Iran får sjelden positiv oppmerksomhet i media og anses av mange som et land fullt av gale muslimer hvor det ikke er naturlig å tilbringe ferien. Irans dårlige image har nok også bidratt til å gi inntrykk av at landet ikke ønsker turister og at det er vanskelig å reise dit. Dette er imidlertid feil. Som turist er det relativt uproblematisk å besøke Iran og landet har attraksjoner og severdigheter av mange forskjellige slag. Religiøs galskap er absolutt en del av landet, men for turister som ikke skal bosette seg i Iran over lengre tid så vil det islamske styresettet bare føre til mindre irritasjoner.

Moske i Yazd

Iran har en veldig lang historie og landområdet var hjemsted for en av verdens eldste sivilisasjoner allerede rundt 3000 f. Kr. Irans nasjonale opprinnelse kan spores tilbake til det gamle Perserriket som var på høyden av sin makt rundt 600 f. Kr. men senere ble erobret av Alexander den Store. Et stort tilbakeslag (som har ringvirkninger frem til i dag) kom da arabiske muslimer invaderte området i år 651 og tvangsinnførte islam. Perserne klarte imidlertid å holde fast ved sitt språk og sin kultur men islam ble allikevel den dominerende religionen. På 1500-tallet ble det endelig dannet en uavhengig iransk stat etter at Safavid-dynastiet fikk kontroll over et område omtrent tilsvarende dagens landegrenser. For å differensiere seg fra naboene innførte de sjia-islam som statsreligion. På 1900-tallet ble Iran et kongedømme og etter et statskupp i 1953 var det et sekulært og pro-vestlig land. Uheldigvis var kongen (sjahen) en dårlig og korrupt leder noe som skapte stor misnøye i befolkningen og la grunnlaget for den islamske revolusjonen i 1979.

Khomeini ledet den islamske revolusjonen, noe man stadig påminnes om i Iran

Etter revolusjonen tok Ayatollah Khomeini makten og fra da av har Iran vært en islamsk republikk. Det betyr at alt må være i overensstemmelse med islamske lover slik disse tolkes av de nåværende lederne. Riktignok avholdes det valg på president og nasjonalforsamling men flere mekanismer sørger for at ingen reformvennlige kan komme i maktposisjoner, samtidig som et “vokterråd” av prester kan underkjenne all lovgivning som anses for å være i strid med islam. Under Khomeini og hans etterfølger Khamenei har Iran har etablert seg som en fiende av Vesten og aktiv støttespiller for ulike terrororganisasjoner i utlandet. Særlig Israel har landet et anstrengt forhold til og Irans forrige president gikk så langt som å antyde at Iran kunne komme til å “slette Israel fra kartet”. Heller ikke sine sunni-muslimske naboer er Iran bestevenner med, men det er jo relativt vanlig i Midtøsten at “alle hater alle andre”.

Greit at sitteunderlaget har de riktige politiske synspunktene

I 2002 ble det avslørt at Iran bygget et hemmelig anlegg for anrikning av uran utenfor byen Natanz. Dette medførte bekymring blant vestlige ledere for at landet prøvde å utvikle atomvåpen, noe de færreste ønsker i hendene på religiøse galninger. Selv om Iran hevdet at atomprogrammet deres kun hadde fredelige hensikter ble det etter hvert innført vestlige sanksjoner mot landet. Disse har lykkes i å ramme landets økonomi og vanlige iranere sterkt, men atomprogrammet har fortsatt ufortrødent videre. Nylig ble det imidlertid inngått en avtale mellom Iran og Vesten som skal hindre at Iran utvikler atomvåpen de neste 15 årene (deretter er det fritt frem) i bytte mot opphevelse av sanksjonene. Se her og her for en grundig gjennomgang av Irans atomprogram.

Iran har i dag rundt 78 millioner innbyggere hvorav de aller fleste er etniske persere. I tillegg finnes det grupper av kurdere, aserbajdsjanere og andre mindre minoriteter som armenere og arabere. Det er relativt vanlig i Vesten å skjære hele Midtøsten over en kam (“gale muslimer er de sikkert uansett”), men iranere flest tilhører altså en helt annen etnisk gruppe enn araberne.  Det er viktig å ikke blande disse for i Iran vil man oppleve at mange ser på araberne som tilbakestående undermennesker. Språket i Iran er farsi (persisk) og er helt forskjellig fra arabisk selv om iranerne skriver med det arabiske alfabetet.

Severdigheter og attraksjoner

Iran er et arealmessig ganske stort land og har et mangfold av landskaper og klimasoner. Store deler av landet ligger på en høyslette rundt 1500 meter over havet, noe som gjør at det ikke er så varmt i Iran som man kanskje skulle forvente. Sommertemperaturen blir riktignok høy de fleste steder, men våren og høsten er behagelig og på vinteren er det faktisk ganske kaldt i det meste av landet.

Typisk Iran – rett vei, halvørken og noen fjell i horisonten

For turister passer det fint at de viktigste severdighetene og attraksjonene ligger omtrent langs en nord-syd akse midt i landet. Dette har gitt en svært veldefinert turistløype som få vestlige besøkende divergerer noe særlig fra. De viktigste komponentene er byene Teheran, Kashan, Esfahan, Yazd og Shiraz. Hver av disse byene er severdigheter i seg selv og er dessuten gode utgangspunkt for dagsturer til attraksjoner i nærområdet. Det vanligste opplegget er å fly til Teheran og gjennomføre turistløypa ned til Shiraz. Deretter tar man normalt fly tilbake til Teheran (eventuelt en lang bussreise) og reiser hjem derfra. Turen kan også gjøres i motsatt retning ved å fly videre til Shiraz fra Teheran direkte etter ankomst. To uker er omtrent passe tid for å gjennomføre denne turen.

Azadi-tårnet markerer inngangen til Teheran

Teheran er egentlig ingen god introduksjon til Iran. Byen har riktignok en svært flott beliggenhet i skråningen til Elburzfjellene, men til tross for sin store utstrekning og høye innbyggertall er det egentlig få severdigheter. De mest interessante attraksjonene er kronjuvelene i nasjonalbanken og Golestan-palasset, det gamle kongeslottet. Ellers karakteriseres byen av mye biltrafikk med tilhørende støy og ser ganske lik ut nesten overalt slik at det fort blir kjedelig å spasere rundt. Det skal riktignok sies at byen blir finere og mer velstående desto lengre oppover i skråningen man kommer. Øverst har man tilgang til flere stier slik at man kan gå fjelltur og på vinteren er flere alpinanlegg lett tilgjengelige.

Et av mange historiske hus i Kashan

For de fleste turister er det en lettelse å reise videre til Kashan som er mye mindre og roligere enn Teheran. På veien dit kan man dessuten vurdere et kort stopp i Qom, Irans nest helligste by. De store attraksjonene i selve Kashan er arkitekturen, spesielt en rekke gamle historiske hus fra Qajar-dynastiet og Fin-hagen, en klassisk persisk hage. På veien videre mot Esfahan bør man legge inn et stopp i den lille fjellbyen Abyaneh. Den er en av Irans eldste og er kjent som “den røde byen”, men har nå bare et par hundre fastboende. Underveis kjører man forøvrig rett forbi det omstridte anrikningsanlegget for uran utenfor Natanz, men der er verken turister eller fotografer velkomne. Selve byen Natanz er imidlertid relativt trivelig og kan være verd et kort stopp.  

Vakre Esfahan er høydepunktet i Iran for mange turister

Esfahan er Irans vakreste og mest interessante by. Den var hovedstad under Safavid-dynastiet og i deres glanstid ble det bygget utrolig mye fint som fremdeles står i dag. I Esfahan finnes det flotte moskeer, palasser, kirker, hager, parker, broer og museer. Rett utenfor sentrum har man dessuten muligheter for å gå fjelltur. De fleste besøkende vil nok oppleve Esfahan som høydepunktet i Iran så her bør man sette av minst 3-4 dager.

Vindfangere overalt i Yazd

Yazd ligger øst for Esfahan og er Irans mest spesielle storby. Det regner nesten aldri i området så Yazd er en skikkelig ørkenby. Gamlebyen har en unik arkitektur, bygget av gjørme og med en labyrintaktig byplan som minner om medinaene i Marokko. Den er dessuten kjent for sine mange “vindfangere” som ble brukt til å skaffe sirkulasjon i husene og gjøre dem litt mer levelige på varme sommerdager. I nærheten av Yazd er det dessuten en rekke attraksjoner som kan besøkes på dagstur. Mest interessant er nok Kharanaq, en fraflyttet landsby av gjørmehus hvor man kan gå rundt overalt, både inni og på taket av husene. Videre har man det zoroastriske ildtempelet i en bratt fjellside ved landsbyen Chak Chak og den to tusen år gamle gjørmeborgen Narin i byen Meybod. Populært er det også å reise ut til noen sanddyner i ørkenen utenfor Yazd for å ri på kameler.

Graven til Hafez i Shiraz

Shiraz er en litt mer støyete og kaotisk by enn Esfahan men har en del fine parker, moskeer og graven til Hafez, Irans mest kjente poet. Den viktigste attraksjonen er imidlertid de 2500 år gamle ruinene av Persepolis, en gammel hovedstad, som ligger halvannen times kjøring fra byen. Rett ved ligger også Naqsh-e Rustam, en gammel nekropolis gravd ut i en fjellside. På den andre siden av Shiraz ligger dessuten ruinene av Bishapur, en annen gammel by.  

Lokale skikker og kultur

Iran følger islamsk lov slik den tolkes av landets styresmakter og landet er derfor ikke noe sted hvor frihet og individuelle rettigheter har gode vilkår. På områder som prostitusjon, gambling og narkotika er Iran faktisk like bakstreverske som Norge. Når det gjelder ting som alkohol (totalforbudt), dans (totalforbudt) og rettigheter for kvinner og homofile ligger Iran til og med enda verre an. For ikke-muslimer vil mange av reglene oppfattes som skrullete men man har lite annet valg enn midlertidig å tilpasse seg. Protester og sivil ulydighet fører bare til et utrivelig opphold, uten større muligheter for å starte en revolusjon, velte regimet og innføre et mer rasjonelt lovverk.

Det viktigste man må huske på er at Irans myndigheter er utrolig pripne når det gjelder fremvisning av hud. For menn betyr dette først og fremst at man ikke kan gå i shorts uansett hvor varmt det er. For å slippe å irritere seg over dette er det lurt å reise på en årstid hvor det uansett er uaktuelt å gå i shorts. For kvinner er reglene enda strengere og de får ikke lov til å vise noen former i det hele tatt, samtidig som de må dekke til håret sitt. Det har imidlertid utviklet seg en praksis hvor iranske kvinner kun dekker til rundt 50% av håret. Normalt tolereres dette men kvinnene løper en risiko for å bli tilsnakket av politiet, noe jeg selv vitne til. Hvis ikke forbrytelsen er spesielt grov slipper de som regel unna med en advarsel.

Så vet vi det…

På offentlig transport praktiseres i mange tilfeller segregering av kjønnene. På lokalbusser er det gjennomført konsekvent med de bakre plassene reservert for kvinner mens menn sitter foran. På t-banen har kvinner egne vogner hvor menn ikke har adgang, men kvinner har faktisk lov til å bruke alle vognene. På langdistansebusser og fly virket det ikke å være noen segregering i det hele tatt, men turister får neppe lov til å sitte ved siden av en fremmed iransk kvinne.

Selv om kvinner har noen færre rettigheter og litt mindre verdi enn menn er tilstandene ikke like håpløse som i for eksempel Saudi-Arabia. Hvis kvinnene kler seg “sømmelig” har de lov til å gjøre ganske mye. Unge jenter er heller ikke noe redd for å ta kontakt med mannlige turister. En ting man vil observere er at neseoperasjoner er svært populære blant Irans kvinner. Nesen har de jo lov til å vise frem så det er viktig at den ser best mulig ut (mens operasjoner for å forstørre brystene vil være mer eller mindre bortkastet i Iran). Siden bare overklassen har råd til å operere nesen, gir dette ganske høy status og noen setter angivelig på et plaster på nesen for å gi inntrykk av at nesen er operert selv om de ikke har foretatt noen operasjon!

Landsbyen Abyaneh

Det ble mye (fortjent) negativ omtale av Iran i avsnittene ovenfor men det finnes faktisk enkelte områder hvor landet er svært progressivt. Mest overraskende er det kanskje at transseksuelle har bedre vilkår i Iran enn de fleste andre steder. Iranere har lov til å skifte kjønn og få oppdatert dokumentene sine til å reflektere det nye kjønnet. Etter Thailand er faktisk Iran det landet hvor det utføres flest kjønnsskifteoperasjoner! (Se dokumentarfilmen «Be like others» om transseksuelle i Iran gratis her). Videre er Iran det eneste landet i verden som gir individet full råderett over sine egne organer. Dette har resultert i et effektivt marked for kjøp og salg av organer, noe som har eliminert problemet med organmangel. Særlig bra fungerer det for nyrene (mennesker har to nyrer men kan leve fint med bare en nyre). I resten av verden dør mange av nyresykdommer mens de venter på at en frisk nyre skal bli tilgjengelig, noe som er helt utenkelig i Iran.

Lokalbefolkningen

Iranerne er trolig de vennligste menneskene man vil treffe i noe land. (Beklager bruk av denne slitne klisjéen. Det er en uskreven regel i reisereportasjer at lokalbefolkningen alltid må omtales som vennlig, men for Iran er det faktisk sant.) Dette kan virke overraskende gitt at mange sitter med inntrykk av at landet er fullt av gale ekstremister og fanatikere. Men, det er først og fremst de politiske og religiøse lederne som har disse egenskapene. Vanlige iranere gjør derimot alt for at turister skal føle seg velkomne. Man får ikke stå på gaten og se forvirret ut i lang tid før noen kommer bort og spør om “May I help you?”. Invitasjon til å drikke te sammen får man nesten overalt og setter man seg ned i en park hvor iranere har piknik, kommer de ofte uoppfordret bort og deler maten sin med deg.

Persepolis

I de fleste land er det en god tommelfingerregel å være skeptisk til lokale innbyggere som oppsøker turister for å prate. Nesten alltid er disse egentlig ute etter å selge noe eller de driver med en eller annen form for lureri. Denne regelen kan man nesten helt se bort fra i Iran. Iranerne er veldig interessert i utlendinger og tar ofte kontakt bare for å snakke. Mange iranere behersker dessuten engelsk svært godt og man kan derfor føre en ordentlig substansiell samtale og ikke bare utveksle drepende kjedelig og intetsigende pjatt av typen “Iran very nice. People very friendly. Norway very cold”, som er normen i land hvor folk er kontaktsøkende men ikke kan kommunisere på engelsk.

En overraskelse for meg var hvor frittalende folk var. Samtlige iranere jeg snakket med mente at Iran var et møkkaland. Typiske klager var at lederne var religiøse ekstremister og at landet var gjennomkorrupt. Noen uttrykte forbauselse over at turister kunne finne på å besøke et land som Iran hvor det “ikke var noenting å se og gjøre”, mens andre var glade for muligheten til å vise utlendinger at ikke alle iranere var gale fanatikere. Folk virket generelt resignerte, uten håp for fremtiden og med liten tro på at det var mulig å få til endringer internt i Iran. Mange ønsket å forlate landet og særlig unge iranere var gjerne revet mellom hensynet til familien og muligheten for en potensielt bedre fremtid i utlandet. Enkelte gikk til og med så langt som til å hevde at islam var Irans grunnleggende problem. Man skal være forsiktig med å trekke generelle konklusjoner fra slike samtaler for det er ikke nødvendigvis et representativt utvalg av befolkningen som tar kontakt med turister. Allikevel virker det sannsynlig at en betydelig andel av iranerne er sterkt pro-vestlige. Man kan ikke annet enn å føle med dem.

Mat

Maten i Iran vil nok være den største skuffelsen for de fleste turister. Iranerne lager muligens god mat hjemme men det som serveres ute er stort sett triste greier. Forestillinger om den iranske maten basert på erfaringer fra andre land i Midtøsten kan man legge til side med en gang. Iran er nemlig helt annerledes. Den første overraskelsen for besøkende vil trolig være hvor vanskelig det kan være å finne en ordentlig restaurant. Ved tilfeldig spasering rundt i en by er det faktisk ganske sannsynlig at man ikke finner en eneste en. Dette skyldes både at det ikke eksisterer veldig mange og at noen restauranter er “gjemt”, uten reklame og kanskje bare med et anonymt skilt på persisk som indikerer hva som finnes bak døren. For å unngå å kaste bort lang tid på å lete etter spisesteder, bør man konsultere guideboken eller nettet før man går ut for å spise. Glem alt om gatemat og uterestauranter. Slikt finnes ikke i Iran.

Typisk iransk frokost

Frokosten kan man imidlertid nesten alltid innta på hotellet. Det er typisk en ganske enkel affære med brød, egg, fetaost, syltetøy og kanskje litt agurk og tomat. Dessverre er det gode sjanser for at dette blir dagens kulinariske høydepunkt. Gitt at man klarer å finne en ordentlig restaurant til lunsj eller middag vil det meste av menyen normalt være en liste over forskjellige typer kebab. Den iranske kebaben består typisk av et par stenger med kjøtt kombinert med et par kilo ris, og uten noen saus i det hele tatt. Det hele blir veldig tørt og selv om det sikkert er sunnere på denne måten så er det ikke veldig spennende, for å si det mildt.

Mye kjøtt, mye ris men lite saus til et iransk måltid

Hvis man kommer over en restaurant med noe annet enn kebab på menyen er det imidlertid håp. Et par av de tradisjonelle iranske rettene er absolutt verd å prøve selv om man kanskje ikke vil gi seg ende over på grunn av smaken. “Ash” er en veldig tykk suppe som nesten er et fullverdig måltid i seg selv, i hvertfall med brød til. Ingrediensene varierer litt. Det er ofte lurt å bestille en “khoresh” (stuing) for da blir i hvertfall ikke maten helt tørr. Spesielt godt er kylling Fesenjan. En av de mest spesielle rettene er Dizi. Man får servert noe som ligner på norsk lapskaus men det spises på en helt annen måte. Først heller man nemlig ut væsken og har som suppe, for deretter å gnure sammen restene og spise det. Alle måltider kommer med brød og ris til, og av en eller annen grunn pakker restaurantene maten ofte inn i plast før de serverer den. Iranerne spiser med gaffel og skje. De fleste restauranter har meny på engelsk.

Kylling fesenjan – hurra, et måltid med saus!

Hvis ordentlige restauranter glimrer med sitt fravær finnes det imidlertid en del (om ikke ekstremt mange) fastfood-restauranter. Utvalget deres består typisk av pizza, hamburger, kebab eller stekt kylling. Dessverre varierer kvaliteten vanligvis fra smakløst til ufyselig men man vil i hvert fall ikke sulte i hjel. Iransk pizza har typisk ingen tomatsaus men serveres gjerne sammen med pommes frites(!) og en flaske ketchup. Merk at pizza pepperoni er noe helt annet i Iran enn her hjemme. Vestlige fastfood-kjeder finnes ikke i Iran, noe som er svært beklagelig gitt hva iranerne selv steller i stand av fastfood. På den positive siden så er maten ganske rimelig og man spiser seg mett (om ikke god og mett) for 5$. Sjelden vil et måltid koste mer enn 10$.

Det nærmeste man kommer øl i Iran

Siden kebab er hovedmåltidet i Iran kan det i utgangspunktet virke som et vanskelig land for vegetarianere. Mange av stuingene er imidlertid basert på auberginer og vanlig supper eller “Ash” kan utgjøre et helt måltid hvis man har mye brød til å dippe med. Så vegetarianere klarer seg nok.

Transport

Iran er et veldig enkelt land å reise rundt i på egenhånd. Offentlig transport er generelt billig, godt utbygd og godt organisert. For å reise mellom større byer er buss nesten bestandig det beste alternativet. De iranske langdistansebussene er komfortable med god benplass. Prisene på bussbilletter er lave, typisk rundt 1$ / time. På de mest populære strekningene (hvor turister trolig vil ferdes) er det hyppige avganger så forhåndsbestilling er unødvendig og man trenger bare å møte opp på stasjonen ved planlagt tidspunkt for avreise. Bussterminalene er oversiktlige og iranerne styrter uansett til for å hjelpe hvis man ser forvirret ut.

Iranske langdistansebusser er komfortable

Iran har også et tognettverk som dekker store deler av landet. Toget går imidlertid saktere enn buss, har færre avganger og er dyrere så dette er nok først og fremst aktuelt for togentusiaster. Jeg har ingen erfaring med togreiser i Iran men det sies å være lurt å bestille billett minst en dag i forveien.

Innenriksfly i Iran er ganske rimelige (rundt 50-60$ for Teheran-Shiraz for eksempel) og prisen er den samme uansett når man bestiller. Flyparken består imidlertid av relativt gamle (vestlige) fly hvor man på grunn av sanksjonene har måttet bruke uoriginale reservedeler ved reparasjoner. Allikevel skal man nok være veldig uheldig for å krasje og selv ville jeg vært mer bekymret for å dø i en bilulykke i en av Irans sterkt trafikkerte byer. Selv om billettprisen er konstant bør man bestille fly noen dager i forveien da det alltid er en risiko for at flyet kan bli fullt.

Den fraflyttede landsbyen Kharanaq utenfor Yazd

Et godt alternativ er å leie privat transport mellom byene for å kunne stoppe på interessante steder underveis. Dette er særlig praktisk for attraksjoner som er verd å få med seg men som ikke krever så veldig mye tid. Typisk koster det i overkant av 100$ for en-veis transport som tar hele dagen, for eksempel mellom Yazd og Shiraz med stopp i blant annet Persepolis, Naqsh-e Rustam og Pasargadae. Hvis man er flere personer til å dele på utgiftene blir det ikke så veldig dyrt.

Hvis man har behov for å forhåndsbestille transport (særlig aktuelt for tog og fly) så er dette vanskelig å ordne via nettet på egenhånd. På grunn av sanksjonene er det ingen iranske selskaper som tar utenlandske betalingskort. Heldigvis kan iranske reisebyråer og hoteller hjelpe med dette.

Den to tusen år gamle gjørmeborgen Narin i Meybod

For lokaltransport finnes det lokalbusser i alle byer (men det er ofte vanskelig å finne ut av rutenettet og det er lite informasjon på bussholdeplassene) mens Teheran og Esfahan i tillegg har t-bane (som er lett å bruke). Taxier finnes selvsagt også men disse har aldri taksametere så prisen må forhandles på forhånd. Taxisjåførene i Iran er imidlertid relativt ærlige til denne yrkesgruppen å være og man skal reise langt for å betale mer enn 5$.

Overnatting

Iran har relativt få turister og heller ikke spesielt godt utvalg av hoteller. Selv om man liker å reise rundt spontant kan det derfor være lurt å bestille overnatting en dag i forveien. Prisnivået er sånn passe og for 30-40$ får man normalt et greit hotellrom. Det finnes også billigere hoteller men standarden er ofte ikke allverden. De dyreste hotellene koster gjerne flere hundre dollar men standarden er trolig god.

Utskjæringer i Naqsh-e Rustam

Iranske hoteller dukker ikke opp på booking-tjenestene på nettet og er derfor litt tungvinne å bestille. Guideboken vil ha en liste over hoteller som man kan bruke til å finne nettsidene deres. Normalt er hotellenes nettsider helt håpløse, gjerne fulle av bilder, grafiske effekter og musikk(!) men uten relevant informasjon som prisen og tilgjengeligheten til rommene. Imidlertid kan man ofte finne en mailadresse der. Enkelte hoteller svarer på mail innen et par timer, hvilket gjør det mulig å  forhøre seg om prisen og eventuelt gjøre en bestilling. Ofte kan dessuten hotellet man bor på i øyeblikket hjelpe med å ringe og bestille hotell i neste by. (En fordel med at Iran er utestengt fra betalingsnettverkene for utenlandske kort er at det aldri er nødvendig å forhåndsbetale ved bestilling).

Her er oversikt over hotellene jeg har erfaring med, sammen med noen korte kommentarer. Disse stedene er ikke nødvendigvis optimale for alle reisende men listen gir et inntrykk av hva man kan forvente seg av iranske hoteller.

Teheran: Markazi Hotel (37$ / natt). Bra sentral plassering i nærheten av metroen og Teherans severdigheter. Greit nok rom. Lynraske til å svare på mail. Kan ordne henting/levering på flyplassen for 25$.

Kashan: Iranian house (80$ / natt). Bra beliggenhet nær Kashans viktigste attraksjoner. Utrolig flott “tradisjonelt” rom (leilighet) i gammelt historisk hus. En anonym inngangsdør skjuler en flott hage som alle rommene er plassert rundt. Dessverre svært hard seng som gjør at jeg nok ikke ville bodd der igjen. Bare wifi i lobbyen. Hotellet kan bestille turer men det er billigere å ordne det selv hos et reisebyrå.

Inne på Iranian House

Esfahan: Hasht Behesht Apartment Hotel (48$ / natt). Super beliggenhet i sentrum av Esfahan. Utrolig flott rom/leilighet og veldig hjelpsomt personale. Veldig rask wifi. Anbefales!

Yazd: Kohan hotel (35$ / natt). Gammelt historisk hus med bra beliggenhet i gamlebyen. Greit nok rom. Personalet virket relativt inkompetent.  

Shiraz: Sasan Hotel (28$ / natt). Sentral plassering i Shiraz. Bra rom, god valuta for pengene. Ikke gratis wifi.

Prisnivå og penger

Iranske rialer er den offisielle valutaen i Iran men hoteller og turoperatørerr opererer gjerne med priser i amerikanske dollar (lokal valuta kan alltid brukes til å betale med). For tiden tilsvarer 1$ tilsvarer omtrent 35000 rialer så man skjønner at det blir mange nuller å holde styr på ved betaling. Dette har imidlertid iranerne gjort noe med for i stedet for å oppgi priser i rialer oppgir de ofte (men ikke alltid) prisen i toman, hvor 1 toman = 10 rial. Hvis noe koster 160 000 rialer sier de altså 16 000 (uten å oppgi noen enhet) eller i noen tilfeller bare 16. Så kan man lure på hva vitsen med dette er. Hvorfor fjerner de ikke 3 eller 4 nuller konsekvent når de først er i gang? Dette kan også høres ut som det perfekte system for å lure turister, men det fungerer allikevel fordi iranere stort sett er grunnleggende ærlige.

Utsikt fra taket på et gammelt bad i Kashan

På grunn av sanksjonene så virker ikke vestlige betalingskort i Iran (dette kan endre seg når sanksjonene oppheves). Det finnes minibanker overalt men disse fungerer altså ikke med utenlandske kort. Man må derfor ta med seg nok penger til å dekke alle utgiftene under oppholdet. Amerikanske dollar gir den beste vekslekursen og er derfor den beste valutaen å ta med seg, men det er faktisk også mulig å veksle norske kroner på noen av vekslestedene.

Iran er fremdeles et relativt rimelig ferieland men har blitt betydelig dyrere de siste årene på grunn av den sterke dollaren og den svake norske kronen. Jeg vil anslå at man typisk trenger rundt 5-600$ / uke for å ha det relativt komfortabelt men ikke luksuriøst (mindre hvis man er to personer som kan dele ett rom). Men jeg ville tatt med betydelig mer penger for sikkerhets skyld. Hvis man går tom for penger så har man et alvorlig problem, for å si det mildt.

Visum

Nordmenn trenger visum for å besøke Iran. I prinsippet kan dette fås ved ankomst til flyplassen (ikke ved kryssing av landegrensen) mot at man legger frem en invitasjon eller hotellreservasjon og flybillett ut av landet. Varigheten på oppholdet med slikt visum er maksimum 14 dager men det eksisterer visst planer om å utvide til 30 dager. Å satse på dette er muligens litt risikabelt da enkelte har opplevd å bli avvist og sendt hjem igjen. Noen flyselskaper kan muligens også skape problemer hvis man ikke har fått visum på forhånd. Inntil videre vil jeg bare anbefale dette hvis det er svært upraktisk å skaffe visum på forhånd.

Karim Khan slottet i Shiraz

På nettet finnes mye forvirrende info som indikerer at det er en vanskelig og tidkrevende prosess å få visum til Iran. Angivelig må man først skaffe et slags referansenummer fra Irans utenriksdepartement (og mange firmaer er behjelpelige med å skaffe dette mot betaling) for deretter å gå til en valgfri ambassade og søke om visumet. Mitt råd er å glemme alt dette og kun forholde seg til ambassaden i Oslo. På meg virket de svært fleksible og jeg fikk visum på dagen uten å trenge noe referansenummer. (Enkelte turister fra andre europeiske land fortalte meg at visumprosessen hadde tatt lang tid, så enten er ambassaden i Norge usedvanlig effektiv og serviceinnstilt eller så hadde jeg bare flaks.)

Moske i Kashan

Den iranske ambassaden har en nettside (trolig designet på 90-tallet) hvor visumsøknad kan lastes ned og det står greit forklart hvilke dokumenter man trenger (ikke mange). Normalt er visumet gyldig en måned fra utstedelse (altså innreise innen en måned) men for meg ordnet de dette greit slik at gyldigheten var lengre. Et potensielt problem er imidlertid at ambassaden tar fingeravtrykk av alle, noe som betyr personlig oppmøte og kan være upraktisk hvis man bor langt fra Oslo. I slike tilfeller er det nok best å ringe ambassaden for å høre om eventuelle praktiske løsninger. Dersom man har israelsk stempel i passet må man skaffe seg nytt pass før man søker om visum til Iran. Ingenting tyder på at de gjør noen ekstra undersøkelser (for eksempel ved googling) for å avdekke om søkerne har vært i Israel.

Sikkerhet

Gitt Irans dårlige rykte er det naturlig å stille seg spørsmålet om hvor trygt det er å reise til landet. Svaret er heldigvis enkelt: Ja, det er veldig trygt. Iran har lav kriminalitet (ofte en egenskap ved politistater med høyt straffenivå) og selv om man må gå rundt med hele feriebudsjettet på seg så trenger man ikke føle seg veldig bekymret. Så lenge man tar konsekvensene av det islamske lovverket vil man heller ikke få noen problemer med myndighetene. (Men kvinner som protesterer mot regimet ved å gå nakne på gaten eller homofile som har sex på offentlig sted, vil neppe få et trivelig opphold i Iran). Det skal også være relativt uproblematisk for kvinnelige turister å reise alene (men jeg har selv åpenbart ingen erfaring med dette). Seksuell trakassering, som ikke er uvanlig i araberland, skal være langt sjeldnere i Iran.

De iranske martyrene (særlig fra krigen mot Irak) påminnes man stadig om.

Det største faremomentet i Iran er helt klart trafikken. De ellers vennlige iranerne endrer fullstendig karakter straks de setter seg bak et ratt. Kjørestilen er svært aggressiv og biltrafikken i iranske byer er følgelig helt forferdelig. Det kan være en utfordring bare å krysse veien for selv når fotgjengere har grønt lys kommer det minst like mange biler kjørende som på rødt lys. Det kan være lurt å vente på en lokal innbygger som man kan følge etter over veien og bruke som “skjold”. Veiene i Iran er stort sett av bra kvalitet og de fleste strekninger går gjennom et flatt ørkenlandskap. Alle hovedveiene er 4-felts og har fartsgrense 110 km/t, men hastigheter opp mot 200 km/t er ikke uvanlig (dog med helt rette veier er ikke risikoen så stor).

Forberedelser før turen

Å lære farsi før ferien kan man bare glemme hvis man ikke er villig til å jobbe veldig hardt. Dette er heller ikke nødvendig for de fleste iranere man har behov for å kommunisere med vil kunne snakke tilstrekkelig engelsk. Det kan imidlertid være nyttig å lære de arabiske tallene, noe som er gjort på ti minutter. Hvis man også lærer et par iranske fraser så setter iranerne pris på det.

Alltid mye trafikk i iranske byer

Det finnes essensielt to reiseguider for Iran: Lonely Planet og Bradt Guide. “Backpacker-bibelen” Lonely Planet-serien har generelt blitt gradvis dårligere de senere årene, men Iran utgaven er ikke blant de verste. Den nåværende utgaven er fra 2012 så den inneholder en del utdatert informasjon men er allikevel bedre på praktisk informasjon enn Bradt Guide. Den nåværende utgaven av Bradt Guide er fra 2014 men den har elendige kart og dårligere oversikt over priser, hoteller og restauranter. Derimot er den betydelig bedre og grundigere på Irans historie og kultur.

Diverse annen nyttig informasjon

Den beste tiden å reise til Iran er våren (mars-mai) og høsten (september-november). Da er temperaturene relativt behagelige. På sommeren blir det veldig varmt i hele landet mens på vinteren er det relativt kaldt. Hvis man beveger seg utenfor turistløypen så kan man komme inn i andre klimasoner og tidspunktene nevnt ovenfor er ikke nødvendigvis optimale lenger. 

Fint høstlandskap i nærheten av Abyaneh

Iran er svært enkelt å reise rundt i på egenhånd, men mange turister kommer allikevel som del av en turgruppe. Fordelen med slike turgrupper er at man slipper å ordne praktiske ting og med tilrettelagt transport kan man få se relativt mye på kort tid. Jeg har også en mistanke om at de får bedre mat enn individuelle reisende siden spisestedene kan tilpasse menyen. En klart definert turistløype og få hoteller gjør forøvrig at man ofte treffer på de samme individuelle reisende flere steder rundt i landet. Backpackere i Iran er generelt mer oppegående og har et bredere interessefelt enn backpackere i Asia så det er ikke nødvendig med spesielle tiltak for å unngå dem.

Internett er relativt godt utbygget i Iran og de fleste hoteller og restauranter tilbyr gratis wifi. Nettilgangen kan imidlertid være litt ustabil og hastigheten er ikke alltid den helt store men så lenge man ikke skal streame HD-materiale fra Netflix holder det for de fleste. Et potensielt problem er at nettet er sterkt sensurert i Iran. Alt politisk kontroversielt innhold og pornografi er blokkert og det samme gjelder populære tjenester som Facebook, Twitter og mye annet. Det meste av norsk media fungerer riktignok, bortsett fra Dagbladet(!). Heldigvis er det lett å omgå sensuren ved å koble seg via en VPN-tjeneste. I motsetning til Kina er ikke den iranske sensuren spesielt sofistikert så et hvilket som helst VPN vil trolig fungere. De fleste unge iranere kan sikkert gi råd hvis man allikevel opplever problemer med tilgangen.

