuseet i Saigon til å fremstå som objektivt og balansert til sammenligning. Utrolig nok har koreanerne skrevet Kina ut av historien, til tross for at landet er Nord-Koreas eneste “venn” og den eneste grunnen til at landet overhodet eksisterer. Museet fokuserer heller på hvordan Kim Il-Sungs strategiske og taktiske genialitet alene førte til en knusende seier over de amerikanske imperialistene.

Utenfor krigsmuseet i Pyongyang

Et annet interessant museum er “International Friendship Exhibition” ved foten av Myohyangfjellene, litt nord i landet. Her har man samlet alle gaver som de store lederne har fått, hovedsaklig fra statsledere, forretningsfolk og andre kjente personer. Formålet med museet er trolig å rydde enhver tvil av veien om hvor vanvittig populære Kim Il-Sung, Kim Jong-Il og Kim Jong-Un er i utlandet. Gavene spenner fra det svært imponerende (fly, togvogn og biler fra Stalin) til det bisarre (Nicaraguas utstoppede smilende krokodille som står oppreist og holder et brett). Gavene er gruppert inn etter opprinnelsesland og det finnes også en hel seksjon med (relativt beskjedne) gaver fra Norge.

En liten del av International Friendship Exhibition

Nord- og Sør-Korea har aldri sluttet fred men en “demilitarisert sone” (DMZ) fungerer i praksis som grense. Denne har blitt en turistattraksjon og kan besøkes fra både nord og sør, med en historiefortelling som er svært forskjellig avhengig av hvilken side man kommer fra. Det skal forøvrig finnes et usedvanlig rikt dyreliv i sonen siden de ikke forstyrres av mennesker, men å undersøke dette på egen hånd kan man bare glemme.

Fint landskap i Kumgangfjellene

Nord-Korea har mye flott natur og flere steder man kan gå fjelltur. Det vulkanske Paektufjellet er nok det mest kjente og man vil se mange propagandamalerier rundt om i landet hvor Kim Il-sung og Kim Jong-Il poserer på toppen av Paektu. Fjellet ligger på grensen mellom Nord-Korea og Kina (kalles Changbai-fjellet på kinesisk) og kan også besøkes fra Kina (landene krangler forøvrig litt om hvor grensen går). I sørøst, nær grensen til Sør-Korea, ligger Kumgangfjellet (Diamantfjellet) med mange flotte fjellformasjoner og muligheter for vandreturer. Med sin beliggenhet rett ved havet er dette kanskje landets vakreste naturområde. De skogkledde Myohyangfjellene i nord er også et aktuelt sted for fjellturer og her finnes også diverse buddhistiske templer og pagoder (strengt tatt ikke altfor imponerende men trolig av stor interesse for koreanere).

Buddhistisk tempel i Nord-Korea. Om de tilhørende munkene er ekte er noe man kan lure på.

Nord-Korea har faktisk flotte badestrender på østkysten, særlig mellom Kumgang og byen Wonsan. Her vil man neppe plages av mange andre turister selv om man besøker i høysesongen. På vinteren kan man stå på ski i et stort alpinanlegg Masikryong, et par timers kjøring øst for Pyongyang. Også her vil man neppe oppleve mye trengsel. Området kan dessuten også besøkes om sommeren for turgåing.

Strendene i Nord-Korea er det ingenting i veien med.

Ved å legge besøket sitt til riktig tidspunkt (august og september) kan man få med seg Arirangfestivalen (“Mass games”). Dette er en gymnastikkfestival hvor man feirer sosialismen og de store lederne, særlig kjent for de imponerende mosaikkbildene som dannes på den ene siden av stadion når tusenvis av ungdommer synkront holder opp kort av forskjellig farger.

Generelle inntrykk

Det første som slår turister ved ankomst til Pyongyang er gjerne at alt på overflaten ser betydelig bedre ut enn forventet. Det er ingen åpenbar fattigdom, veldig rent (alltid noen som står og feier), relativt lite trafikk, grønne områder og fornøyelsesparker. De fleste innbyggere bruker sykkel eller bena for å ta seg frem, men innimellom ser man noen overfylte busser og trikker. Det finnes ingen reklame, ingen gateselgere og de fleste bygninger (som ikke er monumenter) ser relativt like ut men er gjerne malt i forskjellige farger. I det hele tatt virker Pyongyang som en trivelig by å spasere rundt i, noe man dessverre ikke får lov til. (Hvordan virkeligheten faktisk er under overflaten får man ikke anledning til å undersøke, men de fleste turister vil antagelig gjøre seg sine tanker basert på inntrykkene fra turen).

Gjenforeningsmonumentet ved den sydlige inngangen til Pyongyang

Samtidig er det en del merkelige ting med byen. Det er forbausende få mennesker å se for en by med 3 millioner innbyggere. Ingen høylytte samtaler er å høre (hvilket gjerne er en lettelse etter å ha ankommet fra den konstante hylingen og skrikingen i Kina). Nesten alle koreanere har dessuten en slags “robotaktig” oppførsel, full armsving og er alltid på vei et eller annet sted. Ingen slentrer, står og henger på gatehjørnet eller slår av en prat med venner. (Andre besøkende har imidlertid rapportert å ha observert enkelte av disse tingene, men jeg så det aldri til tross for flere dager i Pyongyang).

Ikke lange køen i Pyongyangs fornøyelsesparker

Fravær av mennesker er typisk for hele landet. Til og med Kim Il-Sung plassen midt i Pyongyang er på det nærmeste folketom og det samme gjelder de tilsynelatende flotte (gratis!) fornøyelsesparkene, hvilket er besynderlig i en så stor by. Under fjelltur eller på stranden vil man heller heller ikke møte mange vanlige folk. (Min nord-koreanske guide forklarte mangelen på folk overalt med rene tilfeldigheter. Vanligvis var nemlig alle stedene vi besøkte stappfulle av lokale koreanere.) På enkelte steder kan det imidlertid dukke opp tilsynelatende lokale innbyggere som man kan mistenke er skuespillere eller at har blitt “plassert” der. Hva som er sannheten får man aldri vite sikkert, men litt av moroa med å besøke Nord-Korea er å undre seg over slike ting og prøve å forstå hva som egentlig foregår bak kulissene.

Folk på vei et eller annet sted på landsbygda

Om det ser fint ut på overflaten i Pyongyang så merker man fort at dette ikke er representativt for hele landet. Bare få kilometere utenfor hovedstaden har veiene forfalt fullstendig og består stort sett av oppsprukket betong som gjør at bussen rister noe voldsomt hele tiden, selv i lav hastighet. Møteulykker trenger man imidlertid ikke bekymre seg for da trafikken utenfor hovedstaden er begrenset til et par kjøretøyer i timen. Store deler av landet består av jordbruksareal med små tilknyttede landsbyer som faktisk kan se ganske idylliske ut på avstand. Hvordan livet faktisk er på landsbygda får man ingen mulighet til å undersøke direkte, men rapporter om hungersnød tyder på at det ikke er noe spesielt å trakte etter. På måten jordbruket drives skjønner man fort at områdene er svært fattige og at folk mangler helt elementært utstyr for en rasjonell og effektiv drift. De best stilte har kanskje en vannbøffel til å hjelpe seg men ellers er det tungt manuelt arbeid som gjelder og flere steder kan man se hele landsbyen stå ute og jobbe på rismarkene. Heldigvis er bøndene ikke helt glemt av myndighetene for ofte settes det opp høyttalere som spiller musikk og gjengir slagord fra de store lederne for å “inspirere” dem til å yte maksimalt.

Arbeidere i Pyongyang inspireres gjennom sang og dans

Til tross for sin beskjedne størrelse har Nord-Korea et av verdens største forsvar målt i antall soldater. Landet er følgelig veldig militarisert og nesten overalt vil man se militære gå rundt i uniform. Soldatene ser imidlertid ikke spesielt skumle ut og på landsbygda rusler de gjerne rundt med en hakke eller lignende redskap for å jobbe på rismarkene.

Guidede turer

Mange utenlandske selskaper arrangerer turer til Nord-Korea og det finnes et godt utvalg av opplegg bygget over forskjellige tema og av forskjellig lengde. Mulighetene inkluderer blant annet fjelltur, sykkeltur, skiferie, deltagelse i Pyongyang maraton eller togferie (tog istedenfor buss rundt i landet). Det kan være lurt å velge en tur med et slikt “tema” for etter at den initielle begeistringen over å være i Nord-Korea har lagt seg, så synes mange besøkende at det blir kjedelig å bare se monumenter og propaganda. Det spiller sannsynligvis mindre rolle hvilket turfirma man benytter for selve turen vil uansett bli drevet med nord-koreanske guider fra det statlige Korea International Travel Company (KITC). Eneste forskjell er at noen firmaer kanskje sender med en utenlandsk ekstraguide og kan være mer aktive i sin påvirkning av KITC til å utvikle et bedre turprogram. Turene er uansett veldig dyre og man bør regne med å betale minst 1500-2000 kr/dag. Dette er imidlertid all-inclusive priser så etter ankomst til Nord-Korea trenger man nesten ikke bruke penger.

Ikke spesielt yrende liv på Kim Il-Sung plassen

Turene starter normalt i Beijing og går med fly til Pyongyang (det er også mulig å ta en lang togtur inn/ut). Som regel må man komme seg til Beijing på egenhånd (nordmenn trenger derfor “double entry visum” til Kina, noe som er enkelt å få etter å ha bestilt Nord-Korea turen). Turselskapet ordner normalt visum til Nord-Korea (man trenger bare scanne inn og sende et bilde av seg selv og passet) så dette trenger man ikke tenke på. Under oppholdet tar guidene vare på passet for deg.

Ikke så veldig livlig i sentrum av Wonsan heller.

Turene følger stort sett en nokså rigid plan. Man kjører rundt i buss til forskjellige steder og enten gir hovedguidene informasjon eller det finnes lokale guider på stedene man besøker. Dersom man ser noe interessant underveis, kan man bare glemme å stoppe for å undersøke det nærmere. Turene har alltid for “tight schedule” til at dette er mulig. Å ta bilder fra bussen er imidlertid ikke noe problem. I prinsippet skal man spørre om tillatelse først men i praksis er det ingen som bryr seg. Forslag til små perturbasjoner fra den opprinnelige turplanen vil ofte møtes med et “we’ll see”, hvilket betyr nei. Vår gruppe ytret for eksempel ønske om å se et lokalt supermarked eller en lokal restaurant, hvilket det angivelig skulle eksistere tusenvis av, men tiden strakk aldri til.

Ikke verdens hardeste jobb å dirigere trafikken i Wonsan

Generelt har man liten bevegelsesfrihet under turen. Under stopp på de forskjellige attraksjonene så har man riktignok ikke guidene i ryggen hele tiden, men de følger med og sørger for at ingen kommer for langt bort. Hvis du forsvinner rundt et hjørne, dukker de fort opp og henter deg. Guidene er i praksis de eneste nord-koreanerne man får mulighet til å vekselvirke med, noe man bør utnytte til å få et aldri så lite innblikk i livet i Nord-Korea. Disse er spesialutdannet og vant til å ha med utlendinger å gjøre. Selv om de tilhører eliten med høy songbun og har langt større muligheter enn folk flest, så kan de uansett ha mye interessant å fortelle. De fleste guider har bodd i utlandet og vet hvordan landet betraktes utenfra. De vet også at landet er lutfattig og at det er problemer med “matdistribusjonen”. Trolig vet de også at de fantastiske lederne egentlig har vært en katastrofe for landet, men ikke forvent at de gir uttrykk for dette offentlig. Slikt kan få katastrofale konsekvenser for dem selv og familien i mange generasjoner. (Disclaimer: Dette avsnittet inneholder spekulasjoner og egne teorier. Alle mine guider virket å slutte helt og fullt opp om måten Nord-Korea ble styrt på og virket svært dedikerte og hengivne til Kim Il-Sung, Kim Jong-Il, Kim Jong-Un og Juche-ideologien.)

Flott landskap ved kysten i Kumgang

For å få et godt forhold til guidene er det lurt å trå litt varsomt i begynnelsen og holde diskusjonene til “upolitiske” ting, for eksempel familie, fritidsinteresser og lignende. Slike samtaler er kanskje ikke alltid så fryktelig interessante, men nyttig for å bygge opp tillit slik at man senere kan drøfte mer kontroversielle temaer. Dersom du begynner å mase om konsentrasjonsleirer, sultkatastrofer og undertrykkelse allerede ved første møte på flyplassen, så risikerer du at guidene inntar “forsvarsposisjon” og oppfatter deg som en provokatør som det bør holdes ekstra nøye oppsyn med. Dette kan også føre til større restriksjoner under resten av turen fordi guidene er redd du skal finne på noe galt som de får skylden for.

Alpinanlegget Masikryong på sommeren

Utlendinger bor på spesielle turisthoteller og standarden er typisk helt grei. Ofte er imidlertid resepsjonen overdådig (typisk med store bilder av de fantastiske lederne) mens selve rommene er mer spartanske. De beste hotellene har komfortable senger men det forekommer også beinharde underlag slik som i Kina. Generelt er det mange av fasilitetene på hotellene som ikke virker, så ikke forvent at aircondition eller slikt kommer til å fungere. Utenfor Pyongyang blir strømmen gjerne slått av på kvelden, så det kan være lurt å ta med seg en lommelykt i tilfelle man får behov for nattlige toalettbesøk. Gitt hvor mye som normalt ikke fungerer på hotellene, føles det usannsynlig for meg at rommene til vanlige turister skulle være avlyttet.

Yanggakdo hotell i Pyongyang får de fleste turister stifte bekjentskap med.

Vanligvis får man ikke lov til å forlate hotellet sitt uten å følges av guidene. Imidlertid er det ingen som holder vakt så å snike seg ut midt på natten er fullt mulig. På den annen side er det fint lite å snike seg ut etter. Etter at strømmen slås av på kvelden så det er verken lys eller folk å se utenfor. I tillegg gjør det tettpakkede turprogrammet på dagtid at de fleste er slitne og ønsker å bruke natten til å sove. Et unntak er Yanggakdo Hotel i Pyongyang som ligger på en bevoktet øy i elven. Der kan man spasere rundt utenfor så mye man vil siden det uansett ikke er mulig å forlate øya.

Praktisk informasjon

Mange bekymrer seg kanskje for om det er trygt å reise til et land som Nord-Korea. Landet har tross alt en lang tradisjon for å kidnappe utenlandske statsborgere. Det kan man imidlertid ta helt med ro. For turister er det trolig et av de tryggeste land i verden å besøke. Man passes veldig godt på av guidene og isoleres nesten fullstendig fra lokalbefolkingen, så å bli utsatt for kriminalitet, tyveri eller lignende er nesten utenkelig. Bortsett fra et tilfelle med en amerikansk krigsveteran som ble holdt igjen i to måneder og anklaget for spionasje, så kjenner jeg ikke til at utenlandske turister har blitt nektet utreise uten at det har vært spesielle omstendigheter som de selv har vært skyld i. Dersom man gjør noe galt (stikker av fra guidene, for eksempel) er det de nord-koreanske guidene som får skylden og det verste som kan skje er trolig å bli satt på første fly ut av landet (sammen med resten av turgruppen, selv om de andre ikke har gjort noe ulovlig). For å havne i klammeri med nord-koreanske myndigheter må man antagelig gjøre noe virkelig alvorlig galt (si urinere på statuen av Kim Il-Sung istedenfor å bukke og legge ned blomster) men med normal oppførsel har man absolutt ingenting å frykte.

Buddhistiske utskjæringer i Kumgang.

Nord-koreanske won er den lokale valutaen men den får man ikke se mye til. I turist- og suvenirbutikkene (de eneste stedene man får handle) må man benytte kinesiske renminbi, euro eller amerikanske dollar. Nesten ingen har vekslepenger, så ofte får man igjen i en annen valuta enn man betalte med. Det er uansett svært lite interessant å kjøpe i Nord-Korea selv om noe av propagandamaterialet kan ha stor underholdningsverdi, om enn ikke slik opphavsmennene hadde tenkt seg.

Noen som ser en rød tråd i overskriftene til de siste utgavene av Pyongyang Times?

Under besøket er man ganske isolert fra omverdenen. De beste hotellene har faktisk utenlandske tv-kanaler men ellers har man få muligheter til å motta informasjon utenfra. Litt overraskende har det nylig blitt lovlig å ta med seg mobiltelefoner inn i Nord-Korea, inkludert smarttelefoner. Med norsk simkort fungerer det imidlertid ikke å koble seg på mobilnettet der, men man kan kjøpe et lokalt simkort for å ringe til utlandet (men ikke lokalt) til svært høye ringepriser. En fordel er imidlertid at flere smarttelefon-apper gir strålende muligheter for snikfotografering og at bilder kan skjules mye enklere enn på et vanlig kamera. Kontrollen ved inn- og utreise var forøvrig i mitt tilfelle fullstendig overfladisk og ingen sjekket heller bildene mine. Andre besøkende har imidlertid rapportert om langt grundigere kontroll.

Typisk Nord-koreansk middag

Man spiser alltid enten på hotellet eller på rene turistrestauranter hvor det ikke finnes lokale mennesker. Et måltid består som regel av et stort antall småretter som alle rundt bordet deler på. Porsjonene er generøse og det blir alltid mye mat til overs, hvilket kanskje ikke føles helt riktig i et land hvor folk sulter i hjel. Maten er typisk “helt grei”, som regel litt tam og smakløs, og med kjøtt som ikke alltid er av verdens beste kvalitet (mye fett, bein etc). Nord-Korea er derfor ikke noe sted man besøker på grunn av maten men det er unødvendig å ta med seg snacks og lignende fra utlandet av frykt for ikke å bli mett. Frukt virker forresten ikke å finnes i hele landet.

Etiske problemstillinger

Et viktig spørsmål er om det er etisk forsvarlig å besøke Nord-Korea. Som turist bidrar man med penger til myndighetene og er med på å legitimere regimet. Ville man også reist på en guidet tur til Berlin arrangert av det nasjonalsosialistiske partiet i 1942? Et alternativt synspunkt er at ved å besøke så kan man vise koreanerne at utlendinger ikke er farlige og dermed indirekte påvirke landet i riktig retning. Dette har neppe mye for seg siden begrensningene er så store at man snaut treffer vanlige folk. Og etter et helt liv med indoktrinering og propaganda vil disse uansett neppe “våkne opp” av å se en utlending og utveksle banale fraser av typen “hello” , “Korea very beautiful” og “Korean people very friendly”. På den annen side er turistinntektene relativt beskjedne og viktige ting som atomvåpenprogrammet, militæret og konstruksjon av monumenter for å hylle lederne vil sikkert bli finansiert uansett om turiststrømmen stopper fullstendig opp. I det store og hele tror jeg ikke det spiller store rollen om man besøker Nord-Korea eller ikke, men andre kan komme til en annen konklusjon.

Komme seg til Nord-Korea

Normalt må man komme seg til Beijing på egen hånd og så tar turselskapet hånd om resten. Flybilletter til Beijing er vanligvis ganske rimelige med priser ned i 3000 kr t/r på riktig tidspunkt. Søk på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene fra Norge til Kina. Forøvrig er det enormt mye å se i Kina (mye mer enn i Nord-Korea) så det kan være en god ide å sette av litt tid der når man først er i landet. Se for eksempel Reisemagazinets artikkelserie om Reisetips for Kina.

Aktuelle turselskaper

Følgende turselskaper arranger turer til Nord-Korea (godt mulig at det finnes enda flere):

Koryo Tours

Juche Travel Services

Young Pioneers

KTG Travel

Explore North Korea

Korea Konsult

Lupine Travel

Regent Holidays

Korean Friendship Association (mer for sympatisører av det nord-koreanske regimet enn for vanlige turister)

Forberedelser før turen

Følgende to bøker gir en god introduksjon til Nord-Korea:

Pyongyang av Guy Delisle – Tegnet bok som skildrer atmosfæren i landet på veldig bra måte.

Kims Lek av Sun Heidi Sæbø – Lettlest introduksjon til Nord-Korea som tar utgangspunkt i kidnappingen av en sør-koreansk student i Norge. Mange referanser for videre lesning.

Andre ting som er verd å studere på forhånd:

Friends of Kim  – Artig dokumentarfilm som skildrer en gruppe relativt naive vestlige på tur til Nord-Korea med Korean Friendship Association. Følg linken for å se den gratis på YouTube.

From Vienna to Pyongyang – Interessant blogg om å ta toget fra Europa til Pyongyang via den russiske grensen.

Bjørn Christian Tørrissens fotosamling fra Nord-Korea – Høykvalitetsbilder som gir veldig godt inntrykk av hva man kommer til å se.

Nyttårskonsert fra 2013 med Moranbong Band
Moranbong Band er en musikkgruppe som kun består av jenter som har blitt plukket ut egenhendig av Kim Jong-Un. Det høres kanskje ikke uten som noen garanti for kvalitet men de er faktisk virkelig talentfulle. Musikken deres vil man garantert få høre under oppholdet i landet. For en smakebit, følg linken ovenfor til nyttårskonserten deres fra 2013 og se særlig utdraget (29:45-36:30). Følg med på storskjermen i bakgrunnen hvor atomraketter sendes ut og sprenger USA i luften – to ganger! – og legg merke til publikums ekstatiske reaksjon.

Artikkel av Christian Thomassen.

New York er byen som aldri sover, og omtales ofte som verdens kulturhovedstad. En fantastisk by som gir gode opplevelser hver gang du besøker den. Det er ikke uten grunn at den flere ganger er kåret til verdens beste ferieby. På kort tid har New York blitt en favoritt blant nordmenn, spesielt etter at Norwegian startet sine langdistanseruter. Vi har laget en guide tilpasset deg som besøker byen for første gang. Hva er det lurt å se og hvor starter du? Vi tar en titt på byen.