Solnedgang i ørkenen utenfor Yazd

Et potensielt problem med å besøke Iran er at turen kan gi problemer med fremtidige besøk til USA. Hønsehjernene i den amerikanske kongressen har nylig vedtatt at alle som har besøkt Iran de siste fem årene blir nødt til å skaffe seg visum for å besøke USA. Dette er ikke implementert ennå, og Iran er misfornøyde med vedtaket som de mener at bryter med den inngåtte avtalen i forbindelse med atomprogrammet. Skulle dette allikevel settes ut i livet så blir det en tungvinn prosess som involverer personlig oppmøte og intervju på den amerikanske ambassaden for å få lov til å reise til USA.

Det er ikke spesielt gode flyforbindelser fra Norge til Iran. Selv om avstanden ikke er så veldig stor blir det typisk lang reisetid på grunn av flybytte et eller annet sted i Europa og påfølgende lang ventetid. Typisk vil man komme frem svært sent eller midt på natten. Teheran er ikke det stedet hvor flyselskapene oftest kjører kampanjer, men innimellom vil det allikevel finnes tilbud slik at man kan få billetter for under 2000 kr. Ellers må man regne med å betale 3-5000 kroner for en tur/retur-billett. Søk på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene til Iran.

Kort oppsummering av Iran

Positivt:

• Mange severdigheter innen kultur og historie
• Flotte ørkenlandskaper
• Ekstremt sympatisk befolkning
• Lite kriminalitet, veldig trygt land
• God infrastruktur, lett å reise rundt på egen hånd

Negativt:

• Må medbringe hele reisekassen i kontanter
• Kjedelig mat (hvis man ikke blir invitert hjem til noen iranere)
• Null uteliv og ellers lite “underholdning” på kveldene
• Må følge en del skrullete islamske lover om påkledning
• Kan bli nødt til å søke om visum for å besøke USA i fremtiden

Fenghuang er en av de best bevarte og vakreste byene i Kina. Moderne kinesiske byer fremstår ofte med et generisk utseende preget av karakterløse høyblokker og uendelig lange rette gater som står vinkelrett på hverandre. I gamle dager var imidlertid byplanene annerledes og Fenghuang har i stor grad beholdt sin opprinnelige arkitektur og klassiske stil.

Fenghuang er ganske fotogen

Navnet Fenghuang betyr “Fønix”, etter fuglen fra gresk mytologi som gjenoppstår fra asken etter å ha brent opp. I følge en gammel myte skal nemlig to fønixer ha kommet over Fenghuang og slått seg ned fordi den var så fin. Det kan man godt skjønne for Fenghuang ligger idyllisk plassert i bunnen av en grønn dal hvor den lille elven Tuojiang renner gjennom og deler byen i to. Elven krysses av flere vakre broer og gamlebyen er full av trange gater og smug med klassiske kinesiske hus som står på stylter langs elvebredden. En rekke av husene har historisk verdi og det finnes flere templer og pagoder i området. Den gamle bymuren går langs elvebredden og byen er pyntet med røde lanterner som lyser opp på kvelden og skaper en magisk stemning.

Husene står på stylter i Fenghuang

Fenghuang ligger sørvest i Hunan-provinsen, en region som i stor grad er karakterisert av kupert landskap med bakker og fjell nesten overalt. Omtrent halvparten av byens innbyggere tilhører forskjellige etniske minoriteter, særlig gruppene Miao og Tujia. Området har tradisjonelt vært regnet for litt tilbakestående når det gjelder økonomisk utvikling men for Fenghuangs del har stor tilstrømning av turister i den senere tid gitt betydelige inntekter.

Turistgate i Fenghuang

Så, hva er det å gjøre i Fenghuang? For utenlandske turister er det nok først og fremst byens helhet som er den store attraksjonen og ikke de enkelte husene, pagodene og templene. Det er moro å bare spasere tilfeldig rundt og se hva man kommer over. Sentrum av gamlebyen er designert som en “scenic area” hvor man trenger inngangsbillett. Den er ganske dyr, hele 148 RMB, men er gyldig i to dager. Man kan se ganske mye fint utenfor “scenic area” også, men det blir så upraktisk å måtte unngå betalingsområdet at jeg ikke vil anbefale det. Det er vaktposter ved alle gater som leder inn i området så det nytter ikke å snike seg inn.

Frukt til salgs

Inngangsbilletten inkluderer adgang til ti “attraksjoner” i Fenghuang. Typisk er dette gamle hus, hvor det kanskje har bodd en eller annen lokal kjendis eller rikmann. Lett å finne er de ikke alltid og for vestlig besøkende er de ikke allverdens interessante heller. Det er ingen grunn til å fortvile om man ikke får med seg alt sammen. Ellers er det populært med båtturer på elven for å se byen fra en annen vinkel. Kineserne er dessuten glade i å kle seg ut og fotograferes i de fargerike tradisjonelle kostymene til minoritetskvinnene, noe det er gode muligheter for.

Utsikt over byen

Fenghuang mottar få utenlandske turister men til gjengjeld har den svært mange kinesiske besøkende. Og som alltid der kinesere befinner seg blir det store mengder av hyling, skriking og annen støy. Hvis man søker etter reiseskildringer fra Fenghuang på nettet vil man se at meningene er delte. Noen elsker byen for sitt vakre utseende mens andre mener at den er “ødelagt” av turisme. Personlig synes jeg det var det en stor opplevelse å besøke en så vakker by som Fenghuang, selv om sentrum ikke akkurat er noen fredelig idyll. Hvis man ønsker litt fred og ro kan man imidlertid ta en spasertur langs elvebredden utenfor “scenic area” og oppleve litt av dagliglivet til lokalbefolkningen. Der vil man helt sikkert se lokale fiskere som tar livet med ro og vanlige folk som vasker tøyet i elven. Det er også trivelig å gå litt rundt i de trange bakgatene/smugene hvor ingen kinesiske turister med selfie-stang viser seg.

Bakgate i Fenghuang

Det kan føles naturlig å sammenligne Fenghuang med en annen gammel kinesisk by, Xiao Likeng. Men de er egentlig svært forskjellige. Xiao Likeng er en liten landsby mens Fenghuang etter norske forhold er en relativt stor by (dog liten i kinesisk målestokk). Xiao Likeng er rolig og fredelig (i hvert fall på kvelden når turistgruppene har forsvunnet) mens Fenghuang er ganske kaotisk og støyete (særlig på kvelden når kineserne har party på utestedene). Det er helt klart mer å se i Fenghuang når det gjelder klassisk kinesisk arkitektur, men Xiao Likeng er mye roligere og bare noen hundre meter fra sentrum er man helt alene langs rismarkene.

Mye rart å spise

En populær turistby som Fenghuang har selvsagt veldig mange restauranter så det er lett å få seg god mat. Menyer på engelsk kan man stort sett glemme men flere spisesteder har menyer med bilder. Utesteder er det også godt utvalg av, særlig langs elven. Disse spiller gjerne høy musikk omtrent frem til midnatt, noe som kan være til stor irritasjon hvis man bor på hotell i nærheten. Fenghuang har naturligvis også et godt utvalg av hoteller. Regn med å betale 2-300 RMB for et greit rom med utsikt over elven. Beliggenhet langs elven gjør at mygg kan være et stort problem så hvis man ikke har forhåndsbestilt kan det være lurt å inspisere rommet først. Søk etter hoteller på Booking.com eller Agoda.

Fenghuang by night

For å komme seg til Fenghuang er det mest naturlig å først reise til storbyen Changsha og ta buss videre derfra. Changsha er godt forbundet med Beijing (6 timer med lyntog) og Shanghai (5 timer med lyntog) eller man kan selvsagt også fly. Sjekk togtider her. Ved ankomst til bussterminalen i Fenghuang befinner man seg litt utenfor sentrum og det kan være vanskelig å orientere seg. For å komme til sentrum, ta buss 1A (1 RMB) fra terminalen og gå av umiddelbart etter å ha passert en bro over elven. Fra denne holdeplassen er det bare å gå ned trappene og komme rett til “scenic area”. Fenghuang kan dessuten lett kombineres med en tur til naturområdet Zhangjiajie, den største attraksjonen i Hunan-provinsen. Det er ny motorvei mellom Fenghuang og Zhangjiajie og reisen tar ca. 3-4 timer med buss. Sjekk rutetider og priser her. 

Berastagi er en by i høylandet på Sumatra i Indonesia, plassert omtrent midt mellom storbyen Medan og Toba-innsjøen. Den er spesielt kjent for sin praktfulle beliggenhet rett i nærheten av to aktive vulkaner. Allikevel er Berastagi ikke noe veldig populært reisemål, selv om enkelte turister på vei gjennom Sumatra stopper der for ta vulkanene i nærmere øyensyn.

Utsikt mot Gunung Sinabung fra Berastagi

Berastagi er i seg selv ingen spesielt minneverdig by og uten vulkanene ville den neppe mottatt turister i det hele tatt. De 45000 innbyggerne tilhører hovedsaklig Batak-folket, jevnt fordelt mellom muslimer og kristne (i motsetning til ved Toba-innsjøen hvor alle er kristne). Berastagi har samme byplan som de fleste indonesiske småbyer og det meste av bebyggelsen ligger derfor langs en veldig lang hovedgate. Uheldigvis passerer all trafikk på tvers av Sumatra gjennom denne gaten og det høye trafikkvolumet medfører nødvendigvis en del støy. Berastagi fremstår dessuten som ganske gjørmete og har bare unntaksvis ordentlige fortau slik at man bør være ekstra forsiktig når man går gatelangs. Til byens forsvar skal det sies at beliggenheten på 1300 meters høyde gir den et meget behagelig klima og det kan faktisk bli småkjølig på kveldstid.

Hovedgaten i Berastagi

Av attraksjoner i selve Berastagi finnes et par monumenter, diverse kirker og moskeer og et stort marked. I nærheten ligger også enkelte landsbyer med tradisjonell batak-arkitektur (dog husene er ikke så veldig gamle). Ingenting av dette er så unikt at turister har behov for å komme langveisfra for å oppleve det. Hovedattraksjonen i Berastagi er utvilsomt de to vulkanene.

Berastagis viktigste monument

Fra de fleste steder i byen har man utsikt til Gunung Sibayak (2094 meter) og Gunung Sinabung (2450 meter). Sinabung er helt klart den mest fotogene vulkanen med nesten perfekt konisk form mens Sibayak sett fra byen ligner mer på et vanlig fjell. Etter litt aktivitet på 1600-tallet holdt Sinabung seg i ro helt frem til et stort utbrudd i 2010. Deretter har utbruddene kommet på rekke og rad og flere landsbyer i nærheten av vulkanen har blitt evakuert. Berastagi er riktignok trygg å oppholde seg i men det er uaktuelt (livsfarlig) for turister å bestige Sinabung. Ved opphold i Berastagi under et utbrudd vil man imidlertid kunne være vitne til et virkelig spektakulært syn når askeskyen står høyt til værs fra vulkanen. Med riktig vind så kan asken legge seg over Berastagi og gi byen et enda mer “grått” utseende enn vanlig.  

Askeutslipp fra Sinabung kan gi Berastagi et grått utseende

Gunung Sibayak er derimot trygg å besøke. Vulkanen har ikke hatt utbrudd på over hundre år men det foregår en del geotermisk aktivitet under overflaten som fører til utslipp av svoveldamp gjennom flere hull i bakken. Det vulkanske landskapet er svært vakkert og gjør det til en stor opplevelse å stå på toppen av fjellet med strålende utsikt i alle retninger. I motsetning til Gunung Bromo på Java, Indonesias mest populære vulkan, vil man ikke oppleve noen store folkemengder på toppen. Med litt flaks får man faktisk hele vulkanen for seg selv. Mange tar turen opp til vulkanen veldig tidlig for å rekke frem til soloppgang. Personlig har jeg aldri skjønt vitsen med dette men for mange er det ekstra spesielt å oppleve soloppgangen fra en fjelltopp. Været skyer gjerne på om ettermiddagen så man bør uansett ikke legge av sted veldig sent.

Ingenting i veien med utsikten fra Sibayak

Gunung Sibayak kan besøkes på forskjellige måter avhengig av hvor mye man ønsker å gå til fots. Området rundt er gjort til nasjonalpark men billettprisen er latterlig lav (4000 IDR, ca. 2.50 NOK). Det enkleste alternativet er å få en taxisjåfør/guide til å kjøre seg fra Berastagi, inn i nasjonalparken og oppover i fjellsiden til en parkeringsplass nær toppen. Herfra er det rundt 45 minutter med relativt lett spasering opp til krateret. Typisk koster dette alternativet 25$ inkludert guiding og transport frem og tilbake.  

Det lekker ut litt svoveldamp her og der

Et litt mer krevende alternativ er å ta kollektivtransport opp til nasjonalparkens inngang og starte gåturen derfra. Dette innebærer halvannen time ekstra gåing langs en forfallen asfaltvei opp til nevnte parkeringsplass. Bortsett fra helt mot slutten er det relativt lett stigning og selv om utsikten hele tiden er begrenset av trær kan det uansett være en behagelig spasertur i skyggen. En siste mulighet er å selv spasere helt nede fra sentrum av Berastagi, noe som gir enda en time ekstra gåtid. Jeg vil ikke anbefale dette siden veien opp til nasjonalparkens inngang er ganske kjedelig og det er veldig lett å ta minibuss på strekningen. Alle grønne minibusser i Berastagi har nemlig endestasjonen sin der og turen koster bare 4000 IDR (hyppige avganger).

Noen har moret seg med å legge steinene i mønster i krateret på Sibayak

Uansett hvor man starter så er det så enkelt å finne veien at noen guide er ikke nødvendig. For å følge en alternativ rute opp eller ned kan en guide imidlertid være nyttig for de andre stiene er både dårlig skiltet og i dårlig stand. Mange turister velger for eksempel å gå via et av de mange badeanleggene med vann fra varme kilder på nedturen. Hotellet man bor på kan normalt skaffe guider, eventuelt treffer man kanskje noen aktuelle på gaten (men strengt tatt er det lite mas fra guider og lignende i Berastagi).  

Gjørmete marked i Berastagi

Det er ikke noe enormt utvalg av hoteller i Berastagi men man finner allikevel alternativer i de fleste prisklasser. Sjekk hotellprisene Booking.com eller Agoda.. Jeg vil forøvrig anbefale det helt nye Nachelle Homestay. Flotte rom og utrolig hjelpsomme eiere som kan ordne alt mulig praktisk for gjestene. Hotellet har riktignok ingen veldig sentral plassering men det spiller liten rolle når det går minibusser forbi hele tiden.

Utsikt langs kraterkanten på Sibayak

Den nærmeste flyplassen til Berastagi finner man utenfor storbyen Medan (forøvrig en svært lite attraktiv by). Blant annet har AirAsia flyvninger til Medan fra Kuala Lumpur og Bangkok.  Sjekk bla bla etter billige flybilletter. Fra Medan tar det bare 2-3 timer med buss til Berastagi. De fleste turister stopper imidlertid i Berastagi på veien mellom Bukit Lawang og Toba-innsjøen. Det mest praktiske er da å benytte seg av en av de mange “turistshuttlene” slik at man slipper å reise via Medan for å bytte buss.

Roma er Italias hovedstad og med sin lange og innholdsrike historie har den flere attraksjoner enn de fleste andre byer. Nesten overalt i Roma står monumenter, ruiner og fortidsminner som en påminnelse om byens glansdager. Naturlig nok er byen blant verdens mest populære reisemål, men selv den store tilstrømningen av turister har ikke ødelagt “magien” til Roma som alltid er et trivelig sted å besøke.

Elven Tiber med Vatikanet i bakgrunnen

I føIge legenden ble Roma grunnlagt i 753 f. Kr. og byen vokste seg snart enormt sterk og ble verdens første metropolis. I mange hundre år var store deler av Europa og området rundt Middelhavet styrt fra Roma. Men ingenting varer evig og av flere årsaker falt til slutt hele riket i grus. Den vestlige delen av Romerriket ble overkjørt av barbarer og i år 476 ble den siste romerske keiseren tvunget til å abdisere, noe som anses som starten på Middeladeren. Tusen år senere var imidlertid Roma sentral i gjenoppblomstringen av kultur og vitenskap under Renessansen og var nok en gang blant verdens viktigste byer. Senere har det gått nedover igjen og i dag er Roma og Italia stort sett irrelevante på den globale politiske arena, dog som hovedsete for den katolske kirken har byen fremdeles en viktig posisjon.

Severdigheter og attraksjoner

Det er ingen triviell oppgave å gi en representativ oversikt over Romas attraksjoner. Byen har enormt mange severdigheter, mange flere enn de fleste turister faktisk er klar over, selv om nesten alle har hørt om de mest kjente attraksjonene. Flerfoldige bokverk er skrevet om alt Roma har å tilby så det vil åpenbart føre for langt å gå i dybden i en artikkel som dette. Her vil jeg derfor bare kort skissere noen av mulighetene i en litt tilfeldig blanding av kjente og mindre kjente severdigheter.

Forum Romanum med Titusbuen og Colosseum i bakgrunnen

Gamle Roma lå på syv høyder men byen har ekspandert betydelig siden den tid og omfatter nå mange flere. Dagens Roma har rundt 3 millioner innbyggere og deles i to av elven Tiber som renner gjennom byen. Det gamle sentrum fra Romertiden ligger øst for elven mens Vatikanet befinner seg på den vestlige siden. Her kan du se en flott data-animasjonen som viser en «fly-over» av Gamle Roma. Et gunstig sted å starte utforskningen av Roma er øst i byen ved den modernistiske Termini togstasjonen, en av Europas største og et knutepunkt for all togtrafikk i Italia. Utenfor stasjonen står eneste gjenlevning av Serviusmuren, Romas eldste bymur. Den 2300 år gamle muren ser kanskje ikke veldig imponerende ut men det er uansett interessant å merke seg hvor bygrensen en gang har befunnet seg. Etter hvert ekspanderte Roma utenfor Serviusmuren men byen var lenge så sterk militært at ny mur var unødvendig.

Ved stasjonen ligger også enkelte rester av Diokletians termer, et gigantisk offentlig romersk badeanlegg, angivelig med plass til rundt 3000 mennesker. Ruinene av dette inngår nå i det romerske nasjonalmuseet, hvor det forøvrig er stilt ut mye antikk skulptur. På 1500-tallet ble deler av ruinene bygget om til Santa Maria kirken (designet av Michelangelo) og strukturens tidligere bruk som bad er ganske tydelig. Kirken har også et interessant solur som fungerer ved at et lite hull i kirkeveggen projiserer solstrålene på gulvet.

Ruiner nesten overalt i Roma

Etter at barbarene begynte å true det mektige Romerriket så keiser Aurelanius seg i år 275 nødt til å bygge en ny mur. Den aurelianske muren er fremdeles i relativt god stand, selv om den er overraskende lite kjent blant turister. Muren er faktisk Romas største byggverk, opprinnelig 19 km lang hvorav rundt 65% fremdeles står i dag. Dessverre kan man i liten grad komme opp på muren, men en spasertur langs muren vil uansett lede frem til mye interessant, blant annet flere historiske bygninger som rett og slett er bygget inn i muren. Et fint sted å starte murvandringen er ved Porta Maggiore (Den Store porten) i nærheten av Termini. Her møter muren to akvedukter (Aqua Claudia og Aqua Ania Novus) som har vært delvis integrert i muren (noe man særlig kan se over selve porten). Akveduktene og muren følger hverandre et kort stykke sørøstover før bymuren tar en 90 graders sving mens akveduktene fortsetter ut av byen. Etter noen kilometer (i nærheten av Ciampino flyplassen) ligger Akveduktparken, en gratis offentlig park hvor man kan ta akveduktene i nærmere øyensyn.   

Hvis man heller følger bymuren treffer man snart på San Giovanni porten. Den er oppkalt etter kirken rett ved siden av, San Giovanni in Laterano, på norsk ofte kalt bare Laterankirken. (San Giovanni er det italienske navnet på døperen Johannes). Dette er ingen hvilken som helst kirke for det er faktisk bispedømmet Romas katedral, pavens sete og den katolske kirkes fremste katedral. Den vakre katedralen hadde nok vært betydelig mer kjent hvis det ikke hadde vært for den mye større Peterskirken (som ikke er en katedral, dvs. der biskopen har sitt sete).

Laterankirken med Lateranpalasset til høyre

Frem til 1300-tallet bodde paven i Lateranpalasset, bygningen som henger sammen med kirken. Som følge av en konflikt mellom den franske kongen og den katolske kirken satt paven deretter en periode i Avignon (1309-1377). I mens ble både Laterankirken og palasset ødelagt to ganger i brann og når paven vendte tilbake til Roma flyttet han heller inn i det nyoppførte Vatikanpalasset. Utenfor Lateranpalasset står i dag en egyptisk obilisk som ble brakt til Roma i år 357 og er verdens høyeste av sitt slag. Rett over gaten ligger dessuten en bygning med Scala Sancta (den hellige trappen) som er flyttet hit fra Jerusalem. Jesus skal angivelig ha klatret opp trappen på knærne og man vil se at mange pilegrimer kommer dit for å gjøre det samme.

Egyptisk obelisk nær Laterankirken

Ved å følge bymuren videre kommer man snart til Porta San Sebastiano, den største og best bevarte byporten. Gjennom her gikk Via Appia, den aller viktigste romerske veien, som strakk seg helt ned til havnebyen Brindisi og dermed var et viktig bindeledd til Hellas og Østen. Veien er fremdeles i god stand og er trivelig å spasere langs (særlig på søndag når delen nærmest Roma er stengt for biltrafikk). Ved Porta San Sebastiano finnes også et bymurmuseum som gir informasjon om muren og hvor besøkende kan spasere på toppen av den best bevarte delen (forøvrig eneste sted hvor man kan gå på muren).

Alltid mange folk ved Colosseum

For de fleste er det imidlertid mest naturlig å forlate muren ved Laterankirken og gå nordvestover mot sentrum av gamle Roma. Snart passerer man San Clemente basilikaen, viet til paven og martyren Clemens. Kort tid etterpå vil man merke at turistmengdene er betydelig større. Rett ved siden av hverandre ligger nemlig både Colosseum, Forum Romanum (gamle sentrum) og Palatinerhøyden, tre av Romas største attraksjoner. Her trenger man en en kombinasjonsbillett for å komme inn (12 euro – gyldig i to dager – ikke mulig å kjøpe separate billetter til hver av attraksjonene). Det kan være lurt å kjøpe billetten ved Forum Romanum hvor køene normalt er betydelig kortere enn ved Colosseum (hvor det av sikkerhetsgrunner aldri er mer enn 3000 mennesker inne samtidig). Enda bedre er det å forhåndskjøpe billetten på nettet og skrive den ut selv.

Utsikt over Forum Romanum

Colosseum er den gamle arenaen hvor det ble arrangert gladiatorkamper og annet “sirkus”. Størrelsen er imponerende, omtrent like høy som dagens fotballstadioner. Kapasiteten regner man med var på rundt 50000-80000 tilskuere. Legg dessuten merke til Konstantinbuen rett ved siden av Colosseum, bygget for å feire Konstantins seier over Maxentis (to rivaler til keisertittelen). På veien fra Colosseum og inn i Forum Romanum passerer man forøvrig gjennom Titusbuen, en triumfbue som ble bygget for å feire at romerne hadde ødelagt(!) Jerusalem. Palatinerhøyden er den sentrale høyden i Roma og den eldste delen av byen. Blant annet ligger ruinene av palasset til keiser Augustus der. Herfra har man dessuten flott utsikt over hele området, særlig Forum Romanum.

Monumentet over Viktor Emmanuel II

Neste naturlige stopp er Piazza Venezia som kanskje kan regnes for dagens sentrum av Roma. Her ligger et gigantisk monument (Romas største) til Viktor Emmanuel II, Italias første konge. Monumentet inneholder også den ukjente soldats grav med en evig flamme. Ellers plages området av veldig mye trafikk. Fortsetter man nordover kommer man snart til Romas mest berømte fontene. Trevi-fontenen stod ferdig så sent som i 1762 og er et fantastisk syn med alle sine skulpturer. Man kan imidlertid være ganske sikker på at man ikke får fontenen for seg selv, tvertimot er folkehavet ofte så tett at det kan være vanskelig å se noe som helst. Etter å ha vært stengt for oppussing i nesten to år så åpnet endelig fontenen igjen i november 2015.

Trevi-fontenen

Litt lenger nord ligger Den spanske trappen, en av de mer overvurderte severdighetene i Roma. Den går opp til kirken Trinita dei Monti på toppen og selv om det forsåvidt ser pent ut er det ikke noe man trenger bruke veldig lang tid på. Mer interessant er det å gå vestover fra Trevi-fontenen til Pantheon, et nærmere 2000 år gammelt romersk tempel. Det er senere tatt i bruk som kirke, men ser ikke akkurat kirkeaktig ut med sin søylefasade. Selve tempelet er sylinderformet med en enorm kuppel (faktisk den største ikke-armerte betongkuppel i verden selv 2000 år senere). Kunstneren Rafael og to av Italias konger er dessuten gravlagt her.

Tydelig at Pantheon ikke opprinnelig ble bygget som kirke

Hvis man beveger seg et kort stykke vestover mot elven ankommer man Piazza Navona. Det er en avlang plass med to vakre fontener, den ene med en egyptisk obelisk i midten. Hvis man har lest Dan Browns roman  “Engler og demoner” vil man huske at hovedpersonen Robert Langdon slåss for livet i denne fontenen. Rundt plassen ligger flere vakre kirker og palasset Pamphilj som i dag huser den brasilianske ambassaden (brasilianerne ser ut til å ha vært heldige der). Ved juletider er det “tivoli” og julemarked på plassen.  

Fontene på Piazza Navona

Etter en kort spasertur videre vestover kommer man endelig til elven Tiber for første gang. Tiber krysses av mange både nye og gamle broer, noen av dem er svært flotte og gjerne dekorert med statuer. Fotgjengerbroen Ponte Sant’Angelo er en av de fineste og leder rett over til det sylinderformede Castel Sant’Angelo, tidligere brukt som både mausoleum for keiser Hadrian, fengsel, festning og paveresidens (samt at det spiller en sentral rolle i Dan Browns “Engler og demoner”). Nå inneholder bygningen et ganske kjedelig museum men det er i hvert fall flott utsikt over Roma fra toppen. Ved Tiber skulle man nå ha truffet på den aurelianske muren igjen men i dag er det ingen spor av den. På 1500-tallet ble det imidlertid bygget et tillegg til bymuren slik at Vatikanet ble omsluttet og Castel Sant’Angelo ble integrert i muren. Denne muren står fremdeles og man vil se at den strekker seg ut fra borgen og bort mot Peterskirken.  

Castel Sant’Angelo

Roma er den eneste hovedstad i verden som omslutter et annet land. Ved å følge muren eller den parallelle hovedgaten er man snart i Vatikanet uten å legge merke til noen grense. Vatikanstaten er verdens minste anerkjente stat, opprettet i 1929 og kom i stand som et kompromiss etter at Paven over lengre tid hadde stengt seg inne i Vatikanpalasset og furtet over at han ikke fikk kontroll over hele Roma. For turister ligger attraksjonene svært tett i Vatikanet. Petersplassen er en åpen plass foran Peterskirken med nok en egyptisk obelisk i sentrum. Plassen er ikke så interessant i seg selv men det er fin utsikt til Peterskirken og ved å legge besøket sitt til en av de større høytidene kan man bli velsignet av paven som da holder tale ute på plassen.

Mange folk på Petersplassen når paven taler

Peterskirken sies å være verdens største kirke (dog det er litt usikkert om kopien i Elfenbenskysten(!) muligens kan være større), men som nevnt tidligere er den ikke en katedral. Kirken er bygget over graven til apostelen Peter, som ble korsfestet i Roma, men er egentlig ikke så veldig gammel til Roma å være. Riktignok ble det bygget en kirke på samme sted på 300-tallet, men den nåværende konstruksjonen ble påbegynt i 1506 og stod ikke ferdig før i 1626. Det er gratis å komme inn men ofte blir det lang kø på grunn av sikkerhetskontroll.

Inne i Peterskirken

Vatikanmuseene stiller ut en mengde kunst som pavene har samlet gjennom tiden. Aller mest kjent er museene for det sixtinske kapellet i Pavepalasset, hvor taket er malt av Michelangelo. Museumsbilletten koster hele 16 euro men det har ikke på noen måte skremt bort folk. Tvertimot er det utenfor Vatikanmuseene at man finner Romas lengste kø, gjerne flere hundre meter lang og med flere timers ventetid. Køen pleier å være lengst på formiddagen mens etter lunsj hender det at man bare kan gå rett inn. Aller lurest er det kanskje å bestille billetter på forhånd og dermed slippe køen fullstendig. Alternativt kan man bli med på en (dyr) guidet tur som også går rett forbi køen.

Inne i Vatikanmuseet (Foto av Gary Ullah / Flickr)

Gåturen skissert ovenfor gir en introduksjon til mange av Romas viktigste severdigheter. Men selv om man bare spaserer rundt helt tilfeldig kommer man garantert over noe spennende. Det meste av interesse er dessuten avmerket på turistkartene så det kan anbefales å besøke noe man aldri har hørt om. Til og med under jorden er det mye å se, for eksempel finnes det over 40 katakomber, dvs. gamle underjordiske kristne gravplasser. En del av de mest kjente ligger langs Via Appia og kan besøkes av turister. I forbindelse med gravplasser bør også Cestiuspyramiden nevnes. Den er bygget inn i Aurelianusmuren og ble i 2015 for første gang åpnet for besøkende, men bare annenhver lørdag etter avtale. Den mest makabre severdigheten i Roma er imidlertid uten tvil Kapusinerkrypten som er dekorert med flere tusen menneskelige bein og knokler, omtrent som i Beinkirken i Kutna Hora, men i mindre skala.

Dagsturer fra Roma

Hvis man får lyst på litt forandring så finnes det mange attraksjoner i nærheten av Roma som lett kan besøkes på dagstur. Med de raske italienske togene er det faktisk ikke noe problem å reise helt til de romerske ruinene i Pompeii og Herculaneum. Et par steder rett utenfor Roma er også av betydelig interesse. Ostia Antica er en gammel romersk havneby som siden har falt i ruiner og hvor man kan gå rundt omtrent som i Pompeii (dog ikke fullt så imponerende). En annen fin dagstur er til byen Tivoli, særlig kjent for keiser Hadrians villa og for Villa d’Este med sin flotte hage.  

Fontene i Villa d’Este i Tivoli utenfor Roma

Fotballkamp i Roma

Roma har to fotballag, AS Roma og SS Lazio som begger spiller på Olympiastadion (Stadio Olimpico), Italias største fotballstadion med kapasitet på rundt 70000 tilskuere. Italienerne har rykte på seg for å være fotballgale, men å møte opp på kamper gjør de stort sett ikke. Tilskuertallene i hele Italia er latterlig lave, for eksempel hadde AS Roma rundt 35000 tilskuere i gjennomsnitt i 2015 og de er Italias mest populære lag (SS Lazio hadde rundt 22000 pr. kamp). Dette betyr at det er god plass på tribunene så for turister er det uproblematisk å skaffe billetter til fotballkamper i Roma. Imidlertid kan man ikke bare møte opp på stadion og kjøpe billett. I stedet må man enten forhåndsbestille via klubbenes nettsider eller kjøpe i en av lagenes supporterbutikker inne i Roma. Norske alwaysfootball.no selger forøvrig også billetter til begge lagene. På grunn av mye problemer med bråk på kampene har myndighetene innført et tungvint system hvor alle må legitimere seg ved billettkjøp og få navnet sitt på billetten, hvilket også betyr at man må ha passet sitt med på kampen. Billettprisene er høye, fra rundt 30 euro men det avhenger av motstander.

Forberedelser før tur til Roma

Roma har så mye å se at turister fort blir blasserte og avfeier ting som uvesentlige, selv severdigheter som hadde vært høydepunkter i de fleste andre byer. For å unngå slikt er det lurt å lese seg litt opp på Romas historie på forhånd. Da blir det meste mer interessant og dette kan også dessuten gi nye ideer til ting som er verd å undersøke nærmere. Rene reiseguider som Lonely Planet og lignende er som regel ganske overfladiske men det finnes et stort utvalg av litteratur som dreier seg om Romas kultur og historie. Her er et par aktuelle bøker som kan anbefales (det finnes mange flere):

• Aage Hauken: Det underjordiske Roma
• Thomas Thiis-Evensen: Roma – 7 vandringer
• Jan E. Hansen el. al. : Tre muntre herrer i Roma

I tillegg kan det være morsomt å lese Dan Browns roman “Engler og demoner”. Det er en spennende bok hvis man lar være å irritere seg over alle feilene, det helt urealistiske plottet og den elendige researchen som Dan Brown har gjort. Klarer man det får man helt sikkert lyst til å reise til Roma etter å ha lest boken.  

Mat og drikke

Man kommer ikke til å sulte i Roma selv om restaurantene generelt er nokså dyre uten at kvaliteten nødvendigvis er noe spesielt å skryte av. Forøvrig er det forbausende lite “utenlandsk” mat, nesten alle restauranter er standard italienske. (I tillegg finnes imidlertid fastfood-kjeder som McDonald’s og kebabsjapper). Italienerne har gjerne to-tre retter til måltidet og skal man gjøre som dem blir det nokså dyrt, gjerne 30-40 euro for et måltid med drikke. Den eneste maten som er relativt rimelig på restaurant i Roma er pizza. Min personlige erfaring fra hele Italia tilsier at den klart beste pizzaen serveres på take-away steder, mens den gjerne er fryktelig tørr (og dyr) på normale restauranter. Italienerne er imidlertid eksperter på iskrem og har en spesiell type iskrem som kalles “gelato”. Den har en mykere konsistens og mer smakfull enn den vanlige iskremen man får i Norge. Roma er full av gelato-butikker og selv om ikke alle er i verdensklasse bør man benytte anledningen til å spise mye is.

Italiensk gelato

Praktisk informasjon

Det er lett å komme seg rundt i Roma. Til tross for å være en stor by er faktisk er det meste av severdighetene i sentrum innen gangavstand. Men ellers finnes både t-bane, buss og trikk. T-banen er merkelig liten for en hovedstad og har bare tre linjer hvorav den ene foreløpig ikke er forbundet med de to andre.  (Ett av problemene med t-bane utbygging er at ved graving i Roma kommer man nesten garantert over et eller annet av arkeologisk og historisk verdi.)  Trikken har seks linjer men er nokså fragmentert og en av linjene er ikke forbundet med noen av de andre. (Faktisk var nettverket mye større før – I 1930 fantes det hele 59 trikkelinjer!  Men senere har man gravd opp det meste og satset mer på buss). Bussnettverket er stort og dekker alle steder hvor metroen og trikken ikke går. Hele systemet er integrert så man kan bytte transportmiddel uten å kjøpe ny billett. Det finnes mange forskjellige typer billetter, slik som enkeltbillett, dagskort og ukekort.