Foto av Guilherme Nicholas / Flickr

Tips før avreise: New York er en dyr by, og av erfaring vet vi at det ofte er penger det stopper på, ikke muligheter. Bruk derfor god tid på research før avreise. Hvis du er nøye nok er det fullt mulig å bestille fly til under 2500 kroner, og et godt hotell til under tusenlappen. Vi anbefaler å bruke Bestehotell.no for å finne billig hotell, og Google Flights for billig fly.

Tingene du ikke visste du måtte se

I første omgang har vi valgt å gå litt bort fra den kjente turistløypen. New York består av så mye mer enn Empire State Building og Frihetsgudinnen. Etter vår mening er opplevelsen desto større om du våger å tråkke litt utenfor hovedgatene.

Normalt blir turister anbefalt Empire State Building eller Rockefeller Center for å se hele Manhattan i sin prakt. Problemet med dette er at nettopp alle  drar hit. Av den grunn vil vi på det sterkeste anbefale en Taxi-tur ut til Sunset Park. Dette er det høyeste punktet i South Brooklyn Park og gir deg en fantastisk utsikt ut over Manhattan, i avslappende og behagelige omgivelser. Mens du er her kan det anbefales å utforske Brooklyn, og ikke minst Bushwick.

Bushwick er stedet som kalles det nye «it-stedet» i New-York. Det var tidligere et utrygt området som var anbefalt å holde seg unna, i dag yrer det av barer, konsertlokaler, restauranter og pop-up butikker. Bushwick begynner å bli relativt kjent men er fortsatt (etter vår mening) en skjult perle i en ellers turistifisert by. New York handler ofte om stemning, kultur og det urbane, Bushwick leverer på alle punkter. Vi anbefaler å sette av en dag her, og bli gjerne utover kveldstid.

Ikke langt unna finner du Brooklyn Night Bazaar (BNB). Et sted som ofte beskrives som et billig Fifth Avenue, pakket inn i et industrilokale. Her finner du alt du kan drømme om av klær og accesories. BNB er kjent for å flytte tilholdssted rundt i Brooklyn og det er derfor anbefalt å sjekke nettsiden deres bkbazaar.com om de faktisk har åpent. Normalt er åpningstidene fredager og lørdager. Ta gjerne med barn, for her er det muligheter for blant annet minigolf og Ping-Pong.

Foto av George Rex / Flickr

East River Ferry er et billig alternativ til mange av de «hotteste» båtturene, i tillegg opplever du stort sett det samme. Billettprisene starter på kun $4 for enveisbillett, og $12 for dagspass. Anbefaler å kjøpe en enveisbillett til Brooklyn Bridge, og å gå tilbake over broen. Dette er en dagstur du sent vil glemme. Du kan selv sjekke fergeavgangene og bestille billetter her: Eastriverferry.com/RoutesSchedules.

Flushing, Queens var vårt første møte med Chinatown, trodde vi. For dette er et området som ikke inngår i China Town, men som faktisk er større enn det «offisielle» Chinatown. Her finner du fantastiske Asiatiske restauranter, barer og et yrende folkeliv. Vi har besøkt Flushing de siste 5 årene, og oppdaget nye severdigheter hver gang. Forrige gang tok vi en tur innom Voelker Orth Museum, som er et gammelt familiehus som er gjort om til en urban hage og fugle-pensjonat. Her får du følelsen av å reise tilbake til Viktoriatiden og Storbritanias kolonisering av Amerika.

Foto av Jim Henderson / Wikimedia Commons

Long Island City ligger i Queens og er et strøk med en unik stemning. Fra storgaten Vernun Avenue til gamle industristrøk som nå er gjort om til boliger og restauranter. Long Island City er blitt veldig populært blant artister, skuespillere og kunstnere og du vil føle den kreative stemningen når du vandrer gjennom gatene. Vi anbefaler en tur innom MOMA PS1, en gammel skole som er gjort om til et fantastisk (les: merkelig) studio og en slags scene for kunst. Husk å ta med kamera!

UCBEast er en standup-scene hvor unge lovende komikere opptrer hver uke. Etter vår mening like bra som super-populære Caroline on Broadway. Fordelen med UCBEast er at det er lettere å få billetter og ofte billigere (litt avhengig av ukedag). I blant dukker det opp kjente fjes, helt uanmeldt. Forrige gang vi var innom dukket Louie C. K opp. Normalt fyller han Madison Square Garden med 20.000 fans, plutselig sto han 10 meter unna og snakket til oss. Slikt skjer dessverre ikke ofte, men UCBEast er stedet hvor det om ikke annet er en mulighet.

Fort Tyron Park, designet av sønnen til mannen bak Central Park. Sett i forhold til Central Park er Tyron mindre, mer intim og har etter vår mening mer sjarm. Når det er fint vær vil vi anbefale å dra hit fremfor Central Park som ofte blir stappfull. Parken ligger et lite stykke utenfor sentrum, opp forbi Upper Manhattan og Washington Heights, ca 25 minutter med taxi fra Times Square.

Foto av La Citta Vita / Wikimedia Commons

New York er kjent som «asfalt jungelen», likevel er byen blitt kjent for å utnytte uterom som f. eks tak, gamle toglinjer og undergrunnen for å skape grønne rom midt i byen. Et eksempel på dette er High Line. En gammel nedlagt toglinje som blant annet strekker seg gjennom Meatpacking District og Chelsea. Parken gir deg en unik følelse mens du går mellom skyskraperne. Du finner også flere ulike aktiviteter som blant annet stjernetitting hver tirsdag gjennom hele sommeren, ulike konserter, guidet tur, ballett (!) og meditasjon. Community gardens representerer en videreføring av dette konseptet, noe det finnes flere av i New York. Dette er hager som er plassert på toppen av ulike bygg. Våre favoritter er:

• Eagle Street Rooftop Farm, som ligger på toppen av de største Broadway teatrene. Med en fantastisk utsikt over Manhattan er det lett å bli forelsket i stedet.
• Creative Little Garden er en litt mindre park proppfull av skulpturer og ulike scener som tilbyr alt fra diktlesning til konserter. Absolutt en park som går under kategorien romantisk, men anbefales alle som har lyst på et avbrekk fra den hektiske storbyen.
• Belle Book & Candle er en restaurant på toppen av Greenwich Village, og tilbyr en rekke ulike retter basert på hva de selv dyrker i «hagen»/ på taket (snakk om kortreist mat). Vi har besøkt en rekke ulike restauranter på våre turer til New York, Belle Book & Candle er definitivt på vår topp 10 liste.

Når det kommer til anbefalte spisesteder er listen tilnærmet uendelig stor, og det er vanskelig å gi noen virkelig gode råd da landskapet forandrer seg hele tiden. Vi har derfor valgt å omtale de beste områdene i New York, dette har nemlig mye å si. Beste restaurant-distrikter i New York er etter vår mening:

• Theatre District ligger like utenfor Broadway og er et meget populært sted. Mye på grunn av beliggenheten i forhold til Broadway (at det kun ligger et steinkast unna Times Square har nok også mye å si). Populariteten til tross, kvaliteten på restaurantene er skyhøy. Her finner du alt fra italienske restauranter og burger-sjapper til finere (les: dyrere) alternativ.
• Meatpacking District har mange restauranter som tilbyr kortreis mat fra New York sine egne tak-hager.
• Wall Street er det finansielle sentrum med tilhørende luksuriøse restauranter. Her finner du en rekke topp-restauranter.

Kjente severdigheter og attraksjoner i New York

Det finnes en rekke mer kjente severdigheter i New York som er verdt å få med seg. Under har vi listet opp det som etter vår mening er de beste.

• Frihetsgudinnen ligger på øyen Liberty Island rett utenfor Manhattan. Båtturen tar bare 20 minutter og er en fin opplevelse i seg selv hvor du får sett byen fra et annet perspektiv. Anbefales på dager med oppholdsvær. Som andre severdigheter er det lurt å beregne god tid da det er mange andre turister som skal samme vei. Om mulig er det anbefalt å ta båten hit i 10-tiden for å unngå den verste turiststrømmen. Slik unngår du kø og kan bruke tiden på å kose deg. Alternativt kan både frihetsgudinnen og New York sees fra luften via helikopter. Prisene starter på 139$ og kan bestilles her Newyorkhelicopter.com
• Å gå over Brooklyn Bridge. Broen er ca 2 kilometer lang og dette er en fin gåtur. Som frihetsgudinnen anbefales dette for dager med opphold og fint vær.
• Luna Park på Coney Island er en fornøyelsespark som ligger midt i New York. Utmerket for familier som trenger en avveksling fra storbylivet. Luna Park het tidligere Astroland og åpnet i 1962 og er med det en viktig del av den moderne New York-historien. Du kan bestille billetter her: Lunaparknyc.com
• Central Park er en gigantisk park i hjertet av New York med et rikt planteliv. Det er hit New Yorks innbyggere trekker seg tilbake når de skal slappe av. Her finnes det både muligheter for å ri på hester og å leie sykler, og er med det utmerket for alle typer reisefølge, enten det er familieferie eller vennetur. Hele 40 millioner mennesker er årlig innom parken, på fine dager kan det være smart å dra hit relativt tidlig på dagen for å slippe de verste folkemengdene.
• Empire State Building og Rockefeller Center er blant de største bygningene i byen og tilbyr en heistur til toppen for dem uten høydeskrekk. En fantastisk utsikt venter deg hvor du kan se New York fra skyene. Koster ca 100 kroner pr person og anbefales på det varmeste.
• Meatpacking District er et slags Grunerløkka i amerikansk målestokk. På 80-tallet var det farlig å bevege seg i gatene som ofte var okkupert av gjenger og hjemløse. I løpet av 90-tallet gjennomførte byen en oppussing av området og Meatpacking er i dag et av New Yorks hippeste områder. Som nevnt over finner du noen av New Yorks beste restauranter her, som f. eks Macelleria og Valbella og de populære utestedene The Top Of The Standard og Le Bain.

Foto av Alsandro / Wikimedia Commons

Ting som er gratis i New York

Det finnes flere ting i New York som er helt gratis for turister. Først og fremst vil vi anbefale å ta på joggeskoene og gå på sightseeing. Å gå rundt i New York er en undervurdert aktivitet i seg selv. Det er slik du virkelig oppdager alle småstedene, restaurant-perler, pop-up shops og får den virkelige New York-følelsen. Men pass på, det finnes flere gater som ikke egner seg for turister. Vi anbefaler å bruke Google Manhattan Safety Map som på en oversiktlig måte viser hvilke gater du burde holde deg unna, og hva som er trygt. Under finner du en oversikt over gratis severdigheter i New York:

• Museum of the moving Image (gratis på fredager). Et slags museum om film og kino.
• Miguel Abrey Gallery: reis til Lower East Side for en fantastisk kulturell opplevelse. Funk og hippieinspirert kunst har aldri vært mer interessant.
• «Waterfront Walking Tour»: dette er en guidet tur langs New York sine havneområder.
• Brooklyn Brewery tours er en guidet tur rundt på Brooklyn Brewery sine lokaler, hvor du kan lære mer om både merket og selve brygge-prosessen.
• Chelsea Galleries består av en rekke ulike gallerier som er åpne for alle, i tillegg er det helt gratis.
• Governors Island er en mellomstor øy rett utenfor Manhatten som tilbyr blant annet leie av sykler. Fergen hit er helt gratis.
• National Museum of the American Indian viser kunst laget av USAs urbefolkning. Anbefales for deg som har lyst til å lære mer om Indianerne
• .New York Public Library er et av verdens største bibliotek og anbefales på det sterkeste.
• Rockefeller Center Public Art ligger i bunn av Rockefeller Center og viser frem utrolig kunst datert tilbake til byggeåret 1930.
• Socrates Sculpture Park ligger ved East River med utsikt ut over Roosvelt Island. Har utrolige skulpturer og i blant også lysshow (naturlig nok på kveldstid).
• Brooklyn Botanic Garden er gratis på tirsdager.
• Brooklyn Museum er gratis den første lørdagen i måneden.
• Bronx Zoo er kanskje ikke gratis, men har en morsom vri på prissystemet. Her kan du nemlig betale hva du selv vil. Parken er etter vår mening veldig fin og vi anbefaler derfor å støtte dem med litt penger.

Ellers finnes det mange muligheter rundt i New York. Det er absolutt ikke nødvendig å bruke mye penger for å få en fantastisk opplevelse i byen.

Foto av Summ / Wikimedia Commons

Ting i nærheten av New York som er verdt å få med seg

I områdene rundt New York finnes det mange muligheter. Hva med strandferie ved Fire Island? Kanskje en casino-tur til Atlantic City? Under har vi listet opp våre favoritter:

• Fire Island ligger ca 1,5 time fra New York sentrum. Alternativt kan du leie bil på flyplassen, så slipper du køen ut av bykjernen, turen ligger da bare 1 time unna. Fire Island er en ypperlig destinasjon i tidsperioden april til september. Med langstrakte strender og høy temperatur ligger alt til rette for et avslappende avbrekk fra storbyen.
• Atlantic City er byen som ofte omtales som øst-sidens Las Vegas. Med casino på kveldstid og strandliv på dagtid (sesongavhengig) lever byen absolutt opp til omtalen sin. I tillegg er Atlantic City full av historie, og er ofte bakteppe i en rekke filmer, spesielt mafiafilmer. Nå sist i den påkostede TV-serien Boardwalk Empire.
• Montauk er i likhet med Fire Island en stranddestinasjon. Her står surfing i sentrum. Med gode vindforhold er dette øst-sidens surfe-sentrum, på samme måte som Los Angeles er det på vest-siden av USA. Montauk er også egnet for nybegynner innen sporten, du trenger ikke være erfaren for å begi deg ut i vannet. I tillegg finnes det flere kurs for alle type nivåer, fra nybegynner til erfaren. Montauk ligger 2,5 time fra New York og vi anbefaler derfor å leie hus eller hotell slik at dere får mer ut av turen. Egner seg derfor for lengre turer til New York, ikke weekendturer.

Hotell i New York

New York er en stor by og de lønner seg å velge riktig hotell. Vi kan anbefale hotellene Andaz 5th Avenue (Manhattan) eller Casablanca Hotel Times Square som begge har meget høy kvalitet til en overkommelig pris. Det viktigste er at disse hotellene ligger godt plassert i forhold til severdighetene i listen over, noe som gjør det enklere å nyte byen uten å måtte reise for langt. Anbefalingene er basert på bruker-rangeringen fra tjenesten BesteHotell.no/usa/new-york, du kan selv sammenligne og finne beste og billigste hotell i New York ved å bruke Bestehotell.no.

Når det kommer til fly vil vi som sagt anbefale Google Flight. Det er dog verdt å nevne at Norwegian, SAS og British Airways er de eneste selskapene som flyr direkteruter til New York (fra Norge). Derfor kan det være lurt å sjekke disse først.

Godt tips: Nettsiden Timeout.com har en liste på 101 ting å gjøre i New York hvor du enkelt kan «tikke» av hva du har gjort. Vi har selv har oppdaget masse nytt ved hjelp av denne. Du finner den her: timeout.com/newyork/things-to-do/101-things

God tur!

Toba-innsjøen (Danau Toba) ligger på øyen Sumatra i Indonesia og er særlig kjent for sine flotte naturomgivelser, bademuligheter og den lokale etniske Batak-kulturen. Innsjøen er bare rundt 70000 år gammel og ble dannet etter at supervulkanen Toba hadde et gigantisk utbrudd. Etterpå sank jorden sammen og tomrommet ble senere ble fylt med vann. De globale konsekvensene av vulkanutbruddet var forøvrig enorme og enkelte hevder at nesten alt liv på jorden ble utslettet. Toba-vulkanen er imidlertid forlengst utdødd (i motsetning til mange andre vulkaner i Indonesia) og i dag er området riktig så fredelig.

Utsikt over Toba-innsjøen

Toba er rundt 100 kilometer lang, 30 kilometer bred og hele 500 meter dyp. På innsjøen ligger den store vulkanske øya Samosir, faktisk verdens største “øy på en øy” og en av verdens største øyer i en innsjø. Innbyggertallet på Samosir skal være rundt 130000 men de er spredd utover et stort område og øyen gir ikke inntrykk av å være tett befolket. Helt øst på Samosir stikker det ut en liten soppformet “tapp” hvor man finner landsbyen Tuk-tuk, det store turistsenteret på Samosir og ved innsjøen. Toba ligger på ca 900 meters høyde og temperaturen er derfor mer behagelig enn man skulle forvente nær ekvator. På dagtid kan det riktignok være rundt 30 grader men etter solnedgang blir det fort overraskende kjølig ute.

Tradisjonelle Batak-hus ved Toba

Hva er det å gjøre ved Toba? Mange kommer hovedsaklig for å slappe av i flotte omgivelser, noe Toba har mye av med sitt vakre skogkledde vulkanske landskap. Som man forventer ved en innsjø er det også mange mulige aktiviteter i vannet. Toba har riktignok ingen sandstrender men vannet holder ganske behagelig temperatur gjennom hele året, så bading er populært. Andre alternativer er å kjøre vannscooter, “banana boat” og lignende ting.

Kristendommen er utbredt på Samosir og ved Toba

På det kulturelle området skiller Toba seg dramatisk fra andre deler av Indonesia, noe som er en kilde til fascinasjon for mange turister. De fleste lokale innbyggerne er etniske bataker med en ganske spesiell kultur og historie. Batakene har nemlig en lang tradisjon for kannibalisme og til langt ut på 1800-tallet var det vanlig å spise dødsdømte fanger levende. Det skal også ha eksistert en praksis med at barna spiste foreldrene(!) når disse ble for gamle til å arbeide. Kulturimperialistene fra den nederlandske kolonimakten satte imidlertid en stopper for tradisjonen og i dag har man ingenting å frykte. De siste vestlige besøkende som ble spist var trolig et par amerikanske misjonærer på 1800-tallet. Senere misjonærer hadde mer hell og etterhvert har mange bataker gått over til kristendommen, men gjerne blandet med elementer fra deres tradisjonelle religion. Man vil derfor se ganske mange kirker på Samosir mens islam glimrer med sitt fravær.

Utsikt fra Samosir mot fastlandet

Det best bevarte eksemplet på den gamle Batak-kulturen finner man på museet i Ambarita, en liten landsby noen kilometer fra Tuk-Tuk. Her kan man se landsbyrådets steinstoler arrangert i en sirkel på stedet hvor de satt og overveide skjebnen til eventuelle fanger. Dødsdømte ble deretter ført til henrettelsesstedet like ved, kuttet opp i småbiter, stekt og spist. Med stakkarens blod til drikke ble det et riktig festmåltid for landsbyen. På museet kan man også se tradisjonelle Batak-hus fra innsiden. Disse karakteriseres av at taket er formet som en båt og de er ofte dekorert med fine utskjæringer. Batak-hus er fremdeles i bruk flere steder rundt på øya selv om flesteparten av de lokale nå har mer moderne boliger.

Steinstoler i Ambarita hvor middagsmenyen fremover ble bestemt

Rundt på øya vil man også garantert legge merke til utallige sarkofager, et resultat av batakenes svært omfattende og spesielle begravelsesritualer. Først begraves avdøde i en trekiste i nærheten av hjemmet men etter et par år graves beina opp, renses og plasseres i en sarkofag av stein. Kongelige har selvsagt de mest imponerende sarkofagene og i byen Tomok finnes graven til Kong Sidabutar, den som første kongen som ble omvendt til kristendommen. Dessverre finnes det ingen informasjon for turister, så for å få noe særlig ut av besøket trenger man en guide. Rett ved siden av ligger dessuten et lite Batak-museum som stiller ut forskjellig Batak-kunst med hovedvekt på treskjæringer, samt et enormt antall suvenirboder.

Gate i Tuk-Tuk

Tuk-Tuk er en ren turistby og består nesten utelukkende av hoteller og restauranter. Mange restauranter selger forøvrig såkalte “magic mushrooms”, en gammel Batak-tradisjon, men som man sikkert gjør lurt i å være forsiktig med. Allikevel er Tuk-Tuk ikke noe partysted og etter klokken 2200 er det ganske dødt nesten overalt. Byen er generelt veldig “laidback” og det finnes faktisk ingen taxi-, becak- eller motorsykkelsjåfører som maser på turister. For å komme seg rundt må man enten gå, ha egen transport eller leie transport på hotellet eller annet sted.

Grav på Samosir

Ambarita og Tomok kan besøkes til fots fra Tuk-Tuk (dog spaserturene dit er ikke veldig spennende) men for å utforske Samosir på ordentlig trenger man enten sykkel eller scooter/motorsykkel.  Sistnevnte er helt klart mest praktisk for å dekke et større område og kan leies for rundt 50 kroner dagen, inkludert full tank. Dessverre finnes det relativt få veier på Samosir (ihvertfall som kan kjøres på) og dermed få alternative ruter. Den fineste turen er å kjøre gjennom Tomok og så svinge oppover i fjellet. Der oppe går veien gjennom mange små flotte landsbyer og man treffer sikkert både hunder, griser, geiter, bøfler og mye annet i veien.

Tryggere med egen transport enn lokalbussen

Motorsykkel kan man leie helt uten førerkort men da bør man være ytterst forsiktig for ved eventuelle ulykker er man helt uforsikret. Imidlertid er det svært lite trafikk på Samosir og selv om veistandarden er dårlig noen steder så er det enkelt å komme seg frem. Det finnes nesten ikke politi på øya og de stopper uansett ikke utlendinger for å sjekke papirene. Samosir har også gode muligheter for turgåing i fjellet men det er en litt kjedelig spasertur fra Tuk-Tuk før landskapet begynner å bli interessant. En aktuell tur er å krysse øya fra øst til vest, noe som normalt tar minst to dager. Det er da mulig å overnatte i en landsby underveis.