Utsikt ved Piazza Venezia

Roma har et behagelig klima og kan besøkes hele året. Aller best vær har man normalt på våren og høsten. På sommeren er det typisk temperaturer over 30 grader men ikke varmere enn at det er til å holde ut. På vinteren blir det aldri særlig kaldt og temperaturen kommer som regel opp i rundt 10 grader. Regn er heller ikke noe stort problem, typisk kommer det nedbør 7-8 dager i måneden, bortsett fra i juli og august hvor det sjelden regner. Juli og august er høysesong med veldig mange turister og italienerne tar selv ferie i august så enkelte butikker kan være stengt. Men noe stort problem er det ikke.

Mange av Romas kjente bygninger stikker opp over hustakene

Roma har tusenvis av hoteller men det er ikke akkurat noe billig sted å overnatte. Sentralt i Roma er det vanskelig å finne akseptable hotellrom til under 60-70 euro/natt og de fleste koster betydelig mer. Litt utenfor sentrum er det færre hoteller men prisene vil være lavere. Normalt er kollektivtransporten så bra at det ikke er noe problem å bo litt utenfor sentrum, for eksempel i bydelen Trastevere vest for Tiber. Det er ofte et godt alternativ å bestille en leilighet med AirBnB eller lignende tjenester, særlig hvis man er grupper på flere personer. Sjekk hotellpriser på Booking.com eller Agoda.

Akveduktparken i Roma (Foto av Stefano Costantini / Flickr)

Det er brukbare flyforbindelser fra Norge til Roma. Både SAS og Norwegian har direkteflyvninger fra Oslo. Med flybytte et eller annet sted i Europa har man dessuten mange flere alternativer. Søk etter flybilletter på Skyscanner eller Momondo. Det bør normalt være mulig å få flybilletter til under 2000 kroner, og gjerne enda billigere, hvis man ikke reiser på den mest populære tiden. 

Ukraina har opplevd flere store omveltninger de siste årene. Mest alvorlig var 2014-revolusjonen som utløste store interne spenninger og endte med tap av Krim-halvøya til Russland og krig mot russiskstøttede opprørere i østlige deler av landet. Begivenhetene har langt på vei skremt bort turistene og blant nordmenn var det bare noen få tusen besøkende til Ukraina i fjor.

Sofiakatedralen i Kiev

Men turister som uteblir fra Ukraina på grunn av den pågående konflikten gjør en stor tabbe. I motsetning til hva mange innbiller seg så har det aldri vært et bedre tidspunkt for å besøke Ukraina. Utenfor konfliktsonen fungerer alt som normalt og turister vil merke minimalt til krigen med Russland. Nordmenn trenger heller ikke visum til Ukraina så det er bare å reise. Videre vil man kunne ha glede av at den ukrainske valutaen har kollapset fullstendig som følge av urolighetene og inkompetente politikere. Selv med rekordsvak norsk krone så har prisnivået i Ukraina mer enn halvert seg for norske besøkende de to siste årene – og landet var allerede relativt billig fra før. For tiden er det neppe noe land i verden som gir turister så god valuta for pengene som Ukraina.

Kister av døde soldater er trolig det eneste man vil merke til krigen mot Russland.

Ukraina har hatt en lang historie og tilhørt mange forskjellige statsdannelser som Litauen, Polen, Østerrike-Ungarn, det Ottomanske riket og Russland. I en periode fra slutten av 1600-tallet var landet delt mellom Polen og Russland, en situasjon som fremdeles preger landet i dag. Senere ble Ukraina en del av det sosialistiske Sovjetunionen med påfølgende svak økonomisk utvikling. I 1991 fikk landet sin uavhengighet men problemene var langt fra over. Korrupsjon, kriminalitet og innblanding fra Russland ledet til Oransje-revolusjonen i 2004. De nye lederne var imidlertid ikke særlig bedre og intern krangling førte den russervennlige Viktor Yanukovych tilbake til makten etter valget i 2010. Dette la igjen grunnlaget for 2014-revolusjonen hvor Yanukovych ble styrtet og rømte til Russland. Situasjonen etter den påfølgende russiske intervensjonen er fremdeles uavklart men ser ut til å ha gått inn i en mer stabil fase.

Ukrainas største problem for tiden er helt klart økonomien. Landet er i praksis konkurs og sliter med enorme korrupsjonsproblemer innen offentlig forvaltning. Som et tiltak for å få bukt med dette har myndighetene hentet inn utenlandsk ekspertise i administrasjonen. (Dette er ganske spesielt: Tenk om Norge hadde besluttet å hente inn en tysker som finansminister og en svenske som ordfører i Bergen). Mest kjent er tidligere statsminister i Georgia, Mikheil Saakasvhili, som har blitt guvernør i Odessa. Blant hans meritter fra Georgia var å opprette en helt ny ukorrupt politistyrke. I den nye regjeringen fra 2014 ble det dessuten utnevnt hele tre utlendinger, blant annet litaueren Aivaras Abromavicius som finansminister. Til manges store skuffelse trakk han seg imidlertid i februar 2016 med begrunnelsen at han ikke hadde fått frie tøyler til å gjennomføre nødvendige reformer. Lite tyder på at det finnes noen enkel vei ut av uføret som Ukraina er kommet inn i.

Mange ukrainere selger frukt og grønnsaker for å spe på inntekten

Ukraina er faktisk Europas største land i areal og har rundt 45 millioner innbyggere. Landets offisielle språk er ukrainsk som er nært beslektet med russisk. Mange ukrainere har imidlertid russisk som førstespråk, særlig i Øst- og Sør-Ukraina. I sentrale Ukraina er det mest russisk i byene mens ukrainsk dominerer på landsbygda og i hovedstaden Kiev er fordelingen nokså jevn. Turister uten nærmere kjennskap til språkene vil uansett ha vanskelig for å høre forskjell. Til skriftspråk brukes en variant av det kyrilliske alfabetet.

Severdigheter og attraksjoner

Denne reiseguiden tar ikke for seg de østlige delene av Ukraina, hvor det kan bryte ut kamphandlinger når som helst (og det uansett ikke er spesielt mye interessant for turister), ei heller Krim-halvøya som er annektert av Russland. Selv uten disse områdene vil man neppe slippe opp for ting å se og gjøre i Ukraina. La oss se nærmere på noen av høydepunktene.

Kommunistiske skulpturer av denne typen finnes det mange av i Ukraina

Ukraina har mange byer med flott og variert arkitektur hvor det er trivelig å oppholde seg som turist. Mest kjente er storbyene Kiev, Lviv og Odessa men det finnes mange andre små og mellomstore byer som er verd et besøk. Byenes historiske sentrum er nesten alltid pent pusset opp mens det er ulike grader av forfall i utkantene. I disse områdene kan det se ganske tragisk ut og asfaltvei ikke er noen selvfølge. Mange av byene er historisk interessante men ofte relatert til hendelser som få nordmenn kjenner til. Imidlertid trenger man ikke å kjenne bakgrunnen til enhver borg, slott eller festning for å ha glede av å utforske den.

Katedral i Kievo-Pecherska lavraen i Kiev

En ting man vil legge merke til er forskjellen mellom Vest-Ukraina, hvor byene minner om Polen (og altså en gang har tilhørt Polen) mens lengre østover i landet får man assosiasjoner til Russland. Dette sees blant annet på de katolske katedralene som dominerer i vest mens det i Sentral-Ukraina er mer ortodoks kristendom. De mange flotte kirkene og klostrene er uansett blant landets viktigste severdigheter. Ukraina har også en del pilegrimssteder for jøder, men disse er nokså diskrete og er egentlig ikke attraksjoner for vanlige turister. (Ukraina hadde tidligere en stor jødisk befolkning men veldig mange av dem ble drept under andre verdenskrig.)

Teateret for opera og ballett i Lviv

Under Sovjetperioden ble det oppført Lenin-statuer sentralt i nesten hver by. I motsetning til resten av Øst-Europa ble mange av dem stående etter kommunismen undergang i 1989, selv om noen byer i Vest-Ukraina byttet ut Lenin med nasjonaldikteren Taras Shevchenko. Etter revolusjonen i 2014 forsvant imidlertid de fleste Lenin-statuene og Ukraina ble en attraksjon fattigere for kommunistiske nostalgikere. Mangel på monumenter har landet uansett ikke og særlig minnesmerker over andre verdenskrig finnes i nesten alle byer. Ofte ser disse typisk “kommunistisk” ut med gamle stridsvogner og helteaktige statuer.  

Lenin følger med i Zjytomyr i 2012 men er nå kastet på skraphaugen

Et annet av høydepunktene i Ukraina vil trolig være det gode utvalget av museer. Selv om kanskje ingen av dem isolert sett er helt i verdensklasse så dekker de et meget bredt utvalg av temaer. Kanskje mest interessant er alle de spesielle og sære museene som man ikke finner maken til noe annet sted i verden. Blant annet finnes det Atomrakettmuseum, Påskeeggmuseum, Kosmonautmuseum, Brødmuseum og Birøktermuseum, i tillegg til en rekke helt vanlige museer. Kulturinteresserte vil dessuten kunne glede seg over at de største byene har opera, teater og konserter til en brøkdel av hva prisen ville ha vært i Norge.

En gang var det mange jøder i Ukraina

Ukraina har generelt ikke veldig dramatisk landskap, tvertimot er store deler av landet ganske flatt og kjedelig. Ett unntak er fjellkjeden Karpatene i sørvest hvor det finnes topper på over 2000 meter og fine innsjøer. Karpatene er et bra sted å gå fjelltur med mange turløyper som er lett tilgjengelige. Ukraina har dessuten strender på Svartehavskysten, men dessverre er de beste på Krim-halvøya som nå er utenfor rekkevidde. De mest populære gjenværende strendene ligger utenfor byen Odessa. Disse er helt greie men Ukraina blir nok aldri noen typisk badedestinasjon.

Reiserute

Det er mange mulige reiseruter i Ukraina, avhengig av hva slags interesser man har. Jeg skal her skissere et alternativ som går innom de viktigste attraksjonene i landet. Ruten er bare ment som inspirasjon og mange mulige modifikasjoner kan tenkes avhengig av egne prioriteringer. Turen kan gjennomføres på 2-4 uker, avhengig av tidsbruk på hvert sted og hva slags transportmiddel man benytter. Alle stedene kan besøkes med offentlig transport (eventuelt taxi) men i et par tilfeller er det en klar fordel med egen bil. På kartet under har jeg markert posisjonen til alle stedene som jeg kommer til å nevne.

Kiev er det mest naturlige utgangspunktet siden de fleste turister ankommer dit med fly. Det gir en god start på turen for Kiev er en svært flott by som man bør sette av flere dager til å utforske. Sentrum av byen er flott pusset opp og det ligger vakre kirker, klostere og andre bygninger på rekke og rad. Høydepunktet i Kiev er trolig Kievo-Pecherska Lavraen, eller Grotteklosteret på norsk. Dette er et stort område med en mengde katedraler, kirker, klokketårn og lignende. Mest kjent er det imidlertid på grunn av de underjordiske grottene hvor mumifiserte munker ligger i glasskister. Byen har også en rekke interessante museer, blant annet “Museet for den store fedrelandskrigen” med sin gigantiske “Mor Moderland” statue.

Sankt Mikael klosteret i Kiev

Fra Kiev er det mulig å ta en guidet tur til Tsjernobyl, åstedet for en alvorlig kjernekraftulykke i 1986. Ulykken førte til 41 direkte dødsfall, hovedsaklig blant mannskapet som ble sendt inn for  å sikre reaktoren, men den kan i tillegg ha forårsaket flere indirekte dødsfall som følge av radioaktivt utslipp som spredte seg til hele Europa. Det er sterke indikasjoner på en økning i tilfeller av kreft i skjoldbruskkjertelen blant de som ble mest eksponert for stråling, men det er vanskelig å anslå tall med full sikkerhet. Overrepresentasjon av sykdommer kan også skyldes at de eksponerte er blitt bedre fulgt opp samt at plutselig relokalisering fra hjemstedet kan gi negative helsevirkninger. Historier man eventuelt har hørt om groteske mutasjoner blant dyr og mennesker nær Tsjernobyl er imidlertid bare oppspinn. Området rundt reaktoren er avsperret så guidet tur er den eneste måten å komme inn på. Gruppeturer fra Kiev til Tsjernobyl koster fra rundt 90$ og må bestilles på forhånd, mens private turer er mye dyrere (fra 450$). (Disse turene er en av få ting i Ukraina som ikke representerer spesielt god valuta for pengene.)

Mor Moderland statuen i Kiev

Etter Kiev er det naturlig å reise sørover til Odessa. På den flotte nye motorveien fra Kiev tar turen faktisk bare 5-6 timer, men dessverre er ikke denne veistandarden typisk for resten av Ukraina. Istedenfor å reise direkte til Odessa kan det imidlertid være interessant å legge inn et par stopp på veien. For eksempel kan man besøke Perejaslav-Khmelnytskyj, en relativt liten by som har spilt en viktig rolle i Ukrainas historie. Den ligger bare rundt 100 kilometer sørøst for Kiev. I dag har den over 20 museer og kalles ofte for et levende museum. Det viktigste museet er for folkearkitektur og husholdstradisjoner. Et annet mulig stopp er Uman, som ligger omtrent halvveis til Odessa. Den er særlig kjent for Sofiyivsky parken, en slags botanisk hage (arboretum) med over 2000 forskjellige typer trær. Byen er dessuten et populært pilgrimsmål (særlig under Rosh Hashana – jødisk nyttår) for hasidiske jøder som kommer hit for å se graven til Rabbi Nachman, en av deres åndelige ledere. Dette er neppe like interessant for vanlige turister.

Sofiyivsky-parken i Uman

Et sted man definitivt ikke bør gå glipp av er det unike Atomrakettmuseet som ligger ute på landsbygda i nærheten av byen Pervomajsk. Der kan man nemlig besøke en av Sovjetunionens tidligere baser for utskytning av atomraketter. Under den kalde krigen var dette et topphemmelig og strengt bevoktet område hvor operatører satt langt under bakken og ventet på ordre om å skyte ut missiler for å ødelegge mål i Vest-Europa. På museet får man guidet tur av tidligere offiserer som jobbet der under den kalde krigen.

Atomrakett-museet

Odessa på Svartehavskysten er Ukrainas tredje største by. Tradisjonelt har det vært en svært kosmopolitisk by med mange forskjellige folkegrupper bosatt der. Odessa har egentlig ingen attraksjoner i verdensklasse men den fine og varierte arkitekturen, det store utvalget av spisesteder og en spennende historie gjør Odessa til et trivelig sted å oppholde seg. Den er særlig kjent for Potemkin-trappen nede ved havnen. Rett utenfor byen ligger dessuten flere strender hvor man kan bade på sommeren. På Arcadia, den mest kjente stranden, er det skikkelig tivoliatmosfære. Ukraina vil nok aldri kunne konkurrere med Spania om strandturistene men hvis man allikevel er i landet og får lyst til å bade så burde stranden være tilstrekkelig.

Potemkin-trappen i Odessa

Dersom man følger kysten fra Odessa i retning Romania, kommer man til Dnestr-limanen (en slags innsjø dannet ved utløpet av elven Dnestr i Svartehavet) hvor byen Bilhorod-Dnistrovskyj befinner seg. Dette er angivelig den eldste byen i Ukraina (ca. 2500 år gammel) men er egentlig ikke så voldsomt attraktiv. Her finner vi imidlertid den godt bevarte Akkerman-festningen som er vel verd et besøk. Festningen er landets største med en nesten to kilometer lang borgmur som man kan gå langs.

Stranden Arcadia utenfor Odessa tidlig på våren

For å følge ruten vår videre til Vest-Ukraina har man nå hovedsaklig to alternativer. Enten kan man reise samme veien tilbake til Uman og deretter svinge vestover eller man kan ta snarveien gjennom Moldova og utbryterrepublikken Transnistria. Det siste er helt klart det mest spennende men omtales ikke nærmere her siden artikkelen dreier seg om Ukraina (se ellers artikkelen min om Tiraspol, hovedstaden i Transnistria).

Inne på Akkerman-festningen

Hvis man holder seg i Ukraina vil man sannsynligvis komme gjennom Vinnytsia på reisen videre. Byen er ingen kjempestor attraksjon men har et trivelig sentrum med et par kirker som er verd å se. I et ganske pent ombygget vanntårn har de laget et Museum om krigsveteraner som tar for seg Sovjetunionens krig i Afghanistan. Utenfor byen ligger dessuten en av Hitlers bunkere fra andre verdenskrig men det er så lite igjen av den at det ikke er mye å se. Da er det heller mer interessant å besøke hovedkvarteret Ulvehiet i Polen.

Borgen i Kamjanets-Podilskyj i bakgrunnen

Neste naturlige stopp er Kamjanets-Podilskyj, et sted man under ingen omstendighet må gå glipp av. For det første har byen Ukrainas klart fineste festning, spektakulært plassert ved elven Smotrytsj som tar en nesten 360 graders sving rundt gamlebyen. I tillegg er selve gamlebyen i seg selv meget vakker og preget av de mange forskjellige kulturene som har vært innom. Turister uten høydeskrekk kan dessuten for rundt 25 kroner prøve å “zipline” over kløften mellom gamlebyen og den moderne bydelen. Det er vel få steder i verden man kan prøve denne aktiviteten til en så billig penge. Rett i nærheten av Kamjanets-Podilskyj, ved bredden av Dnestr (altså samme elv som renner ut ved Akkerman-festningen), ligger forøvrig byen Khotyn hvor det finnes en lignende meget godt bevart festning.

Borgen sett bakfra

Dersom man tok snarveien gjennom Moldova vil man sannsynligvis ankomme Ukraina i Tsjernivtsi. Denne byen regnes (sammen med Lviv) som den kulturelle hovedstaden i Vest-Ukraina og er i alle tilfeller verd et besøk. Tsjernivtsi kalles også “Lille Wien” på grunn av arven fra tiden under Habsburg-monarkiet og Østerrike-Ungarn, noe som er svært tydelig i byens arkitektur. Med gater oppkalt etter både Friedrich Schiller og Ludwig van Beethoven skjønner man at dette er en kulturby. Her finnes blant annet flere teatere, en konserthall og flere kunstmuseer og nordmenn kan dermed fråtse i kulturelle opplevelser for småpenger. Aller mest kjent er imidlertid byen for det Nasjonale Universitet (tidligere Franz-Josephs-Universität) som er et av landets viktigste og står på Unescos Verdensarvliste på grunn av sin spesielle arkitektur.

Rosa kirke i Tsjernivtsi

Hvis man er interessert i å gå fjelltur eller oppleve den ukrainske landsbygden bør turen gå videre til Karpatene. Der kan man også bli kjent Hutsul-kulturen, en etnisk minoritet som først og fremst bor i denne fjellkjeden (både i Ukraina og Nord-Romania). På veien fra Tsjernivtsi kommer man imidlertid først gjennom byen Kolomyja hvor det passer å stoppe for å ta en titt på Museet for Påskeegg (Pysanka), en god kandidat til landets særeste attraksjon. Museet er naturlig nok det eneste i verden av sitt slag og hovedbygningen er formet og malt som et påskeegg!  Ingen premie for å gjette at utstillingene hovedsaklig er av påskeegg, faktisk mange tusen fra forskjellige deler av Ukraina. I tillegg finnes et Hutsul-museum i byen.

Påskeegg er en stor ting i Ukraina

Karpatene er et fint sted å gå fjelltur selv om naturen ikke er den aller mest dramatiske. Det høyeste fjellet, Hoverla, er på litt over 2000 meter men det aller meste av fjellene er grønne og skogkledde. En ulempe med dette er at trærne ofte blokkerer utsikten når man er ute på tur. Landsbyen Yaremche er den mest populære basen for turister og har det største utvalget av hoteller, men flere andre småsteder kan også brukes som utgangspunkt for turgåing. Karpatene er populære blant ukrainere men mottar få utenlandske turister og man kan ikke regne med at noen lokale kan engelsk. Det må også sies at selv om butikkene selger turkart så er ikke disse spesielt gode og skiltingen av turstiene er heller ikke så mye å skryte av. Med litt uflaks kan den fine skogsveien man følger plutselig ende opp i et gårdstun og så blir man nødt til å snu og gå samme vei tilbake. Karpatene har også flere skianlegg og er populære på vinteren. Ukraina er trolig et av verdens billigste steder å stå på ski med priser på ukeskort i skiheisen fra 3-400 norske kroner.

Typisk landskap i Karpatene

På veien opp mot Lviv kan også stoppe i Ivano-Frankivsk, oppkalt etter den ukrainske forfatteren Ivan Franko. Byen har arkitektur i mange forskjellige stiler og noen fine parker som gjør det trivelig å oppholde seg der. Lviv er et annet av høydepunktene i Ukraina. En gang var den kjent som Polens vakreste by, og det var nok surt for polakkene at den endte opp i Ukraina. Strengt tatt har ikke byen de helt enorme attraksjonene men igjen er helheten flott og det er trivelig å spasere rundt. I Lviv kan man virkelig se forskjellen på Vest-Ukraina og Sentral-Ukraina for byen er ganske annerledes enn Kiev. I utkanten av Lviv bør man få med seg Folkearkitekturmuseet hvor en rekke gamle bygninger fra forskjellige deler av Vest-Ukraina er samlet. Etter Lviv kan man legge turen østover mot Kiev for å fullføre rundturen. På veien kan man for eksempel stoppe i Zjytomyr for å besøke det ganske spesielle Kosmonautmuseet.

Inne på Kosmonautmuseet i Zjytomyr

Praktisk informasjon

Engelskkunnskapene til lokalbefolkningen i Ukraina er ganske svake, særlig utenfor storbyene. Det er en åpenbar fordel å kunne snakke russisk eller ukrainsk, men å lære dette før ferien vil kreve mye mer arbeid enn de fleste er villig til å legge ned. Jeg vil imidlertid anbefale å lære det kyrilliske alfabetet før turen. Det klarer man greit på en times tid. Man forstår selvsagt ikke språket av den grunn men man vil kunne lese og uttale ting på skilt, for eksempel rutetider og destinasjoner på en bussterminal, destinasjonen til en buss eller menyen på restauranter. Faktisk vil man sikkert bli overrasket over hvor mange ord som man faktisk klarer å forstå når man skjønner alfabetet. Forskjellige mobilapper, inkludert Google Translate, kan også oversette kyrillisk men det fungerer ikke alltid perfekt og det er ikke alltid det passer å dra frem mobilen.

Prisnivå

Ukrainske hryvnia er valutaen i Ukraina og prisnivået er som nevnt blitt svært behagelig etter at denne fikk en dramatisk nedtur etter 2014-revolusjonen. I skrivende øyeblikk må man ut med omtrent 0.33 kroner for en hryvnia mens tidligere var kursen helt oppe i 0.80 kroner. Dette har altså skjedd i en periode hvor den norske kronen har falt dramatisk så man kan jo prøve å forestille seg hvordan kjøpekraften (for importvarer) har utviklet seg for lokalbefolkningen. Turister kan nå få kjempeflotte hotellrom for 150-200 kroner og det skal godt gjøres å betale mer enn 50 kroner for et måltid mat, selv med salat, forrett, den dyreste hovedretten, dessert og nok av drikke til. Faste lunsjmenyer er gjerne spesielt god valuta for pengene med 2-3 retter for 10-15 kroner. Kollektivtransport mellom byene er latterlig billig og lokaltransporten i byene nesten gratis. Inngangsbilletter til attraksjoner koster heller ikke særlig mye. Hvis man går inn for det kan man overleve i Ukraina for under 50 kroner dagen ved å bo på billigste sovesal, spise den billigste maten og fremdeles ha penger til å oppleve noe. Jeg vil ikke anbefale dette, men det er mulig. Med et budsjett på 300 kroner dagen kan man bo på flotte hoteller og nærmest fråtse i det dyreste landet har av mat og drikke.

Beste tid å reise

Ukraina er et stort land så klimaet varierer litt. Det meste av landet er best å besøke i perioden april-oktober. På vinteren blir det ofte ekstremt kaldt inne i landet (for eksempel i Kiev og Lviv).  med temperaturer under -20 grader. Sommeren er som regel ganske varm men uten helt ekstreme temperaturer. Odessa er litt mer temperert men blir allikevel kald på vinteren og kan få opp mot 40 grader på sommeren.  

Mat

Turister kommer ganske sikkert til å få et positivt inntrykk av den ukrainske maten for de lave prisene gjør at man kan spise det aller beste og dyreste som serveres. Det lokale kjøkkenet er uansett ganske godt og i de større byene kan man uansett få litt forskjellige typer mat. Ukrainske spesialiteter er blant annet Borscht (suppe basert på rødbeter), Blini (en slags pannekaker) og Pierogi (dumplings med forskjellig slags fyll). De fleste hovedrettene er kjøttbaserte men som regel finnes det også andre alternativer så vegetarianere vil sannsynligvis klare seg greit.     

Dumplings med forskjellig fyll får man mange steder

Ukrainske restauranter har av og til menyer på engelsk (særlig i Kiev, Lviv og Odessa) men dette er ikke noe man kan regne med. En dum ting er at ikke alle restauranter nødvendigvis henger opp menyene utenfor. Dermed må man inn, kanskje sette seg og bruke tid på oversette en kyrillisk meny for til slutt å finne ut at restauranten slettes ikke var det man var ute etter. Merk at restaurantene typisk oppgir prisen per 100g for kjøttretter, en praktisk ordning som gjør at man kan tilpasse måltidet etter hvor sulten man er. Hvis man ikke klarer å kommunisere med betjeningen får man som regel en “normal” porsjon.

Generelt mye godt å spise

Overnatting

Siden turismen til Ukraina har kollapset er det stort overskudd av overnattingsalternativer og det er sjelden nødvendig å bestille noe på forhånd. Hotellene har generelt bra standard og som nevnt tidligere får man svært god valuta for pengene. Sjekk priser på Booking.com eller Agoda. Ellers finnes det ganske mange leiligheter til utleie og disse dukker ofte opp på hotellsøketjenestene. I tillegg har man selvsagt AirBnB og lignende tjenester.

Transport

Veinettet i Ukraina er i elendig tilstand bortsett fra enkelte hovedveier som ble rustet opp til Fotball-EM i 2012. Veiene er ofte så fulle av hull og fordypninger at det er nødvendig å “kjøre slalåm”, noe som gjør at reisetiden kan bli lang selv på korte strekninger. Offentlig transport i Ukraina er imidlertid godt utbygget slik at det er enkelt å komme seg rundt til de fleste steder. Det vanligste transportmidlet er marshrutka (minibuss) som dekker det meste av landet. Selv med hyppige avganger blir dessverre bussene vanligvis overfylte, noe som kan gi en ukomfortabel reise. Ved påstigning underveis må man nesten helt sikkert stå.

Bussterminalene i Ukraina er som regel litt forfalne men relativt greie å finne ut av. Gjerne henger rutetabellen på en tavle innendørs med full oversikt over avganger til samtlige destinasjoner og kanskje hvilken plattform bussen går fra. Rutetabeller finnes også på nettet. Utenfor terminalen står det oftest skilt på hver plattform med rutetider og destinasjoner derfra. Bussene pleier dessuten å ha en plakat med destinasjon (og noen ganger avgangstid) i frontruten så det skal mye til at man går på feil buss. (Men all informasjon vil være på kyrillisk så jeg gjentar min anbefaling om å lære dette på forhånd).

Bussterminalen i Tsjernivtsi

Billetter kan enten kjøpes på billettkontoret (lurt å skrive ned på kyrillisk nøyaktig hvilken avgang man ønsker) eller direkte fra sjåføren. Hvis bussen står på plattformen er det lurt å gå inn og sikre seg en plass så fort som mulig. Dersom ikke sjåføren er der, kommer han rundt før avgang og tar betaling / sjekker billetter. (Av og til hender det at han heller stopper underveis og gjør dette). Det er faktisk mulig å forhåndsbestille billetter på nettet men jeg ser liten vits i dette siden bussene uansett stappes så fulle at alle får plass. Ukraina har også et tognettverk som dekker store deler av landet. Toget har litt færre avganger, men min erfaring er at det stort sett er god plass der også. Allikevel kan det være lurt å kjøpe billett på forhånd hvis man er helt avhengig av en bestemt avgang. Reiseplanlegger for tog finnes her.

På lokaltransport i byene (buss, trikk, trolleybuss) er det fast pris og man betaler direkte til sjåføren eller til en konduktør som går rundt og tar betaling (uansett hvor trangt det er!). Som regel koster en tur under 1 krone. Hvis man kommer inn bakdøren så er det vanlig å gi pengene til personen foran som sender dem videre til de ender opp hos sjåføren. Eventuelle vekslepenger blir deretter sendt tilbake via samme rute. Hvis man vil slippe ansvaret med å være sjåførens sekretær og forklare på russisk/ukrainsk hva det betales for, bør man unngå å stille seg helt fremme i bussen. Kiev har i tillegg en effektiv metro.

Leiebil er en fin måte å komme seg rundt på i Ukraina. Selv med godt utbygget kollektivtransport så gjør bil det mye lettere å oppsøke mer avsidesliggende steder. Et par ulemper finnes det imidlertid. Kjørestilen til ukrainerne er generelt svært aggressiv der veistandarden tillater det (og forsåvidt også der veistandarden ikke tillater det) så man bør være ytterst observant på sine medtrafikanter.

Det ukrainske politiet er dessuten gjennomkorrupt og tar inn en del penger på fartsbøter. Man skulle tro at dette kunne unngås ved å holde seg til fartsgrensene, men dette er lettere sagt enn gjort. Ukrainske veier har nemlig nesten aldri skilt som opplyser om fartsgrensen, noe politiet utnytter ved å stille seg med radar på øde steder hvor veien er god nok til å kjøre i over 50 km/t. Å bli stoppet av politiet er nesten garantert (ingen overdrivelse, dessverre). Under kontrollen vil politimannen normalt innlede en forhandlingsprosess hvor “synderen”  gis valget mellom å betale den offisielle boten (dyrt) og få kvittering eller betale direkte til politimannen (billigere) og ikke få kvittering. Som regel kan man slippe unna med å betale 2-300 hryvnia under bordet. Forhandlingene foregår ved å skrive og stryke over tall med penn og papir hvis politimannen ikke snakker engelsk.

Reise til Ukraina

Det er for tiden ingen direkte flyforbindelser fra Norge til Ukraina. Wizzair forsøkte seg med en direkterute fra Torp til Kiev men den ble nedlagt allerede før turismen kollapset, så vi kan neppe forvente at den kommer tilbake igjen med det første. Søk på på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene (med flybytte underveis). Det er selvsagt også mulig å reise over land til Ukraina fra både Polen, Slovakia, Ungarn og Romania, alle helt uproblematiske grensepasseringer.

Kort oppsummering av Ukraina

Positivt

• Ekstremt billig land, turister får veldig god valuta for pengene
• Variert utvalg av severdigheter og attraksjoner
• Mange sære og interessante museer
• Godt utbygget offentlig transport
• Mye god (og billig) mat

Negativt

• Dårlige engelskkunnskaper, vanskelig å ha meningsfulle samtaler med vanlige folk.
• Offentlig transport er ofte overfylt og ukomfortabel
• Korrupt politi – bilførere garantert å bli bøtelagt for imaginære lovbrudd.
• Generelt sett litt kjedelig og uniformt landskap (med enkelte unntak)
• Dårlige flyforbindelser fra Norge

Cambridge er en av Englands vakreste og mest interessante byer. Mange kjenner til det gamle og ærverdige universitetet men hele byen er full av gammel tradisjon, klassisk engelsk arkitektur og spennende museer. Samtidig er det en atmosfære av fremskritt og optimisme i Cambridge og man merker fort at de lokale innbyggerne er stolte av byen sin.

King’s College Chapel og Clare College med elven Cam i forgrunnen (foto av Andrew Dunn / Wikimedia Commons)

Cambridge ligger omtrent 80 kilometer nord for London og har rundt 120 000 innbyggere hvorav ca 25000 er studenter. Elven Cam flyter gjennom byen så det er ganske innlysende hvordan byen fikk navnet sitt. Cambridges historie går tilbake til romerne som opprettet byen Duroliponte i området og vikingene(!) som senere bidro til at Cambridge ble en viktig handelsby. På 1100-tallet fikk den bystatus og i 1209 ble University of Cambridge dannet av flyktninger fra Oxford, hvor det var brutt ut konflikt mellom byen og universitetet. Senere har Cambridge alltid vært en viktig universitetsby og byhistorien er nært knyttet opp mot universitetet.

Inne på King’s College

University of Cambridge er et av verdens aller beste universiteter både på utdanning og forskning. Hundrevis av berømte vitenskapsmenn har arbeidet der, for eksempel Isaac Newton og Stephen Hawking. Hele 92 nobelpriser i forskjellige disipliner har blitt tildelt personer tilknyttet universitetet og så mange som 14 senere britiske statsministere fikk utdannelsen sin der. I likhet med erkerivalen i Oxford er universitetet organisert som en rekke selvstyrte colleger. Hver student er tilknyttet et bestemt college som har ansvar for undervisning på lavere nivå, mat, bosted og sosiale tilstelninger. På University of Cambridge finnes det 31 colleger, hvorav Peterhouse, som ble etablert i 1284, er det eldste. Universitetet driver også en rekke museer og en botanisk hage.

Senate House hvor avslutningsseremoniene foregår

Takket være universitetet har Cambridge trolig de mest velutdannede innbyggerne i England. Velstandsnivået er høyt og det skyldes i stor grad at Cambridge også er den mest innovative byen i England med et høyt antall nystartede bedrifter, ofte med tilknytning til universitetsmiljøet. Området rundt Cambridge kalles gjerne “Silicon Fen” (Silisummyra – ordspill på amerikanske Silicon Valley) og er et viktig senter for høyteknologi og forskning, særlig innen programvare, elektronikk og bioteknologi.