Ute på landsbygda på Samosir

Det er overflod av hoteller i Tuk-Tuk og bortsett fra i helt spesielle perioder som Eid al-fitr og kinesisk nyttår vil det alltid være god plass. Normalt er det dessuten kjempebillig å bo ved Toba. For 150 kroner får man svært god standard og folk med lavt budsjett kan bo på kummerlige rom for 20-30 kroner natten. På grunn av de relativt kjølige nettene er det forøvrig ingen hoteller som har aircondition i Tuk-Tuk. Hotellpriser kan sjekkes på blant annet booking.com, men ofte kan man få rabatt ved å møte opp uten forhåndsbestilling.

Ferjen mellom Samosir og Parapat

For å komme til Toba er det mest naturlig å fly til Medan, en lite attraktiv storby, og deretter ta buss eller ordne privat transport videre til Parapat. Dette er en “ordentlig” by som ligger på fastlandet ovenfor Samosir og med ferjeforbindelse til Tuk-Tuk (ca 10 kroner) omtrent en gang i timen. Båten er en ren turistferje som går rundt til de forskjellige hotellenes brygger og slipper av folk. Det finnes også ferjer til Tomok og andre byer men turister har lite behov for disse.

Lokale festivaler er fargerike opplevelser

Kjøretiden fra Medan til Parapat er 5-6 timer med buss. Et alternativ jeg vil anbefale er imidlertid å ordne privat transport (fra rundt 500 kroner) og gjøre turen til sightseeing. Da kan man stoppe på interessante steder underveis, for eksempel Sipisopiso fossen, Indonesias høyeste fossefall og flere andre steder med flott landskap. Søk på  Skyscanner eller Momondo etter billige flybilletter til Indonesia. Antagelig er det billigst å kjøpe en separat flybillett til Bangkok og deretter fly videre til Medan med billigselskapet AirAsia.

Sapa er en liten by oppe i fjellene i nordlige Vietnam, ikke så langt fra grensen til Kina. Den er spesielt kjent for sin vakre natur med fjell og risterrasser, samt for de mange forskjellige etniske minoritetene som holder til i området. Dette har gjort Sapa til et populært reisemål for turister som vil kombinere fotturer i flotte omgivelser med å oppleve den lokale kulturen.

Utsikt over byen Sapa

Sapa har ingen spesielt spennende historie selv om den i lang tid har vært en viktig handelsby for folk fra landsbyene i området. Vietnameserne i lavlandet viet den ikke noen spesiell oppmerksomhet og innbyggerne fikk stort sett være i fred. Under den franske koloniperioden bygget imidlertid mange franskmenn hus i Sapa på grunn av det behagelige klimaet. Det meste av denne koloniarkitekturen ble dessverre senere ødelagt under Vietnams kamp for selvstendighet. Etter en lang nedgangsperiode for Sapa åpnet myndighetene på 90-tallet for turisme og dette er nå byens viktigste inntektskilde.

Grønt og fint rundt Sapa

Sapa er fremdeles et sted hvor beboere fra landsbyene kommer for selge varene sine men mye av virksomheten er nå rettet mot turister. Sentrum har mange forskjellige markeder og lokale kvinner sitter dessuten langs fortauet med varene sine flere steder. Ellers består byen først og fremst av hoteller, restauranter, massasjesteder og utstyrsbutikker. Til tross for at Sapa er ganske turistifisert, er byen et trivelig sted å oppholde seg selv om det blir litt mas fra selgere når man spaserer rundt. I tillegg til de lokale markedene er nok Ham Rong Resort byens hovedattraksjon. Dette er en park som inneholder diverse statuer (blant annet av tegneseriefigurer!), noen hager og mange utsiktspunkter over området. Til tross for mange backpackere og turister er ikke Sapa noe partysted. Byen er i all hovedsak helt død etter 2200, muligens med unntak av et fåtall karaoke-steder.

Mye rart i Ham Rong Resort parken

De største etniske gruppene i området rundt Sapa er Hmong (minst 50%) og Dao (rundt 23%) men i tillegg finnes det minst seks andre minoriteter. Folk med interesse for slikt vil kunne bestemme etnisk tilhørighet til en person bare ved å se på klesdrakten, mens normale turister vil nøye seg med å konstatere at samtlige grupper har fine fargerike klær. Utrolig nok ligger landsbyer med forskjellige etnisiteter bare få kilometer fra hverandre. At de ikke har blandet seg kan virke rart men kulturene har tydeligvis lagt stor vekt på å bevare rasemessig renhet. Med påvirkningen fra det moderne samfunnet har det imidlertid begynt å bli akseptabelt å gifte seg med folk fra andre landsbyer, så etter hvert vil nok skillene viskes ut.

Ingenting i veien med landskapet

For å utforske landsbyene rundt Sapa kan man dessverre ikke umiddelbart legge i vei på egenhånd. Man trenger tillatelser for å komme inn i alle landsbyene i området og dette må forhåndskjøpes på turistkontoret. Dersom man leier en privat guide eller deltar på en gruppetur slipper man imidlertid å tenke på dette. En guide kan dessuten gi potensielt interessant informasjon og hjelpe med å kommunisere med folk i landsbyene, for utenom fraser av typen “you buy from me” snakker disse lite engelsk. Det er stort utvalg av turer å velge blant og private guider kan dessuten tilpasse opplegget helt etter den enkelte turists ønsker. Mulighetene spenner fra enkle dagsturer i nærområdet til turer over flere dager til landsbyer langt borte. Det finnes også selskaper som arrangerer sykkelturer i området.

Marked i Sapa

Den enkleste turen er til landsbyen Cat Cat i fjellsiden rett nedenfor Sapa. Landsbyen er ganske turistifisert men besøkende får i hvert fall muligheten til å lære om håndverkstradisjonene, særlig veving, og se hvordan lokale blomster brukes til å fargelegge klær. Noen forestillinger med lokal sang og dans har de også. Ved landsbyen finnes dessuten et fossefall, uten at nordmenn neppe blir ekstremt imponert.

Lokale kvinner venter på en gruppetur å henge seg på.

Det vanligste heldags-opplegget er en vandring langs risterrassene og ned i dalen med besøk i et par landsbyer og lunsj på en lokal restaurant før transport tilbake til Sapa. Turen går gjennom et utrolig vakkert landskap og selv om landsbyene delvis baserer seg på turisme finnes det mange bønder som fremdeles jobber med vannbøffel, eller helt manuelt, på rismarkene. På gruppeturer får man forøvrig alltid følge av en gjeng lokale kvinner i fargerike drakter. Disse kvinnene kan faktisk være overraskende nyttige, for selv om de gjerne er langt oppe i årene er de imponerende stødige til bens og kan hjelpe turister ned glatte og gjørmete stier. Hvis de har vært til hjelp bør man kjøpe noe av dem eller gi en liten donasjon etter turens slutt.

Vannbøfler er et vanlig syn rundt Sapa

Alle turgrupper følger omtrent samme ruten på dagsturer fra Sapa så i høysesongen kan det hele minne litt om en folkevandring. Hvis man vil unngå backpackere og andre turister må man nesten ta en tur over flere dager. Dette gir muligheter for å besøke landsbyer litt lenger borte fra Sapa og inkluderer overnatting på svært enkle “homestays”. Et enda mer ambisiøst opplegg er å bestige Fansipan, Vietnams høyeste fjell (3143 meter), synlig fra Sapa, noe som normalt tar minst to dager.

På gruppetur utenfor Sapa

Sapa kan besøkes hele året men hver årstid har sine fordeler og ulemper. Med sin beliggenhet på 1500 meters høyde har Sapa langt mer behagelige klima enn for eksempel Hanoi på sommeren. I juli-august kan man forvente temperaturer opp mot 25 grader på dagtid og litt småkjølige kvelder. Været er imidlertid ustabilt med mye nedbør på den tiden, noe som kan gjøre stiene glatte og gjørmete. Vinteren er betydelig tørrere men kan bli ganske kald med temperaturer ned mot frysepunktet om natten. Dette er dessuten den mest tåkete perioden. Selv om tåke kan være atmosfærisk i små mengder så vil man helst unngå at den fullstendig sperrer for utsikten.

Selve byen Sapa er ikke så voldsomt attraktiv

Byen er full av butikker hvor man kan kjøpe alle slags klær og utstyr til fjelltur i Sapa. Det ville imidlertid overraske meg om noen av merkevarene som tilbys er ekte. Kvaliteten vil derfor sannsynligvis ikke være helt topp. Mange vil imidlertid ha nytte av å leie “trekking boots”, i praksis gummistøvler, for bare 1 dollar/dag. Støvlene er ikke veldig komfortable men gir godt feste i gjørmete nedstigninger og kan være et godt alternativ til å grise til eventuelle joggesko, i hvert fall for dagsturer. På lengre turer vil jeg heller anbefale å bruke komfortable tursko.

På vei ned mot landsbyene i dalen nedenfor Sapa

Nesten alle turister ankommer med nattoget fra Hanoi til Lao Cai, en by som ligger ved grensen til Kina. Derfra er det omtrent en times busstur oppover i fjellene til Sapa. Standarden på nattoget er helt grei, ikke noe luksuriøst men omtrent som NSBs liggevogner den gang disse eksisterte. I 2014 åpnet dessuten en ny vei fra Hanoi til Lao Cai og reduserte kjøretiden til 5-6 timer, slik at buss nå fremstår som et aktuelt alternativ for transport til Sapa.

Utsikt fra byen Sapa

Alle hoteller i Hanoi kan ordne opplegg for Sapa med transport fra Hanoi, overnatting i Sapa og guidede turer. Disse pakkene er generelt ganske billige (fra i overkant av 100$ og oppover, avhengig av lengde, hotellstandard og om man har privat guide eller deltar på gruppeturer). Alternativt kan man bare kjøpe tog- eller bussbilletter og ordne resten på egenhånd, noe som trolig blir enda billigere. Sapa har overkapasitet av hoteller så det er lett å finne et sted å overnatte og guider finnes det i overflod (alle hoteller i Sapa kan skaffe det). Søk ellers på  Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene til Vietnam.

Tiraspol er hovedstaden i Transnistria, en region av Moldova som har erklært seg uavhengig men som nesten ingen andre land anerkjenner. For alle praktiske formål fungerer imidlertid Pridnestrovskaya Moldavskaya Respublika (PMR) (det offisielle russiske navnet) som et helt normalt land med sine egne lover, sitt eget politi, eget militær og sin egen valuta. Stedet er ikke noen plass å bygge ferien sin rundt men hvis man uansett er i nærheten så er Transnistria såpass spesielt at det absolutt er verd et besøk.

Lenin passer på utenfor parlamentet

Transnistria oppstod etter at Moldova brøt ut av Sovjetunionen i 1991. Befolkningen øst for elven Dnestr var hovedsaklig etniske russere som hadde liten lyst til å være en minoritet i et rumensktalende land. De erklærte seg derfor uavhengige av Moldova og det brøt snart ut en liten borgerkrig. Transnistria var imidlertid så heldige å være i besittelse av 40000 tonn med våpen og ammunisjon fra den røde armés 14 divisjon (Moldova var jo yttergrensen av Sovjetunionen og hadde store våpenlagre i tilfelle et NATO-angrep), så de var ikke lette å bryne seg på. Det hele endte derfor med våpenhvile et par måneder senere.

Rolig og fredelig i sentrum av Tiraspol

Selv om Moldova og Transnistria aldri har sluttet fred så eksisterer de relativt greit sammen. Det går regelmessig kollektivtransport mellom landene og transnistriske fotballag spiller i den moldovske ligaen. De fleste transnistriske innbyggere har dobbelt statsborgerskap enten i Russland, Moldova eller Ukraina. Transnistria har riktignok sitt eget pass men det anerkjennes nesten ikke av andre land og kan dermed ikke brukes til å reise med.

Alexander Suvorov til hest

For turister er det mest naturlig er å besøke hovedstaden Tiraspol som med rundt 150000 innbyggere er Transnistrias største by. Byen ble grunnlagt i 1792 av den russiske generalen Alexander Suvorov som bygde noen fortifikasjoner etter at russerne hadde erobret et område fra det osmanske riket.

T-34 stridsvogn

Hva er det så å finne på i Tiraspol? Strengt tatt ikke så veldig mye. Det mest interessante er nok å oppleve atmosfæren som er veldig stille og rolig. Lite trafikk og få mennesker ute gjør at byen inngir litt av samme følelsen som Nord-Korea. Forholdene ser imidlertid strengt tatt mye bedre ut enn hva man forventer av en “bandittstat” og Transnistria virker helt klart mer velstående og velordnet enn resten av Moldova. En spesiell ting med Tiraspol er at arven fra Sovjetunionen er mye tydeligere enn i de fleste andre post-kommunistiske steder. Flagget og emblemet deres inneholder hammeren og sigden fra gamle Sovjetunionen og Tiraspol har fremdeles gater oppkalt etter både Lenin og Marx.

Den nye ortodokse katedralen er fin

En spasertur langs den brede 25. oktober avenyen vil føre forbi de fleste av attraksjonene i Tiraspol. I den vestlige enden ligger parlamentsbygget med en stor Lenin-statue foran. På andre siden av gaten finnes et monument over de falne i andre verdenskrig og borgerkrigen. En sovjetisk T-34 stridsvogn er også utstilt ved siden av en liten ortodoks kirke. Rett øst ligger en park med Tiraspols viktigste monument, en statue av byens grunnlegger Alexander Suvorov til hest og et stykke lenger borte i gaten finnes det store rådhuset og byens teater.

Stille og rolig langs elvepromenaden i Tiraspol

Langs Dnestr finnes en elvepromenade og en bro over elven hvor man har fin utsikt. Faktisk er det også diverse sandstrender ved elvebredden, selv om Tiraspol nok aldri blir noen stor badedestinasjon. Byen har flere ortodokse kirker og hovedkirken fra 1999 er riktig fin og vel verd et besøk. Et varemerke man vil se mange steder i byen er Sheriff. Blant annet finnes det flere Sheriff supermarkeder, kjøpesentere, bensinstasjoner og en flott ny stadion for fotballaget FC Sheriff Tiraspol (som vinner den moldovske ligaen nesten hvert år). Det er litt uklart hvem som egentlig står bak Sheriff og noen hevder det er et rent mafiafirma som brukes til hvitvasking av penger.    

Sheriff-varemerket ser man mange steder i Tiraspol

Transnistria har sin egen valuta: transnistriske rubler. Man bør ta med euro, dollar eller moldovske lei for å veksle i en av de veldig mange vekslebodene. Det skal også finnes en minibank i Tiraspol som gir ut amerikanske dollar eller euro. Spesielt mye penger trenger man imidlertid ikke selv om prisnivået er omtrent det dobbelte av selve Moldova. Allikevel er det ganske rimelig for nordmenn og det er uansett ikke spesielt mye å bruke penger på. Tiraspol har relativt få restauranter og utesteder men nok til at man enkelt får tak i mat og drikke.  

God plass på stranden i Tiraspol

For turister er det lettest å besøke Transnistria på en dagstur fra Chisinau, hovedstaden i Moldova, men man kan også komme inn fra Ukraina. Fra Chisinau går det minibusser omtrent en gang i timen fra den sentrale bussterminalen. Tidligere hadde Transnistria rykte for å være vanskelig å besøke, med gjennomkorrupte grensevakter som måtte bestikkes for å slippe inn i landet. Myndighetene har heldigvis ryddet opp i dette så nå er grensepasseringen helt uproblematisk. Stempel i passet får man ikke men på grensen scannes passet og man får en datakvittering som inneholder det nøyaktige tidspunktet for seneste utreise (ti timer etter ankomst). Ved utreise samler vakten inn kvitteringen og sjekker at man ikke har vært for lenge. Hvis man vil oppholde seg lenger enn en dag (de færreste vil ha behov for det) må man si fra ved grenseovergangen og registrere seg hos politiet når man kommer frem til Tiraspol.

Hammer og sigd er fremtredende i Transnistrias emblem

Det er ingen formaliteter på den moldovske siden av grensen. Fra deres synspunkt har du aldri forlatt Moldova. Dersom man kommer fra Chisinau vil man passere gjennom byen Bender før Tiraspol. Her kan det også være verd å gjøre et kort stopp selv om byen har færre severdigheter enn hovedstaden. Den største attraksjonen er en stor gammel borg som man vil se fra veien. Dessverre er den omringet av militært område og kan være vanskelig å besøke.

Rabat er hovedstaden i Marokko og en av landets triveligere byer å oppholde seg i. Den er riktignok ikke blant landets mest populære turistmål, til tross for å ha mange severdigheter av samme type som de mer kjente byene Marrakesh og Fes. Mangelen på utenlandske turister har imidlertid sine fordeler og har trolig bidratt til at byen fremstår som litt “Marokko light” uten mas og gnål fra “guider” og selgere som resten av landet sliter med.

Rabats kasbah sett fra stranden

Rabat ligger på Atlanterhavskysten ved utløpet av elven Bou Regreg. Selve byen har rundt 600 000 innbyggere men i storbyområdet som inkluderer nabobyene Salé og Temara bor det nærmere to millioner mennesker. Byens historie strekker seg helt tilbake til romerne som opprettet en bosetning under navnet Sala Colonia i området. Svært viktig ble imidlertid ikke Rabat før Yaqub al-Mansur, leder av Almohadene, et berbersk muslimsk dynasti, etablerte byen som hovedstad på 1100-tallet. På det største regjerte almohadene over Nord-Afrika og store deler av Spania, men utover 1200-tallet gikk det nedover og de både mistet Spania og ble utradert i Marokko.

Utsikt fra kasbahen mot Salé.

Rabat ble deretter nesten fraflyttet men gjorde et comeback på 1600-tallet da Rabat og Salé dannet en “pirat-republikk” som stod seg i nærmere to hundre år. Piratene brukte de to byene som utgangspunkt for plyndring på havet. Frankrike tok senere kontroll over Marokko i 1912 og flyttet hovedstaden fra Fes til Rabat, noe marokkanerne holdt fast ved etter uavhengigheten i 1956.

Inngangen til kasbahen

Som de fleste marokkanske byer kan Rabat grovt deles inn i en gammel og en ny del. Den nye byen (Ville Nouvelle) ble bygget av franskmennene og er forsåvidt trivelig nok, delvis med flotte boulevarder med palmetrær. Allikevel er den neppe så veldig interessant for turister som heller foretrekker å besøke medinaen (gamlebyen) og Kasbah des Oudaias, den eldste delen av Rabat.

Fine farger inne i kasbahen

Kasbahen ble bygget av almohadene og er omringet av en bymur. Hovedinngangen er den flotte porten Bab Oudaia og innenfor finnes hovedsaklig et litt labyrintaktig boligområde. Det er ikke så veldig stort men husene er pent dekorert i fargene hvitt og blått og det er et trivelig sted å utforske. I tillegg til bolighusene finnes et par moskéer, men ikke-muslimer slipper ikke inn og de er trolig uansett ikke så interessante å besøke. I det ene hjørnet av kasbahen ligger et åpent område med flott utsikt over havet og til nabobyen Sale. Særlig ved solnedgang er dette et trivelig sted å oppsøke. I kasbahens sydlige del finnes den andalusiske hagen, en nydelig liten park hvor det er fint å sitte i skyggen og slappe av. Et gammelt kongepalass ligger også ved parken men er gjort om til et museum som stiller ut diverse artifakter.

Den andalusiske hagen inne i kasbahen

Medinaen ligger ved siden av kasbahen og i motsetning til mange andre marokkanske medinaer så er den lett å orientere seg i. Mange av gatene er riktignok svært trange men de er stort sett rette og står vinkelrett på hverandre. Allikevel har den alt som man forventer av en medina, inkludert store markeder med boder som selger alt mulig, inkludert krydder, mat, tepper og juggel fra Kina. En fin ting med Rabats medina er at den er fullstendig fri for “guider” og andre plagsomme folk så man kan rusle rundt akkurat som man vil uten å oppleve noen spesielle irritasjonsmomenter.

Medinaen i Rabat

Rett utenfor sentrum finnes Chellah-ruinene, kanskje den største attraksjonen i Rabat. Det var her den romerske byen Sala Colonia lå, men ruinene fra den romerske tiden er imidlertid i svært dårlig stand og man trenger en god porsjon fantasi for å forestille seg hvordan det har vært. På 1300-tallet bygget imidlertid marinidene (det berberske dynastiet som tok over etter almohadene) et stort gravsted (nekropolis) over de romerske ruinene. Sammen med et tårn og forsvarsverk rundt er dette er fremdeles i relativt god stand. Senere er det anlagt en park rundt ruinene og hele Chellah er blitt et utrolig fredelig og behagelig sted å utforske. Med litt flaks får man også se storkene som delvis har tatt over området og bygget flere reir på toppen av ruinene.

Chellah-ruinene

En annen stor attraksjon er Hassan-tårnet, restene av en minaret og moské som almohadene påbegynte i 1195 og som var ment å bli verdens største. Imidlertid ble ingen av delene gjort ferdige da sultanen døde allerede i 1199. Senere ble dessuten den uferdige moskéen ødelagt i et jordskjelv. I dag står minareten der (dog for tiden under full renovasjon) sammen med de gjenværende søylene fra moskeen slik at man får et inntrykk av dimensjonene. I motsatt ende av plassen ligger en bygning av nyere dato, Mohammed V Mausoleet, hvor gravene til et par av Marokkos konger befinner seg. Bygningen er i seg selv veldig flott og alle kan dessuten komme inn og kikke ned på gravene. (Guidebøker sier at man må være sømmelig kledd for å slippe inn, men regimet virket ikke særlig strengt).