Inne på Trinity Hall College

Sentrum av Cambridge preges sterkt av alle de gamle og ærverdige collegene som gjerne holder til i slottslignende bygninger omkranset av velstelte hager. Et av høydepunktene for turister er å besøke noen av disse, men man må ta hensyn til at hvert college har sine egne adgangsregler. Noen colleger kan besøkes helt gratis, andre tar inngangspenger mens noen ikke slipper inn turister i det hele tatt. Besøkende får uansett som regel bare lov til å se uteområdene, men dette er da også det mest interessante. Ganger med kontorer vekker neppe den store interessen blant turister, samtidig som det er forståelig at de ansatte ikke ønsker å forstyrres av store turistgrupper med kaklende kinesere. Alle collegene er imidlertid stengt for besøkende under eksamensperioden i mai-juni.

Gamle tjenesteboliger i Cambridge

Med 31 colleger kan det ta tid å komme gjennom alle sammen, men dette vil uansett ikke være nødvendig for de fleste turister. De nyeste collegene er dessuten ikke så veldig interessante, men tre gamle colleger man bør få med seg er King’s College, Trinity College og St. John’s College. Førstnevnte ble grunnlagt i 1441 og er med sin gotiske arkitektur trolig det fineste colleget i Cambridge. Inngangsbilletten er dyr, hele 9 pund, men den inkluderer da også besøk i den gigantiske kirken på området. Trinity college, det største og mest suksessfulle målt i antall nobelpriser, er derimot helt gratis. St. John’s College fra 1511 koster 7.50 pund i inngangsbillett men er også svært fotogent og med sin egen kirke.

Sentrum av Cambridge

Cambridge er mer enn bare universitetet. Blant annet finnes en rekke museer av svært høy kvalitet og stort sett med gratis inngang. Mest kjent er Fitzwilliam-museet, et kunst- og antikvitetsmuseum som utenfra minner om et gresk tempel. Museet er faktisk drevet av universitetet og stiller ut samlingen til vicomte (en adelig tittel litt under greve) Fitzwilliam. Her finnes skatter fra både gamle Egypt og Roma og litt nyere ting som malerier av Rembrandt, Picasso, Rubens og Leonardo da Vinci. Polarmuseet (stengt både søndag og mandag) gir info om utforskningen av blant annet arktis og antarktis. Det er forøvrig oppkalt etter Robert Falcon Scott, mest kjent for nordmenn som Roald Amundsens rival i kappløpet mot Sydpolen. (Scott tapte kappløpet og kom heller ikke hjem i live).

Fitzwilliam Museum (foto av Andrew Dunn / Wikimedia Commons)

Som i mange andre europeiske byer finnes det i Cambridge også en daglig gratis guidet tur, noe som gir en fin introduksjon til byen. Ellers trenger man ikke gjøre så veldig mye for å ha det fint i Cambridge. Bare det å spasere tilfeldig rundt er en trivelig opplevelse med så mye vakker arkitektur og staselige bygninger overalt. Et spesielt flott sted å spasere er området “The backs”, rett vest for elven, hvor det finnes en rekke parker og hager og man har utsikt til baksiden av mange av de mest berømte collegene. Elven Cam krysses forøvrig av en mengde broer hvor den overbygde “Bridge of Sighs” (Sukkenes bro), oppkalt etter den enda mer kjente i Venezia, nok er den arkitektonisk flotteste. Men kanskje enda mer interessant er “Mathematical bridge”, en liten gangbro av tre med en sofistikert konstruksjon. Ved første øyekast ser den bueformet ut men ved nærmere ettersyn oppdager man at alle plankene er helt rette. 

En av mange broer over elven Cam

En av de mest populære aktivitetene i Cambridge er såkalt “punting”. En “punt” er en spesiell type båt med flat bunn og “punting” er å dytte i elvebunnen med en stang for å gi båten fart. Punting er vanskeligere enn man skulle tro så de fleste turister leier båt med en guide som tar seg av puntingen. Dette er en av de mest behagelige måtene å oppleve Cambridge på og fra elven har man dessuten flott utsikt til baksiden av collegene. Mange firmaer driver med punting og en times båttur koster typisk 15-20 pund.

Ingen mangel på puntere

Landskapet rundt Cambridge er i utgangspunktet relativt flatt og kjedelig så naturopplevelsene blir ikke de mest spektakulære. Men dersom man liker vandreturer er det et godt alternativ å følge den omtrent 5 kilometer lange stien langs elven fra Cambridge til Grantchester, en idyllisk engelsk landsby. Turløypen “Fen Rivers Way” går dessuten helt ut til byen King’s Lynn ved kysten hvor den treffer på flere andre vandrestier.

Bakgate mellom collegene

Cambridge er dessverre en av Englands dyreste byer å overnatte i. Til tross for stort utvalg av hoteller skal det godt gjøres å finne noe akseptabelt til mye under 60-70 pund/natt, og selv relativt simple “Bed and Breakfast” steder er ganske dyre. Skal man i tillegg bo relativt sentralt er det få tilgjengelige steder for under 100 pund/natt. Personlig har jeg gode erfaringer med Home from Home Bed and Breakfast som har fine rom og er i gangavstand fra sentrum. Hvis de har rom til under 100 pund er det svært god valuta for pengene, gitt hvor dyrt det er i Cambridge.

Sentrum av Cambridge

Et alternativ er å besøke Cambridge på dagstur fra London (eller hvor man nå måtte befinne seg), men jeg vil anbefale minst en overnatting for å få bedre til å utforske byen. Uansett er det gode togforbindelser fra London med reisetid på rundt 1 time fra Kings Cross stasjonen. Dersom man flyr fra Norge til Stansted kan man forøvrig ta direktetog til Cambridge uten å gå via London. Søk ellers etter de billigste flybillettene til England på Skyscanner eller Momondo.

Covarrubias er en landsby i Nord-Spania, litt sør for storbyen Burgos. Som en av Spanias best bevarte middelalderbyer er den absolutt verd et besøk, men for nordmenn har den i tillegg en spesiell historisk betydning. Her ligger nemlig norske Prinsesse Kristina begravet.

Utsikt over Covarrubias

Kristina ble født i Bergen i 1234 og var datter av Kong Håkon Håkonsson (han som ble reddet av birkebeinerne). På den tiden var Spania fragmentert i forskjellige kongedømmer og fremdeles under muslimsk styre i deler av sør. Kong Alfonso X av provinsen Castilla y Leon anså visst Norge som en viktig potensiell alliansepartner og sendte derfor i 1256 en delegasjon hit for å opprette tettere bånd mellom kongedømmene. Alfonso hadde nemlig flere ugifte brødre og Kristina var høyaktuelt konemateriale. Etter noen måneders betenkningstid gikk Håkon med på dette under forutsetning av at Kristina selv kunne velge hvilken bror hun skulle gifte seg med.

Byporten til Covarrubias

Kristina og reisefølget forlot Tønsberg i 1257 og brukte fem måneder på turen ned til Spania. Der giftet hun seg med Felipe, som på den tiden var abbed i Covarrubias. Etter giftemålet i Valladolid ble paret boende i Sevilla helt til Kristina døde av ukjent årsak bare fire år senere. Hun ble gravlagt i Covarrubias og mer eller mindre glemt helt til man under oppussing av kirken i 1953 ved en tilfeldighet åpnet en sarkofag. Der fant man et kvinneskjelett som etter hvert med stor sikkerhet ble identifisert som Kristina.

Norsk flagg utenfor rådhuset

Funnet av Kristina genererte en del interesse i Norge og det ble blant annet laget statuer av henne både i Tønsberg og Covarrubias. I 1992 ble Prinsesse Kristina stiftelsen opprettet for å for å styrke forbindelsene mellom Norge og Spania.

Fernan Gonzales tårnet

Med bare litt over 600 innbyggere så skjønner man at Covarrubias ikke er store byen.Turister kan egentlig bare spasere rundt tilfeldig og kommer da nødvendigvis forbi det aller meste. Den lokale turistinformasjonen har dessuten hengt opp flere skilt med oversikt over severdigheter. Covarrubias er uansett veldig godt bevart og det er en fornøyelse å spasere rundt i gatene. Spesielt flott er det sentrale torget midt i byen, hvor det også finnes en del restauranter med utendørs sitteplasser slik at man virkelig kan nyte atmosfæren. Norske flagg vil man helt sikkert se flere steder. For eksempel henger det det spanske og norske flagget alltid sammen utenfor rådhuset.

Statuen av Prinsesse Kristina

For nordmenn er åpenbart Kristina-statuen og kirken med sarkofagen hennes den viktigste konkrete attraksjonen. Rett ved siden av kirken ligger dessuten Fernan Gonzales tårnet som stammer fra år 942.

Kristinas sarkofag (foto av Ecelan / Wikimedia Commons)

Men ikke alt er gammelt i Covarrubias. Da de giftet seg hadde Felipe lovet Kristina å bygge et kapell til ære for Olav den Hellige, men planene hans ble aldri realisert. Prinsesse Kristina-stiftelsen klarte imidlertid å skaffe finansiering og til slutt ble St. Olavs kapellet ferdigstilt og åpnet i 2011. Det ligger omtrent en kilometer utenfor byen og inneholder både kirkerom og kultursenter. Selve bygget er en ganske merkelig konstruksjon så kanskje like greit at den ikke ble plassert midt i byen.

Det nye St. Olavs kapellet (foto av Luiyo / Wikimedia Commons)

Rundt Covarrubias er det et relativt tørt slettelandskapet, nokså typisk for Nord-Spania. Landsbyen ligger imidlertid flott plassert nede i en liten dal hvor elven Arlanza flyter forbi. Fra et par av ankomstveiene har man strålende utsikt til Covarrubias. Til å være en så liten by er det godt utvalg av restauranter og det finnes også flere hoteller. Ett av dem er til og med oppkalt etter Prinsesse Kristina.

Langs elven Arlanza

For å komme seg til Covarrubias fra Burgos er det absolutt enklest med egen bil. Offentlig transport er i teorien mulig men det går bare to busser om dagen og rutetidene gjør at en dagstur fra Burgos må bli veldig kort. Dessuten går bussen bare på ukedager, ikke i helgene. Hvis man har god tid så kan man gå fra Burgos til Covarrubias langs den nye St. Olavs veien. Dette er en 60 kilometer vandresti som ble opprettet i 2011 samtidig med innvielsen av St. Olavskapellet. Søk ellers på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene fra Norge til Spania.

Tsjekkia har lenge vært et populært reisemål for nordmenn men det er først og fremst hovedstaden Praha som besøkes. Det er imidlertid gode grunner til å utforske resten av Tsjekkia som, til tross for sin beskjedne størrelse, har et svært variert utvalg av severdigheter og attraksjoner. Her finnes både et utall vakre middelalderbyer, gamle borger og slott, historiske minnesmerker og flott natur.

Praha by night (foto av Jorge Royan / Wikimedia Commons)

Tsjekkia har hatt en dramatisk historie og inngått i mange forskjellige statsdannelser. Etter å ha vært en del av det store kongedømmet Østerrike-Ungarn ble Tsjekkoslovakia opprettet etter første verdenskrig, for deretter å bli slukt av Tyskland under opptakten til andre verdenskrig. Etter krigen havnet Tsjekkoslovakia bak jernteppet med kommunistisk styre og nødvendigvis svak økonomisk utvikling. Etter kommunismens fall i 1989 har det imidlertid gått fremover og i 1993 fikk vi de nåværende grensene da Tsjekkoslovakia fredelig delte seg i Tsjekkia og Slovakia. Den nåværende statsdannelsen føles geografisk veldig naturlig siden fjellkjeder danner grense mot nesten alle nabolandene.

Severdigheter og attraksjoner

Det er mye å se og gjøre i Tsjekkia og nesten alle besøkende vil finne noe av interesse. Det største høydepunktet vil trolig være landets mange vakre byer. Hovedstaden Praha er kjent for de fleste men det finnes flere andre og faktisk har nesten samtlige tsjekkiske byer i det minste et pent historisk sentrum. Av høydepunkter kommer man ikke utenom Český Krumlov, ofte kalt en mindre versjon av Praha, men av mange regnet som enda finere. Andre flotte byer er Olomouc, Litoměřice og Loket for å nevne noen.

Olomouc (foto av Adamsrockmetal / Wikimedia Commons)

Tsjekkia er dessuten fullt av gamle borger og slott, fra det store slottet i Praha til småborger på nesten hver eneste lille topp rundt i landet. Har man interesse for krigshistorie så så stod et av de viktigste slagene i Napoleonskrigene ved Austerlitz i Tsjekka. Av mindre hyggelige minner er den gamle konsentrasjonsleiren Theresienstadt fra andre verdenskrig.

Nokså typisk tsjekkisk landskap (foto av Marek Stránský / Wikimedia Commons)

Tsjekkia kan også by på en rekke flotte landskaper selv om det høyeste fjellet, Sněžka, er på bare 1602 meter. Ofte er det blandingen av natur og kultur som gjør stedene spesielt attraktive. Gode eksempel er “Det tsjekkiske paradis”, en samling spesielle steinformasjoner i et landskap fyllt av gamle middelalderborger, Moravský kras med over tusen huler og kløfter og “Det tsjekkiske Sveits” med flere artige sandsteinformasjoner.

Reiserute

Bortsett fra at nesten alle turister er innom Praha så har ikke Tsjekkia noen klart definert turistløype. Mulighetene er mange men la meg her skissere en aktuell reiserute som tar utgangspunkt i Praha og gjør en sirkel rundt landet med stopp i flere av Tsjekkias største severdigheter. Ruten er først og fremst ment som inspirasjon og mange variasjoner av turen kan tenkes, inkludert en kombinasjon med nabolandene Polen, Slovakia, Østerrike og Tyskland. Man bør heller ikke være redd for å divergere fra ruten internt i Tsjekkia da veldig mange ukjente småbyer i Tsjekkia er svært pene.

Det skisserte opplegget er helt klart lettest å gjennomføre med egen bil og man trenger da rundt to uker for å unngå å måtte forhaste seg fra sted til sted. En fordel med bil er at det er svært enkelt å legge turen innom byer man aldri har hørt om og enten få seg en positiv overraskelse eller reise raskt videre. Når det er sagt så kan hele ruten gjennomføres med offentlig transport men dette vil ta noe lengre tid. På kartet over har jeg plottet inn alle steder som kommer til å nevnes.

Rådhusplassen i Praha

Hovedstaden Praha er det naturlige innfallspunktet til Tsjekkia hvis man ankommer med fly. Praha er en av verdens vakreste storbyer og mottar enorme mengder turister hele året, noe man fort vil merke. Praha har en stor gamleby som er flott å spasere rundt i og et av høydepunktene er å krysse den flotte Karlsbroen og ta seg opp til slottet på andre siden av elven.

Karlsbroen i Praha på sitt fineste (Foto av Moyan Brenn / Flickr)

Praha er dessuten en glimrende base for å besøke andre steder i Tsjekkia. Selv med offentlig transport er det lett å besøke både Knokkelkirken i Kutná Hora og slottet Karlstejn på dagstur. Førstnevnte er en relativt makaber opplevelse, en kirke som er dekorert (meget flott, riktignok) med menneskelige knokler. Karlstejn er et av de fineste slottene i Tsjekkia.  

Karlstejn er en fin dagstur fra Praha (foto av Tor Jørgen Lindahl)

Praha ligger relativt sentralt plassert og man kan kjøre i mange retninger for å utforske landet. La oss imidlertid starte med å legge reisen nordvestover mot grensen til Tyskland. Et naturlig stoppested er Litoměřice, en liten by som kan være et fint sted å overnatte og eventuelt bruke som utgangspunkt for dagsturer i nærområdet. Litoměřice er en av Tsjekkias eldste byer og har røtter tilbake til 900-tallet. I dag preges byen av en flott rådhusplass og noen fine kirker.

Koseligere blir det ikke…Beinkirken i Kutna Hora

Man er nå i området som tidligere var kjent som Sudetenland og hvor innbyggerne stort sett var tysktalende i mellomkrigstiden. (Leitmeritz var det tyske navnet på Litoměřice). Mange vil huske fra historietimene at Hitler på det kjente Munchen-møtet fikk lov til å innlemme dette området i Tyskland. De andre stormaktene tillot dette for å unngå krig og regnet med at nå ville det bli “fred i vår tid”. Slik gikk det som kjent ikke. Sudetenland inneholdt mye av industrien i Tsjekkoslovakia (samt alle forsvarsverkene) og resten av landet var dermed verken økonomisk levedyktig eller mulig å forsvare militært. Dette gjorde det enkelt for Hitler å erobre det gjenværende Tsjekkoslovakia kort tid senere.

Konsentrasjonsleiren i Terezín

Rett i nærheten av Litoměřice ligger Terezín, bedre kjent under sitt tyske navn Theresienstadt. Dette er en fortifisert by som tyskerne brukte som konsentrasjonsleir under krigen. Terezín var ikke en utryddelsesleir, men livet var heller ikke noen dans på roser og mange jøder døde uansett av underernæring og overbefolkning. Under et besøk fra Røde Kors pyntet tyskerne faktisk byen for å vise frem hvor flott jødene hadde det. Etter krigen ble tyskerne og tsjekkere av tysk avstamning samlet i Theresienstadt før de ble kastet ut av landet. I dag er faktisk Terezín en helt normal by, men den har et interessant museum om fortiden som konsentrasjonsleir.

Slottet Strěkov

Fortsetter man videre mot tyskegrensen kommer man til Ústí nad Labem. Byen er først og fremst en industriby og ikke så veldig attraktiv, men rett utenfor kan man ikke unngå å legge merke til slottet Strěkov som ligger dramatisk plassert oppe i fjellsiden. Ústí er også et slags senter for turisme til fjellkjeden som grenser mot Tyskland. Her er det flott terreng for turgåing og særlig området som kalles “Det Bøhmiske (Tsjekkiske) Sveits” har noen spektakulære sandstein-formasjoner.

Karlovy Vary

Følger man grensen videre sørover er spabyen Karlovy Vary (tysk: Karlsbad) et naturlig stopp. Byen er kjent for sine varme kilder og det høyt mineralholdige vannet pumpes opp til forskjellige kraner rundt om i byen hvor alle kan drikke gratis så mye de ønsker. Alle butikkene selger spesielle beholdere til å drikke av men det skal sies at vannet uansett smaker ganske ufyselig. Hvis man har et romslig budsjett så er Grandhotel Pupp (benyttet i James Bond filmen Casino Royale) det beste hotellet i byen, men det finnes selvsagt hoteller i alle prisklasser. Like i nærheten av Karlovy Vary ligger Loket (tysk: Elbogen), en sjarmerende liten småby (også brukt i Casino Royale) og Mariánské Lázně (tysk: Marienbad), nok en vakker by med varme kilder.   

Slottet i Loket

Ølinteresserte vil nå trolig fortsette nedover mot Plzeň (tysk: Pilsen), byen hvor øltypen pils ble oppfunnet på 1800-tallet. Bryggeriet Pilsner Urquell holder til her og tilbyr omvisninger med innføring i pilsens historie. Byen er ellers helt grei, men ikke av Tsjekkias flotteste, så turister uten interesse for øl kan nok trygt hoppe over den.

Utsikt over Loket

Neste stopp bør man imidlertid ikke gå glipp av under noen omstendighet. Rundt 150 kilometer sørøst for Plzeň, i nærheten av grensen til Østerrike, ligger nemlig Český Krumlov, et av høydepunktene på en rundreise i Tsjekkia. Noen flottere småby er det vanskelig å tenke seg, og selv om det skal sies at turismen har satt sitt tydelige preg på Český Krumlov så er det vanskelig å unngå å bli sjarmert. Byen har et usedvanlig stort slott for en så liten by og elven Vltava (som fortsetter nedover mot Praha) flyter rundt gamlebyen. I slutten av juni hvert år arrangeres en middelalderfestival hvor innbyggerne kler seg ut i middelalderkostymer og det er også flere musikkfestivaler på sommeren.

Český Krumlov på en vinterdag

For å holde seg i Tsjekkia må man nå fortsette nordover for ikke å komme inn i Østerrike. Da ankommer man České Budějovice (tysk: Budweis) etter kort tid, enda en by som er kjent for ølbrygging. Her ligger det lokale Budweiser Budvar bryggeriet som det selvsagt er mulig å besøke. Bryggeriet krangler forøvrig med kjempekonsernet AB InBev om rettigheten til å kalle ølet sitt for Budweiser. Det tsjekkiske bryggeriet har rettighetene i store deler av Europa så det amerikanske ølet må der selges under navnet Bud. Ellers har byen en fin rådhusplass men ellers ikke så mye for turister. Derimot ligger Hluboká-slottet, et av Tsjekkias fineste, rett nord for byen og er vel verd et besøk.

Hluboka slottet (foto av Czcharlie / Wikimedia Commons)

Nå passer det å legge veien østover mot småbyen Telč. Den har bare rundt 6000 innbyggere men rådhusplassen er allikevel kjempestor. Dette torget er også et Tsjekkias fineste med en lang rekke hus med fasader i renessansestil fra 1500-tallet, så man skjønner fort hvorfor den har kommet på Unescos verdensarvliste. Gamlebyen er dessuten omsluttet av et par kunstige innsjøer og parkområder og bak det sentrale torget ligger et slott i renessanse-stil som er åpent for turister.

Sentrum av Telč

Hvis man ennå ikke har fått nok av vakre småbyer kan man ta en avstikker sørøstover mot byen Znojmo, rett ved grensen til Østerrike. Ellers er det mest naturlig å fortsette østover til storbyen Brno og området Mähren. Brno er Tsjekkias nest største by og har en trivelig gamleby selv om den arkitektonisk sett har et stykke opp til Prahas nivå. Byen har selvsagt også sitt lokale bryggeri, Starobrno, som kan besøkes, men ellers er området Mähren først og fremst kjent som en viktig vinregion. På landsbygda rundt Brno finnes det flere vingårder man kan besøke og prøvesmake på varene.

Znojmo

Rett utenfor Brno ligger småbyen Slavkov, bedre kjent under sitt tyske navn Austerlitz. Historieinteresserte bør definitivt innom for å se minner fra det såkalte Trekeiserslaget, et av de mest avgjørende under Napoleonskrigene hvor Napoleon slo Russland og Østerrike. I august hvert år arrangeres dessuten Napoleonsdagene hvor det avgjørende slaget gjenskapes.

Fredsmonumentet utenfor Slavkov

Litt nord for Brno ligger naturområdet Moravsky Kras, kjent for sitt landskap med tusenvis av huler med stalagtitter og stalagmitter. Noen av hulene er åpne for publikum og vel verd et besøk. Mest kjent er Punkva hulene hvor man tar båt gjennom hulene og kommer ut i bunnen av Macocha-ravinen, et synkehull som er dannet helt naturlig. I tillegg finnes det flere turstier og sykkelstier i området så det er et flott sted for rekreasjon.

Punkva hulene (foto av Jordi Martines / Flickr)

Nå kan man fortsette nordøstover til Olomouc, Tsjekkias sjette største by. Hørt om den før?  Det er ganske merkelig at en så fin by ikke er bedre kjent. Byens rådhusplass er minst like flott som den i Praha og særlig vakker er den sentralt plasserte treenighetsøylen, en enorm skulptur med mange statuer til ære for Gud. Rådhuset har til og med sitt eget astronomiske urverk akkurat som i Praha og generelt har Olomouc et utall av vakre kirker, fontener og historiske bygninger.

Det astronomiske uret i Olomouc (foto av Michal Manas / Wikimedia Commons)

Neste stopp er et av de absolutte høydepunktene i Tsjekkia. Litt nordvestover, i retning mot den polske grensen, finner man nemlig Český ráj, det tsjekkiske paradis, kjent for sitt meget spesielle landskap med rare formasjoner av sandsteinklipper. I tillegg finnes det borger og slott på nær sagt hver eneste topp samt både skog, åpent landskap, elver og innsjøer, slik at hele regionen fremstår som litt eventyraktig. Det er ikke uten grunn at Český ráj er brukt som bakgrunn i en rekke filmer, blant annet ”Legenden om Narnia – Løven, heksa og klesskapet” fra 2005. Man kan enten besøke de forskjellige borgene (ruinene), ta de såkalte ”klippebyene” (fjellformasjoner) i nærmere øyensyn eller bare spasere rundt i det vakre landskapet.

Klipper i Český ráj

Český ráj passer perfekt for friluftsliv, spesielt vandreturer, med et stort nettverk av oppmerkede løyper. Disse veiene er ganske artige, snor seg rundt og oppover klippene, og passerer gjennom trange passasjer slik at man fort kan få litt Indiana Jones følelse av å gå der. Noen stier egner seg også for sykling og det er flere steder man leie sykkel. I utvalgte klipper er det også muligheter for klatring, eller man kan prøve seg på rafting på elven Jizera.

Borgen Trosky i Český ráj

Nå er man nesten rundt landet og det kan være naturlig å returnere til Praha. Et alternativ er å først ta en avstikker til Harrachov for å se et av verdens største skihopp.  

Praktisk informasjon

Tsjekkia er stort sett helt uproblematisk å feriere i og det er følgelig ikke noe spesielt man trenger å tenke på. Landet ligger jo meget sentralt plassert i Europa og har over lengre tid mottatt store mengder turister. Engelskkunnskapene hos tsjekkerne har etter hvert blitt ganske gode og på de typiske turiststedene (hvor det er naturlig å oppholde seg) vil man sjelden oppleve noen problemer med å kommunisere. Av og til kan det hjelpe å kunne snakke tysk men generelt er ikke språket noe man trenger å bekymre seg for.  

Prisnivå

Tsjekkia bruker tsjekkiske kroner (koruna). Den er ikke direkte knyttet til euroen men valutakursen følger uansett euroen ganske trofast. Dette betyr at i skrivende øyeblikk er Tsjekkia en del dyrere enn for et par år siden. Til tross for dette er prisnivået i Tsjekkia stort sett svært behagelig sett med norske øyne. Hovedstaden Praha har riktignok litt høyere priser enn resten av landet, særlig når det gjelder overnatting, men for nordmenn er det fremdeles god valuta for pengene. Minibanker finnes overalt og det er aldri noe problem å få tatt ut penger. Matprisene er omtrent en tredjedel av nivået i Norge og drikke er enda billigere.

Beste tid å reise

Tsjekkia kan besøkes hele året men siden landet ligger ganske langt nord er det store variasjoner i årstidene. Været er som regel varmt og behagelig i perioden mai-september, selv om det innimellom kan komme hetebølger midt på sommeren. Juli og august er høysesongen og særlig Praha kan i denne perioden være stappfull av turister. Dersom man ikke har noe problem med litt kaldere vær er det flott å besøke på vinteren. De gamle tsjekkiske byene er dessuten svært fotogene etter snøfall og utenfor Praha er det relativt få turister på denne årstiden. Hvis man ønsker å stå på ski er selvsagt vinteren den aller beste tiden. Tsjekkia har flere skisteder, særlig i fjellene på grensen mot Polen og dagskort i bakkene og leie av utstyr er betydelig billigere enn i Norge.

Mat og drikke

Det tsjekkiske kjøkken legger stor vekt på kjøtt og er neppe verdens sunneste. Men godt er det likevel, om kanskje ikke verdens største kulinariske nytelse. Tradisjonell tsjekkisk mat er gjerne kjøtt (ofte svin) med sideretter som poteter, kål eller knødel. Knødel lages enten av korn eller poteter og er en tsjekkisk spesialitet som man helt sikkert kommer til å stifte bekjentskap med. Ellers er det mye “tysk” mat som schnitzel, sauerkraut og lignende. I turistbyer som Praha finnes det mat fra flere verdenshjørner, mens i mindre byer er det stort sett lokal tsjekkisk mat som gjelder. Menyer på engelsk er ganske vanlig.

Ekte tsjekkisk mat

Tsjekkia er imidlertid langt mer berømt for sitt drikke enn for sin mat. Som allerede nevnt ble pilsen oppfunnet i Tsjekkia og som vi har sett er landet fullt av ølbryggerier. Ølkonsumet er faktisk høyest i verden og det finnes lokale kneiper overalt. Alkoholinteresserte vil dessuten sikkert ha glede av Prahas svar på Oktoberfesten i München – Den tsjekkiske ølfestivalen som avholdes over 17 dager hver mai.

Overnatting

Det er godt utvalg av overnattingsalternativer over hele landet, og selvsagt spesielt i Praha hvor det finnes enormt mange hoteller. I Praha får man et fint rom for 3-400 kroner og i mindre turistifiserte områder får man grei standard for 200 kroner natten. Sjekk hotellpriser på Booking.com eller Agoda. For lengre opphold på ett sted er det et godt alternativ å leie en leilighet med AirBnB, Wimdu eller lignende tjenester. Særlig for større grupper kan dette gi god valuta for pengene.

Transport

Tsjekkia er ikke spesielt stort og god offentlig transport gjør det lett å komme seg rundt i landet. Tognettverket er godt utbygget og er supplert med lokalbusser til steder hvor toget ikke går. I tillegg finnes det ekspressbusser mellom de største byene og til utlandet. Spesielt selskapet Student Agency (ikke bare for studenter) har et godt rykte og er kjent for sine relativt luksuriøse busser både innenlands og utenlands (inkludert Oslo). De driver dessuten også noen få toglinjer. Tsjekkia er ellers perfekt for å utforske med leiebil. Veiene holder stort sett bra standard og egen bil gjør det lett å reise fra sted til sted og se mye på samme dag.

Reise til Tsjekkia

Norwegian er faktisk det eneste flyselskapet som flyr direkte til Praha fra Norge. Til tross for den manglende konkurransen kan man uansett ofte få gode priser og normalt skal det i hvert fall ikke være nødvendig å betale mer enn 2000 kr tur/retur. Søk ellers på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene (eventuelt med flybytte underveis). Siden Tsjekkia ikke ligger altfor langt fra Norge er det faktisk fullt mulig å enten kjøre ned dit med egen bil eller ta buss eller tog. Student Agency har avgang hver søndag fra Oslo Bussterminal til Praha for ca. 1350 kr tur/retur. Men turen tar 20 timer så dette er neppe veldig aktuelt for kortere besøk.   

Volubilis er en gammel romersk ruinby i Marokko og nok et eksempel på Romerriket store utstrekning i sine velmaktsdager. Ruinene er Marokkos største arkeologiske attraksjon og utmerker seg spesielt ved alle de flotte gulvmosaikkene som er bevart. Et besøk i Volubilis og den nærliggende hellige byen Moulay Idriss bør være obligatorisk for turister i Marokko.

Deler av ruinene av Volubilis. Legg merke til storkeredet på den ene søylen.

Volubilis ligger på en fruktbar slette nedenfor Zerhoun-fjellene i Nord-Marokko, ikke så langt fra den gamle hovedstaden Meknes. Det har vært bosetninger i området i minst 5000 år men utviklingen skjøt fart etter at Karthago falt i 146 f. Kr. og romerne fikk kontroll over hele den afrikanske middelhavskysten. Etter hvert ble Volubilis hovedstad i den aktuelle provinsen og med sin posisjon helt i ytterkanten av Romerriket var det en viktig by. På det fruktbare sletteområdet dyrket man korn og oliven som ble eksportert til Roma. Inntektene fra denne handelen gjorde det mulig å utvikle byen med mange flotte hus og offentlige bygninger.

Romersk tempel

Romerriket stod imidlertid foran en stor nedtur. Allerede i år 285 jaget lokale stammer romerne ut av Volubilis og det ble aldri gjort noe forsøk på å ta byen tilbake. På slutten av 700-tallet ble byen hovedstad en stund for riket til Moulay Idriss, grunnleggeren av dynastiet som innførte islam og krediteres for å ha grunnlagt Marokko. Etter hvert tok Fes over som hovedstad, befolkningen flyttet til den nye byen Moulay Idriss i fjellsiden og Volubilis ble forlatt.

Landskap rundt Volubilis (Moulay Idriss er de to haugene omtrent i midten av bildet).

I 1755 ble Volubilis lagt helt i ruiner av et gigantisk jordskjelv (forøvrig det samme som totalt ødela Lisboa). Mye av restene ble deretter brukt i byggingen av Meknes. Under det franske kolonistyret ble det imidlertid fattet interesse for Volubilis og utgraving og rekonstruksjon ble satt i gang. Slikt arbeid tar lang tid og fremdeles er bare omtrent halvparten gravd ut og det arkeologiske arbeidet pågår stadig vekk. En del av artifaktene som har blitt funnet er forøvrig utstilt i det arkeologiske museet i hovedstaden Rabat.

Flere ruiner

Dagens Volubilis er uansett et interessant sted, og selv om det ikke akkurat har Pompeii-dimensjoner, er ruinbyen et trivelig sted for turister å spasere rundt. Mange av bygningene er riktignok helt i ruiner slik at man trenger en god guidebok eller en guide for å skjønne hva man ser, men det finnes også en del viktige strukturer som er i relativt god stand. De viktigste bygningene er en romersk basilika (ikke en kirke men et slags romersk rådhus), et tempel med flere søyler stående og en triumfbue. Noe amfiteater har man imidlertid ennå ikke funnet. Som alltid hos romerne er det dessuten flere offentlige bad.

Det meste av Volubilis er i dårlig stand

De gode inntektene fra handelen med Roma gjorde at mange av innbyggerne fikk råd til ekstra flotte dekorasjoner på husene sine. Spesielt har dette gitt seg utslag i en rekke vakre gulvmosaikker. Disse er ikke alltid helt trivielle å finne, men hvis man leter litt oppover skråningen fra sentrum av byen, hvor det i utgangspunktet ser ut som det meste ligger helt i ruiner, vil man oppdage gulvmosaikker i mange av husene. Det er ganske imponerende saker.

Mange flotte gulvmosaikker

Volubilis er ikke større enn at jeg vil anslå at 1-2 timer er tilstrekkelig tid for de fleste turister. Men dersom man er arkeolog, eller har interesser i den retning, kan man nok fort bruke hele dagen. I stor grad får besøkende Volubilis nesten for seg selv. Få individuelle turister kommer innom men det kan komme en turbuss eller to av og til.

Man finner mange flotte detaljer i Volubilis hvis man har øynene med seg

Inngangsbilletten til Volubilis koster bare 20 Dh (ca. 17 NOK i skrivende øyeblikk). Ruinene ligger ganske øde til og masete suvenirselgere, falske guider og andre irritererende marokkanere er derfor ikke noe problem. Ved inngangen vil man riktignok trolig treffe på noen legitime guider, men disse er ikke spesielt pågående og inne på området er det ikke noe mas i det hele tatt. Guidet omvisning sies å koste rundt 120 Dh. Det ligger et lite museum rett ved inngangen, men ellers er det bare en liten cafe på området (jeg ville ikke basert meg på denne for større måltider). Merk at det er ingen skygge noe sted i Volubilis så på sommeren kan det bli fryktelig varmt å gå rundt i solen.