Inne i Chellah-ruinene

Rabat har faktisk strender men disse er ikke av veldig høy kvalitet.  Allikevel vil man se en del lokale som bader i Atlanterhavet. Surfing er dessuten populært og man kan leie surfebrett hvis man vil prøve seg. Dersom man ikke vil ut i vannet så finnes det allikevel en fin strandpromenade og et par pirer som er trivelig å spasere langs, særlig i tiden rundt solnedgang. Andre attraksjoner i Rabat er det arkeologiske museet som stiller ut mange gjenstander som er gravd ut i Marokko og teknisk museum med et dinosaur-skjelett som ble funnet i Atlas-fjellene på slutten av 70-tallet. Palasset til den nåværende kongen ligger forøvrig også i Rabat men er egentlig ingen stor turistattraksjon og det eneste man får se er porten og muren rundt på avstand.

Restene av den store moskéen som aldri ble ferdig, med mausoleet i bakgrunnen

Det er lett å komme seg rundt i Rabat. Området med medinaen, kasbahen og strandpromenaden er best å spasere i (ofte eneste mulighet). For å besøke Chellah og Hassan-tårnet er det lettest å ta en av de mange taxiene. Sjansene er gode for at sjåføren uoppfordret benytter taksameteret og en kjøretur på tvers av Rabat vil sjelden koste mer 10 kroner. Ellers har den nye delen av Rabat helt nye trikker, men turister får trolig bare bruk for disse ved besøk til nabobyen Salé.

Mye å få kjøpt på Rabats markeder

Medinaen har en haug med svært enkle spisesteder men ikke så mange større restauranter. Uansett får man pizza, sandwich, tagine (gryterett) eller kebab for en svært billig penge. Hotellene i Rabat er litt dyrere enn ellers i Marokko og for en rimelig standard må man nok ut med minst 300 norske kroner. Sjekk hotellpriser på booking.com. Mest praktisk er det nok å bo ved medinaen hvor de fleste attraksjonene befinner seg, men det er så lett å komme seg rundt i Rabat at man strengt tatt kan bo hvor som helst. Det finnes en flyplass i Rabat men det går ingen direktefly fra Norge. Søk på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene til Marokko. Ved ankomst i Marrakesh så er det forøvrig lett å ta tog videre til Rabat.

Esfahan (Isfahan) er Irans triveligste by og har en rekke attraksjoner av kulturell og historisk karakter. Innbyggerne sier gjerne at “Esfahan er halve verden” (på persisk så rimer det: “Esfahan Nesf-e Jahan”) for å understreke dens storhet. Om det er en overdrivelse, så er den uansett så full av vakre moskéer, palasser, monumenter, broer og parker at turister trenger lang tid på å utforske alt sammen. Esfahan er også en moderne storby men har allikevel en slags atmosfære av ro og stillhet som gjør den trivelig å oppholde seg i.

Lotfollah-moskeen

Esfahan er Irans tredje største by og har rundt 1.7 millioner innbyggere. Den ligger på rundt 1600 meters høyde og elven Zayandeh renner gjennom byen (når den ikke er tørket ut). Som følge av den strategiske beliggenheten langs Silkeveien har Esfahan alltid vært et viktig handelssentrum. Utviklingen skjøt fart i 1598 da byen ble hovedstad i Safavid-dynastiet. Dette var en gylden tid for persisk kultur og mye av arkitekturen fra denne perioden står fremdeles i dag og gjør Esfahan til Irans flotteste by.

Inne i Imam-moskeen

Det beste stedet å starte utforskningen av Esfahan er på Imam-plassen (også kalt Naqsh-e Jahan), en gigantisk fredfull plass i sentrum av byen. Plassen og bygningene rundt ble hovedsaklig bygget under Sjah Abbas, den viktigste Safavid-herskeren. Ideen hans var å samle samfunnets viktigste maktfaktorer (prestene, kjøpmennene og kongen) i nærheten av hverandre. Selve Imam-plassen domineres av flere gressplener, en stor fontene og diverse benker. På dagtid er det populært blant iranske familier å ta med seg mat og ha piknik på gresset, mens på kvelden er alt lyst opp av flomlys og det er flott å bare sitte og nyte atmosfæren.

Inne på den store bazaren

Den mest iøynefallende bygningen er nok den store Imam-moskéen med to minareter i den sydlige enden av plassen. Her avholdes fredagsbønnen og moskéen regnes som noe av det ypperste innen persisk arkitektur, særlig på grunn av de vakre mosaikkflisene. Et annet arkitektonisk praktbygg er Lotfollah-moskéen som var kongefamiliens private moské (derfor har den ingen minareter, i motsetning til Imam-moskéen som var ment for allmennheten). Legg særlig merke til mønsteret på innsiden av den store kuppelen. Hvis man har reiseguiden Lonely Planet vil man oppdage at forsidebildet er tatt der inne.

Fine dekorasjoner inne i moskeene

Rett ovenfor Lotfollah-moskéen, på andre siden av plassen, ligger Ali Qapu palasset, hvor kongen (sjahen) holdt til. Nå er bygningen stort sett tom og egentlig ikke så fryktelig interessant for turister, men fra balkongen har man fantastisk utsikt over hele Imam-plassen. De resterende bygningene rundt plassen er hovedsaklig butikker som selger persisk kunst og håndverk samt forskjellige slags suvenirer. På nordsiden av plassen finnes inngangen til den store bazaren, et gigantisk område med små butikker og boder hvor man kan få kjøpt nesten alt mulig. Gledelig nok kan turister utforske bazaren og de mange salgsstedene uten å oppleve noe som helst mas og gnål fra innpåslitne selgere. Dette er faktisk tilfellet på markeder i hele Iran og landet skiller seg på denne måten radikalt fra andre land i Midtøsten.

Utsikt over deler av Imam-plassen fra Ali Qapu palasset

Hvis man går den lange veien gjennom hele bazaren så ender man opp ved en av Esfahans viktigste historiske bygninger, nemlig Jameh-moskéen. Dette er en av Irans eldste moskéer, påbegynt allerede i år 771. Imidlertid har den blitt ødelagt, gjenoppbygget og fått nye deler lagt til og fjernet gjennom årene. Arkitekturen fremstår derfor som en blanding av veldig mange forskjellige iranske stilarter.

Populært med piknik på Imam-plassen

Et lite stykke vest for Imam-plassen ligger det kongelige Chehel Sotoun palasset med tilhørende hage, nesten rett bak Ali Qapu palasset. Navnet betyr “40 søyler” og refererer til de 20 søylene som holder oppe inngangsdelen av palasset, men som refleksjonen i bassenget gjør at ser ut som 40 søyler. I motsetning til Ali Qapu palasset er det faktisk en del å se innendørs her, med veggmalerier som beskriver historiske hendelser og keramiske fliser med fine mønstre. Nok et palass ligger nesten umiddelbart sør for Chehel Sotoun, nemlig Hasht Behesht. Selve palasset er ikke allverdens interessant hvis man allerede har sett Chehel Sotoun, men den tilhørende parken (gratis inngang) er veldig stor og er et fint sted å slappe av.

Hagen utenfor Chehel Sotoun palasset

Elven Zayandeh flyter i prinsippet gjennom Esfahan, men i praksis tørker den ofte ut før den når frem til byen. Ikke desto mindre finnes det en rekke broer over elven. Mest kjent er trolig fotgjengerbroen Si-o-se Pol med sine 33 buer. Den stammer fra 1603 og er nok et godt eksempel på Safavid-arktitekturen. Litt østover ligger Khaju-broen fra 1660-tallet, riktignok bare med 24 buer, men allikevel kanskje enda finere enn Si-o-se Pol. Om kvelden er begge broene opplyst og ved solnedgang er det spesielt fint å oppholde seg i området for å observere folkelivet. På dagtid kan man leie robåt på elven, gitt at det faktisk er vann i den.

Solnedgang ved Si-o-se Pol

Kristne armenere har tradisjonelt spilt en viktig rolle i Esfahan etter at rundt 150 000 av dem flyktet hit (fra ottomanerne) på 1600-tallet og ble tatt vel i mot. Under det nåværende regimet er det dessverre ikke noen dans på roser å være kristen så armenerne blir stadig færre. De rundt 7000 gjenværende armenere er hovedsaklig bosatt i det armenske kvarteret sør for elven. Her merker man fort at ting er annerledes for plutselig er gatebildet preget av et stort antall kirker, noe mange vil finne forfriskende etter å ha sett så mange moskéer. Mest interessant for turister er nok Vank-katedralen fra 1600-tallet med tilhørende museum. Veggene på innsiden av kirken er dekket med flotte veggmalerier, legg særlig merke til det svært detaljerte maleriet som fremstiller dommedag. Museet er ikke så fryktelig interessant men har i det minste et lite minnesmerke over tyrkernes folkemord på armenerne.

Utenfor Vank-katedralen i det armenske kvarteret

Et besøk i Esfahan trenger ikke bare å dreie seg om kultur og historie. Rett utenfor byen ligger for eksempel Sofeh-fjellet som er et populært rekreasjonsområde for innbyggerne, særlig på fredager (iransk fridag). I bunnen av fjellet ligger en park hvor iranerne gjerne har piknik, samt et lite “tivoli” og en bowlinghall. Mer interessant er gondolbanen som tar besøkende et stykke oppover i fjellet (strekningen kan også relativt enkelt tilbakelegges til fots). Ved den øvre stasjonen finnes en overpriset restaurant og derfra har man flere turstier å velge mellom, som alle leder til forskjellige utsiktspunkter. Stiene er umerkede men siden det er minimalt med vegetasjon i området er det relativt lett å orientere seg. Løypene er ikke allverdens krevende men vil man bestige alle toppene er det fullt mulig å bruke det meste av dagen på Sofeh-fjellet.

I bunnen av Sofeh-fjellet

For shopping-interesserte har Esfahan mye å tilby. Den store bazaren er allerede nevnt men for å handle i litt mer moderne omgivelser kan man besøke Irans største kjøpesenter: Esfahan City Center. Til tross for navnet ligger det langt utenfor sentrum (faktisk i nærheten av Sofeh-fjellet), men inneholder både kino, kunstgalleri og fornøyelsespark så interesserte vil finne mye å fordrive tiden med. En iransk spesialitet er persiske tepper og Esfahan skal være det beste stedet i landet å kjøpe slike. De mest eksklusive teppene er laget for hånd, en prosess som tar flere år. I bazaren og rundt Imam-plassen finnes det mange teppeforhandlere så hvis man har interesse for slikt finnes det gode muligheter for å gjøre en handel.