Veien mellom Volubilis og Moulay Idriss (som jeg ikke anbefaler å gå)

For turister er det naturlig å kombinere Volubilis med et besøk i Moulay Idriss, en hellig by som ligger lett synlig oppe i fjellsiden. Frem til 2005 var det faktisk forbudt for ikke-muslimer å oppholde seg i Moulay Idriss etter kl. 1500, men nå er man blitt mer gjestfrie og det finnes faktisk et par hoteller i byen. Den mest kjente attraksjonen er mausoleet til Moulay Idriss som imidlertid bare er åpent for muslimer. Uansett er det en ganske fascinerende by med en (som ofte i Marokko) labyrintaktig Medina hvor det er fort gjort å gå seg vill, selv om byen egentlig ikke er særlig stor. Ved å gå riktig vei (lettere sagt enn gjort), kan man finne frem til en høyt beliggende utsiktsplattform med fin utsikt over både byen og området. Som ellers i Marokko treffer man i Moulay Idriss dessverre på nok av irriterende og innpåslitne “guider” som krever å vise veien for turister.

Utsikt over Moulay Idriss

Det er enkelt å besøke Volubilis og Moulay Idriss på en dagstur fra Meknes. Med tidlig start går det faktisk fint å gjøre det samme fra Fes (eller til og med Rabat) ved å først ta toget til Meknes. Den enkleste (og dyreste) måten er å leie en taxi i Meknes for en dagstur til begge stedene, og hvor sjåføren venter mens man ser seg rundt. Dette skal koste 4-500 Dh (men kommer nok mye an på hvor flink man er til å forhandle). For en gruppe på 3-4 personer er slik privat taxi et godt alternativ.

Medinaen i Moulay Idriss

Turen kan imidlertid enkelt gjøres mye billigere. Isåfall må man først reise fra Meknes til Moulay Idriss, enten med vanlig buss (7 Dh) eller en “grand taxi” (overfylt bil med faste ruter som går når den er fullstappet), ca. 10 Dh. Fra Moulay Idriss finnes det ingen busser videre til Volubilis så de eneste alternativene er å ta en “petit taxi” (5-10 Dh) eller spasere i rundt 5 kilometer. Jeg anbefaler taxi for gåturen er ganske kjedelig. Den følger en asfaltert bilvei (riktignok med lite trafikk) med oliventrær på hver side og nesten ingen skygge. Hvis man allikevel har lyst til å prøve seg, så anbefaler jeg å heller gå fra Volubilis tilbake til Moulay Idriss. Det virket nemlig ikke spesielt enkelt å få taxi denne veien, så det kan tenkes at man enten må vente ganske lenge eller uansett blir nødt til å gå til fots.

Madrid er hovedstaden i Spania og landets viktigste by. Normalt får den mindre oppmerksomhet som reisemål enn erkerivalen Barcelona, men det betyr ikke at den er mindre interessant å besøke. Snarere tvertimot for Madrid er utvilsomt en av Europas triveligste hovedsteder med livlig folkeliv døgnet rundt og alle slags severdigheter og attraksjoner. Turister vil finne utallige ting å gjøre i Madrid uansett om interessene er historie, kultur, shopping, mat, fotball eller vandreturer i fjellet.  

Natt i Madrid (Foto av PromoMadrid / Max Alexander)

Madrid befinner seg midt i Spania og ligger på rundt 667 meters høyde over havet. Før Kong Filip II gjorde Madrid til hovedstad i 1561 var den ingen spesielt viktig by. Senere har byen naturlig nok vokst betydelig og dagens Madrid har litt over tre millioner innbyggere (rundt 6 millioner hvis man inkluderer hele storbyområdet). Turister vil fort oppdage at Madrid er en lite stressende by å oppholde seg i. Helt i sentrum er det alltid hektisk folkeliv og det kan bli litt “køgåing” men ellers er det rett og slett trivelig å spasere rundt. Mange av nabolagene føles som småbyer med sin egen distinkte karakter og store deler av byen karakteriseres av trange gater, korte kvartaler og mange åpne torg/plasser. Man bør derfor sette av litt tid til tilfeldige vandringer og se hva som dukker opp. Dette er ofte mer interessant enn å bare gå rett til de største severdighetene. Dersom man blir sulten eller tørst underveis så finnes det dessuten barer, kafeer og restauranter nesten overalt i Madrid.

Spanske flagg

Et naturlig sted å starte utforskningen av Madrid er på Puerta del Sol, en stor og travel plass i sentrum av byen. Faktisk regnes den som sentrum av hele Spania og en plakett på bakken angir nullpunktet hvor alle avstander i landet måles fra. Demonstrasjoner og markeringer foregår typisk på Puerta del Sol og på nyttårsaften er den samlingspunktet for nedtelling til det nye året. Minst to selskaper tilbyr gratis guidede gåturer i Madrid med start her og dette kan gi en utmerket introduksjon til byen. Guidene kan ofte fortelle en del subtile ting som man garantert ikke legger merke til på egen hånd. Det er ikke nødvendig med forhåndsbestillinger og det er bare å møte opp. (Selv om turen er gratis så tar guidene gjerne i mot tips etterpå).

Puerta del Sol

Rundt plassen finnes en rekke kjente bygninger og monumenter, uten at noen av dem egentlig er spesielt spektakulære. Man bør imidlertid merke seg den lille statuen av en bjørn som strekker seg opp mot et jordbærtre. Dette er symbolet på Madrid og observante besøkende vil kunne finne det igjen mange andre steder rundt i byen. Langs enkelte gater er det dessuten plantet jordbærtrær noe som har gjort det populært for turister å la seg avfotografere i bjørnepositur.

Madrids bysymbol

Området rundt Puerta del Sol er det eldste i Madrid men svært lite er egentlig veldig gammelt. Faktisk er nesten ingenting av middelalderarkitektur bevart i hele byen, men allikevel er det mye vakkert og interessant å få med seg. Rett i nærheten ligger Plaza Mayor, en annen stor åpen plass. Riktignok ikke den mest imponerende Plaza Mayor i Spania, men uansett et flott syn. Gjennom tidene har den vært brukt til både tyrefekting, henrettelser og mye annet, men i dag er den først og fremst en turistattraksjon med mange restauranter og butikker i bygningene rundt.

Plaza Mayor

To bygninger i Madrid skiller seg ut som spesielt imponerende: det kongelige slottet og rådhuset. Det gigantiske slottet ble ferdigstilt i 1751 som erstatning for en eldre muslimsk alcazar (festning) som brant ned i 1734 (på gamle malerier fra Madrid vil man kunne se denne avbildet). Slottet brukes bare til offisielle tilstelninger (statsbesøk etc) og til daglig bor kongen i et mindre prangende palass. Deler av slottet er åpent for besøkende og inngangsbilletten koster 10 euro (bortsett fra i enkelte perioder når det er gratis). Rett ovenfor slottet står den nye Almudena-katedralen. Madrid var lenge en hovedstad uten katedral (der hvor biskopen har sitt sete) og selv om mange byggeplaner ble lagt frem, ble arbeidet påbegynt så sent som i 1879 og først i 1993 (altså over hundre år senere) stod den ferdig. Madrid har ellers mange klostere og over hundre kirker. Den eldste er San Nicolas kirken fra 1200-tallet.

Det kongelige slottet i Madrid

Rådhuset på Plaza de Cibeles ser faktisk enda finere ut enn slottet. Bygningens gotiske stil gjør at man kanskje skulle tro at den var gammel men den ble faktisk bygget på 1900-tallet som hovedkontor for postvesenet i Spania. Kommunikasjonspalasset, som det også kalles, ble først i 2007 tatt i bruk som rådhus. En del av palasset brukes dessuten som kulturhus og er åpent for allmennheten. Det inkluderer en etasje med kunstutstillinger og takterrasse med en overpriset restaurant og fin utsikt over deler av Madrid. Plaza de Cibeles har ellers en stor fontene og er omringet av flere andre kjente bygninger. Dessverre ødelegges helhetsinntrykket av at plassen egentlig er en gigantisk rundkjøring med masse biltrafikk.

Rådhuset på Plaza de Cibeles

Madrid har mange museer om forskjellige temaer men er aller mest kjent for sine store kunstmuseer. Rett i nærheten av hverandre (i det såkalte Gyldne triangel) finner vi Pradomuseet, Reina Sofiamuseet og Thyssen-Bornemisza museet. Pradomuseet dreier seg om klassiske kunstnere og har verker av blant annet Goya, El Greco og Rubens. Reina Sofia er et museum for moderne kunst, blant annet med Picasso og Dali (hovedattraksjonen er nok det berømte anti-krigsmaleriet “Guernica” av Picasso). Thyssen-Bornemisza har både historisk og samtidskunst og dekker det meste som ikke finnes i de to førstnevnte museene.

Buen Retiro parken

Andre populære museer er Arkeologimuseet, Amerikamuseet, Jernbanemuseet (mange gamle tog) og Maritimt museum (mange modeller av skip). Dessverre er ikke alltid museene så veldig godt tilrettelagt for turister. Ofte mangler det engelske oversettelser eller den engelske teksten er betydelig kortere enn den spanske. Det er ellers verd å merke seg at mange museer har gratis inngang enkelte dager eller til bestemte tidspunkt (gjerne sent på dagen). Dette gir i teorien en fin mulighet for å spare penger men resultatet er typisk lange køer og overfylte lokaler. Tvertimot vil jeg anbefale å unngå gratisperiodene hvis man faktisk er interessert i utstillingene på det aktuelle museet. Derimot er gratis inngang nyttige for personer med liten kunstinteresse og som først og fremst vil besøke Pradomuseet fordi “alle andre gjør det”. Det kongelige slottet har forøvrig et spesielt system med gratis inngang hver dag til visse tidspunkter (varierer litt med årstiden). Dette gjelder imidlertid i prinsippet bare for besøkende fra EU-land og Latin-Amerika men siden de fleste spanjoler ikke vet at Norge står utenfor EU, har man gode muligheter for å slippe å betale.

Innendørs matmarked

Som nevnt er ikke Madrid noen spesielt stressende storby, men dersom man allikevel får behov for litt roligere omgivelser så har byen en rekke flotte parker. Faktisk er det overraskende mye grønt innenfor bygrensen. Midt inne i byen, i nærheten av Pradomuseet, ligger Buen Retiro parken som har en liten innsjø, mange monumenter og statuer. Parken er et populært sted for rekreasjon og piknik blant de lokale inbyggerne og hver søndag avholdes det dessuten gratis utendørs konsert der. Den desidert største parken er imidlertid Casa de Campo, tidligere kongens private jaktområde, som er nesten like stor som resten av Madrid. Blant annet inneholder den en innsjø, en fornøyelsespark og kombinert dyrepark og akvarium. Det går forøvrig gondolbane fra Parque del Oeste inne i selve byen og over til Casa de Campo, og det er en behagelig tur med fin utsikt.

Ikke alle ønsker at Catalonia skal løsrive seg

Det har alltid vært stor rivalisering mellom Madrid og Barcelona, særlig siden mange i Catalonia ønsker å løsrive seg fra resten av landet. Rivaliseringen har også foregått på fotballbanen. Madrid har to svært gode fotballag, Real Madrid og Atletico Madrid, begge med veldig flotte stadioner. Stemningen på kampene er ikke all verden, men det er uansett moro å besøke så fine stadionanlegg. Det blir sjelden fullt så normalt trenger man ikke bestille billett til kampene på forhånd. Hvis man vil være helt sikker så kan imidlertid billett bestilles via klubbenes hjemmesider eller fra det norske selskapet alwaysfootball.no. Lagene pleier å spille hjemmekamp annenhver helg så på en litt lengre tur kan man få sett både Real og Atletico i aksjon. (For flere detaljer se Reisemagazinets artikkel om Fotballkamp i Madrid).  

Straffespark på Santiago Bernabeu

Madrid har tusenvis av barer, kafeer og restauranter så det er lett å få seg noe å spise. De fleste stedene serverer typisk spansk mat men det finnes også enkelte “utenlandske” restauranter. Tapas (småretter) er en spansk spesialitet og nesten alle barer serverer tapas. For et ekstremt billig tapas-måltid så prøv kjeden “100 Montaditos”, typisk 1 euro / montadito (tapa) eller “Museo del Jamon” nær Puerta del Sol (det er ikke et museum, men en usedvanlig billig bar/cafe). Til større måltider så tilbyr restaurantene ofte en Menu del Dia (dagens meny) til lunsj (typisk i tidsrommet 1300-1600) og av og til på kvelden. Slike tre-retters menyer med drikke er som regel veldig god valuta for pengene og selges for helt ned i 8-9 euro. Mer normalt er 12-15 euro og maten pleier dessuten være bedre desto dyrere menyen er.

Tapas i Madrid

Det er rike shoppingmuligheter i Madrid, med både store shoppingsentre, vanlige butikker og mer uformelle markeder. Av en eller annen grunn eksisterer det enormt mange skobutikker så skointeresserte burde lett kunne finne noe som faller i smak. En interessant ting er at alle forretninger, restauranter, barer eller lignende som har drevet kontinuerlig i hundre år får en plakett inngravert på fortauet utenfor. Dette kan være verd å merke seg for det kan ofte være et kvalitetstegn å holde seg i drift så lenge. El Rastro er byens berømte loppemarked som avholdes hver søndag. Da sperres noen av gatene for trafikk og det settes opp mer enn 3000 boder med både gamle og nye ting til salgs.

Toledo er en enkel dagstur fra Madrid

Hvis man vil ha litt variasjon finnes det en haug med aktuelle dagsturer som kan gjøres fra Madrid. Mest populært er det å besøke Toledo, en av Spanias vakreste byer som bare ligger 45 minutter med ekspressbuss fra Madrid. Det går også høyhastighetstog dit men det er kanskje mer bry selv om reisetiden er kortere. En annen populær dagstur er til Segovia, spesielt kjent for sin lange romerske akvedukt som går gjennom hele byen. Videre har man El Escorial, en liten landsby som har et tidligere kongelig slott og mausoleet for de spanske kongene. Avila, med sin imponerende bymur, er også innen rekkevidde på dagstur men da begynner man å komme et stykke unna Madrid.

Segovia har en imponerende romersk akvedukt

Madrid har fantastisk gode muligheter for turgåing i og med at fjellkjeden Sistema Central går rett nord for byen. Dette gjør det mulig å gjennomføre skikkelige fjellturer, enten over flere dager eller bare som dagstur fra Madrid. Et godt utgangspunkt er å ta lokaltoget til landsbyen Cercedilla hvor man kan gå rett fra stasjonen og oppover i fjellet. Andre mulige startpunkter er byene Manzanares el Real og El Escorial. I fjellene finnes dessuten flere alpinanlegg slik at man faktisk kan stå på ski om vinteren. Det er neppe mange som primært reiser fra Norge til Spania for å bedrive vintersport, men det er altså mulig hvis man er i Madrid på riktig årstid.

Borgen i Manzanares el Real

En annen mulighet for turgåere er å gå pilegrimsveien fra Madrid til Santiago de Compostela. Dette er en av de minst kjente pilegrimsrutene og i motsetning til den berømte “Camino Frances” (den franske veien) vil man knapt møte andre pilegrimer underveis (før det siste stykket hvor løypen er den samme for begge rutene). Turen starter i sentrum av Madrid og det er en litt kjedelig strekning inne i byen og langs motorveien før man når forstaden Tres Cantos. Her begynner et fint parti med litt småkupert slettelandskap og fjellene i horisonten, hvor man passerer gjennom byene Colmenar el Viejo, Manzanares el Real og Cercedilla. Ruten går deretter over fjellet og ned til Segovia på andre siden før den fortsetter over slettene og treffer på Camino Frances ved byen Sahagun. Det gode offentlig transportsystemet i Madrid gjør at man kan ta alle etappene frem til Segovia som dagsturer. Da slipper man å bære alle tingene sine på ryggen og kan bo komfortabelt i Madrid på kvelden.

Pilegrimsveien fra Madrid

Det er ekstremt enkelt å komme seg rundt i Madrid. Sentrum er egentlig ganske kompakt så det er fullt mulig å gå overalt. Dessuten er metrosystemet veldig omfattende med stasjoner som ligger såpass nærme hverandre at det sjelden er langt å gå. Det finnes også mange busslinjer men for turister er metroen som regel tilstrekkelig. Lokaltogene (cercanias) kan imidlertid være nyttige hvis man vil krysse byen på kort tid eller reise til forstedene utenfor Madrid. Man kan kjøpe enkeltbilletter uten overgang mellom transportmidler eller billetter for flere dager som gjelder på både metro, buss og lokaltog.

Gigantparken Casa de Campo

Madrid har selvsagt hundrevis av hoteller, men sammenlignet med resten av Spania er det ofte ganske dyrt. Selv om lokaltransporten er god vil jeg uansett anbefale å bo i en av de sentrale bydelene. Mange av de billigste hotellene dukker forresten ikke opp på hotellsøketjenestene. For 50 euro får man normalt grei standard. Ellers er det ofte veldig god valuta å leie en leilighet med Airbnb eller lignende, særlig hvis man er flere personer. (Hvis du ikke er registrert på Airbnb ennå, så kan du registrere deg via denne linken og få en innmeldingsbonus på ca. 300 kr som kan brukes til din første reservasjon). For tiden er det bare Norwegian som flyr direkte til Madrid men allikevel dukker det ofte opp gode tilbud. Med flybytte underveis finnes det dessuten mange flere muligheter. Søk på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene.

Fotball er utvilsomt verdens mest populære sport. Over hele verden finnes det millioner av tilskuere som regelmessig møter opp på kamp og milliarder som følger sporten fra tv-skjermen. Også i Norge er fotball en populær idrett, selv om kvaliteten på landslaget og den norske toppserien holder et svært lavt nivå. Ute i Europa kan man imidlertid oppleve fotball av en vesentlig høyere standard, og stadig flere norske fotballinteresserte benytter seg av dette.

Anfield – Liverpools hjemmebane og fotballens Mekka (foto av Airviews Photography / Flickr)

Motivene for å reise til utlandet for å se fotball varierer fra person til person. Mange nordmenn har utenlandske favorittlag som de følger tett, mens andre bare har ren fotballinteresse uten sterke følelser for bestemte lag. De mest lidenskapelige drar gjerne på såkalte “fotballturer” hvor primærformålet med reisen er å se fotball (gjerne så mange kamper som mulig). For andre er fotballopplevelsen et sekundærmotiv for turen men de tar gjerne med seg en kamp hvis det passer inn i programmet. Disse har gjerne moderat fotballinteresse men er nysgjerrige på å oppleve den berømte stemningen på fotballkampene eller ønsker å ta noen av Europas flotte stadionanlegg i nærmere øyensyn.

I denne artikkelen ser jeg på de mest aktuelle reisemålene for å oppleve fotball i utlandet. Avslutningsvis gir jeg noen generelle tips om hvordan man skaffer billett.

England

Etter at nordmenn ble flasket opp med engelske tippekamper på 70-tallet har de fleste norske fotballinteresserte et engelsk favorittlag. Det er derfor ganske naturlig at England er det klart mest populære reisemålet for fotballturer. De mest populære lagene for nordmenn er Liverpool og Manchester United, men stort sett alle engelske lag har en trofast norsk supporterskare, også langt nedover i divisjonene. Engelsk Premier League har tradisjonelt vært preget av stor nivåforskjell hvor det i praksis bare var de 3-4 samme lagene som hadde sjansen til å vinne. Etter Leicesters overraskende triumf forrige sesong øyner imidlertid flere lag muligheten, så neste sesong er i utgangspunktet langt mer åpen enn noen gang tidligere.

Etihad Stadium – Manchester City er den nye fotballstormakten i Manchester (foto av Airviews Photography / Flickr)

Engelsk fotball er berømt for sin gode stemning på kampene og supportere som støtter lagene sine i tykt og tynt. Akkurat dette er nok litt oppskrytt for stemningen kan være ganske så varierende og er svært avhengig av kamputviklingen og hvor mye som står på spill. I en kamp hvor et topplag enkelt vinner 4-0 mot et bunnlag vil det nesten alltid være ganske tamt på tribunen. Derimot har har man stor sjanse for å oppleve den berømte stemningen dersom hjemmelaget sliter og har marginene mot seg, men samtidig gir alt for å lykkes.

Engelske Premier League kamper er veldig ofte utsolgt og det er sjelden man bare kan møte opp på stadion i England og kjøpe billett på kampdagen (i lavere divisjoner kan dette være mulig fremdeles). For kamper med topplagene er det helt essensielt å ordne med kampbilletter på forhånd.  

Spania

Spania har også blitt aktuelt for fotballturer etter at flyprisene har falt og de spanske topplagene har fått flere tilhengere her hjemme. Nivåforskjellen mellom topp og bunn i spansk liga er enorm da noen få storlag har langt større ressurser enn alle andre lagene til sammen (mye takket være en fordeling av tv-penger hvor storklubbene får nesten alt). Tradisjonelt har spansk liga derfor bare hatt to gode lag: Real Madrid og Barcelona, men i de siste årene har Atletico Madrid klart å blande seg inn og stakk til og med av med ligaseieren i 2014.

Utenfor Santiago Bernabeu i Madrid

Stemningen på spanske kamper er normalt ikke allverden og i topplagenes kamper er nivåforskjellen så stor at resultatet omtrent er gitt på forhånd. Imidlertid kan det bli en svært interessant opplevelse dersom topplaget mot formodning skulle slite mot en antatt svakere motstander. Spanske supportere kan nemlig være nådeløse og har en tendens til å snu seg mot sitt eget lag i motgang.

Selv om stemningen ikke er på topp så har Spania en rekke flotte stadionanlegg som bare i seg selv er grunn nok til å overvære en kamp. Særlig topplagene Real Madrid og Barcelona har verdensberømte stadioner. Den store kapasiteten gjør at det sjelden blir fullt på kampene hvilket gjør det mulig å bare møte opp og kjøpe billett rett før kampstart. (Dette gjelder naturligvis ikke toppkamper som Real Madrid – Barcelona og lignende avgjørende kamper).

Tyskland

Tyske Bundesliga er normalt den ligaen som har høyest gjennomsnittlig tilskuertall. Det skyldes blant annet store og fine stadionanlegg, relativt billige billetter og at ligaen tradisjonelt har vært en av Europas jevneste med flere aktuelle vinnerlag (i de siste fire årene har imidlertid Bayern Munchen vært suverene). Bayern Munchen er det mest suksessrike laget mens Borussia Dortmund trekker gjennomsnittlig flest tilskuere (81 178 forrige sesong – høyest i Europa).

Tettpakket på tribunen under Borussia Dortmunds hjemmekamper

Mange tyske klubber har en fantastisk ordning hvor fotballbilletten gir adgang til å reise gratis med kollektivtransport frem og tilbake til kampen. (Ikke fra hvor som helst i landet, men ofte innen store deler av den aktuelle provinsen. Uansett kan man spare betydelige beløp på dette.) Dette er utvilsomt et incitament til å skaffe seg billett på forhånd, noe som uansett er fornuftig for tyske kamper blir ofte utsolgt god tid i forveien.  

Italia

Italienerne er kjent for å være fotballgale men på fotballkamp går de sjelden. Tilskuertallene i den italienske toppdivisjonen er latterlig lave og det er så godt som aldri fullt på kampene. Man skulle dermed tro at det var enkelt å skaffe billett, men det er ikke bare å møte opp på stadion på kampdagen, hvor det normalt ikke selges billetter. Italienerne har et tungvint system hvor billettene må forhåndskjøpes og navnet påføres billetten slik at man trenger legitimasjon (pass) både under kjøpet og på kampen.

Andre land

Alle europeiske land har en fotballserie så det finnes mange andre alternativer. Mest interessante er kanskje Frankrike, Nederland og Portugal. Førstnevnte har fått en rekke flotte stadionanlegg etter at å ha pusset opp til Fotball-EM i 2016. Topplagene i Nederland og Portugal har også nydelige stadioner.

Generelle tips for å skaffe fotballbilletter

Dersom fotballopplevelsen ikke er en viktig del av reisen, man skal til Italia eller Spania, og det er snakk om en “vanlig” kamp (ikke oppgjør mellom topplagene eller lokaloppgjør), så er det ikke nødvendig å skaffe seg billett før man reiser. I Spania er det lett å skaffe seg kampbillett på kampdagen (eller dagene i forveien) og det samme gjelder Italia selv om det, som nevnt, er en del tungvint byråkrati der.

Lett å få billetter til ADO Den Haag på Kyocera Stadion

Dersom man reiser på en ren fotballtur er det imidlertid nesten helt nødvendig å skaffe seg kampbilletter på forhånd. Det beste stedet å begynne å lete etter informasjon om dette er nettsiden til det aktuelle hjemmelaget. Noen steder kan man enkelt bestille via internett og skrive ut billetten hjemme (Tyskland er gode på dette). Andre steder er det mer tungvint og populære England er gjerne det vanskeligste. Ofte trenger man et slags “fan card” for i det hele tatt kunne få lov til å kjøpe billetter. Men dette er ikke alltid nok fordi klubbene prioriterer “trofaste” fans og gjerne legger ut billettene først til de som har opparbeidet seg poeng ved å delta på tidligere kamper. Dersom det blir billetter til overs (for eksempel hvis kampen er lite attraktiv) så selges disse til slutt til de “mindre lojale”, altså fotballturistene.

For å være helt sikker på å få billett kan det være lurt å bestille via et reisebyrå. Det finnes mange forskjellige leverandører av fotballbilletter og en fin måte å sammenligne tilbudene deres er å bruke nettsiden www.fotballbillett.com. Der skriver man bare inn navnet på det aktuelle fotballaget og får umiddelbart en oversikt over prisene til aktuelle kamper, både for kun fotballbillett og pakketilbud med flyreise og/eller hotell inkludert.   

Copan er et arkeologisk område med gamle mayaruiner i vestlige Honduras, nær grensen til Guatemala. Det er ikke de største mayaruinene i Mellom-Amerika men utmerker seg med mange svært flotte og detaljerte utskjæringer. Dette har gjort Copan til en av de største turistattraksjonene i Honduras, men allikevel er ruinene og nærområdet strengt tatt ikke veldig preget av turismen og er et trivelig og avslappende sted å besøke.

Den første pyramiden man får se ved ankomst

Mayaene er en av mange etniske grupper i Mellom-Amerika. De gamle mayane hadde en svært høyt utviklet kultur, blant annet med sitt eget skriftsystem (gjerne kalt mayahieroglyfer da tegnene har en overfladisk likhet med de egyptiske hieroglyfene). Mayaene etterlot seg derfor en rekke tekster (minst 10000), hovedsakelig inngravert på forskjellige monumenter, steiner og pottekunst. I ettertid har man klart å nesten fullstendig “dekode” språket slik at vi har vi fått kjennskap til deres gamle kultur og historie. I tillegg var mayane dyktige på kunst og astronomi.  Blant annet hadde de utviklet en svært nøyaktig kalender hvor de kunne forutsi sommer- og vintersolverv.

Plaza i Copan

Mayaruiner finnes følgelig i store deler av Mellom-Amerika. Copan ble grunnlagt på 400-tallet og ligger helt i den sørøstlige utkanten av Mayariket. Byen hadde sin storhetstid i årene 500-700 med rundt 28000 innbyggere på det meste. Fra 800-tallet gikk det nedover og etter hvert ble byen ble forlatt, muligens på grunn av matmangel forårsaket av lengre tørkeperioder. Copan ble gjenoppdaget av spanjolene på slutten av 1500-tallet og de mente bygningene var altfor imponerende til at de lokale innbyggerne kunne ha klart å lage dem. Ordentlige arkeologiske utgravinger kom i gang på slutten av 1800-tallet. Gjennom årene hadde Copan-elven endret løp og erodert bort en del av byen. På 1900-tallet ble elveløpet derfor kunstig endret for å hindre videre ødeleggelser.

Mayaene har etterlatt seg mange flotte dekorasjoner

Gamle Copan dekket et relativt stort areal men delene som er gravd ut og delvis restaurert er forholdsvis lite. Copans hovedområde var sentrum av den gamle byen og består av en del åpne plasser med forskjellige templer. Den høyestliggende delen (Akropolis) er et kompleks hvor herskerne holdt til, mens ved siden av ligger en gravplass og en større åpen plass med blant annet ballbane. Besøkende kan stort sett bevege seg fritt, bortsett fra på enkelte ruiner som er sperret av slik at ingen skal klatre der.

Nederste del av Hieroglyf-trappen

Et av de viktigste monumentene i Copan er hieroglyf-trappen, 63 trappetrinn hvor det er inngravert tilsammen 2200 hieroglyfer som forteller om Copans historie. Dette er faktisk den lengste mayatekst som er funnet noe sted. Et særtrekk ved Mayakulturen er det store antallet skulpturer hogget ut i stein, også kalt steler. Copan har et utall av steler som forestiller tidligere herskere. På baksiden av stelene er det hieroglyfer som forteller om vedkommendes slekt, militære seiere og andre meritter.

En av mange flotte steler

En mindre gruppe av ruiner kalt Las Sepulturas ligger et par kilometer fra hovedgruppen. Dette var mer et boligområde for Mayaeliten og bygningene er mindre imponerende og i dårligere stand enn hovedgruppen. Allikevel er det verd å besøke og det er trivelig å gå rundt på stiene i jungelen. Ved Las Sepulturas treffer man trolig ikke et eneste menneske, og det er ikke akkurat folksomt ved selve Copan heller.

Pyramider og jungel

Inngangsbilletten til Copan er relativt dyr, hele 15$ (kan også betales i lokal valuta, lempiras). I tillegg koster det 7$ ekstra for adgang til Mayaskulpturmuseet og enda 15$ for adgang til noen arkeologiske tunneler under et av templene. I Mayaskulpturmuseet har de oppbevart mange av de mest imponerende originale skulpturene for beskyttelse og de har også rekonstruert i fullskala det såkalte Rosalila-tempelet. Museet har lite informasjon på engelsk, men er absolutt verd en titt. Har man usedvanlig stor interesse for mayaene kan det til og med være høydepunktet. Derimot tror jeg de færreste vil synes at de arkeologiske tunnelene er verd pengene. Tunnelene ble gravd ut av arkeologer så har egentlig ingenting med mayaene å gjøre, men de kan jo et inntrykk av hvordan en arkeologisk utgraving foregår, selv om hovedinntrykket trolig vil være av noen stein i svak belysning.

Hieroglyf-trappen er tildekket og avsperret men ellers kan man stort sett bevege seg der man vil

Turister flest vil trolige være fornøyd med å tilbringe 3-4 timer på hovedområdet og Las Sepulturas, men svært arkeologisk interesserte personer kan sikkert bruke flere dager på å studere hver stein i detalj. Copan ligger i en grønn og frodig dal og har et rikt fugleliv så flere slags papegøyer vil man helt sikkert få se under besøket sitt. Dessverre trives myggen også veldig godt blant ruinene, så jeg anbefaler å benytte myggspray.

Sentrum av Copan

Dersom man ikke kommer langveisfra på dagstur for å besøke Copan, så vil man ganske sikkert overnatte i den lille byen Copan Ruinas. Denne har rundt 3000 innbyggere og ligger i gangavstand fra ruinene. Selv om den er betydelig påvirket av turismen så har det ikke tatt over fullstendig og Copan Ruinas er faktisk både sjarmerende og trivelig. Midt i byen ligger samlingsstedet Parque Central omringet av gamle hus i kolonistil og gatene strekker seg derfra oppover en bratt skråning.

Copan er en bratt by men det finnes nok av tuk-tuker hvis det skulle være behov

I parken er det som regel et livlig folkeliv og særlig på kveldstid kan det være interessant å bare sitte og se på livet. Nesten alle menn i byen går forøvrig med cowboyhatt, noe som bidrar til å gi byen en spesiell atmosfære. Det går tuk-tuk rundt i byen for de som ikke vil gå, men byen er såpass liten at det strengt tatt er null problem å gå overalt. Byen har ellers nok av restauranter og barer samt et utendørsmarked med både mat, suvenirer og annet. Kriminaliteten er skyhøy i Honduras men Copan Ruinas og området rundt virker veldig trygt og man har neppe grunn til å bekymre seg for å gå rundt. Det finnes dessuten en del bevæpnede vakter og politi, samt en militærpost mellom Copan og Las Sepulturas. Noe problem med mas og lureri så det heller ikke ut til å være.

Cowboyhatt er på moten i Copan

Området rundt Copan har en del andre attraksjoner som gjør at noen turister blir værende i flere dager. Blant annet finnes en sommerfuglhage, en fuglepark og en spa med varme kilder i nærheten. Copan kan besøkes hele året, men det er marginalt kjøligere og litt mindre regn i vinterhalvåret. Den verste regntiden er i perioden mai-juli, men er ikke noe stort problem. Typisk kommer det bare et kortvarig kraftig regnvær på ettermiddagen.

Grønt og frodig rundt Copan

Flyruter mellom Norge og Honduras er ikke det flyselskapene satser mest på, så flybillettene dit er sjelden spesielt billige. Ved ankomst til hovedstaden Tegucigalpa er det en lang bussreise videre til Copan via San Pedro Sula (langt fra korteste, men derimot klart raskeste vei). Man bygger neppe hele ferien sin rundt Copan, så det kan være like greit å fly inn til et annet sted. Nærmeste flyplass er faktisk i Guatemala og El Salvador kan også være et alternativ, avhengig av hvor det er billigst å fly. Sjekk prisen på flybilletter på Skyscanner eller Momondo.

Sofia er hovedstaden i Bulgaria og landets viktigste by. Noen stor turistmagnet for nordmenn har den tradisjonelt ikke vært og strengt tatt har den heller ingen turistattraksjoner i absolutt verdensklasse. Mye av det som finnes er allikevel ganske interessant og Sofia er dessuten en riktig trivelig by å oppholde seg i.

Kommunistpartiets gamle hovedkvarter, nå en del av parlamentet

Sofia ligger i Sofiadalen langt vest i Bulgaria og er omringet av fjell på tre sider. I dag har byen rundt 1.2 millioner innbyggere. Det er faktisk en av Europas eldste hovedstader med en historie helt tilbake til ca. 700 f. Kr. Byen ble grunnlagt av trakerne (en gruppe stammer de færreste har hørt om) som kalte byen for Serdica. Senere ble Sercika (selvsagt) erobret av romerne som bygget mye nytt og ekspanderte byen til å bli svært viktig politisk og økonomisk. Deretter ble byen ødelagt av hunerne, gjenoppbygget og var en del av både de første bulgarske rikene og det bysantiske riket. På 1300-tallet kom muslimene og la under seg hele Balkan og gjorde Sofia til en del av det ottomanske riket. Dette varte helt til Bulgaria ble frigjort av Russland i 1876. Under andre verdenskrig var Bulgaria alliert med Tyskland og ble okkupert av Sovjetunionen i krigens sluttfase. Sovjetunionen fikk dermed stor innflytelse på den videre utviklingen og sørget for at Bulgaria ble kommunistisk frem til revolusjonene i 1989.

Banya Bashi moskeen minner om den muslimske fortiden

De viktigste severdighetene i Sofia ligger i gangavstand fra byens sentrum, noe som gjør Sofia perfekt for å utforskes til fots. Imidlertid er mange av attraksjonene ikke like interessante uten at man kjenner den historiske bakgrunnen. En god guidebok vil derfor gjøre Sofia langt mer spennende, men det første man bør gjøre er å delta på den gratis daglige guidede gåturen rundt i byen, noe som gir et glimrende utgangspunkt for senere å utforske Sofia på egenhånd. Det er to daglige avganger, henholdvis  kl 1100 og kl 1800 og turen tar ca. to timer.

Romerske ruiner utenfor Serdika metrostasjonen

Sofias lange historie gjør at det ofte dukker opp ting av arkeologisk verdi når man graver i sentrum. Spesielt for Sofia er hvordan de nyoppdagede arkeologiske skattene har blitt integrert i bybildet. I anleggsfasen for den relativt nye metroen (åpnet ikke før i 1998) kom man for eksempel over en mengde ruiner fra trakerne og romerne. Deler av disse ble bygget inn i metrostasjonen Serdika (oppkalt etter den opprinnelige bosetningen) mens utenfor har man gravd ut et større felt med romerske ruiner. Under byggingen av et femstjerners luksushotell dukket det opp et romersk amfiteater som man valgte å integrere i hotellets resepsjon. Hotellet fikk navnet Arena di Serdica og selv turister som ikke bor på hotellet kan komme gratis inn for å se på ruinene. Andre eksempler finnes i undergangen mellom presidentpalasset og et regjeringsbygg, hvor man kan se Serdicas gamle byport og den gamle romerske veien til Plovdiv (via Militaris).

Den lille St. Petka kirken i sentrum av Sofia

Sofia har en rekke kirker som enten er interessante på grunn av sitt utseende eller fordi det ligger en spesiell historie bak. Sveta Nedelja kirken (Hellige søndags kirken), rett ved Serdika metrostasjonen, har helt klart den mest dramatiske bakgrunnen. I 1925 utførte nemlig det bulgarske kommunistpartiet et terrorangrep i kirken og tok livet av over 150 mennesker fra Bulgarias politiske elite. Kommunistenes plan var riktig utspekulert og de jobbet over en lengre periode med å frakte minst 25 kilo eksplosiver opp på loftet i kirken. Deretter drepte de en kjent general for at viktige politiske og militære ledere skulle samles i Sveta Nedalja til begravelsen. Den bulgarske tsaren var imidlertid forsinket til begravelsen så han overlevde angrepet. (Se forøvrig Wikipedia-artikkelen som har et bilde av kirken med kollapset tak etter eksplosjonen). Rett ved kirken ligger forøvrig Banya Bashi moskeen (byens eneste moske) og Sofia-synagogen slik at man har bygninger fra tre forskjellige religioner nesten på siden av hverandre.

Inne i Sveta Nedelja kirken

Den peneste kirken i Sofia er utvilsomt Aleksander Nevskij katedralen. Den er også hovedsete for den bulgarske patriarken og en av de største ortodokse katedralene i verden. Kirken er av nyere dato, ferdigstilt på 1900-tallet for å minnes de døde russiske soldatene fra krigen mot ottomanerne hvor Bulgaria ble frigjort fra muslimene. (I Tallinn finnes forøvrig en kirke med samme navn. Aleksander Nevskij var en russisk prins som vant viktige slag mot tyskere og svensker). En annen viktig kirke er Bojanakirken som ligger i utkanten av byen, et godt stykke fra sentrum. Den står på Unescos verdensarvliste og er særlig kjent for sine veggmalerier. Dersom man tar en guidet dagstur til Rilaklosteret vil man sannsynligvis stoppe her på tilbakeveien.

Aleksander Nevskij katedralen

Byens eldste kirke er den sylindriske St. Georg kirken som stammer helt tilbake fra 300-tallet. Den er særlig kjent for veggmaleriene på innsiden. Rundt kirken er det dessuten gravd ut flere gamle ruiner fra romerne. Kirken er ellers ganske bortgjemt og helt omringet av bygninger, noe som ikke er tilfeldig. Kommunistene var skeptiske til organisert religion, men turte ikke å gå så langt som å ødelegge kirkene, så i stedet ble de gjemt bort på denne måten. Det  samme ser man forøvrig i Bucuresti. St. Sofia kirken fra 500-tallet er den nest eldste i byen og har faktisk gitt navnet til Sofia. Under ottomanerne ble den brukt som moske. Utenfra er det langt fra åpenbart at den er en kirke og man vil særlig legge merke til at den ikke har noe klokketårn. Imidlertid har de hengt opp en kirkeklokke i treet utenfor!

St. Georg kirken har man gjemt bort så godt man kan

Sofia har selvsagt også attraksjoner som ikke er religiøse av natur. Ivan Vazov Nasjonalteateret er kanskje den vakreste bygningen i byen og med sin beliggenhet ved byparken er teateret et populært samlingssted for lokalbefolkningen. Særlig flott er området på kvelden når både teateret og fontenene foran er opplyst. De fleste turister nøyer seg imidlertid med å beundre bygningen utenfra, for selv om teaterbillettene er relativt billige så er de færreste interesserte i å se forestillinger på bulgarsk. Kulturinteresserte har trolig større utbytte av forestillinger ved det nasjonale teateret for opera og ballett, hvor språket ikke betyr så mye. Også her er billettene svært rimelige sammenlignet med Norge, og de billigste setene koster typisk rundt 100 kroner. Nasjonalgalleriet kan også være verd å få med seg hvis man har interesse for bulgarsk kunst. Som hovedstad har selvsagt Sofia et godt utvalg av museer. Det mest prominente er kanskje Arkeologimuseet som befinner seg i en gammel moske. Ellers finnes både historisk museum og militærhistorisk museum.

Utenfor Ivan Vazov nasjonalteateret

Store deler av Sofia er parkområder og særlig utkanten av sentrum er preget av dette. En interessant park er Knyazheska hagen i nærheten av Aleksander Nevskij katedralen. Her finner man nemlig noen svært kontroversielle monumenter som hyller den sovjetiske hæren for “frigjøringen” av Bulgaria under andre verdenskrig. Skulpturene her ser definitivt typisk kommunistiske ut og mange ønsker å fjerne alt sammen, gitt at “frigjøringen” medførte at Sovjetunionen etter krigen tvang kommunismen på bulgarerne med all elendighet det medførte.

Sovjetiske minnesmerker i Knyazheska hagen

Litt sør for sentrum ligger et annet parkanlegg rundt det bulgarske kulturpalasset. Selve palasset er mest et kongressenter og mindre interessant for turister enn det i utgangspunktet kan høres ut som. Men nordmenn bør merke seg at gaten som går parallellt med parken er oppkalt etter Fridtjof Nansen. Han hedres først og fremst for sin innsats for flyktningene etter første verdenskrig og i hjørnet av parken har man nylig plassert et (litt uforståelig) monument til ære for ham.

Aleksander Nevskji katedralen by night

Sofias beliggenhet ved foten av fjellkjeden Vitosja gir gode rekreasjonsmuligheter. (Imidlertid medfører det også at forurenset luft kan bli liggende over byen, noe som har gjort Sofia til EUs mest forurensede hovedstad.) I fjellet kan man stå på ski om vinteren og gå tur om sommeren. Det finnes både en gondolbane og en stolheis opp på fjellet og der finnes det et stort nettverk av turløyper som kan følges. Denne nettsiden inneholder litt informasjon om hvordan man kommer seg opp i fjellet. Et stykke lenger oppe i fjellene ligger det utrolig flotte Rilaklosteret, en grei dagstur fra Sofia og en av de viktigste attraksjonene i Bulgaria.

Rila kloster er en fin dagstur fra Sofia

Shoppinginteresserte har store valgmuligheter i Sofia. Den viktigste (men ikke billigste) handlegaten er Vitosja boulevarden som er gjort om til gågate og hvor mange luksusmerker har butikker. Videre ligger et innendørsmarked i den vakre Markedshallen midt i sentrum, hvor man kan få kjøpt klær og mat, inkludert en del bulgarske spesialiteter. I tillegg finnes en del andre mer uformelle markeder. Se oversikten her.

Mange små markeder rundt i Sofia

Valutaen i Bulgaria er lev (betyr løve, Bulgarias nasjonalsymbol) og er bundet til euroen (faktisk har den samme verdi som en tysk mark ville ha hatt). Den svake norske kronen gjør derfor at Bulgaria har blitt en del dyrere de siste årene men landet er fremdeles svært god valuta for pengene. For 200 kroner får man et bra hotellrom og et godt måltid mat trenger ikke koste mer enn rundt 50 kroner. Blant hoteller har jeg har gode erfaringer med Hotel Cheap som har flotte rom fra rundt 180 kroner. Søk ellers etter overnatting på Booking.com eller Agoda. I tillegg kan man selvsagt bruke Airbnb og lignende tjenester for å leie en leilighet. (Hvis du ikke er registrert på Airbnb ennå, så kan du registrere deg via denne linken og få en innmeldingsbonus på ca. 300 kr som kan brukes på din første reservasjon).

Mye rart å se i Sofias parker

Sofia har mange bra restauranter med alt fra tradisjonell bulgarsk mat til retter fra de fleste verdenshjørner. Med de lave prisene kan nordmenn dessuten stort sett ta for seg av det dyreste på menyen uten å trenge å bekymre seg nevneverdig for regningen. Sofia sies også å ha et hektisk uteliv med nattklubber som har åpent døgnet rundt og minimalt med restriksjoner på alkoholservering. Bulgaria har dessuten svært liberale gamblinglover, slik at både fysiske casinoer og casino på nett er tillatt. Dette har medført at et relativt stort antall casinoer har etablert seg i bykjernen. Selv om disse er regulerte av staten er det kanskje tryggere og enklere for nordmenn å benytte seg av norske tjenester som man kan finne på portalen Casinospesialisten.  

Ivan Vazov nasjonalteateret by night

Sofia kan besøkes hele året. Byen ligger på 550 meters høyde så selv om det blir varmt på sommeren er det som regel ikke helt uutholdelig. Våren og høsten er imidlertid den beste tiden å besøke på med litt kjøligere vær, mens vinteren er ganske kald med gode muligheter for snø.

Inne på Sofias effektive metro

Det er lett å komme seg rundt i Sofia og det aller meste av interesse befinner seg uansett innen gangavstand fra sentrum. Hvis det skulle oppstå behov så er kollektivtilbudet bra og billig med både metro, trikk, buss og trolleybuss. Byen har dessuten noen eksepsjonelt rimelige taxier og sjåførene bruker vanligvis taksameteret uten å krangle. Etter tidligere å ha vært ganske tungvinn å besøke har Wizzair åpnet en direkterute fra Torp to ganger i uken, slik at Sofia har blitt veldig lett tilgjengelig. Søk ellers på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene.

Bukittingi er en middels stor by på Sumatra i Indonesia. Den er særlig kjent for sin flotte beliggenhet i et grønt og frodig landskap med utsikt til to store vulkaner. Samtidig er byen også den kulturelle hovedstaden for den etniske minoriteten Minangkabau, som i høyeste grad setter sitt preg på området. Blandingen av natur og kultur gir muligheter for en rekke opplevelser og beliggenheten på rundt 930 meters høyde gir dessuten Bukittingi et relativt behagelig klima. Ut fra dette skulle man kanskje forvente at byen var et populært turiststed, men for vestlige besøkende ligger den langt utenfor turistløypa og tilstrømningen er minimal. En del innenlandske turister finner imidlertid veien til byen (særlig i helgene) men de helt store hordene er det ikke snakk om.

Bukittingi med vulkanen i bakgrunnen

Bukittingi har ingen spesielt spennende historie selv om den har har lang tradisjon som handelssted hvor folk fra landsbyene rundt har kommet for å selge varene sine. Nederlenderne kalte byen for Fort de Kock etter et fort de bygget på 1820-tallet og det var først ved uavhengigheten i 1949 at den fikk navnet Bukittingi. I dag har byen rundt 120 000 innbyggere.

Klokketårnet i Bukittingi

De fleste besøkende bruker Bukittingi som base for å utforske området rundt, men byen i seg selv er faktisk slett ikke så verst til indonesisk by å være. Sentrum er ganske kompakt og oversiktlig med det sentralt beliggende og karakteristiske klokketårnet Jam Gadang (“Stor Klokke”) som et av få minner fra den nederlandske koloniperioden. Ved siden av ligger Pasar Atas, et stort lokalt marked med hovedvekt på klær og suvenirer. Her kan man også smake på den lokale spesialiteten cassava chips (“keripik sanjay”), som det er stor produksjon av i området rundt byen.

Pasar Atas markedet i Bukittingi

Et større parkområde som inneholder både restene av Fort de Kock, en dyrepark og et museum for den lokale Minangkabau kulturen ligger på to høyderygger langs hovedgaten Jalan Ahmad Yani. En gangbro over gaten forbinder de to områdene og en inngangsbillett på  10000 Rp gir tilgang til alt sammen. Dyrevenner anbefales imidlertid å stå over dyreparken for de kummerlige forholdene som dyrene lever under er et virkelig deprimerende syn. Museet er heller kanskje ikke allverdens interessant men befinner seg i en flott tradisjonell Minangkabau bygning. Derimot er det fin utsikt over byen fra gangbroen, og i parken på andre siden kan det være trivelig å slappe av. Det gamle fortet er det imidlertid ingenting igjen av bortsett fra et par rustne kanoner.

Hovedgaten i Bukittingi

Rett utenfor sentrum ligger Sianok Canyon, en grønn og vakker dal som over tid er gravd ut av en liten elv. I nærheten av klokketårnet har man bygget en Panorama-park hvor man har flott utsikt over dalen. Rett under parken ligger et nettverk av tunneler og bunkere som ble bygget under andre verdenskrig da japanerne okkuperte Sumatra og hadde Bukittingi som hovedkvarter. Tunnelene er strengt tatt ikke så interessante i seg selv, men det er allikevel morsomt å ta seg en tur ned og se hvor gjennomhullet fjellet faktisk er.

Panorama-parken med utsikt over Sianok Canyon

Litt nedenfor hulene ligger “Great Wall of Koto Gadang”, en konstruksjon som ved første øyekast ser ut til å høre hjemme et helt annet sted. Likheten med den kinesiske mur er slående, bortsett fra at kopien bare er 1.7 kilometer lang og stod ferdig så sent som i 2013. Muren strekker seg over dalen og forbinder Bukittingi med landsbyen Koto Gadang på andre siden. Lille Koto Gadang er faktisk riktig sjarmerende og inneholder blant annet et lite kvartal med gamle nederlandske hus i en blanding av europeisk og lokal stil. Innbyggerne har lang tradisjon for sølvarbeid og i mange hus man kan se prosessen og eventuelt kjøpe sølvsmykker. I steden for å krysse dalen er det også mulig å spasere på noen stier langs elven nede i canyonen, men det er egentlig ikke spesielt tilrettelagt for turgåere og området skjemmes av mye søppel som folk har slengt fra seg.

Great wall of Koto Gadang

Området rundt Bukittingi er hjemstedet for Minangkabau folket, en etnisk minoritet. Selv om de stort sett er muslimer så har de beholdt en del gamle tradisjoner. Særlig er de kjent for at ting går i arv fra mor til datter istedenfor fra far til sønn. Minangkabauene har vært en ganske suksessfulle minoritet og mange av dem har nådd høye posisjoner i det indonesiske samfunnet. Husene deres har en meget spesiell arkitektur med bøyde tak som skal minne om hornene til en vannbøffel. (Minangkabau betyr visst “seirende bøffel” etter en gammel myte). Denne byggestilen er fremdeles ganske populær og man vil se eksempler på slike tradisjonelle hus nesten overalt.

Koto Gadang

Bukittingi er et flott utgangspunkt for dagsturer til en del fine steder i nærheten. Landskapet rundt byen er veldig grønt og frodig med rismarker, sukkerplantasjer og åkre med flere andre typer frukt og grønnsaker. Mange av severdighetene kan lett besøkes på egenhånd, men i tillegg finnes det to turoperatører i Bukittingi (Roni’s Tours og Lite’n’Easy) som tilbyr mange forskjellige turopplegg til relativt rimelige priser.

Tradisjonelt Minangkabau hus

Den største attraksjonen er trolig Danau Maninjau innsjøen, en vulkansk innsjø i likhet med Toba-innsjøen, men betydelig mindre turistifisert. Det finnes allikevel en rekke gjestehus ved innsjøen hvis man ønsker et lengre opphold for å slappe av og bade, men ellers er det en lett dagstur fra Bukittingi. Veien ned til innsjøen er forøvrig en attraksjon i seg selv der den snirkler seg frem og tilbake med 44 krappe svinger.

Danau Maninjau på en skyete dag

En annen fin dagstur er til Harau-dalen, en av Sumatras aller flotteste daler. Her ligger de grønne rismarkene tett opp til noen bratte klipper. I jungelen rundt er det mulig å gå tur, blant annet til noen fossefall hvor det er mulig å bade. Også i Harau-dalen kan man tilbringe flere dager for å utforske området grundigere, men overnattingsalternativene er hovedsaklig av den enkle sorten.

Harau-dalen

Begge de to vulkanene Gunung Marapi (aktiv) og Gunung Singgalang (ikke aktiv) som man ser fra Bukittingi er mulige å bestige. De fleste klatrer opp midt på natten for å få med seg soloppgangen fra toppen. I begge tilfellene er det nok best å skaffe seg en guide for å finne veien. Marapi er den mest populære vulkanen å besøke og begge de to nevnte turselskapene i Bukittingi kan ordne turer.

Nede i Sianok Canyon

Det er nok av hoteller i Bukittingi selv om standarden generelt ikke er så veldig høy. Jeg kan anbefale Treeli Boutique Hotel som er litt dyrere enn de fleste men ligger sentralt og har fine rom. Hotellene fylles gjerne opp av lokale turister i helgene, men ellers i uken er det god kapasitet. I sentrum er det godt utvalg av spisesteder og det settes også opp en del boder for gatemat på kvelden. Det lokale kjøkkenet har noen spesialiteter som skal være litt annerledes enn vanlig indonesisk mat, men på meg virket det meste omtrent like kjedelig som maten i resten av landet. Prisnivået er imidlertid svært lavt og man kan kan spise et komplett måltid for under 10 kroner, men det er ikke veldig spennende mat man får for den prisen. I tillegg finnes vestlige restauranter av typen McDonalds, KFC og Pizza Hut.

Cassava chips er en stor ting i Bukittingi

Bukittingiregionen ligger rett sør for ekvator og kan besøkes hele året. Som nevnt gjør den høye beliggenheten at klimaet er svært behagelig året rundt. Det kommer statistisk sett minst regn i juni og juli, så dette regnes som høysesongen noe som passer bra med den norske sommerferien. Men, beliggenheten nesten på ekvator gjør at regn kan komme når som helst på året, og det er strengt tatt ikke allverdens forskjell mellom tørreste og våteste måned.

Nok av rismarker i området

Nærmeste flyplass for Bukittingi ligger i storbyen Padang, omtrent to timers kjøring fra Bukittingi. AirAsia har vanligvis billige billetter til/fra Kuala Lumpur, den eneste utenlandsdestinasjon fra flyplassen. Ellers er det nok av innenriksfly mellom Jakarta og Padang, samt enkelte andre byer. Søk på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene og beste forbindelser. Hvis man befinner seg ved Toba-innsjøen må man ta buss til Bukittingi, noe som tar rundt 15 timer. Den aktuelle bussen har usedvanlig lite benplass så det blir fort en relativt ukomfortabel tur.

Kuching ligger på den malaysiske delen av Borneo og er en av Asias aller triveligste byer. Den fremstår som usedvanlig velordnet, ren og pen og helt uten mange av irritasjonsmomentene som er vanlige i Asia (tett trafikk, tutende kjøretøyer, masete folk etc). Videre ligger mange av Borneos største attraksjoner rett i nærheten og kan enkelt besøkes på dagstur. Turister kan derfor lett oppholde seg over en uke i Kuching og allikevel oppleve noe nytt hver dag.

Gammelt tårn og delstatsforsamlingen i Sarawak

Kuching har rundt 325 000 innbyggere og er hovedstad på Sarawak, en av de to malaysiske provinsene på Borneo. Sarawak ble styrt av Brooke-familien (de såkalte hvite rajahene) frem til andre verdenskrig. Etterpå tok britene over i en kort periode før Sarawak ble en del av et uavhengig Malaysia, dog med omfattende selvstyre, blant annet har de sin egen passkontroll. Det finnes mange forskjellige etnisiteter i Kuching, men malayer og kinesere er de to klart største gruppene. De fleste malayene er muslimer men allikevel er forholdet mellom gruppene ganske bra og det er ingen store religiøse spenninger.

Delstatsforsamlingen i Sarawak ser ut som en UFO

Kuching deles i to av elven Sarawak som renner gjennom byen på sin vei ut i Sørkinahavet. Sentrum og de viktigste delene av byen ligger sør for elven men også den nordlige delen har en del interessant for turister. Noe av sjarmen med Kuching er at den på mange måter føles som en småby, til tross for å være av brukbar størrelse. Det er nesten overraskende få folk ute i gatene og trengsel er det aldri snakk om. Trafikken er heller ikke spesielt plagsom og bare i rushtiden kan man oppleve noe som ligner kø. Aller gledeligst er at den irriterende og støyende tutingen fra kjøretøyer, som er så vanlig i Asia, ikke eksisterer i det hele tatt i Kuching.

Generelt fredelig langs elvepromenaden

Det kanskje aller triveligste stedet i Kuching er den flotte elvepromenaden langs sørsiden av elven. Igjen slås man av hvor stille og fredelig det er i området. Selv på kvelden, når noen enkle gaterestauranter settes opp langs promenaden, blir det allikevel ikke noen trengsel. Her har man også fin utsikt til den romskipslignende delstatsforsamlingen i Sarawak på andre siden av elven. Merkelig nok finnes det ingen gangbro over elven i sentrum (men en er under konstruksjon) så man må ta en liten “ferje” for å komme over på andre siden (ca. 1 RM). Fra elvepromenaden er det dessuten flere selskaper som arrangerer cruise på elven. Det koster fra ca. 20 RM for de enkleste turene til ca. 70 RM for lengre turer med innlagt middag. Man kan også chartre en båt selv (ca. 30 RM for 1 time).

I sentrum av Kuching

Som nevnt er det mange etniske kinesere i Kuching og man vil legge merke til at disse står bak en stor andel av butikkene og forretningene i byen. Den opprinnelige Chinatown har mye sjarm og karakter med sin gamle koloniarkitektur og er Kuchings mest spennende område å utforske. Sentralt her er Jalan Main Bazaar, byens eldste gate, som går parallellt med elvepromenaden. Bydelen preges av en rekke små butikker som selger suvenirer, forskjellig håndverk, antikke gjenstander og mye annet. For å lære om hvorfor så mange kinesere har funnet veien til Sarawak, kan man besøke det lille, men interessante, museet for kinesisk historie.

Sarawak-museet

Alt av historiske bygninger og museer i Kuching har forøvrig helt gratis adgang. De viktigste museene er Sarawak-museet og etnologisk museum. Ingen av disse er helt i verdensklasse men uansett verd en tur innom, gitt at det ikke koster noe. Ellers finnes et planetarium og et par mindre museer, blant annet for tekstil, tømmer og islam. Kuching har også en del parker og grønne områder hvor det er trivelig å slappe av.

Utenfor kinesisk tempel

På nordsiden av elven bør man først og fremst få med seg Fort Margherita. Dette gamle fortet ble bygget av Brooke-familien for å forsvare Kuching mot pirater. I nærheten ligger delstatsforsamlingen for Sarawak og guvernørboligen Astanapalasset, men ingen av disse er åpne for turister. Uansett bør man ta seg en tur over elven bare for utsikten mot sentrale Kuching. Fra en gangvei langs elvebredden ser man rett over på gamle Chinatown. Nordsiden har forøvrig også en botanisk hage (ikke allverden, men altså gratis inngang).

Den største moskeen i byen

Navnet Kuching betyr visst katt på malay, men dette er bare en tilfeldighet og byen har egentlig ingenting med katter å gjøre. Myndighetene har allikevel funnet det for godt å promotere Kuching som “kattebyen” og reist flere kattestatuer rundtomkring i byen. Nord for elven ligger dessuten et kattemuseum.

En av mange kattestatuer i byen

Kuching har strålende shoppingmuligheter, alt fra en rekke store kjøpesentere til mindre gatemarkeder. Mest eksotisk er nok markedet langs gågaten Jalan India, hvor butikkene og bodene ligger på rekke og rad. Kuching har også mange restauranter som tilbyr både malaysisk, kinesisk og vestlig mat. Til å være et muslimsk land er det dessuten et godt utvalg av barer i byen og alkohol selges fritt i butikkene.  

Jalan India er et fint sted å handle og er helt fri for mas fra selgere.

Kuching ligger i kort avstand fra mange forskjellige nasjonalparker og naturreservater.  Mange av disse kan derfor lett besøkes på dagstur enten med offentlig transport eller på en guidet tur. Her følger en oversikt over de viktigste parkene og hvor lett det er å komme dit på egenhånd. Alle som nevnes er dessuten markert på kartet under.

• Semenggoh Wildlife Centre (buss rett til inngangen)
• Bako National Park (buss/minibuss rett til ferjeterminalen)
• Santubong National Park (buss rett til inngangen)
• Kubah National Park (buss/minibuss rett til inngangen)
• Gunung Gading National Park (buss til nærmeste landsby, må gå et par kilometer)
• Wind Cave, Fairy Cave (buss til nærmeste landsby, må gå et par kilometer)

Den mest populære dagsturen er til Semenggoh Wildlife Centre, hvor orangutanger som har blitt reddet fra fangenskap hjelpes tilbake til jungelen. Senteret ligger i et naturreservat og orangutangene klarer seg stort sett selv, men området er ikke stort nok til å produsere mat til alle dyrene hele året. To ganger om dagen legger parkvokterne derfor ut mat (bananer) nær hovedkvarteret og ofte dukker noen av orangutangene opp for å spise. Dette er en utmerket anledning til å få se orangutanger i levende live (men noen garanti har man ikke). Senteret er lett å besøke på egenhånd med buss K6 fra Kuching, men det er også mange som turoperatører som arrangerer transport. Mange av turene går også innom Annah Rais Longhouse, hvor man kan få se urbefolkningens tradisjonelle hus.

Orangutang i Semenggoh Wildlife Centre

Bako National Park er nok høydepunktet når det gjelder nasjonalparker i området. Den ligger på en halvøy som strekker seg ut i Sørkinahavet, rett øst for Kuching, og tilbyr et meget vakkert og variert landskap med både kyst og jungel. Imidlertid går det ingen vei ut dit så man er nødt til å ta båt. Fremme i parken finnes det en rekke godt skiltede jungelstier hvor man kan gå tur, alt fra korte løyper til heldagsturer. Flere av stiene ender opp på en av de mange fantastiske strendene. Imidlertid finnes det krokodiller i området så bading er på eget ansvar, og de fleste turister står klokelig over. I tillegg finnes det selvsagt mange forskjellige dyr i jungelen og apekatter er man nesten garantert å få se. Bako er lett å besøke med offentlig transport, enten vanlig buss eller minibuss som har hyppige avganger mellom Kuching og båtterminalen. Det er også mulig å overnatte i parken, men dette bør bestilles på forhånd på grunn av begrenset kapasitet.

Bako National Park

Santubonghalvøya ligger også i nærheten av Kuching og tilbyr muligheter for å gå tur i jungelen. Høydepunktet her er å bestige Santubongfjellet på 880 meter, men man kan også besøke Sarawak Cultural Village og lære mer om kulturen til urinnbyggerne. Dette er også åstedet for Rainforest World Music Festival som arrangeres i juli eller august hvert år. Santubong har dessuten flere strender og et par “resorts” hvor man kan slå seg ned over lengre tid.

Utsikt mot Santubong fra Bako National Park

Kubah National Park ligger vest for Kuching og er enda et sted hvor man kan gå tur i regnskogen. Turene her er mindre spektakulære enn i Bako for beliggenheten er et stykke fra kysten og utsikten består hovedsaklig av trær. Høydepunktet er å gå bestige Serapifjellet med flott utsikt over området, samt en mindre strabasiøs tur til en foss. Bortsett fra enkelte utsiktspunkt kan det se nokså likt ut overalt i Kubah, men til gjengjeld dekker trærne så godt for solen at det ikke blir altfor varmt. Dersom man har øynene med seg vil man imidlertid kunne se mange forskjellige palmer og planter og et stort utvalg frosker. Parken har en egen froskedam hvor det skal være livlig på kveldstid, men isåfall blir man nødt til å overnatte i parken. Også til Kubah går det busser og minibusser relativt regelmessig.

Typisk landskap i Kubah National Park

Utvalget av nasjonalparker rundt Kuching er nesten endeløst. Gunung Gading National Park er spesielt kjent for verdens største blomst, Rafflesia tuan-mudae, som kan bli opptil 1 meter (!) i diameter. Den blomstrer imidlertid bare når det passer den (kan skje når som helst på året) og da bare i maksimalt fem dager, så man trenger litt flaks for å få sett den. Ellers finnes det også her flere jungelstier man kan gå tur på, men turister kommer først og fremst hit dersom Rafflesiaen blomstrer. Til Gunung Gading er det enklest å reise på en guidet tur siden bussforbindelsen ikke er spesielt god.

Fairy Cave er veldig stor

To andre attraksjoner ligger sørvest for Kuching i nærheten av gullgraverbyen Bau. Wind Cave er et lite nettverk av passasjer hvor man er garantert å få se mange flaggermus, mens Fairy Cave er en gigantisk hule med flotte formasjoner av stalagtitter og stalagmitter. Også hit kan man komme med buss dersom man ikke har noe problem med å gå de siste par kilometerne.

Rismarker utenfor byen

Selv etter å ha besøkt alle parkene nevnt ovenfor så er det mye igjen å gjøre i Kuching. En mulig aktivitet er å leie sykkel og utforske Kuching og omegn på egenhånd. Selskapet Paradeso Borneo arrangerer dessuten guidede sykkelturer i byen og forskjellige turer med terrengsykling utenfor byen. En annen populær aktivitet som arrangeres av flere turoperatører er kajakkpadling ned Sarawak-elven i jungelen. I det hele tatt skal det godt gjøres å kjede seg i Kuching.  

Mye å få kjøpt på markedene

Kollektivtransporten i Kuching er ikke allverden. Det går greit å ta buss til de aktuelle parkene som er nevnt ovenfor, men internt i byen er avgangene for sjeldne til at det er særlig praktisk. Dette er imidlertid ikke noe problem for byen er ikke større enn at man uansett kan gå overalt. Kuching har relativt få taxier og de kommer aldri kjørende langs gaten når man eventuelt trenger dem. Personlig har jeg få erfaringer med taxi i Kuching, men litt overraskende for en så velorganisert by, så har de ikke taksameter og man må forhandle om prisen. Relativt rimelig blir det uansett.

En av mange strender i Bako National Park

Kuching ligger såvidt nord for ekvator og har naturlig nok tropisk klima. Temperaturen er derfor stort sett den samme året rundt (maksimum 30-32 grader), men mitt inntrykk var at byen ikke føltes så uutholdelig varm som mange andre tropiske steder. Regn er vanlig året rundt, og ekstra mye i perioden november-februar, men det er sjelden kontinuerlig regn så turister kan besøke når som helst. Den norske sommerferien er faktisk den tørreste perioden og høysesong for turismen, men antallet turister bør ikke skremme noen.

Park i Kuching

Det finnes mange hoteller i Kuching og man får bra standard for ca. 3-400 kroner. Søk etter hoteller på Booking.com eller Agoda. Det går selvsagt ingen direktefly fra Norge til Kuching og man må regne med å bytte fly minimum to ganger for å komme dit. Søk på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene. Ofte vil det være billigst å først ta seg til Kuala Lumpur (eventuelt Bangkok) og fly videre med AirAsia eller et annet billigselskap derfra.

Granada er Nicaraguas vakreste by og landets mest populære turistattraksjon. Ikke bare har den en pent oppusset gamleby med spansk koloniarkitektur, men den ligger også flott plassert ved bredden av Nicaragua-innsjøen og har utsikt til to vulkaner. I tillegg finnes det mange fine dagsturer som kan gjøres med utgangspunkt i Granada, slik at turister kan tilbringe mange dager i byen uten å kjede seg.

Parque Central med katedralen i bakgrunnen

Granada ble grunnlagt i 1524 og sies å være den første “europeiske byen” på det amerikanske fastlandet. Etter å ha vokst seg rik som transitthavn for verdiene som de spanske kolonistene sendte hjem fra Latin-Amerika, fikk byen en viktig politisk rolle. Da Nicaragua ble opprettet i 1821 var det derfor mye krangling mellom Granada og Leon om hvor hovedstaden skulle ligge. Til slutt ble kompromisset at man opprettet den helt nye byen Managua midt i mellom rivalene. På 1850-tallet ble Granada inntatt av den amerikanske eventyreren William Walker som erklærte seg som president over Nicaragua. Regjeringstiden hans var kortvarig men han klarte å brenne ned hele byen da han ble drevet ut. Heldigvis er byen senere rekonstruert, men som følge av dette har Granada egentlig få originale gamle bygninger.

Uavhengighetsplassen med katedralen i bakgrunnen

Dagens Granada er en mellomstor by med rundt 120 000 innbyggere, men det er allikevel hovedsaklig den relativt kompakte gamlebyen som er interessant for turister. Faktisk klarer man enkelt å få med seg alle byens severdigheter på en dag. Den store tilstrømningen av turister har åpenbart satt sitt preg på byen ved at mange gamle bus er gjort om til hoteller og restauranter. Men dette er i det minste gjort med “respekt” for den gamle arkitekturen og de fleste besøkende vil uansett glede seg over hvor godt alt er tilrettelagt for turister.