Utsikt mot Esfahan fra Sofeh-fjellet

De fleste severdighetene i Esfahan ligger i gangavstand fra hverandre og byen er da også svært trivelig å spasere rundt i. For å komme til det armenske kvarteret og Sofeh-fjellet er det dog mest praktisk med taxi. Disse har ikke taksameter så prisen må avtales på forhånd, men de iranske sjåførene er relativt ærlige til denne yrkesgruppen å være og prisen overstiger sjelden 30-40 kroner uansett hvor langt man skal. Esfahan har også et stort bussnettverk men det er vanskelig å finne en ordentlig oversikt over bussrutene og holdeplassene har ingen relevant info. En t-bane er imidlertid nesten ferdigstilt og vil etter åpning gjøre det enda enklere å komme rundt i Esfahan. Byen kan besøkes hele året men det blir fryktelig varmt på sommeren så den beste tiden er helt klart våren og høsten.

En annen åpen plass i Esfahan

Esfahan har trolig Irans beste utvalg av restauranter. Det betyr ikke at utvalget er spesielt imponerende men turister har i det minste et par steder med ordentlig mat å velge mellom (ingen selvfølge i Iran). Hotellkapasiteten er også relativt begrenset, til tross for at Esfahan er Irans fremste turistby. Hotellene er få, de ligger gjerne langt fra hverandre og er heller ikke alltid lette å finne. Som regel er det uansett ledig plass men jeg vil allikevel anbefale å bestille overnatting på forhånd. Dessverre dukker nesten ingen iranske hoteller opp på de vanlige nettstedene for hotellreservasjoner, så det letteste er å ta for seg hotell-listen på Tripadvisor og finne frem til hotellenes hjemmesider. Riktignok inneholder disse sjelden mye relevant informasjon, men ved litt flaks finner man en mailadresse slik at man kan forhøre seg om priser og tilgjengelighet. I Esfahan vil jeg vil forøvrig anbefale Hasht Behesht Apartment Hotel som har sentral beliggenhet, flotte rom og hjelpsom betjening, med rom fra 48$.

Imam-moskeen by night

Flyforbindelsene fra Norge til Iran er generelt ikke veldig gode men de fleste norske turister vil trolig ankomme landet i Tehran. Sjekk flypriser og avganger på Skyscanner eller Momondo. Fra Tehran kan man fly videre innenriks til Esfahan men det er også mulig å ta buss eller tog. Reisen tar rundt 6 timer med buss og avgangene er ganske hyppige.

Artikkel av Peter Fett.

Manchester er mye mer enn bare fotball!

Når man snakker om England som reisemål er det vanligvis verdensmetropolen London som blir trukket frem som en av favorittdestinasjonene til reiselystne nordmenn, men de britiske øyene har så mye mer å by på enn kun den engelske hovedstaden. Om man peiler kursen inn mot nordvest England finner man Manchester, en by mange nordmenn assosierer kun med fotball, men som bugner av attraksjoner og opplevelser for alle og enhver.

Rådhuset i Manchester (foto av Dave Wood / Flickr)

Mer enn fotball

Manchester er på størrelse med Oslo med rundt 500 000 mennesker som bor innenfor bygrensene. Byen har et bredt tilbud av underholdning for store og små i alle aldre. Det kan være lurt å ordne et sentrumsnært hotell da det meste skjer i sentrum av byen. Her finnes blant annet to av verdens største shoppingsentre, Arndale og The Trafford Centre og for de kulturelle har Currier Museum of Art store kunstverk fra kjente kunstnere som Wyeth, Picasso og Monet og det klassiske teateret Palace Theatre setter opp ballet- og teaterforestillinger året rundt.

Manchester (foto av Zuzanna Neziri / Flickr)

Noe av de beste med en storbyferie er det enorme tilbudet av restauranter og Manchester er intet unntak. Engelsk mat har kanskje ikke det beste ryktet, men i Manchester finner man mat fra alle verdenshjørner. I Manchester har man Englands største Chinatown hvor man finner hundrevis av forskjellige kinarestauranter og dersom man er glad i indisk mat finnes det en rekke indiske restauranter. Det finnes naturligvis også et hav av forskjellige restauranter som serverer tradisjonell vestlig og engelsk kost.

Spill og moro

Casino, øl og fotball. Uansett om man vil eller ikke, man kommer ikke unna fotball om man er i Manchester. Byen er kjent for sine to fotballag Manchester United og Manchester City. De to gigantene i engelsk fotball holder til på hver sin side av sentrum og tiltrekker seg fotballglede nordmenn året rundt. Uansett om man er fotballfrelst eller ikke er det en stor opplevelse å føle på den gode stemningen på tribunene og bivåne noen av verdens beste fotballspillere i aksjon.

Etihad Stadium – Manchester City er den nye fotballstormakten i Manchester (foto av Airviews Photography / Flickr)

Manchester er et åpenbart valg dersom man ute etter sport, spill og moro. For spilleglade nordmenn er det kort vei til et casino. I Norge må man spille på casino på nett, men fordi Storbritannia sitt lotteritilsyn har en litt slakkere line enn i Norge, kan nordmenn kan kose seg med lovlig spill under storbyferien. Listen over casinoer i Manchester er lang, noen som er verdt å nevne er Manchester235 Casino, Grosvenor Casino Manchester Soames og Grosvenor G Casino Didsbury som alle har et bredt utvalg og den klassiske casinosjarmen.

Om man blir bitt av basillen finnes det en rekke norske casino tilgjengelig. Casino på nett gir muligheten til å oppleve casinofølelsen hjemme fra godstolen gjennom flere norske casino som tilbyr alle de tradisjonelle spillene.

God Tur

Reis til Manchester og skap minnerike øyeblikk i den yrende storbyen!

Vulkaner har satt sitt preg på landskapet i hele Mellom-Amerika. Det finnes over 80 vulkaner i hele området noe som innimellom skaper store problemer men samtidig gir regionen en dramatisk skjønnhet. Naturlig nok er utforskning av vulkaner en av de mest populære aktivitetene for turister i Mellom-Amerika.

Santa Ana vulkanen

Et av de beste og lettest tilgjengelige vulkanområdene er nasjonalparken Los Volcanos (også kalt Cerro Verde) i El Salvador. Her ligger tre vulkaner rett ved siden av hverandre, henholdsvis den forlengst utdødde Cerro Verde, Santa Ana (den høyeste i El Salvador) og Izalco (landets nyeste). Med utgangspunkt i byen Santa Ana kan parken lett besøkes på dagstur med kollektivtransport.

Vulkanen Izalco

Det går riktignok bare en buss om dagen til Los Volcanos fra Santa Ana men rutetiden er gunstig for å benytte dagen til å bestige en av vulkanene. Den aktuelle Buss 248 går 0730 eller 0830 (avhengig av ukedag) fra Santa Ana (billetten koster 0.90$) og ankommer parken etter rundt to timer. Dette er en såkalt “chicken bus” (gammel amerikansk skolebuss) men er ikke så overfylt og ukomfortabel som disse bussene pleier å være. På veien stopper den i et par landsbyer mens den klatrer oppover fjellet og tar en lang tur rundt den vulkanske innsjøen Coatepeque. Utsikten over innsjøen er strålende, bare synd man ikke kan stige av for å fotografere.

Santa Ana vulkanen med Coatepeque innsjøen i forgrunnen

Fremme ved parkeringsplassen til nasjonalparken må man betale 3$ i inngangsbillett. På parkeringsplassen finnes et par boder som selger enkel mat (den lokale spesialiteten pupusa og lignende), samt noen suvenirbutikker. Området er ellers fullstendig dekket av skog og grønt så det er ikke umiddelbart innlysende at man nå befinner seg på den utdødde Cerro Verde vulkanen. Fra en utsiktsplattform kan man se ned på vulkanen Izalco som ligger litt lavere og også østover mot fjellene med landsbyene i La Ruta de Flores (Blomsterruten). Fra parkeringsplassen går det også en liten sti til et utsiktspunkt mot Santa Ana vulkanen og Coatepeque innsjøen.

Fine blomster overalt i nasjonalparken

Man har nå mulighet til å bestige enten Santa Ana vulkanen eller Izalco. Sistnevnte dukket ikke opp før i 1770 men da var den så livlig og lyste opp området at den ble kjent som “Stillehavets fyrtårn”. På 1960-tallet bygget man derfor et luksushotell som skulle gi gjestene god utsikt til fenomenet. Men akkurat da hotellet stod ferdig sluknet vulkanen! Santa Ana vulkanen er fremdeles aktiv og hadde utbrudd sist i 2005, noe som krevde to menneskeliv. Dette er den mest populære vulkanen å klatre opp på siden utsikten er best og turen ikke særlig krevende.

Utsikt mot Coatepeque innsjøen fra fjellsiden til Santa Ana

Imidlertid kan man ikke bare legge i vei på egenhånd mot toppen. Kriminaliteten i El Salvador er skyhøy og tidligere hadde man problemer med ran og overfall langs stien opp til vulkanen. Derfor han man innført en obligatorisk guidet gruppetur som starter fra parkeringsplassen hver dag kl 1100. Turen tar ca. 4 timer og koster bare 1$ så man får god valuta for pengene. Det kreves ikke noen forhåndsbestilling, bare å møte opp. Turene eksorteres av to politimenn med gevær, et tiltak som helt har eliminert problemet med banditter.

Man passerer forbi noen gårder på vei til vulkanen

Selve bestigningen av Santa Ana vulkanen tar rundt to timer og det er en meget behagelig spasertur. Guidene advarer på forhånd om at turen er ekstremt hard men dette er bare tull. Man skal være i svært dårlig form for å få problemer. Selv om fjellsiden ser bratt ut så slynger stien seg frem og tilbake langs fjellsiden med minimal stigning før helt på slutten.

Stien opp på Santa Ana vulkanen er ikke særlig bratt

Stien passerer gjennom flere forskjellige landskaper og man bør særlig legge merke til alle de vakre blomstene. Området skal blant annet inneholde over 50 forskjellige orkideer. Den første strekningen går gjennom skogen og ned fra Cerro Verde og deretter krysser man en liten slette med et par gårder, hvor man må betale 1$ i billett for å gå over privat land. Til slutt bestiger man fjellsiden til Santa Ana, først gjennom skog men så blir det gradvis mindre og mindre vegetasjon til man er oppe ved krateret.

Utsikt ned i Santa Ana krateret

Toppen er på 2381 meters høyde og er områdets høyeste punkt så man har flott utsikt i alle retninger, både ned i krateret, mot Coatepeque innsjøen, Cerro Verde og Izalco. Dessverre ligger det ofte skyer rundt toppen som begrenser utsikten, men dette kan lette i løpet av kort tid. Det kan også være sterk vind og ganske kjølig.

Fine farger på toppen av krateret

Nede på parkeringsplassen går bussen tilbake til Santa Ana kl 1600. Det går litt fortere nedover enn oppover så man er kanskje tilbake i Santa Ana rundt kl 1730. Vulkanen ligger ikke langt fra hovedstaden San Salvador heller men det er ingen gode forbindelser med kollektivtransport. For å besøke nasjonalparken derfra på dagstur trenger man enten egen bil eller privat transport, noe som fort kan koste opp mot 100$. Det går imidlertid masse busser fra San Salvador til Santa Ana med reisetid rundt to timer.