Typisk Granada

Gamlebyen i Granada oppleves egentlig best ved å bare spasere rundt blant de fargerike bygningene og se hva som dukker opp. På slike tilfeldige vandringer vil man etter hvert nødvendigvis komme forbi de fleste severdighetene, men det kan allikevel være nyttig med en guidebok for å vite hva man ser. De konkrete attraksjonene i Granada er typisk gamle kirker, et par museer og andre viktige bygninger.

Katedralen i Granada

Et godt utgangspunkt for å utforske Granada er Parque Central, en åpen plass midt i den historiske gamlebyen. I selve parken finnes en del trær som gir skygge og det er behagelig å sette seg ned på en benk, slappe av og observere folkelivet. Rundt parken finner man noen av de aller flotteste kolonibygningene, spesielt den store gule katedralen, Granadas viktigste landemerket. Heller ikke denne er spesielt gammel, og den nåværende versjonen stod ferdig i 1915 etter at tidligere kirker hadde blitt ødelagt flere ganger. Kirkens interiør er ikke så altfor spennende, men to ganger daglig kan man komme opp i klokketårnet hvor det er strålende utsikt over hele byen. Parken er også stedet for å arrangere en tur rundt i byen med hest og kjerre.

Hest og kjerre er populært

Et par kvartaler fra parken ligger den viktige Nådens kirke (Iglesia La Merced). I motsetning til hovedkatedralen er ikke fasaden pusset opp i det hele tatt, men kirken er allikevel et vakkert syn. Også her kan man komme opp i klokketårnet for å se på utsikten over Granada. Fortsetter man et par kvartaler videre er man snart ved Parque Xalteva, hvor man finner den flotte Xalteva-kirken. Det spesielle navnet skyldes at den er oppkalt etter stammen som bodde i området da spanjolen meldte sin ankomst. En siste kirke man må få med seg er Guadalupe-kirken som ligger langs gaten nedover mot innsjøen. Selv om den ser veldig gammel ut er det også her snakk om en nylig rekonstruksjon (fra så sent som 1965) av den originale kirken fra 1626.

Guadalupe-kirken

Det er en kort spasertur fra sentrum ned til kysten av Nicaragua-innsjøen. Her finnes promenaden Malecon de Granada som går parallellt med innsjøen samt en relativt stor grønn park. Steder av denne typen er ofte populære samlingssteder, men ikke i Granada. På dagtid er området nemlig bemerkelsesverdig dødt og folketomt. Allikevel er det verd å ta seg en tur ned dit selv om området preges av usedvanlig mange plagsomme insekter. Imidlertid sies området å være mer livlig på kveldstid, når lokalbefolkningen samles på en del lokale barer og restauranter.

Granadas folketomme malecon

Ingen av museene i Granada er i verdensklasse men kan uansett være verd en titt, avhengig av hva slags interesser man har. Mi Museo stiller ut gjenstander fra før spanjolenes ankomst. Dersom man har sansen for gammel keramikk er det mye fint å se, men ellers er ikke den forklarende teksten spesielt opplysende. Det beste museet er nok San Francisco museet som ligger i en gammel kirke. Fasaden er ganske så nydelig og inni er hovedattraksjonen en rekke tre tusen år gamle statuer som er hentet fra Zapatera øyen i Nicaragua-innsjøen. I tillegg finnes det noen andre artifakter samt en utstilling med gamle fotografier av Granada.

Gammel kirke gjort om til museum

Granada ligger gunstig plassert for å besøke flere andre av Nicaraguas attraksjoner på dagstur. Byen har da også en rekke turoperatører som tilbyr nokså like opplegg. En fin halvdagstur er til Isletas de Granada, en gruppe på flere hundre små vulkanske øyer, i Nicaragua-innsjøen rett utenfor byen. Det er vanligst å kjøre rundt i båt, men det er også mulig å leie kajakk. Typisk koster det 20$ sjekk for en 3-4 timers tur inkludert transport mellom sentrum og båtterminalen.

Isletas de Granada

Isletas de Granada ble dannet da store mengder stein ble slengt ut fra vulkanen Mombacho under et utbrudd for mange tusen år siden. Nå er småøyene i stor grad dekket av grønn vegetasjon og har et rikt dyreliv, inkludert en meget liten øy hvor det lever en gruppe med aper. Området er et paradis for fugleinteresserte med over hundre registrerte fuglearter og man er garantert å se ganske mange av disse. På en av øyene ligger den lille festningen Fuerte San Pablo som ble bygget på 1700-tallet for å beskytte Granada mot sjørøvere. Mange av øyene er privateide og særlig er det populært for rike og berømte mellom-amerikanere å ha en luksusbolig der. Blant annet har tidligere fredsprisvinner Oscar Arias og tidligere president Violetta Chamorro sine egne øyer som feriested. For turister er det mulig å gå i land på et par av øyene hvor det finnes både hotell og restaurant.

Solnedgang over Nicaragua-innsjøen med vulkanen Mombacho i bakgrunnen

Vulkanen Mombacho, som altså skapte Isletas de Granada, kan også lett besøkes på en dagstur. Den er aktiv men har ikke hatt utbrudd siden 1570 og krateret har blitt overgrodd av trær og planter. Området på toppen regnes som nasjonalpark og inneholder både tåkeskog og dvergskog. Det er to turstier man kan følge rundt kraterkanten i parken, en enkel og en litt tøffere som bare er tillatt å gå med guide. En ulempe med å gå tur i en tåkeskog er at det (naturlig nok) svært ofte er tåke der. Ofte vil man se nedenfra Granada at det ligger skyer rundt toppen av Mombacho, selv om himmelen ellers er skyfri. Men dersom man skulle være så heldig å besøke Mombacho på en tåkefri dag finnes det flere utsiktspunkter med strålende utsikt over Granada og omegn.

Tåkefull utsikt over Isletas fra vulkanen Mombacho

Masaya-vulkanen er den andre vulkanen i nærheten av Granada og den er langt mer livlig enn Mombacho. Egentlig er det en kaldera med mange forskjellige kratere. Det ene krateret er rykende og fra kraterkanten kan man faktisk se lavaen boble nede i bunnen. Særlig på kveldstid er dette et spesielt syn. Området rundt er designert som nasjonalpark og inneholder diverse stier til forskjellige utsiktspunkter hvor man enten kan gå alene eller med guide.  Organiserte turer til Masaya-vulkanen går som regel også innom byen Masaya. Den er marginalt større enn Granada, men strengt tatt ikke allverdens interessant. De viktigste severdighetene er Mercado Artesanias, et relativt stort marked i en borglignende bygning og promenaden (Malecon) langs Masaya-innsjøen hvor man har flott utsikt til vulkanen.

Et av de ikke-aktive kraterne på vulkanen Masaya

Vulkansk aktivitet har virkelig satt sine spor i Nicaragua. Et annet eksempel er Apoyo-innsjøen (Laguna de Apoyo), mellom Granada og Masaya, en vulkansk innsjø nede i kalderaen til en utdødd vulkan. Innsjøen ser man best fra et utsiktspunkt i småbyen Catarina oppe på kraterkanten. Nede ved innsjøen er det mange mulige aktiviteter å bedrive, for eksempel bading, snorkling, kajakkpadling osv.  Hele området danner dessuten et naturreservat hvor man har et veldig rikt fugle- og planteliv. Det finnes et godt utvalg av hoteller hvis man vil slå seg ned over flere dager i stedet for å bare besøke på dagstur.

Den vulkanske Apoyo-innsjøen sett fra Catarina

Andre mulige aktiviteter i Granada er sykling (enten guidede turer eller man kan leie sykkel og legge i vei på egenhånd), “ziplining”, hesteridning og mye annet. Faktisk finnes det organiserte dagsturer til nesten hele Nicaragua, inkludert øyen Ometepe (dyrt og anbefales ikke – bedre og billigere å reise dit noen dager og utforske på egenhånd), Leon (også bedre å oppleve på egenhånd) og Cerro Negro vulkanen for såkalt “sandboarding” (bedre og billigere å organisere fra Leon).

Utsikt fra katedralen

Nicaragua er kjent som et av de tryggeste landene i Mellom-Amerika men kriminaliteten er allikevel svært høy. I Granada kan man imidlertid i all hovedsak føle seg trygg, spesielt i gamlebyen hvor det er mye politi og vakter overalt. Det finnes sikkert områder i Granada som det er lurt å unngå, men dette vil være steder hvor få turister uansett føler behov for å oppholde seg.

Typisk Granada

Granada har kjempemange hoteller men stor tilstrømning av turister har gjort at hotellprisene er betydelig høyere enn resten av landet. Mange av de fine hotellene i sentrum av gamlebyen opererer faktisk med tilnærmet vestlige priser. Et (relativt) billig alternativ er Hotel Chilamates som har rom av veldig høy standard fra ca. 50$. Ulempen er at det er 10-15 minutters spasertur til sentrum av gamlebyen, dog gjennom et boligområde som virket relativt trygt.

Lokalt marked

For å komme til Granada fra Norge må man først fly til hovedstaden Managua. Søk på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene. Managua er forøvrig en så kjedelig by at de færreste turister føler noe behov for et lengre opphold. Imidlertid går det buss rett fra flyplassen til Granada. Fra nabolandene Costa Rica, El Salvador og Honduras går det ellers luksusbusser som stopper i eller har enkel tilslutning til Granada.

Kina er et enormt land med mye fantastisk natur. Blant annet finnes en rekke spektakulære fjellkjeder, fra verdens høyeste fjell i Tibet til flere mindre fjellkjeder over hele landet. Dette gir selvfølgelig mange gode muligheter for å gå fjelltur. I denne artikkelen har jeg laget en oversikt over aktuelle fjellturer i Kina, med en kort beskrivelse sammen med mine egne kommentarer og vurderinger.

Langs Tiger Leaping Gorge

Til tross for tittelen skal jeg ikke påstå at disse nødvendigvis er de aller beste turene i Kina. Rangering av fjellturer blir en subjektiv vurdering, avhengig av hvilke kriterier man legger vekt på. Dessuten har jeg ikke prøvd alle mulige fjellturer i Kina og kan bare snakke for de turene jeg faktisk har gjennomført. Det finnes derfor helt sikkert mange flotte turer jeg ikke har fått med meg (bruk gjerne kommentarfeltet hvis du har noen å anbefale), men jeg tror uansett de fleste vil bli fornøyde med de anbefalte turene.

Generelt om fjelltur i Kina

Ofte er det ganske annerledes å gå fjelltur i Kina enn i Norge. Mens man i Norge bare kan ta på seg ryggsekken og legge i vei er dette sjelden mulig i Kina. I motsetning til i Norge er kinesiske fjell ofte fryktelig bratte, så kineserne har laget trapper og betongstier for å kunne ta seg frem, gjerne på utsiden av rette fjellvegger. Dette er åpenbart et inngrep i naturen, men på den andre siden ville det ellers vært helt umulig for andre enn fjellklatrere å komme frem. Videre er fjellet vanligvis designert som nasjonalpark (eller lignende) og man må betale dyrt for å komme inn, gjerne flere hundre kroner (men dette har samtidig fordelen at mange av de lokale turistene trolig skremmes bort). Enda dyrere blir det hvis man benytter seg av gondolbaner eller stolheiser for å fraktes oppover i fjellet.

Huang Shan

Fjelltur i Kina har dessuten potensiale til å bli en litt frustrerende opplevelse da kinesere har en helt annen fjellkultur enn nordmenn. For mange kinesere er den største gleden å være sammen i en stor gruppe og markere fellesskapet ved kontinuerlig å hyle og skrike til hverandre. Selv høyt oppe i fjellet kan man oppleve store kinesiske turgrupper, ledet av en guide som kontinuerlig kakler i en støyende megafon for å informere om aktuelle fotomotiv hvor turistene kan bruke selfie-stengene sine. Mange kinesere ser det dessuten som helt naturlig å spille høy musikk på mobilen under vandring i fjellet og ved ankomst til et utsiktspunkt eller en topp så markeres dette med enda høyere brøling enn til vanlig.

Mye trappegåing på kinesiske fjell

Denne oppførselen kan høres forferdelig ut for nordmenn som er ute etter å oppleve harmoni med naturen. Men, i praksis er problemet ikke så altfor stort. Kineserne klumper seg nemlig ofte sammen på steder som ikke nødvendigvis er så interessante for utlendinger, typisk i nærheten av gondolbanen. Kinesiske jenter går dessuten gjerne på fjelltur i høyhælte sko, uten proviant og bare med en handlepose fra Gucci, smarttelefon og en selfiestang. Disse er helt avhengige av god mobildekning for å umiddelbart kunne dele selfiene sine på WeChat (en slags kinesisk Facebook, dog langt mer avansert). Det sier seg selv at disse ikke kommer så veldig langt bort fra gondolbanen. Ofte trenger man derfor bare å fjerne seg noen hundre meter for å oppleve fred og ro.  

På kartet under har jeg plottet inn posisjonen på alle fjellene som kommer til å nevnes i artikkelen. Noen av fjellene har jeg tidligere skrevet fullstendige artikler om og jeg linker da til disse for utfyllende informasjon. Overskriften er da klikkbar og fører til den aktuelle artikkelen.

Xiang Shan (Fragrant Hills) og Baiwang Shan, Beijing

Disse to fjellområdene ligger faktisk i utkanten av hovedstaden Beijing, ikke så langt fra Sommerpalasset, og er generelt lett tilgjengelige. Xiang Shan har den høyeste toppen på 557 meter, så det er ikke akkurat spektakulære fjell, men en tur dit kan allikevel gi en fin avveksling fra trafikken, folkemengdene og støyen i Beijing. Det går forskjellige turstier rundt i begge områdene og i tillegg har Xiang Shan en stolheis opp på den høyeste toppen. Baiwang Shan har færre besøkende enn Xiang Shan men normalt er det ikke overveldende noen av stedene. Mest populære er områdene i oktober når bladene på trærne får flotte høstfarger. På satellittbilder ser forøvrig disse to parkene ut til å være forbundet av et skog- og fjellområde og det kan tenkes at det er mulig å gå lengre turer mellom dem. Imidlertid ville det heller ikke overraske meg om kineserne har satt opp noen barrierer som gjør dette umulig. Det finnes forøvrig flere slike fjellparker i nærheten av Beijing, men de to som nevnes her er lettest å besøke.

Baiwang Shan, rett i utkanten av Beijing

Lu Shan, Jianxi

Lu Shan ligger i Jianxi provinsen, ikke så altfor langt fra storbyen Wuhan. I Kina er fjellet særlig kjent for at mange viktige politiske møter har funnet sted her, både under Mao og Chiang Kai-shek. Lu Shan har mange topper, men ingen veldig høye og det høyeste punktet er på bare 1474 meter. Det meste av infrastrukturen for besøkende finnes i turistbyen Guling på omtrent på 1000 meters høyde, så det er vanlig å bruke denne som base for å utforske fjellet. Her finnes det hoteller, restauranter og suvenirbutikker i store mengder.

Lu Shan

Lu Shan er populært blant kinesiske turister men mottar relativt få vestlige besøkende. Det er faktisk ikke tilrettelagt for utlendinger i det hele tatt og er derfor ikke det enkleste stedet for vestlige turister å besøke. Mitt eget besøk var dårlig forberedt og ble rimelig mislykket. Ingen engelsktalende var mulig å finne og noe forståelig kart over aktuelle turstier i fjellet var umulig å oppdrive. Mitt inntrykk var at de lokale turistene stort sett ble kjørt rundt til forskjellige “scenic points” for å ta selfier. Mine forsøk på å spasere på tilfeldige stier fra Guling førte bare til at jeg endte opp i klynger med hus, bortsett fra en sti som førte til et militært område med adgang forbudt. Dagen etter kom det et kolossalt regnvær som gjorde det umulig å utforske noe mer, og da tenkte jeg at det fikk være nok av Lu Shan. Det kan godt tenkes at området har mer å by på (svært sannsynlig), men det er trolig nødvendig å forberede seg godt. Mangelen på relevant (engelsk) informasjon på nettet gjør imidlertid at dette er lettere sagt enn gjort.  

Tai Shan, Shandong

Tai Shan ligger i Shandong-provinsen, en kort tur med lyntog sørover fra Beijing. Tai Shan har ikke ekstremt dramatisk natur sammenlignet med mange andre kinesiske fjell og det er først og fremst den religiøse betydningen som er viktig. I følge kinesisk mytologi ble fjellet nemlig dannet av hodet til Pan Gu, det første levende vesen og skaperen av alt. Derfor er Tai Shan Kinas helligste fjell og hvis man bestiger det så skal man leve til man blir hundre år. Templene på fjellet har vært pilegrimsmål i to tusen år og fjellet er i dag et av verdens mest besøkte, men kineserne utgjør sikkert 99% av de tilreisende. Totalt skal det finnes 22 templer, mange porter, paviljonger og over tusen inskripsjoner på fjellet.

Mest trappegåing på Tai Shan

Turen opp består i all hovedsak av trappegåing og stien blir brattere og brattere desto høyere man kommer. Totalt må man beregne rundt 4-5 timer på å spasere opp fra bunnen. Man kan imidlertid “jukse” ved å ta buss opp til en parkeringsplass omtrent halvveis og/eller gondolbane til topps derfra. Utsikten fra toppen er fin, men neppe det mest spektakulære man har sett og ødelegges dessuten ofte av smog (det er tross alt Kina). Dette er altså ikke den beste fjellturen for naturopplevelser, men har man interesse for kinesisk mytologi vil man finne mye spennende på Tai Shan.   

Jadekeisertempelet på toppen av Tai Shan

Wutai Shan, Shanxi

Wutai Shan ligger i Shanxi-provinsen omtrent tre hundre kilometer sørvest for Beijing. Dette er et av Kinas fire hellige buddhistiske fjell og mottar mange (kinesiske) besøkende som først og fremst har religiøse eller kulturelle interesser. I landsbyen Taihuai (ofte kalt bare Wutai Shan) og omegn finnes det nemlig over femti buddhistiske templer. Her er det altså mye å se selv om man har null interesse av å gå i fjellet. Jeg anbefaler derfor å sette av minst en dag til å utforske de forskjellige templene som ligger både i selve Taihuai og oppover i fjellsidene. Landsbyen er forøvrig spesielt atmosfærisk på kvelden når det det samme buddhistiske mantraet spilles overalt hvor man går.

Landsbyen Taihuai i Wutai Shan

Taihuai ligger nede i en dal og omringes av gress- og skogkledde fjell på alle kanter, men selv om det er et fint naturområde er det ikke tilrettelagt for fjelltur i det hele tatt. Det finnes ingen merkede turstier og noe brukbart kart klarte i hvert fall ikke jeg å oppdrive. Ingen snakker heller engelsk. Derfor blir man rett og slett nødt til å prøve seg frem, noe som heldigvis ikke er altfor vanskelig siden området er relativt oversiktlig. Beveger man seg litt utenfor landsbyen så finner man ganske sikkert en sti å følge oppover de forskjellige fjellsidene. Den spredte vegetasjonen gjør dessuten at det mange steder er mulig å gå uten sti. En fordel med den manglende tilretteleggingen for turgåere er forøvrig at man ikke kommer til å treffe en eneste kineser når man er ute og går (bortsett fra kanskje noen munker hvis man passerer et avsidesliggende tempel eller kloster).

Åpen landskap i Wutai Shan

Mitt besøke i Wutai Shan var i 2010. I ettertid har de åpnet en ny flyplass og jeg vet ikke hvordan dette har innvirket på stedet. Det kan tenkes at turistmengdene har økt betydelig, men disse turistene kommer uansett neppe for å gå fjelltur.

Lao Shan, Shandong

Lao Shan er en fjellkjede i Shandong-provinsen, litt øst for storbyen Qingdao. Den utmerker seg ved å være et av få fjellområder i Kina som ligger ved kysten. Videre regnes fjellet som et av fødestedene for taoismen og har dermed en viktig kulturell betydning. I tillegg til vakkert landskap finnes det derfor en god del templer oppe på fjellet. Til tross for dette er ikke turisttilstrømningen så veldig stor til Kina å være.

Heavenly Dog Rock, Lao Shan

I likhet med de fleste kinesiske fjell er det også på Lao Shan trappegåing som gjelder. Under mitt besøk i 2008 var det mest praktisk å reise til fjellet på en organisert tur. Det stod turbusser i Qingdao som kjørte til fjellet og så fikk man 4 timer på egenhånd. Nå ser det imidlertid ut til å finnes flere aktuelle busslinjer som kjører til forskjellige innganger. Hele nasjonalparken dekker et svært stort område men jeg er usikker på hvor stort nettverket av stier er. Det virket imidlertid å være betydelig mer enn hva man fikk gått på 4 timer og selv om det var tåkete under mitt besøk fikk jeg veldig positivt inntrykk av fjellet. Blant annet syntes jeg en av formasjonene så ut som en hundevalp og ble veldig glad da den viste seg å hete “Heavenly dog rock”.

Song Shan, Henan

Song Shan ligger i Henan-provinsen i nærheten av byen Dengfeng, ikke så langt fra storbyen og jernbaneknutepunktet Zhengzhou. Langt mer berømt enn selve fjellet er Shaolin-klosteret, det såkalte “Kungfu-klosteret” hvor buddhistiske munker bedriver kampsporten Kungfu. Dette klosteret er blitt ganske kommersialisert og turistifisert (kinesiske turister) men er uansett verd å ta med seg. På samme området ligger dessuten den såkalte Pagodeskogen med flere hundre pagoder, egentlig en gravplass for munker men uansett et artig sted å gå rundt.

Munker på Song Shan

Selve fjellet Song Shan er bratt og dramatisk. Fra bunnen går det henholdsvis en stolheis og en gondolbane opp til to forskjellige punkter i fjellet. Ved endepunktet for stolheisen fortsetter det en sti oppover i fjellet, men denne blir fort i svært dårlig stand. Etter rundt en halvtime konkluderte jeg med at det var for farlig å gå videre, så ikke godt å vite hvor den ender opp. Fra gondolbanens endepunkt går det derimot en “typisk kinesisk” sti langs og delvis på utsiden av den stupbratte fjellsiden. Stien er ganske spektakulær og ender opp i et kloster etter ca. halvannen time.

Stien på Song Shan

Jeg vet ikke om det er mulig å gå videre fra klosteret da jeg snudde ved en hengebro rett i forkant. Folk med høydeskrekk kan bare glemme å over denne broen for det må ha vært bortimot tusen meter rett ned og broen svaiet ganske voldsomt når man gikk ut på den. I mitt tilfelle var det dessuten en gal munk som bedrev gymnastikk midt på broen slik at den svaiet mer enn den burde. Gondolbanen er heller ikke noe for folk med høydeskrekk, for den passerer over en dal hvor det er mange hundre meter ned. Alternativt kan man droppe gondolbanen og følge en sti gjennom skogen i et par timer. Jeg vil imidlertid ikke anbefale dette for stien går blant trær og det er nesten ingen utsikt.

Skummel hengebro med gal munk på Song Shan

Huang Shan, Anhui

Huang Shan ligger i Anhui-provinsen og er utvilsomt en av perlene blant Kinas fjell. Landskapet her er ganske fantastisk med bratte fjellsider, merkelige fjellformasjoner og trær som gror på umulige steder. Svært mange av de typiske fjellmaleriene man kan se i Kina er basert på Huang Shan og filmen Avatar skal også ha hentet inspirasjon derfra. Naturlig nok har fjellet blitt et populært turistmål (for kinesere), men i praksis er ikke dette noe veldig stort problem så lenge man bare beveger seg litt bort fra gondolbanen.

Huang Shan

Fjellområdet er ganske stort og har et omfattende nettverk av turstier som man trenger flere dager på å utforske. Stiene går veldig mye opp og ned, så selv en kort avstand på kartet kan ta lang tid og man bør være forberedt på mye trappegåing. Det finnes et par hoteller oppe på fjellet og jeg anbefaler å overnatte der ved besøk over flere dager. Selv om prisene er relativt høye så har man da fordelen av å kunne starte tidlig, oppleve soloppgangen fra fjelltoppen og få store deler av fjellet “for seg selv” en stund. Uansett hva man gjør så bør man i hvert fall ta en av gondolbanene opp på toppen og starte turen derfra, i stedet for å slite i trappene i timesvis uten nevneverdig utsikt.

En av mange topper på Huang Shan

Qiyun Shan, Anhui

Qiyun Shan er et av de fire hellige taoistiske fjellene i Kina. Det ligger bare rundt 50 kilometer fra Huang Shan og den høyeste toppen er ikke på mer enn 585 meter. Strengt tatt er det ikke mulig å gå noen skikkelig fjelltur der, men det er uansett vel verd å ta med seg hvis man allikevel er i området for å gå tur på Huang Shan. Til Qiyun Shan kommer man først og fremst for å oppleve atmosfæren med alle de taoistiske grottene og templene. Oppe i fjellet ligger dessuten en liten idyllisk landsby hvor det finnes en del restauranter og selvfølgelig suvenirbutikker. Fjellet er en enkel dagstur fra den trivelige byen Tunxi som alle besøkende til Huang Shan kommer innom.

Taoistiske huler på Qiyun Shan

Sanqing Shan, Jianxi

Sanqing Shan ligger i Jianxi-provinsen og er såpass nærme Huangshan i Anhui at man lett kan besøke begge to på samme turen. (Midt i mellom ligger forøvrig den utrolig idylliske landsbyen Xiao Likeng som man definitivt bør få med seg.) Landskapet på Sanqingshan minner ganske mye om Huang Shan, men dekker et mindre område slik at man har mulighet til å se det meste i løpet av en (lang) dag. I tillegg finnes det færre turister her enn på Huangshan, selv om det ikke akkurat er noe “uoppdaget” sted.

Typiske formasjoner på Sanqing Shan

Sanqing Shan er nok et taoistisk fjell, men det taoistiske nærværet er ikke så veldig synlig. Det ene tempelet som finnes ligger dessuten litt i utkanten av nettverket av stier. Fjellturen vil bestå av mye trapper og en del skumle partier hvor gangveien går på utsiden av fjellveggen med mange hundre meter rett ned. Folk med høydeskrekk bør unngå disse stedene. Den beste måten å besøke fjellet på er å overnatte i en av byene som har vokst frem i bunnen av de to gondolbanene og stå tidlig opp for å reise opp på fjellet før de fleste turistene ankommer. Da får man hele fjellet nesten for seg selv en stund.  

Landskap på Sanqing Shan

Qingcheng Shan, Sichuan

Qingcheng Shan er et taoistisk fjell i nærheten av storbyen Chengdu i Sichuan-provinsen. Det er en lett dagstur fra Chengdu, særlig etter at man åpnet en ny lyntog-linje nesten helt frem til fjellet. Toppen er på 1600 meter og det er ikke noe problem å gå opp og ned i løpet av en dag. Fjellet er imidlertid skogdekket og utsikten er derfor sjelden noe å skrive hjem om, bortsett fra på et fåtall steder hvor stien er veldig smal og det er bratt ned. Som vanlig med taoistiske fjell er det en del templer, paviljonger og huler oppe på fjellet. Qingcheng Shan er ikke noe man bygger ferien sin rundt men er en fin avveksling fra storbyen Chengdu.

I bunnen av Qingsheng Shan

Zhangjiajie, Hunan

Zhangjiajie Nasjonalpark i Hunan-provinsen har trolig det aller mest spektakulære landskapet i hele Kina. Mange av de andre områdene har spisse og bratte fjell men ingen i så store mengder som Zhangjiajie. Nesten overalt hvor man snur seg er det spektakulære formasjoner. Høydepunktet er trolig å besøke forskjellige platåer og skue ned på “skogen” av klipper som stikker opp nedenfra. Kineserne har selvsagt gitt fantasifulle navn til de fleste formasjonene, blant annes finnes “den himmelske hund som spiser månen” og mye annet. På de fleste platåene kan man gå en rundtur og nyte utsikten i flere retninger.

Typisk landskap i Zhangjiajie

Det finnes en rekke forskjellige gondolbaner og heiser for å komme opp på platåene, men det er også mulig å gå til fots. Hvis man gjør det, så føles det hele mer som en “ordentlig” fjelltur og man vil ikke møte så mange kinesere. Man kan bli skremt av det enorme antallet kinesiske turister ved inngangen til nasjonalparken, men siden området er såpass stort så tynnes det ut etter hvert og blir ikke det helt store problemet. Det skal dog sies at for “skikkelige” fjellturer er nok Huang Shan mer interessant, selv om landskapet er enda mer spektakulært i Zhangjiajie.  Nylig (august 2016) har de forøvrig åpnet verdens lengste glassbro i Zhangjiajie. Den er neppe noe for folk med høydeskrekk.  

Zhangjiajie i tåken kan være litt mystisk

Tianmen Shan, Hunan

Tianmen Shan (Himmelportenfjellet) ligger rett i nærheten av Zhangjiajie og er et område man typisk besøker sammen med dette. Tianmen Shan er først og fremst kjent for Himmelporten, et gigantisk hull i fjellet som er dannet på naturlig vis og som gir fjellet en meget spesiell silhuett. Dette er imidlertid ikke stedet for å gå “skikkelig fjelltur”, slik nordmenn ofte tenker seg det. For eksempel er det umulig å bestige fjellet til fots, så reisen opp foregår enten med en av verdens lengste gondolbaner eller med buss langs en svært dramatisk bilvei med 99 svinger opp til Himmelporten.

Himmelporten, Tianmen Shan

Oppe på fjellplatået er det diverse stier man kan følge, hvorav de fleste er laget i betong og henger på utsiden av fjellet. Det kan være nervepirrende for noen og enhver med nærmere tusen meter rett ned, særlig to korte strekninger hvor stiene har glassbunn (det koster litt ekstra å gå der). Tian Shan er dessuten et av fjellene i Kina hvor det ikke er så enkelt å unngå de lokale turistene. Området med stier er relativt lite og nesten alle går derfor omtrent samme rundtur oppe på fjellet. Fjellet er allikevel såpass spesielt at man ikke bør la seg skremme bort av dette.

Mange svinger på veien opp til Himmelporten

Cang Shan, Yunnan

Cang Shan er en lang fjellkjede som ligger rett ovenfor byen Dali i Yunnan-provinsen. Den har en rekke topper hvorav den høyeste er på 4122 meter. Man kan enten ta en av flere gondolbaner opp på fjellet eller spasere hele veien fra Dali. Fra toppen av den nederste gondolbanen går det en sti (“Jade Belt Road”) bortover langs fjellsiden. Denne er helt uten stigning så det er ikke akkurat noen stor utfordring. Det er en behagelig spasertur uten veldig mange turister, men dessverre er utsikten i all hovedsak dekket av trær. Bare på bestemte utsiktspunkter er det noe å se, men der har man til gjengjeld flott utsikt over Dali og innsjøen Erhai.

Jade Belt Road på Cang Shan

En mulighet er å gå denne stien til ende og ta en annen gondolbane ned. I tillegg kan man ta en tredje gondolbane (dyr!) enda høyere opp i fjellet.  Dette har jeg ikke prøvd selv da det var tåke og ingen utsikt der oppe under mitt besøk, men det kan tenkes at på klare dager så er utsikten enda mer spektakulær fra toppen.

Typisk utsikt fra Cang Shan. Innsjøen Erhai skimtes i bakgrunnen i tåken.

Tiger Leaping Gorge, Yunnan

Tiger Leaping Gorge i Yunnan-provinsen er en dyp kløft hvor begynnelsen av Yangtze-elven flyter gjennom. På den ene siden finnes det fjell på 5600 meter og på andre siden går en tursti gjennom kløften. Turen langs denne stien er trolig den beste fjellturen i Kina (og kanskje noe sted i verden) og er hva nordmenn ville ha kalt en “ordentlig” fjelltur. Her finnes ingen kunstige trapper, knapt noen andre turister (utrolig nok) og utsikten er rett og slett fantastisk i et utrolig flott og variert landskap.   

Helt i begynnelsen av Tiger Leaping Gorge

Det er mulig å gå hele turen på en dag men de fleste bruker to dager, noen tre. Underveis passerer man gjennom et par landsbyer hvor det finnes både restauranter og flere komfortable og billige overnattingsalternativer. Tiger Leaping Gorge er heller ikke noen spesielt krevende tur. Etter å ha gjort unna noen hundre meters oppstigning i begynnelsen så går stien enten rett frem eller slakt nedover resten av veien (hvis man ikke går motsatt retning). Personlig syntes jeg dessuten at landskapet var så vakkert at det ikke kostet meg noen som helst energi å gå der, og jeg er i helt normal form.

Stien går gjennom et par landsbyer

Turen kan gåes hele året men man bør se an været før man legger i vei. I regnvær tror jeg deler av stien kan bli glatt og gjørmete og utsikten vil dessuten være begrenset. Mot slutten av turen passerer man dessuten gjennom en foss, noe jeg tipper kan være ganske skummelt og potensielt farlig i dårlig vær (i fint vær er det null problem, man blir ikke våt en gang).

Fantastisk utsikt hele veien

Oppsummering

Som vi ser har Kina mange forskjellige typer fjellturer man kan gå, avhengig av hva slags opplevelse man er ute etter (og jeg har bare nevnt en brøkdel av mulighetene). For en skikkelig tur av “norsk type” er Tiger Leaping Gorge helt klart å anbefale. For enkel rekreasjon og å slippe unna storbyen når man er i Beijing har man Xiang shan og Baiwang shan. For de aller flotteste formasjonene fjellformasjonene har man Zhangjiajie, hvor man selv bestemmer om man vil “gå tur” eller bare ta det med ro og nyte utsikten. For klassiske “kinesiske fjellturer” så er Huang Shan, Sanqing Shan (eller begge) og Song Shan gode alternativer.  Er man interessert i buddhismen, taoismen og gamle kinesiske tradisjoner så er Tai Shan, Song Shan, Qiyun Shan og Qingcheng Shan gode opsjoner.

Toledo er en av Spanias aller flotteste og mest interessante byer. Den ligger spektakulært plassert på en bakketopp i et ellers flatt og tørt landskap. I løpet av sin lange historie har den tatt opp i seg impulser fra mange forskjellige kulturer. Både romerne, maurerne, jødene og kristne har satt sitt varige preg på byen, noe som har ført den inn på Unescos verdensarvliste.

Utsikt over Toledo

Toledo har rundt 80 000 innbyggere og ligger i regionen Castilla La Mancha, omtrent 70 km sør for Madrid. Elven Tajo renner her i en halvbue rundt byen på vei mot utløpet sitt i Lisboa. Etter å ha vært viktig både under romerne og vestgoterne ble Toledo på 700-tallet erobret av de muslimske maurerne som kom fra Nord-Afrika og la under seg hele den iberiske halvøy. I det mauriske riket skal angivelig muslimer, kristne og jøder ha levd sammen i relativ harmoni – “La Conviviencia” (dog noen hevder at dette bygger på usikre kilder).

Toledo by night (foto av Balbo / Wikimedia Commons)

I 1085 ble Toledo vunnet tilbake av de kristne, men jøder og muslimer fikk lov til å bli boende og byen var i flere hundre år kjent for sin religiøse toleranse. Den mauriske innflytelsen fortsatte derfor helt frem til 1492 da de kristne fikk gjenerobret hele Spania og de siste muslimene ble kastet ut. Landet var nå på toppen av sin makt og i en liten periode som hovedstad hadde Toledo sin storhetstid. Mange flotte bygninger ble konstruert og byen var berømt for sin produksjon av sverd, silke og fliser. Etter at Madrid ble valgt til hovedstad i 1561 mistet Toledo gradvis sin innflytelse og politisk skjedde det relativt lite av betydning frem til våre dager. Dette hadde imidlertid fordelen at deler av byen ble bevart omtrent som på 1500-tallet, hvilket gjør at Toledo i dag fremstår som svært fascinerende.

Klosteret San Juan de los Reyes (foto av kaysgeog / Flickr)

Toledo har mange severdigheter, men det mest interessante er imidlertid helheten og byen selv. Fra maurerne har Toledo arvet et trangt og labyrintaktig gatenett, av samme type som man særlig kjenner fra Marokko. Men mens marokkanske byer ofte er nedslitte og forsøplede, så er Toledo både velstelt og oppusset. Det er artig å bare spasere tilfeldig rundt og se hva som dukker opp men det kan allikevel være nyttig med en guidebok for ikke alle attraksjonene er like åpenbare ved første øyekast.

Typisk trang gate i Toledo

Førsteinntrykket ved ankomst til Toledo vil nok være at byen må ha vært riktig godt beskyttet. I tillegg til posisjonen på toppen av en haug så var den omringet av en høy bymur som fremdeles er godt bevart. Flere av byportene ser riktig imponerende ut, kanskje spesielt hovedinngangen Puerta de Bisagra Nueva, som omkranses av to runde tårn og minner besøkende om at dette ikke er noen hvilken som helst by.

Puerta de Bisagra Nuevo – hovedinngangen til Toledo

Ved å følge hovedveien et lite stykke videre fra inngangen kommer man snart til Plaza de Zocodover som er et slags sentrum. Det kan kanskje være en liten nedtur for til å spansk plaza å være er den ikke så mye å skrive hjem om. Den viktigste grunnen til å komme dit er for å ta det lille turisttoget som starter derfra og kjører en 45 minutters rundtur i byens gater. Med en pris på bare 5 euro er turen overraskende god valuta for pengene og gir et fint overblikk over byen, som deretter kan utforskes videre på egen hånd. Toledo har forøvrig også en daglig gratis guidet tur. Denne har jeg ikke prøvd, men slike turer er nesten alltid bra kvalitet.

Nok en byport til Toledo

Under vandring rundt i Toledo vil man før eller siden helt sikkert støte på byens mest karakteristiske bygninger: Alcazar og Toledo-katedralen. Festningen Alcazar ble bygget av maurerne på 1000-tallet og ligger på byens høyeste punkt. For tilhengere av den tidligere diktatoren Franco har bygningen fått en spesiell symbolsk betydning. Under borgerkrigen på 1930-tallet forskanset nemlig en gruppe nasjonalister (tilhengere av Franco) seg i festningen og holdt ut i flere måneder før de ble reddet av Francos hær som var kommet opp fra Marokko. I dag inneholder bygningen både et militærmuseum og nasjonalbiblioteket.

Alcazar i Toledo

Spania har overflod av imponerende katedraler men Toledo har helt klart en av de flotteste. Den ble bygget over en stor moske og selve byggearbeidet tok rundt 250 år. Sluttresultatet er gigantisk men det er kun fra rådhusplassen at man får oversikt over proporsjonene siden andre bygninger ligger så tett inntil katedralen. Her ligger forøvrig også rådhuset (en vakker bygning i maurisk stil som inneholder den offisielle turistinformasjonen) og erkebiskopens palass.

Katedralen i Toledo

Toledo er ellers full av gamle historiske bygninger og man kan fort gå lei hvis man skal besøke alle sammen. En av de mest interessante er klosteret San Juan de los Reyes med en enorm tilhørende kirke. Selve klosteret har noen utendørs ganger fulle av buer, søyler og statuer som omkranser en en velstelt liten tilhørende hage med appelsintrær. Den jødiske kulturen er det imidlertid ikke så mange gjenværende rester av i Spania. Jødene ble kastet ut i 1492 sammen med muslimene og i dag finnes det bare tre gjenværende synagoger i hele Spania, men to av dem er i Toledo (den siste er i Cordoba). Ingen av dem er i bruk, men begge kan besøkes av turister og den ene inneholder et lite jødisk museum hvor man kan lære litt mer om de spanske jødene.

Typisk Toledo

Toledo har flere kunstmuseer, men det er utvilsomt en bestemt kunstner som er spesielt knyttet til byen, nemlig (“Grekeren”). Som navnet antyder var han opprinnelig greker, men slo seg ned i Toledo på 1500-tallet. Han drev med flere typer kunst men er spesielt kjent for maleriene sine. Den særegne stilen hans lot seg ikke lett klassifisere innen noen spesiell retning, men han hadde allikevel stor innflytelse på senere malere. Verkene til El Greco er utstilt over hele byen, blant annet i flere av kirkene (inkludert katedralen), El Greco museet, Santa Cruz museet og Santo Domingo el Antiguo klosteret, hvor også graven hans ligger.  

Flotte detaljer ved inngangen til Santa Cruz museet

Elven Tajo flyter i en halvsirkel rundt byen og det finnes to broer over den som er vel verd å se nærmere på. Alcantara-broen stammer helt fra romertiden, men det er San Martin broen fra 1300-tallet som nok er den fineste. På bysiden mellom de to broene går det forøvrig en “økologisk” sti som man kan følge for en trivelig spasertur uten veldig mange andre turister. Det er imidlertid fra den andre siden av kløften at man har den beste utsikten over Toledo. Hvis man vil strekke litt på beina kan man følge en rundløype på ca. 8 kilometer hvor man får utsikt over byen fra flere vinkler. Turisttoget stopper forøvrig på det beste utsiktspunktet og er en grei måte å få sett utsikten hvis man har dårlig tid eller ikke har lyst til å gå.

Nok av suvenirbutikker i Toledo

Toledo ligger i området La Mancha hvor handlingen i den klassiske romanen “Don Quijote” fra 1600-tallet utspiller seg. Miguel Cervantes sin satiriske roman om en sinnsforvirret adelsmann som reiser ut på eventyr er et av verdens mest berømte litterære verk. (Den er samtidig et godt eksempel på en bok som alle har hørt om, men nesten ingen har lest. Les boken gratis på nettet her.) I hele regionen finnes det utallige referanser til Don Quijote. I Toledo har man reist en statue og i byen Ciudad Real finnes et helt museum dedikert til den fiktive antihelten. De spanske turistmyndighetene har i tillegg definert en slags offisiell “Don Quijote rute” for de som vil følge i hans fotspor.

Don Quijote

Det er lett å besøke Toledo på en dagstur fra Madrid, men byen har så mye å se og gjøre at man ikke rekker over alt på bare en dag. Derfor kan det være en god ide å bli værende minst en natt i Toledo. På kvelden har dessuten de fleste dagsturistene reist og det er en helt annen atmosfære i byen. Fra bussterminalen Plaza Eliptica i Madrid går det busser hver halvtime (reisetid rundt 1 time) og det er også mulig å ta høyhastighetstog til Toledo fra Atocha-stasjonen (dyrere og ikke noe spesielt mer praktisk). Det finnes også guidede turer fra Madrid, men det er egentlig unødvendig siden det er så lett å komme til Toledo på egen hånd.

Det gamle slottet inneholder et ungdomsherberge

Toledo er en populær turistby så det er selvsagt ingen mangel på verken kafeer, restauranter, barer, suvenirbutikker eller hoteller. Det mest særegne hotellet i byen er utvilsomt Albuerge San Servando som ligger i et helt ekte gammelt slott på motsatt side av kløften. Med et slikt utseende hadde man kanskje forventet at det skulle være et luksushotell men det er faktisk et ungdomsherberge med svært billige rom (fra ca. 15 euro for seng i sovesal, men de har også private rom). Sjekk ellers hotellpriser i Toledo på Booking.com. For å komme seg til Toledo fra Norge er det mest naturlig å først fly til Madrid. Søk på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene.

Artikkel av Erik Olsen.

Malta er en liten øy i Middelhavet som har masse historie å vise til. Malta ligger 80 km sør for Italia, 284 km øst for Tunisia og 333 km nord for Libya. Øya i seg selv er bare rundt 316 km², omtrent 27 km lang og 14 km i bredde. Malta har en befolkning på rundt 450 000 mennesker, som gjør den til en av verdens minste og tettest befolkede øyer. Sammenlignet med Oslo er faktisk Malta mer folkerik. Hovedstaden er Valletta, som også regnes som en av de minste hovedstedene i EU med en størrelse på 0,8 km². Malta er den største øya, men småøyene Gozo og Comino hører også til landet. De to offisielle språkene er maltesisk og engelsk.

Maltas historie

For de som liker historie er Malta definitivt et sted man burde besøke. Øya er rik på masse interessant historie. Fra gammelt av var Malta under britisk styre frem til 21. september 1964, da de ble selvstendige. Etter den tid har de likevel beholdt mye av det britiske systemet i forhold til utdanning og regulering. I 1974 ble Malta republikk og senere medlem av EU i 2008.

Foto av bassn_roll / Flickr

Det var i romertiden at Paulus strandet på Malta og var opphav til navnet St. Paul’s Bay. På den måten kom kristentommen inn i landet, og Malta er i dag et av de mest katolske landene i Europa med 365 kirker fordelt på øyene. I år 870 var det araberne som erobret Malta, men landet fikk likevel beholde sin kristne identitet. Noe av det som araberne bidro med på denne tiden var å innføre arabisk i språket. Maltesisk er nemlig basert på arabisk, men har også en blanding fra både engelsk, italiensk og fransk. Det har vært mange erobringer på Malta, og både normannere, tyrkere og spanjoler tok senere over. Ridderorderen sto sterkt på Malta, og man kan se mye informasjon om Knights of Malta når man besøker øya. Franskmennene erobret også Malta under Napoleon. Senere kapitulerte Frankrike og Malta ble under britisk styre i 1814.

Under andre verdenskrig var Malta en av øyene som ble hardt rammet. Hovedstaden Valletta ble bombet kraftig under krigen. For tiden er det stor byggeaktivitet i Valletta og byen blir stadig finere. Valletta har over flere år blitt rustet opp og blitt utnevnt til ”Capital of Culture 2018”. Før Malta ble medlem av EU hadde de også sin egen valuta som var maltesisk lire. Siden 1. januar 2008 ble valutaen endret til euro.

Turistattraksjoner på Malta

Malta og Gozo har mange spennende turistattraksjoner og betraktes av mange som en skjult juvel i Middelhavet, særlig for historieinteresserte. På Malta finner man bygninger av limestone og generelt en solrik øy 9 måneder i løpet av året. Malta gir en variert opplevelse med kulturelle innslag, sol og bading, gode matopplevelser og krystallklart vann som passer bra for dykking om sommeren.

Foto av M. Peinado / Flickr

Valletta

Man bør ta seg god tid i hovedstaden Valletta, der man kan se mange historiske steder. Umiddelbart vil man legge merke til den gamle stilen med tradisjonsrike maltesiske steinhus og hestene med kjerre. De smale gatene og uteplassene hvor man kan nyte god mat og drikke er noe som alltid er hyggelig i Valletta. Man bør også besøke Fort St. Angelo og Malta Experience for en god innføring i Maltas historie. Utsikten fra Upper og Lower Barakka Gardens er veldig spesiell og St. John-katedralen midt i Valletta er også imponerende.

The Three Cities

På utsiden av Valletta vil man finne det som kalles for «the three cities», nemlig småbyene Vittoriosa, Senglea og Cospicua. Vittoriosa kalles også for Birgu og navnet Bormla er også brukt om området Cospicua. Denne delen av Malta har blitt veldig fin og her kan man blant annet besøke hyggelige restauranter med utsikt over de flotte båtene i båthavnen.

Mdina

Mdina er Maltas tidligere hovedstad fra middelalderen. Byen inneholder naturlig nok massevis av historie og bygnger fra gamledager. Det er en imponerende by hvor man nå kan hygge seg med både vin og matretter. Det å ha en kopp kaffe og og et kakestykke på Fontanella er noe selv malteserne gjør i helgene eller på en fridag.

Foto av Berit Watkin / Flickr

Marsaxlokk

Fiskelandsbyen Marsaxlokk bør man få med seg dersom man er på Malta om sommeren. Her kan man blant annet oppleve et marked på søndag morgen, og se hvordan malteserne gjør klar fiskefangsten. I området er det også mange restauranter som serverer fersk fisk.

The Blue Grotto

Ved å ta en guidet tur på en fin sommerdag kan man få med seg Maltas blå grotte. Denne fascinerer spesielt de som er interessert i snorkling og å utforske øyas rike sjøliv. Grotten har også blitt brukt i ulike sammenhenger i filmer, blant annet Troya.

Azure Window

På Gozo er det også en veldig spesiell turistattraksjon som er imponerende. Limestone-steinen har en formasjon som et vindu, og dette stedet er også veldig populært blant dykkere. Den populære tv-serien Game of Thrones ble filmet i dette området og det samme gjelder filmer som Clash of the Titans og The Count of Monte Cristo.

Foto av Berit Watkin / Flickr

Underholdning på Malta

Under sommermånedene er det ganske mange lokale fester som skjer rundt på hele øya. Disse kalles for ”feasts” eller ”festas”. Her samles lokalbefolkningen til en feiring og det selges mange lokale produkter og sendes opp fyrverkeri i stor stil. Det finnes nemlig en lokal fyrverkerifabrikk på Malta, noe de er stolte av å vise fram.

Noe av det som bidrar mye til Maltas økonomi er selskaper som etableres på Malta. Mange lokale og utenlandske selskaper får gode skattefordeler av å registrere seg her, og igaming med spill på nettet genererer mye inntekter. Malta har spesialisert seg på spill og spillselskaper får lisens gjennom lotteritilsynet MGA. Man kan også finne flere landbaserte casinoer på øya. I St. Julians har man Portomaso Casino, Dragonara Casino og Casino Malta. Man kan også finne et casino i Bugibba dersom man er på den delen av øya. Det arrangeres også flere pokerturneringer der man kan spille mot pokerspillere fra hele verden. Liker man litt spillunderholdning er Malta en bra destinasjon.

Foto av M. Peinado / Flickr

På grunn av igaming og selskapene som er etablert på Malta er det også et større skandinavisk miljø på øya. Mange av de som jobber her har god kjennskap til spillbransjen, og av den grunn har det kommet en del casinoportaler og guider som skriver om bransjen generelt. Vil du vite mer om noen av nettcasinoene som finnes på øya kan man få nyttig informasjon og spillguider hos blant annet Norgekasino.com og Spillboden. Her vil man kunne lese omtaler og ting som skjer i en stor nettbasert spillverden.

Malta -og Gozos landskap brukes ofte i filminnspillinger. Den norske filmen Kon Tiki ble blant annet filmet på Malta. Ønsker man å la seg underholde av en film på kino kan man gjøre dette flere steder på øya. Det finnes kino både i Valletta, St. Julians og Bugibba. På øya kan man også besøke Popeye Village, som er i nærheten av Meliieha. Dette ble laget i forbindelse med filmen om Skipperen og Olivia på 1980-tallet med Robin Williams i hovedrollen.

Fra tid til annen kan man oppleve flere musikalske innslag på Malta, og nesten hvert år avholdes konserter av kjente artister. De siste årene har man blant annet hatt konserter med artister som Mark Knopfler, Sting og Eros Ramazotti. Hvert år er det også lokale artister som Ira Losco og Joseph Calleja som opptrer. Som et alternativ kan man også gå for å se et teaterstykke på Manoel Theatre i Valletta.

Vinfestivaler med lokale viner som Marsovin og Delicata arrangeres hvert år i Valletta. Begge disse vinfestivalene ligger bra til, og er noe man burde få med seg om man er på øya under denne perioden.

Karnevalet på Malta er ganske stort, og arrangeres med stor lidenskap i blant annet hovedstaden Valletta, men også på Gozo. Her lager de en egen feiring som man sjelden ser andre steder. Under feiringen vil man også kunne kjøpe mye lokale produkter.

Restauranter og utesteder på Malta

På Malta får man et rikt og variert utvalg av mat, og ettersom det er så nære Italia er de italienske rettene en gjenganger. Nasjonalretten på Malta er kanin, og dersom man besøker en maltesisk restaurant kan man få servert en god lokal rett laget med stolthet. Bragioli er også en maltesisk matrett man burde teste under oppholdet. Foruten dette har man restauranter i mange forskjellige prisklasser og beliggenheter. Litt utenom St. Julians har de samlet de fleste utestedene på Malta. Paceville er stedet hvor mange yngre tilbringer tiden. Malta har noe for noen og enhver. Er man på Malta i sommerperioden vil det være mange opplevelser man vil kunne få med seg i tillegg til strandliv og avslapping. Liker man å hygge seg med en kald halvliter i sola, kan man blant annet smake på en Cisk. Malteserne er også stolte av den alkoholfrie drikken Kinnie, som har en litt bitter smak. Maltesisk nougat og limoncello kan også anbefales. Malta er en liten øy, men består likevel av mye forskjellig og interessant.

Madeira er en liten portugisisk øy i Atlanterhavet, omtrent 400 kilometer nord for Kanariøyene. Øya er av vulkansk opprinnelse og er full av fjell med dype raviner, daler og bratte klipper. Madeira har et behagelig og solfylt klima året rundt, men litt overraskende for en øy, så finnes det ingen strender av akseptabel kvalitet. Derimot er øya et paradis for turgåere, takket være et enormt utvalg av turløyper i mange forskjellige landskaper. I denne artikkelen gir jeg en oversikt over noen av de beste vandreturene på Madeira.

Madeira panorama

Madeiras høyeste punkt, Pico Ruivo, ligger på beskjedne 1861 meter, men det finnes uansett et forbausende variert landskap på den relativt lille øya, ofte en blanding av kulturlandskap og ren natur. Madeira har et helt unikt system med vanningskanaler (levada) som opprinnelig ble bygget for å frakte vann fra øyas indre og til sukkerplantasjer. Levadaene finnes over hele øya og skal totalt ha en lengde på flere tusen kilometer. Fremdeles er levadaene viktige for vannforsyningen, men de er også flotte som turløyper. Stiene langs levadaene er alltid helt uten stigning, og dermed svært lite krevende, slik at man kan konsentrere seg helt og fullt om å nyte de vakre omgivelsene. Det skal riktignok sies at en del av kanalene er smale og i dårlig stand, og enkelte steder kan en liten ustøhet resultere i et dødelig fall på flere hundre meter. I denne artikkelen nevnes imidlertid bare godt vedlikeholdte levadaer som det er uproblematisk å gå langs.  

Mange blomster å se hele året

På grunn av Madeiras beskjedne størrelse kan mange av vandreturene gjennomføres på dagstur fra hovedstaden Funchal. Madeira har dessuten relativt godt utbygget busstransport slik at det ikke er nødvendig å disponere bil, selv om man med egen transport får tilgang til et enda større utvalg av turer. Alle turene som nevnes her er lett tilgjengelige med offentlig transport fra Funchal. Se nederst for mer informasjon om bussene.

Bussene er pålitelige på Madeira

Denne artikkelen gir en smakebit av aktuelle turer, men i tillegg anbefaler jeg å kjøpe «Rother Walking Guide for Madeira». Boken inneholder oversikt over 60 turer med kart og detaljerte beskrivelser, og fås kjøpt på supermarkedene og bokhandlene i Funchal. Madeira er ellers full av turoperatører som arrangerer gåturer rundt på øya. Dersom man liker å gå tur sammen i en gruppe så er dette trolig et godt alternativ.  

Mange organiserte turer hvis man ikke vil gå alene

Câmara de Lobos til Funchal (2 timer)

Turen mellom Câmara de Lobos og Funchal kan gås i begge retninger. Dette er en av Madeiras enkleste turer og har en gåtid på rundt to timer dersom man går helt inn til sentrum av Funchal. Turen følger en promenade langs kysten og er særlig fin på ettermiddagen rett før solnedgang. Økende urbanisering har ført til sammenhengende bebyggelse mellom de to byene, men på denne turen nedenfor klippene føles alt dette langt borte.

Langs kysten mellom Funchal og Camara de Lobos

Ved start i Câmara de Lobos er det verd å bruke litt tid på å utforske denne lille fiskerlandsbyen før man legger i vei mot Funchal. I utkanten av byen finner man snart gangpromenaden som leder frem til målet. Her treffer man ganske sikkert på en del andre turister og lokale innbyggere, men å gå i kø er det aldri snakk om. Underveis er det flere serveringssteder hvor man kan ta seg en pause. Veien passerer dessuten flere strender, og selv om standarden ikke er veldig høy (stein, ikke sand) så vil det alltid være noen som bader eller soler seg.  

Strendene på Madeira blir man neppe imponert over

Etter hvert kommer man gjennom en gangtunnel og deretter går stien opp på klippekanten og fortsetter gjennom Funchals hotelldistrikt. Til slutt er man over på vanlige bygater med omtrent en halvtime å gå inn til sentrum av Funchal. Herfra kan man hoppe på en av bybussene hvis man ikke har lyst til å gå den siste strekningen.

Busstransport: Meget gode forbindelser. Alle avganger med Rodoeste fra Funchal går innom Câmara de Lobos.

Estreito de Câmara de Lobos til Cabo Girão (3 timer)

Dette er en av de fineste Levada-vandringene som er lett tilgjengelig med buss. Turen går gjennom et meget vakkert og grønt landskap og avsluttes på toppen av Europas høyeste klippe. Utgangspunktet er Estreito de Câmara de Lobos som er en liten landsby høyt oppe i fjellsiden over Câmara de Lobos. Det er verd å ta en rask titt på byen før man begir seg til Levada de Norte som starter rett ovenfor sentrum.

Av og til går levadaene i mer urbane omgivelser

Innledningsvis går levadaen under noen vinranker og rett inntil flere husvegger, men så svinger stien inn i en trang og fredelig dal hvor det er fantastisk flott å gå. Selv om det ligger hus på klippekanten høyt over stien så føles det som man er langt fra folk. Et par steder er levadaen svært trang og potensielt farlig å bevege seg langs, men heldigvis finnes alltid alternative stier slik at man unnslipper disse partiene.

Utsikt mot Funchal fra Cabo Girao

Etter å ha kommet ut av dalen fortsetter stien gjennom litt mer bebygde områder, og i et par landsbyer kan man også forlate levadaen og få servert forfriskninger. Mot slutten går levadaen gjennom en tunnel, men her forlater man stien og fortsetter oppover til Cabo Girão, Europas høyeste klippe. Her finnes en utsiktsplattform med glassbunn og man vil ganske sikkert treffe på en del turister. Til slutt kan man gå over en liten topp, hvor man finner Fatima-kirken (som virker helt forlatt og strengt tatt ikke er mye å se), og ned til en-gates byen Cruz de Caldeira hvor det går buss tilbake til Funchal.

Busstransport: Buss 96 eller 142 (begge Rodoeste) fra Funchal til Estreito de Câmara de Lobos. Buss 4, 7 eller 154 (alle Rodoeste) fra Cruz de Caldeira  tilbake til Funchal.  Merk at det er langt mellom bussene sent på ettermiddagen, så best å legge turen til formiddagen.

Fra Camacha til Monte (4 timer)

Denne Levada-vandringen passerer først gjennom et parti med mye vegetasjon før man kommer ut i åpnere landskap og har flott utsikt over Funchal. Turen starter i Camacha som er en liten landsby oppe i fjellet nordøst for Funchal. Landsbyen er kjent som et senter for kunst og håndverksarbeid og det finnes et utsalg ved torget som kan være verd å ta en titt på. Camacha har også et par kirker og er forøvrig stedet hvor fotball ble spilt for første gang i Portugal.

Levadaen (overgrodd) i nærheten av Camacha

Fra sentrum av Camacha er det et kvarters tid gange oppover før man ankommer Levada da Serra do Faial, hvor den egentlige turen begynner. Derfra er stien svært behagelig å følge selv om vegetasjonen blokkerer det meste av utsikten. For botanisk interesserte er det imidlertid et godt utvalg av trær, planter og blomster å studere nærmere. Innimellom passerer man gjennom noen små landsbyer hvor det er mulighet for forfriskninger. Denne levadaen er populær blant turgrupper så man vil dessuten trolig treffe på en del grupper som går i motsatt retning.

Store ødeleggelser etter brannen i august 2016 nær Monte

Ved levadaens endepunkt følger man veien nedover forbi Estadio da Madeira, hjemmearenaen til fotballaget CD National, og ankommer snart en ny vanningskanal: Levada dos Tornos. Landskapet her er dessverre skikkelig goldt og utbrent som følge av en storbrann i august 2016, men selve stien er i brukbar stand. Etter å ha svingt innom en dal, ankommer man landsbyen Curral dos Romeiros. Turens endepunkt, Monte, befinner seg nå bare noen hundre meter borte, men byene adskilles av en dyp kløft som gjør det nødvendig å ta en 45 minutters omvei via en trang dal. I skrivende øyeblikk er dessverre denne stien ødelagt pga. jordras etter brannen, men den vil ventelig fikses og åpnes igjen etter hvert. Inntil dette skjer må man avslutte turen i Curral dos Romeiros og ta bussen ned til Funchal. Når stien åpnes kan man fortsette til Monte, hvor det forøvrig finnes flere severdigheter, blant annet den viktige pilgrimskirken Nossa Senhora do Monte og en botanisk hage.  

Selvforsyning av mat langs levadaen

Busstransport: Buss 129 (Horarios) til fra Funchal til Camacha. Fra Monte til Funchal med Buss 31, gondolbane eller slede gjennom bygatene (en lokal spesialitet i Monte).  Buss 29 fra Curral dos Romeiros til Funchal.

Fra Maroços til Caniçal-tunnelen (3.5 timer)

Dette er nok en flott levada-vandring. Turen starter inne i en dal og følger dalsiden via flere sidedaler ut mot kysten. I det åpne landskapet ser avstanden til endepunktet beskjeden ut, men siden levadaen snirkler seg inn og ut av mange forskjellige sidedaler så tar det sin tid før man kommer frem.

Levadaen fra Marocos

Utgangspunktet er Maroços, en liten landsby i Machico-dalen, nokså langt øst på Madeira. Innledningsvis går levadaen gjennom Maroços, for deretter å svinge inn i første sidedal og et litt mer avsidesliggende område. På hele turen er man imidlertid aldri langt fra et hus eller to og man vil sikkert treffe enkelte lokale innbyggere, noe som ellers ikke er så vanlig langs levadaene. Omtrent halvveis passerer man en bar hvor man kan ta seg en pause. Til slutt ender turen ved Caniçal-tunnellen som går gjennom fjellsiden til byen Caniçal. Her har kan man også beundre utsikten over byen Machico mens man venter på bussen til Funchal. Alternativt kan man spasere ned til Machico eller Caniçal (gjennom tunnelen) og ta samme bussen derfra.

Samme Levada som på bildet ovenfor

Busstransport: Buss 156 (SAM) fra Funchal til Maroços.  Buss 113 tilbake til Funchal (relativt hyppige avganger).

São Lourenço halvøyen (3.5 timer)

São Lourenço halvøyen stikker ut på østsiden av Madeira og er ganske forskjellig fra resten av øya. Her finnes det nesten ingen vegetasjon, bortsett fra grønt gress, og det dramatiske landskapet med bratte klipper kan minne litt om deler av Irland eller Storbritannia. På denne turen må man returnere til utgangspunktet langs samme stien, så den egner seg like godt med bil som med buss. Hvis man vil gjøre noen avstikkere og forlenge turen, så finnes det et par stier til alternative utsiktspunkter, men de fleste turgåere følger bare hovedstien.

Utsikt mot Sao Lourenco halvøyen

Utgangspunktet er parkeringsplassen ved Baia d’Abra hvor man kan skue utover halvøya som man skal ut på. Det ser ikke spesielt langt ut til endepunktet, og avstanden er heller ikke stor i luftlinje, men som vanlig snirkler stien seg frem og tilbake langs fjellsiden og det tar 1.5-2 timer hver vei i normalt tempo. Flere steder på turen har man utrolig dramatisk utsikt fra klippekanten, men det er ganske trygt så lenge man bare er forsiktig ytterst på de stupene som ikke er sikret med gjerde (de fleste). Stien ender på toppen av Morro do Furrado, et lite fjell hvor det går en kort men bratt vei opp. Der kan man se videre mot et fyrtårn på en øy litt lengre ut og også helt over til naboøyen Porto Santo.

Mange klipper på denne turen

Busstransport: Buss 113 (SAM) fra Funchal til Baia d’Abra. Samme buss tilbake.

Boca da Encumeada til Curral das Freiras (4-7 timer)

Dette er en den beste “ordentlige” fjellturen man kan gjøre på Madeira uten å være avhengig av egen bil. For nordmenn flest er det ingen spesielt krevende tur, med en oppstigning på rundt 500 meter og nedstigning på 700 meter, men den er allikevel betydelig mer slitsom enn “kosegåingen” langs levadaene. Landskapet og utsikten er imidlertid så spektakulær at det er vel verd strevet.

Denne turen er en nytelse å gå

Med en tidlig start fra Funchal ankommer man passet Boca da Encumeada etter i underkant av to timer på bussen. Nå befinner man seg midt på fjellkjeden som krysser Madeira og har utsikt til sjøen på begge sider av øya. Flere stier har sitt utgangspunkt her, men det er “Caminho Real” (Kongeveien) som vi skal følge. Stien er godt merket og begynner som en skogsvei men går snart over til ren skogssti. Den første timen går man i dalsiden inn i Curral Jangao og vegetasjonen dekker mye av utsikten, men innerst i dalen fortsetter stien rundt på den andre dalsiden og man begynner oppstigningen til Boca do Cerro (Eselpasset). Utsikten blir gradvis bedre og bedre etter hvert som vegetasjonen tynnes ut og man runder fjellsiden og forlater den opprinnelige dalen.

Flott natur overalt

På toppen av Eselpasset har man spektakulær utsikt i begge retninger, både ned til målet Curral das Freiras og tilbake der man kom fra. Man har nå muligheten til to avstikkere for å forlenge turen før man begynner på nedstigningen. En opsjon er å gå sørover i relativt flatt terreng mot Boca da Corrida, og få utsikt fra litt andre vinkler, eller alternativt kan man bestige den høyeste toppen Pico Grande (1654 meter). I begge tilfellene må man returnere til Eselpasset via samme vei vei, og hver avstikker vil ta rundt 2 timer.  

Utsikt ned mot Curral das Freiras

Uansett, nedstigningen til Curral das Freiras (Nonnedalen) er ganske bratt, men ikke noe farlig. Nede ved bilveien kan man spasere inn til byen og ta bussen tilbake til Funchal. Eller hvis man fremdeles har oppspart energi så er det mulig å klatre opp til Eira do Serrado, hvor man har utsikt over Curral das Freiras fra motsatt side av dalen. Dette vil ta rundt halvannen time. Enkelte av bussene fra Curral das Freiras går innom Eira do Serrado på veien til Funchal, men ikke alle, så man bør sjekke busstabellene grundig før man prøver på dette.

Utsikt mot Curral das Freiras fra Eira do Serrado

Busstransport: Buss 6 (Rodoeste) som går 0735 fra Funchal til Boca da Encumeada. Dette er eneste mulighet for neste buss har ikke avgang før 1330. Buss 81 (Horarios) fra Curral das Freiras til Funchal (relativt hyppige avganger). I teorien kan turen gjennomføres i motsatt retning, men da er man helt avhengig av å ankomme Boca da Encumeada før siste buss tilbake til Funchal 1430. Mye bedre å avslutte i Curral das Freiras og ikke trenge bekymre seg over bussforbindelsene.

Beste tid å besøke

Madeira har et herlig klima og kan besøkes hele året. Maksimumstemperaturen ligger normalt på 20-25 grader hele året (altså ikke så varmt på sommeren som man kunne frykte) og det blir sjelden kaldere enn 10 grader på nattestid (laveste målte temperatur noensinne er 6.4 grader). Den viktigste klimaforskjellen er regntiden fra november til februar, men selv på denne tiden vil de fleste dagene uansett være varme og solfylte.

Praktisk informasjon

Madeira har tre separate busselskaper (Horarios do Funchal, SAM og Rodoeste) som kjører fra hver sin terminal og har litt forskjellige holdeplasser. Billetter kan uansett alltid kjøpes på bussen, typisk 2-4 euro avhengig av distanse. Her er noen nyttige linker:

Horarios do Funchal (Rutekart, Ruteplanlegger, Rutetabell)

SAM (Rutekart med linker til rutetabell)

Rodoeste (Rutetabell)

Madeira er en stor turistattraksjon og har selvsagt et utall hoteller. Ganske mange er imidlertid rene feriehoteller med svømmebasseng etc og ligger litt usentralt vest for sentrum. Dersom man har tenkt å reise mye rundt med buss så kan det være mer praktisk å bo i sentrum av Funchal. Da befinner man seg nær busstoppene for alle selskapene, noe som er spesielt praktisk for de turene som er avhengig av tidlig start fra Funchal. Søk ellers etter overnatting på Booking.com eller Agoda. Alternativt kan man leie en leilighet, for eksempel med Airbnb eller lignende tjenester. Utvalget i Funchal er stort og man får bra standard for 3-400 kr. (Hvis du ikke er registrert på Airbnb ennå, så kan du registrere deg via denne linken og få en innmeldingsbonus på ca. 300 kr som kan brukes på din første reservasjon). 

Rik flora på Madeira

Det er dessverre ikke spesielt gode flyforbindelser fra Norge til Madeira. Man vil alltid måtte bytte fly et eller annet sted, typisk i Lisboa. Prisnivået er heller ikke det laveste. Hvis man finner billetter til under 3000 kr skal man være fornøyd. Søk på Skyscanner eller Momondo etter de billigste flybillettene.